Et utbrudd av syfilis fortsetter å spre seg blant homofile i Oslo. Folkehelseinstituttet melder om 61 tilfeller av nysmitte i fjor. Hele 54 av disse er menn som har hatt sex med menn. 38 av disse er smittet i Oslo, fire er smittet andre steder i landet. 12 er smittet i utlandet, de fleste i Europa. Den yngste som er smittet er 23, den eldste 70. Gjennomsnittsalderen er 39 år.
18 av 54 som fikk syfilis i 2007, er tidligere kjente HIV positive. Syfilis overføres forholdsvis lett . Ca 1/3 av de som utsettes for smittekontakt blir smittet. Smitten i Norge skjer i stor grad på arenaer for tilfeldig sex.
38 kommentarer:
Har et litt morsomt perspektiv i denne debatten! (og med morsomt mener jeg litt sånn "haha" morsomt, men også en god del alvor i det her faktisk)
Nei, oppfordre de homofile til å leve innenfor de trygge, Gud-gitte rammene et monogamt, livslangt forhold mellom to mennesker som elsker hverandre er ved å annerkjenne deres kjærlighet som likeverdig de hetrofiles sånn at KJÆRLIGHETEN kan overvinne begjæret og denne forferdelige kulturen de har skapt seg etter å ha levd undertrykket og i skjul alle disse årene.
Jeg er enig med deg i at det aller beste er å følge Guds ordninger, og leve i et monogamt, livslangt forhold. Der finnes velsignelsen. Men like godt som meg vet du Kule-Knut at det fra Guds side er innrettet slik at ekteskapet er for en mann og en kvinne. Gud skapte oss til mann og kvinne, og det er mannen som skal forlate sin mor og far og bli hos sin hustru.
hehe! Ante meg at du ville svare akkurat det skjønner du, derfor det var litt gøy å sette opp et perspektivet.
Men når det er sagt så er det vel et definisjonsspørsmål hvordan det er innrettet fra Guds side. Hvordan Gud originalt har ment vi skal forplante oss er det liten tvil om, men hvem han har ment vi skal elske kan nesten ikke vi mennesker stå å fortelle hverandre..
Hvis Bibelen er rettesnoren for liv og lære, og det er den for en kristen, så kan vi ikke frikoble oss fra den. Fra skapelsen av og gjennom hele den bibelske historien var og er ekteskapet ment for mann og kvinne. Du finner ikke et eneste eksempel på noe annet i Guds Ord, Kule-Knut. Guds ord er ikke utgått på dato, og Gud har heller ikke endret mening.
Det viste jeg OGSÅ at du skulle si! hehe! Neida, altså, dette er det jeg mener med definisjonsspørsmål. Hva som synes helt soleklart som dagen for deg kan virke litt anderledes for andre. Mange meninger blant både de skriftlærde og de med personlige erfaringer her. Det jeg kan si i denne saken er at det er ikke lett å være bastant, men jeg har trua på å lytte til Åndens stemme først og fremst, så skal vi se det alt anna enn stykkevis og delt en vakker da da vi står ansikt til ansikt. I mellomtida får vi gjøre det beste ut av det.
Du tar grundig feil om du mener at Den Hellige Ånds ledelse står i motsetning til Guds ord. Den Hellige Ånd sier ikke en ting, og Bibelen noe annet. Helligånden leder i tråd med Guds ord. Kjennetegnet på heresien - vranglæren, er jo at man frikobler Ånden fra Bibelen. Bibelen er krystallklar når det gjelder forholdet mellom mann og kvinne og ekteskapet, og vedrørende homofili. Og det er Kristi sanne kirke også. Det har den vært fra begynnelsen.
Tenk deg følgende tenkte eksempel Kule Knut:
Du kjenner "Åndens" ledelse til å innlede et forhold til en kvinne. Denne kvinnen er gift, men det er jo av kjærlighet dere to har funnet hverandre. Bibelen sier at et slikt forhold er hor og dermed synd. Men du mener at "Ånden" har ledet deg. Er det Bibelen som har feil, eller er det "Ånden" som har det? Eller er det rett og slett ikke Den Hellige Ånd som har ledet deg i det hele tatt?
