Apostler idag, hvorfor ikke? del 3

I postkassen i går lå siste nr av Ropet fra Øst, som jeg var redaktør for i fire år. På førstesiden står det: "En apostel i fjellene". Inne i bladet kan man lese om Chi Dung (fingert navn) fra Vietnam, som i snart 20 år har reist fra landsby til landsby og startet nye menigheter i de vietnamesiske fjellene. Jeg finner det veldig interessant at man velger å tiltale denne mannen som apostel. Det stemmer godt overens med min forståelse av at denne tjenestegaven fortsatt eksisterer i beste velgående, og at det er på tide at vi våger å bruke denne benevnelsen igjen. La oss se nærmere på hva som karakteriserer den nytestamentlige apostelen, den aposteltjenesten som er beskrevet blant annet i Efeserbrevet kapitel 4. Som jeg skrev i går skiller denne aposteltjenesten seg fra tjenesten til de 12 apostlene, som står i en særstilling.


1. Apostler er åndelige fedre
I det første århundre var det viktig for menigheten å gjenkjenne og anerkjenne de lederne som var ordinert av Herren. Det var også slik at det er viktig at de apostoliske lederne gjenkjente og støttet det arbeidet som Herren anerkjente gjennom andre tjenestegaver. Vi ser dette blant annet det som skjer i Samaria. I Apgj 8 kan vi lese om tjenesten som evangelisten Filip utførte i denne byen, hvor en vekkelse brøt løs og mange mennesker kom til tro. Når den kristne forsamlingen i Jerusalem får høre om dette sender de to apostler til Samaria, for å hjelpe Filip til å legge et solid fundament blant de troende der. Det samme skjer når hedningene blir frelst i Antiokia, da blir Barnabas sendt for å hjelpe, oppmuntre og grunnfeste dem.


Det som skjedde gjennom dette var at Kristi legeme ble bygget opp. Dette skjedde ikke bare gjennom undervisning i Guds ord, selv om det var avgjørende viktig. Men like mye gjennom det eksemplet man kunne se i apostlenes egne liv. De var levende eksempler på hvilke konsekvenser troen fikk for den som hadde Jesus som herre i sine liv.


Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus om åndelige fedre:


"For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere." (1.Kor 4,15-16)


Nå var ikke mangelen på åndelige fedre karakteristisk for den første menighet. Dette er karakteristisk for vår tid også. Det finnes mange fremragende predikanter og lærere, men få fedre.


En åndelig far reproduserer sin tjeneste i andre. Han øser av sin kunnskap og sitt liv inn i andre og investerer i enkelt personer. Det er veldig få som gjør dette i dag - dessverre.


En som driver med disippeltrening, for det er det dette handler om, er ikke nødvendigvis en apostel, men en apostel driver med disippeltrening! Å være apostolisk er mer enn bare det å reprodusere ens tjeneste, det er mest av alt dette: Å se Kristus bli formet i hele kirken.


I neste artikkel skal vi se nærmere på apostelen som pioneren.


Bildet er av Andrew og Mo Shearman. Andrew har en anerkjent apostolisk tjeneste, og har hatt det i mange år.