Jeg leste noe tankevekkende i går, som med det samme jeg leste det, føltes helt rett. Jeg tenkte: Ja, slik er det. Hør bare:
"Når vi begynner å tilbe, er føttene til Herren noe av det første vi ser. En visjon begynner ved Hans føtter. Når vi ser føttene Hans, tilber vi ved føttene Hans, vi vasker føttene med tårer, vi tømmer ut duftende salve på føttene, vi tilber ved Hans trone. Vi begynner å kjenne Ham i Hans kongelige posisjon." (Ruth Ward Heflin).
Jeg har aldri følt meg vel når den gudstjenestfeirende forsamlingen sitter på sine stoler og synger: "Vi kneler ned for Ham...." Det kjennes helt merkelig ut. Og slett ikke riktig. Det mest riktige vil være å gjøre nettopp det: knele ned.
Salmisten sier: "Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren, vår Skaper!" (Salme 95,6. Norsk Bibel 88/07)
Når apostelen Peter skal be for en død kvinne, så leser vi i Apgj 9,40: ”Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og ba…” (Norsk Bibel 88/07)
Apostelen Paulus taler om betydningen av å bøye våre knær når vi ber, i det brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos: ”Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen…” Og Jesus selv er jo det beste eksemplet på at Han bøyer kne i bønn: ”Og han slet seg fra dem, omtrent på langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba og sa…” (Luk 22,41) Om dette var naturlig for Frelseren, burde det være det for oss.
I Åp 5,8 leser vi: "Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet.." (Norsk Bibel 88/97)
Intet er mer naturlig enn å knele eller falle ned for Jesu føtter. Det er Maria plassen. Det er selve utgangspunktet for tilbedelsen. Når vi lovsynger kan vi gjerne stå, men det mest naturlige når vi tilber er når vi kneler eller ligger ustrakt på gulvet, i dyp erkjennelse av sannheten i ordene fra Fil 2,9-11:
"Derfor har og Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære."
Og: faller Guds herlighet over oss, kommer vi neppe til å klare å bli stående!
Nå benytter jeg selv ulike bønnestillinger – alt etter som hva som er mest naturlig. Men etter hvert har jeg funnet ut at den mest naturlige stillingen når man tilber er knelende.
"Når vi begynner å tilbe, er føttene til Herren noe av det første vi ser. En visjon begynner ved Hans føtter. Når vi ser føttene Hans, tilber vi ved føttene Hans, vi vasker føttene med tårer, vi tømmer ut duftende salve på føttene, vi tilber ved Hans trone. Vi begynner å kjenne Ham i Hans kongelige posisjon." (Ruth Ward Heflin).
Jeg har aldri følt meg vel når den gudstjenestfeirende forsamlingen sitter på sine stoler og synger: "Vi kneler ned for Ham...." Det kjennes helt merkelig ut. Og slett ikke riktig. Det mest riktige vil være å gjøre nettopp det: knele ned.
Salmisten sier: "Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren, vår Skaper!" (Salme 95,6. Norsk Bibel 88/07)
Når apostelen Peter skal be for en død kvinne, så leser vi i Apgj 9,40: ”Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og ba…” (Norsk Bibel 88/07)
Apostelen Paulus taler om betydningen av å bøye våre knær når vi ber, i det brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos: ”Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen…” Og Jesus selv er jo det beste eksemplet på at Han bøyer kne i bønn: ”Og han slet seg fra dem, omtrent på langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba og sa…” (Luk 22,41) Om dette var naturlig for Frelseren, burde det være det for oss.
I Åp 5,8 leser vi: "Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet.." (Norsk Bibel 88/97)
Intet er mer naturlig enn å knele eller falle ned for Jesu føtter. Det er Maria plassen. Det er selve utgangspunktet for tilbedelsen. Når vi lovsynger kan vi gjerne stå, men det mest naturlige når vi tilber er når vi kneler eller ligger ustrakt på gulvet, i dyp erkjennelse av sannheten i ordene fra Fil 2,9-11:
"Derfor har og Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære."
Og: faller Guds herlighet over oss, kommer vi neppe til å klare å bli stående!
Nå benytter jeg selv ulike bønnestillinger – alt etter som hva som er mest naturlig. Men etter hvert har jeg funnet ut at den mest naturlige stillingen når man tilber er knelende.
4 kommentarer:
Her er du inne på noe jeg har tenkt mye på: Vi synger: "Vi vil løfte våre hender, vi vil bøye våre knær" men vi løfter bare hendene. Det jeg lurer på er om vår motstand mot å bøye knær har med et slags åndelig hovmot å gjøre. Vi vil gjerne stå og løfte hender, og vi kan gjerne falle på ryggen når spesielle predikanter ber for oss, men bøye kne for den hellige Gud gjør vi ikke!
Amen til det du skriver om å bøye kne når vi ber. Da jeg var yngre, hadde vi bønnemøter hvor vi alltid bøyde kne når vi ba. Bortsett fra de som av forskjellige årsaker ikke kunne.
Selv finner jeg det naturlig å samtidig bøye kne og løfte mine hender opp til Herren. Alt etter hvilken nød eller glede osv jeg er i.
Misunner litt katolikkene som bøyer kne i sin kirke. I vår protestantiske kirke bøyer presten kne for oss alle. Det blir litt feil for meg. Ha velsignet dag.
Hilsen Karin
Du har så rett, så rett. Jeg tenker ofte på dette. Vi synger lovsanger til Gud, og sitter nokså ukonsentrert på en stol, kikker litt på naboen, snur oss når det kommer noen inn, snakker kanskje litt med sidemannen. Hadde vi oppført oss på samme sløve måten om kong Harald hadde kommet inn i kirken eller møtesalen vår? Neppe. Men overfor Den Allmektige Gud, Kongernes Konge og Herrenes Herre er det liksom helt i orden.
Eller vi gjør - som du skriver - løfter hendene, men bøye kne, nei aldeles ikke. Hvem løfter vi hendene for egentlig? Har vi egentlig forstått at det er den tre ganger hellige Gud vi henvender oss til?
Hvorfor skulle det egentlig være så veldig vanskelig å bøye kne? Jo, jeg forstår det om vi har vondt i knea, og jeg forstår at om det bare er en ytre ting - men er det bare en ytre ting, så kan vi la være å løfte henda også!
Det var mangler er gudsfrykt. Vi er et folk som ikke lenger preges av gudsfrykt. Hvis Gud var virkelig for oss så hadde vi kastet oss ned for Ham i dyp ærbødighet, ærefrykt og tilbedelse.
Kanskje handler det om bittelitt menneskefrykt også. Hva ville den tro som står ved siden av oss? At vi er litt mer hellige?
Takk Karin. Jo, jeg er også misunnelig på katolikkens knefall. Det er både noe vakkert og sant ved det å bøye sine knær, også når man kommer inn et sted som er innviet for tilbedelse. Det samme med å gjøre korsets tegn. Med hele meg sier jeg da hvem jeg tilhører, ikke bare for menneskene rundt meg, men for makter og myndigheter, og som en bekjennelse for den treenige Gud.
Ha en velsignet dag. Tenker mye på samtalen vi hadde. Takk for den.
Legg inn en kommentar