Så du forstår med andre ord alt fullt ut du, og ser ikke stykkevis og delt? Nei altså, vi blir nok ikke enige om akkurat dette så vi behøver ikke diskutere, og jeg vil på ingen måte frikoble "Ånden fra Bibelen" som du sier, tvert i mot jeg tror Bibelen må leses i LYS av Ånden og at de to henger grundig sammen. Jeg vil ikke stemple deg som vranglærer om jeg er uenig med deg.
Problemet for min del blir ofte at "manualen" ikke alltid stemmer med materialene. Bibelen er skrevet i en totalt forskjellig kultur i en totalt forskjellig tid av totalt forskjellige mennesker, og om hverken Gud eller mennesker forandrer seg så er alt her i verden helt anderledes en for bare noen få år siden. Vi forandrer oss ikke, men verden forandrer seg.
Bibelen er stappfull av motsetninger og merkelige formaninger, men hvis man leser den i LYS av Ånden, ikke kobler den fra, men kobler den TIL, så vil man se ting klarere, og man kan oppleve at de skriftsteder som før slo hverandre ihjel utfyller hverandre. Har opplevd det veldig mange ganger.
Jeg tror det er sunt å være litt uenige. Akkurt som vi trenger forskjellige politiske partier for tilslutt å havne på midten, trenger vi forskjellige menigheter, forskjellige røster og forskjellige profeter NETTOPP fordi vi alle er forskjellige og har forskjellige behov. Dette er en BRA ting, vi bør se på det som en ressurs og vi bør holde oss for gode til å krangle, men holde oss til saklige diskusjoner som muligens kan læreoss noe og åpne øyne og perspektiver vi ikke har kunnet se før.
Har tenkt på det scenarioet mange ganger, og mange lignende, og jeg har faktisk ikke et godt svar, det er umulig å svare på, men hvis jeg hadde vært i den situasjonen hadde ting antagelig vært betraktelig anderledes og siden jeg ikke har vært det kan jeg heller ikke stå som dommer over de som er der. Jeg tror Ånden er den som overbeviser om synd, ikke feks Knut Anders Sørum. Hans jobb er å overbevise om at det finnes en Gud som elsker deg.
Kall meg gjerne svermerisk og jeg tar det som et komplement! hehe!
Det du gjør er jo nettopp å frikoble Ånden fra Ordet. Ikke noe sted i Bibelen vil du finne et eksempel på at det er mulig, uten at du samtidig havner i nettopp heresien. "Himmel og jord skal forgå", sier Jesus, bare ikke Hans ord. Det endres ikke, selv om vi lever i 2008. Ikke i 2009 eller 2010 heller for den saks skyld. Bibelen sier ikke en ting om ekteskap eller homofili i GT eller NT, og så sier Ånden at "nei nå lever vi i en annen tid, og jeg ser annerledes på det nå, enn jeg gjorde før."
Bibelen er ikke "stappfull av motsetninger". Er den motsetningsfull når det gjelder ekteskapet eller homoseksualitet? Nevn et eksempel.
Det er heller ikke slik at sannheten er relativ, slik at vi kan velge den profeten vi vil lytte til. Enten er det en sann profet som taler slik Guds ord taler, eller så er det en falsk profet. I denne sammenhengen dyrker vi ikke mangfoldet, slik at vi kan velge det som passer oss og vår livsstil best. Ikke om vi skal følge sannheten som er Jesus. Han sier heller ikke en ting, og Bibelen noe annet.
Ja, du er svermerisk om du mener at Den Hellige Ånd leder deg til å være sammen med en gift kvinne, og samtidig mener at det er ok. Den Hellige Ånd vil ALDRI kunne lede til noe slikt, og Gud vil aldri kunne velsigne et slikt forhold. Et slikt forhold er og blir synd. Og kan ikke bli noe annet.
Om man kommer til en annen konklusjon så er det ikke Bibelen man har som rettesnor for liv og lære. Da har man gitt seg relativismen i vold, og følger sine lyster mer enn man følger sannheten.
ok, men da er vi uenige. Jeg skal snart i seng og tror det er siste fra meg i debatten. Jeg har sagt hva jeg mener og mener på ingen måte at man skal koble Ånden fra Bibelen, tvert i mot, kjenner ikke til noe Heresi og jeg tror at Bibelen er Guds Evige ord, men vi kan ikke lese den som vi leser manualen til den computeren jeg sitter og skriver på, vi må ha med oss Ånden til å guide oss rundt. Talsmannen. Jesus. Gud sjøl, forfatteren.
Det står i Johannes evangelium 1.1 at Gud sjøl ER ordet og jeg tror kanskje han mener det når han sier at Himmel og jord skal forgå men ordet skal bestå. Gud er ordet.
Og mangfold, Gud er helt tydelig glad i mangfold, hvis ikke hadde vi antagelig vært helt like.
Men jeg tror det skal noe til før alle på planeten er enig om alle detaljene og vi fortsetter en gang vi er i det konstruktiver hjørnet. Hehe! Jeg skal iallefall sove snart. God natt!
Og forresten, håper du ikke oppfatter meg som kverulerende, syns bare det er spennende og lufte forskjellige tanker og ønsker ikke krangling eller opphetet debatt, så hvis du oppfattet det jeg skrev som støtende må jeg bare beklage. Ønsker ikke å krangle, bare å dele erfaringer og synspunkter.
Ønsker deg alt vel, så håper jeg vi sees snart.
For meg virker det som om du, Bjørn Olav Hansen, velger et tenkt eksempel på "Åndens ledelse" som skal gjøre det lett å slå fast at vi trenger Bibelen som absolutt etisk rettesnor.
Men retorikken slår tilbake, av den enkle grunn at mennesket klarer å se at utroskap er umoralsk selv uten å måtte referere til Bibelen.
Det gjelder ikke bare humanetikere, gudløse humanister og ateister, men også alle religioner på planeten. I hvert fall alle jeg kan navnet på. Ikke noe sted blir utroskap ansett som noe annet enn uetisk.
Jeg er enig i at kuleknut ville framstått som svermerisk dersom han i ren "åndelighet" oppløser sin etiske dømmekraft. Men det var faktisk ikke det han sa. Det er en holdning som du i så fall tillegger ham, Bjørn Olav Hansen.
Ellers kan ikke motstanderne av homofilt samliv unndra seg sin del av ansvaret for konsekvensene av at homofile er henvist til å leve som subkulturer. Promiskuiteten er i stor grad en frukt av tabuene som i vår kontekst dyrkes av de kristne. Å normalisere homofilt samliv er den beste medisin mot seksuelt overførbare sykdommer.
Nei, hvorfor skulle det være galt å ha et forhold til en gift kvinne? Argumentet dere bruker er jo dette: Kjærlighet kan aldri bli feil. Hvis noen elsker noen, hvem kan da nekte dem kjærligheten?
Poenget mitt er dette: Bibelen kaller dette hor, og den som gjør slikt, synder. Og uten å vende om, og dermed vende seg fra slikt horeri, kommer man ikke inn i himmelen.
Da kan man ikke påberope seg at Helligånden har ledet en inn i dette forholdet. Det har Helligånden aldri gjort, og kommer heller aldri til å gjøre, for Helligånden leder ikke til noe som Bibelen sier er synd.
Vanskeligere er det ikke.
Det er absurd å påstå at " Promiskuiteten er i stor grad en frukt av tabuene som i vår kontekst dyrkes av de kristne."
Du har ansvar for eget liv. Skyld ikke på andre.
Helt enig i det etiske resonnementet om utroskap. Å vise til "kjærligheten" som overordnet hensynet til et annet menneske, er selvsagt uholdbart.
Men man trenger ikke Bibelen for å tenke og handle moralsk. De aller fleste klarer seg uten.
Ingen har brukt det argumentet du hevder er blitt brukt.
Til det siste: Ja, individet er ansvarlig for sitt liv. Men individet lever i strukturer. Og strukturene er komplekse. Her kommer de kristne tabuforestillingene inn, fordi de stenger de homofile ute fra det som stabiliserer seksualitet og samliv i vår kultur.
Eller forresten, nå ser jeg noe jeg ikke så i sted. Du har jo ikke noe etisk resonnement om utroskap. Du viser bare til absolutter og nøyer deg med konklusjonen. ("Bibelen kaller dette hor"!)
Er det altså slik at din form for religion stenger for etisk refleksjon og lammer vurderingsevnen, for i stedet å erstatte den med ferdigtygde regler?
Joda, jeg møter dette argumentet hele tiden. Kjærligheten settes som norm over alt. Det man egentlig snakker om er sin egen grådighet, sine egne lyster og sitt eget begjær.
At kristne sier at homofili er synd, fordi de lever i tråd med det Bibelen faktisk sier, kan ikke legitimere promiskuitet. Man kan ikke skylde på de kristne og si at når dere sier slik, ja da kan jeg leve et hemningsløst sexliv.
Slett ikke. De etiske resonnementene er bygget på Bibelen og Kirkens overleverte tro. Dette samsvarer da også med det vi alle har "samvittighet". Du kjenner vel de 10 bud? Hva heter det der?
"Du skal ikke drive hor." (2.Mos 20,14)
"Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestekvinne ..." (2.Mos 20,17)
Helligånden vil derfor ikke si: Gjør dette likevel du, for kjærligheten står over alt annet.
Hansen påstår:
"Det man egentlig snakker om er sin egen grådighet, sine egne lyster og sitt eget begjær. "
Enkelt og greit: Nei, det er ikke det man snakker om. I hvert fall er det ikke det jeg snakker om. Og jeg tviler på at det er det Kuleknut snakker om.
Men det er jo klart: Å sette "kjærligheten" over hensynet til andre mennesker, er jo en fundamentalistisk paradegren. Man viser ingen nåde i sin påståtte "kjærlighet" til "Ordet", til tross for at man skaper lidelse, utstøtelse, diskriminering og overgrep underveis. Ja, jeg tenker på homosaken nå.
Det er ikke kjærlighet man snakker om når man begjærer sin nestes hustru. Var det ikke du som sa at utroskap var feil? Det er sitt eget begjær man snakker om.
Nei, vi setter ingenting over Guds Ord, uansett hvor vanskelig og urettferdig det må oppleves av mennesker som vi leve ut sine lyster og sitt begjær. Gud gir ikke nåde for at vi skal synde, men Han gir nåde til mennesker som vender seg fra sin synd.
Men det er da ingen her som har gitt uttrykk for begjær overfor nestens hustru!
Du sporer jo helt av.
I såfall er det du som sporer av: vi har nå ført en samtale som blant annet handler om hva Guds ord sier, hva enkelte påstår de blir ledet til, hva som er sann kjærlighet og hva som er begjær og grådighet. Så hvis du snakker om noe annet enn det, så har du sporet av fra hva denne samtalen handler om.
Nei. Det er du som forsøker å fortelle hva folk angivelig "mener" med begrepet kjærlighet. Og derigjennom avslører du et svært negativt menneskesyn.
Forskjellen her er tydelig:
Jeg - og de fleste andre som lever livet uten ufeilbarlige bruksanvisninger - avviser utroskap på bakgrunn av et etisk resonnement som blant annet handler om ansvaret overfor andre mennesker.
Du - og andre som har Bibelen som "rettesnor" - avviser utroskap fordi dere mener at Gud har sagt det.
Dette er egentlig ikke etikk i det hele tatt, siden hensynet til mennesket er underordnet. (Du sier det jo selv.)
Men i beste fall kan din variant kalles en regeletikk. Min påstand er at regeletikk er dårlig etikk fordi reglene ikke hjelper i kompliserte, sammensatte situasjoner, altså stilt overfor etiske dilemmaer.
Det er nemlig ingen sak å holde de ti bud og alle andre regler i verden, så lenge man kan nøye seg med å etterleve en regel av gangen.
Problemet oppstår når man skal avveie ulike hensyn - og har avvist selve refleksjonen fordi den er "ugudelig" og "relativ".
Jeg vil gjøre konklusjonen enda mer tydelig.
Min etikk tar utgangspunkt i hensynet til det andre mennesket. (I samsvar med Jesu etikk.)
Din etikk tar utgangspunkt i hensynet til Gud, som overordnet hensynet til mennesket.
(Det er ikke i samsvar med Jesu etikk.)
For min del blir det å snu hele greia på hodet, jeg snakker om å elske sin EGEN hustru, ikke noen andres. Når du får lys over Ordet og Jesus i hjertet har man en standard som går langt over de lover og regler man måtte følge eller bryte her på jorden og poenget blir ikke hva man har "lov" til og hvor "langt unna" man kommer, nei, fokuset blir hvor braer det mulig å leve og hvor godt kan man ha det og hvor langt er det mulig å strekke seg for å gjøre noe positivt for andre. Inkludert å elske sine medmennesker, absolutt alle, om det er din egen eller din nestes hustru eller husbond.
Begjær derimot, det er noe annet enn kjærlighet. Det du snakker om i forhold til å begjære din nestes hustru, og bedrive hor, enten det er i ditt hjerte eller på andre måter, er vi nok alle enoge om at er en veldig usunn og negtiv ting. Noe du ville kalle synd.
Mitt fokus vil være på det motsatte av synd. Hvis du tenker på synd, frykter synd, fordømmer synd og generelt setter all din fokus på synd, så er synd det eneste du vil oppleve her i livet. Vi er FRI fra synden, en gang for alle, og vi behøver ikke sette øynene våre i mørkets retning. Nei, vi kan se på lyset! Ha fokus på godhet, kjærlighet, omtanke, velvilje, glede, frihet, fred og det er dette vi vil oppleve. Se på lyset og man vil sitte fast til Jesus som ei flue på et fluepapir.
Ja, kall meg igjen bare svermerisk og jeg vil igjen ta det som et komplement, men jeg mener på ingen måte med det at den Hellige Ånd leder meg til å være sammen med en gift kvinne. Har heller aldri opplevd noe sånt og ser på det som utopisk.
Hensynet til andre er selvsagt med, men det er noe som står over menneskers ønsker, lengsler og vilje. Det understreket da også Jesus. Han sa: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand. Dette er det første og største budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Hele loven og profetene henger på disse to budene." (Matt 22,37-39)
Hvordan skal man elske Gud av hele sitt hjerte, og av hele sin sjel, og av all sin forstand," om man bryter Hans ord? Jesus har derimot sagt: Den som elsker meg HOLDER mitt ord.
Du fremsetter en veldig kunstig konstruksjon, som høres så vakker ut, fordi du henviser til Jesus, men den er fullstendig falsk fordi du fremstiller Jesus som noe Han ikke er.
Man avviser heller ikke utroskap når man forsvarer det med at: Hvem kan nekte noen kjærligheten? Og størst av alt er kjærligheten.
Men Kule-Knut: Ånden motsier ikke Guds ord.
Og Jesus i hjertet er ikke ensbetydende med at man kan sette noe over Guds ord. Ånden leder heller ikke bort fra Guds ord. Vi er ikke fri til å gjøre hva vi vil, når vi har Jesus som Herre i våre liv.
Det er veldig irriterende at du fortsetter å tillegge meg holdninger jeg ikke har, slik det kommer til uttrykk når du sier:
"Man avviser heller ikke utroskap når man forsvarer det med at: Hvem kan nekte noen kjærligheten? Og størst av alt er kjærligheten."
Jeg har aldri ment eller sagt noe slikt. Jeg kjenner ingen som har sagt eller ment noe slikt. Om noen sier noe sånt, er det etisk uholdbart, og jeg kan godt begrunne hvorfor.
(Men jeg forstår at det er viktig for deg å opprettholde et bilde av "de andre" som moralsk fordervet.)
Om Jesus: Spørsmålet er hva det vil si å elske Gud, men det er en lang diskusjon. Du snakker om min fullstendige falskhet, og når du bruker så sterke ord, må jeg nesten få kvittere: Du har misforstått Jesus totalt.
Jeg tror du misforstår det aller meste jeg skriver nå. Kan ikke si anna enn at vi er ganske uenige og har veldig forskjellige erfaringer med disse tinga, men jeg kaller deg alikevel hverken vranglærer, falsk eller tillegger deg meninger og holdninger du ikke har. Dette syns jeg det er rart at du gjør og jeg blir faktisk oppriktig lei meg. Hvordan du tolker det jeg skriver forteller meg samtidig mye om hvordan du tolker Bibelen, og det forklarer mye for meg.
Det blir litt merkelig, anonym fra Stavanger, at en person som fornekter det meste i Bibelen, som ikke er en bekjennende kristen, mener at jeg har misforstått Jesus. Hva har jeg misforstått?
Jeg sier heller ikke at du er falsk, jeg sier at du fremstiller Jesus på en måte som ikke samstemmer med Guds ord. Da blir det du sier falskt.
Det er mulig vi misforstår hverandre, Kule-Knut, men la oss ta et konkret eksempel som er veldig relevant i forhold til det vi snakker om her.
Du skriver i ditt første innlegg at du mener det er rett at homofile skal ha samme rettigheter som hetrofile til å gifte seg.Da spør jeg: 1. Når endret Gud mening om ekteskapet? 2. Når og på hvilken måte skjedde det? 3. Hva er det i såfall som gjør at vi kan si at Gud har endret mening? 4. Hvem er det som kan si det? Og hvem gir dem rett til å si det?
5. Hvis svaret er at det er Ånden som leder, hvordan leder han til å trekke slike slutninger?
6. Hvis Ånden leder på en slik måte, har da Gud også endret mening om andre ting i Bibelen? Hvordan kan vi være sikker på at Han ikke har gjort det?
Jo altså, jeg sier ikke noe om hva JEG mener i det første innlegget, jeg bare legger frem et perspektiv. Godt mulig jeg er feig, men jeg har ikke alle svarene, og kan ikke være bastant. Jeg er derimot veldig opptatt av "avvikene" og de tingene i ligninga som ikke går opp, derfor disse forskjellige perspektivene. Jeg er ikke interessert i å "ta ting for gitt" uten å vurdere opp og ned, jeg vil gå til bunns i det og sette ALLE ting jeg finner opp mot hverandre. Mange kristne er veldig redde for å gjøre dette, men hvis jeg ikke kan gjøre det er ikke trua mi særlig mye verdt.
nr 1. Jeg har aldri sagt at Gud har endret mening om ekteskapet, og antar vel at han ikke har gjort det heller.
nr 2. Se nr 1.
nr 3. ja, det kan refereres til nr 1 her også.
nr 4. Kan OGSÅ refereres til nr 1, MEN jeg kan snu det på hodet og si det motsatte, HVIS det er sånn at Gud skifter mening, hvem kan i såfall si at han ikke gjør det og hvem gir han/henne rett til det?
nr 5.Ja, det er et godt spørsmål, hvordan leder Ånden deg til å si og gjøre de tinga du gjør?
nr 6. Altså, jeg tror ikke Gud løper rundt og skifter mening, det ville vært litt rart iogmed at Han er allmektig og har de ultimate svarene og meningene i utgangspunktet. Ville vært ganske spennende hvis et menneskes live her på jorden var nok til at Gud skifter mening. Nå er det jo tallrike eksempeler på at Gud skifter mening i GT, feks ved ødeleggelsene av Sodomma og Gomorra blir Gud overtalt til å vente en hel rekke ganger for å se om det finnes noen rettferdige når han egentlig hadde tenkt å grille hele staden med en gang. Om han skiftet mening i det eksempelet kan jo diskuteres, men at han lot seg overtale til å vente er det ingen tvil om.
Det jeg derimot sier er at denne verden vi lever i forandrer seg hele tiden. Det betyr da ikke at jeg mener Gud forandrer seg, men at hvordan vi oppfatter ting, hvoran vi lever og kulturene er hele tiden i skiftning fra tid til tid og fra sted til sted. Den eller de kulturene Bibelen ble skrevet i er fundamentalt og totalt forskjellig fra vår og om vi ikke tar dette i betraktning og tar hensyn til dette kan vi fort gå oss veldig vill. Sier NOK EN GANG ikke at Gud skifter mening, men vi har fått en hjerne for å bruke den, vi har fått en fri vilje til å utfordre tankemønstrene våre og ikke minst utfordre trua vår. Ville trua di vært mindre verdt hvis det virkelig var sånn at Gud feks skapte folk som homofile? Jeg har hele livet turt og tenke disse tankene og stille meg disse ubehagelige spørsmålene, med det ene resultatet at fundamentet trua mi er bygd på blir sterkere for hver dag som går. Jeg er ikke redd muslimer, jeg er ikke redd homofile, satanister, kapitalister, avgudsdyrkere eller noen av de tinga som er etablerte "trusselbilder" mot kristendommen. Nei, jeg VET at Jesus har seiret over døden, bor i hjertet mitt og skal møte meg en dag i himmelen.
Jeg er heller ikke redd for å utfordre de tinga som konservative kristne ser på som absolutter. Det er teologiske retninger så langt øyet kan se og om du mener bastant en ting er Bibelsk vil en annen mene det motsatte. Såfremt du er den eneste sanne profet i vår tid så er det ikke lett å orientere seg i den jungelen av meninger og lærer det finnes der ute. Man må faktisk tenke sjølinnimellom og lese Bibelen sjøl og bruke huet. Nok en gang, jeg sier IKKE NOE om hva jeg mener, er ikke sikkert jeg har noen klar mening en gang, men jeg er ikke redd for å utfordre!
Her er et tenkt eksempel tilbake. Hvis du ble stilt forran et ulitmatum. Feks et som er så banalt som at en annen religion, ta feks Buddhismen, var den eneste rette veien til Gud. Ville duturt å studere den religionen hvis du visste den antagelig kom til å omvende deg til en annen tro? Eller ville du tviholdt på den trua du har nå fordi du mener den er den rette, sjøl om det var en viss sjans for at du tok feil? Hvis du fant ut at da Buddhismen var frelsen ville du jo vært glad for at du hadde studert det og omvendte deg, hvis ikke hadde du gått glipp av hele greia? Men hvis ikke ville di fortsatt som kristen og vært enda sterkere i trua di.
Nok en gang sier jeg ikke at Buddhismen er det rette for meg, jeg har erfart noe anna, men du liker tenkte eksempler og dette er et morsomt ett. Jeg ville studert for harde livet for NETTOP å finne ut at Jesus ER veien, sannheten og livet! Hva er trua mi verdt hvis jeg ikke hadde gjort det?? Ikke mere enn den potesnielle tvilen.
Vil tilslutt nevne at jeg kun en gang i mitt liv, og det varte i ca et par tre minuter, har tvilt. Dette tror jeg er fordi jeg aldri har vært redd for å utfordre trua min, aldri. Og den gror sterkere hver dag jeg får lov til det.
Litt utenfor saken nå, men jeg tenker høyt og syns det er spennende med perspektiver.
Det er spennende perspektiver du trekker inn i debatten, KuleKnut.
Kontekstualisering er viktig, og det å tørre å høre på andre er viktig. Hva er troen min verdt hvis jeg ikke tør å stille spørsmål ved den eller også la andre gjøre det? Min kristendomslærer på videregående sa alltid at vi måtte tørre å diskutere det vi var overbevist om. Hvis det jeg har trodd på hele livet bare er noe indoktrinert og usant, så vil det jo ikke være noe farlig å sette det på prøve. Hvis det viser seg at jeg har tatt feil hele tiden... so what? Da vil jeg mye heller bli overbevist om sannheten.
Sannheten er nemlig konstant uansett hva jeg eller du måtte mene om den. Det er jo godt å vite. Så da er det ikke farlig å stille seg noen spørsmål.
Sannheten skal sette deg fri. Jeg tror vi gjenkjenner friheten når vi finner den.
Kule-Knut:
Svaret mitt er torsdagens artikkel om hvilen i Kirkens overleverte tro.
Legg inn en kommentar