Fredag så jeg første del av Michael Pailins nye reiseprogram på NRK1. Programmet tar for seg de nye europeiske statene. Jeg må innrømme at jeg ser disse reiseprogrammene med stor interesse. I det første programmet reiste Pailin gjennom Kroatia, Bosnia og Albania. Det slo meg hvor utrolig vakkert det er i disse landene. Etter programmet ble jeg interessert i å sette meg nærmere inn i disse landenes åndelige situasjon, og da i særdeleshet Kroatia. Dette har sammenheng med at jeg for en del år siden deltok på en europeisk bønnekonferanse i Praha i regi av European Prayer Link, som jeg har vært norsk kontaktperson for. På denne konferansen traff jeg misjonærparet Jenny og Cliff Luckhurst som arbeidet i Rijeka. Jeg holdt god kontakt med disse misjonærene noen år med tanke på et eventuelt besøk. Balkan har lenge ligget tungt på mitt hjerte.
Dessverre mistet jeg kontakt med dem etter at Jenny ble syk. Hun døde av kreft for noen år siden, men så vidt jeg vet har Cliff fortsatt sitt arbeid i Rijeka hvor han er pastor for en liten evangelisk menighet.
I går kveld lette jeg litt på nettet for å finne ut hva slags evangelisk arbeid som finnes i Kroatia. Da kom jeg over ekteparet Leslie som siden 2000 har drevet et misjonsarbeid i landet. De er utsendinger fra Trinity Baptist Church i Arlington Texas i USA, som er en såkalt Inpependant Baptist Church. På nettsiden til utsendermenigheten heter det at Trinity Baptist Church er en "...an Old-Fashioned Baptist Church Without Apology!" Jeg ble glad når jeg så det! Sent i går kveld ble jeg sittende med laptop'en på knærne for å se på et par av gudstjenestene fra denne menigheten som kan lastes ned på video. Du finner menigheten her: http://www.tbctexas.org/
Men det var ekteparet Leslie og Croatia jeg skulle skrive om. Menigheten de har startet er den eneste frie baptistmenigheten i hele Kroatia med sine mer enn fem millioner innbyggere! Av Kroatias befolkning er 76,5 prosent romersk-katolske, 11,1 prosent er ortodokse, det er 1,2 prosent muslimer og 1,4 prosent protestanter. 3,9 prosent er ateister og resten - 6,9 prosent har ukjent bakgrunn. Kroatia er sammen med Albania nylig blitt medlemmer av NATO, og president Bush var på besøk i landet i går.
Ekteparet Leslie har tre barn og leder en voksende menighet som heter Livets Tre. Ved siden av å nå ut til den kroatiske befolkningen når de også sigøynere med evangeliet. Deres motto er: Vi når Kroatia en sjel ad gangen! Jeg føler alltid en slik takknemlighet overfor mennesker som familien Leslie som forlater sin hjemmemenighet, hvor de har fått god undervisning, og har levd i gode kår, for å være pionerer i et annet land, hvor de virkelig bryter ny mark for evangeliet. Kroatia som ellers på Balkan er et mørkt sted, men familien Leslie og menigheten Livets Tre er et av disse lysene som skinner i mørket. Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere til å huske dem og menigheten i deres forbønner!
Hjemmemenigheten til familien Leslie, Trinity Baptist Church har Dr. Bob W. Smith som sin pastor. 1200 mennesker deltar i menighetens søndagsgudstjenester, og 180 mennesker er sendt ut i fulltidstjeneste siden pastor Smith begynte som pastor for denne menigheten i 1986. Menigheten døper rundt 600 mennesker hvert eneste år. I 2004 startet menigheten Global Church Planters.
Familien Leslie består av: Johnny og Tori som er pappa og mamma for Cody, Joshua og Hannah. Det øvrige bildet viser Kroatia's første og eneste uavhengige baptistmenighet.
Dessverre mistet jeg kontakt med dem etter at Jenny ble syk. Hun døde av kreft for noen år siden, men så vidt jeg vet har Cliff fortsatt sitt arbeid i Rijeka hvor han er pastor for en liten evangelisk menighet.
I går kveld lette jeg litt på nettet for å finne ut hva slags evangelisk arbeid som finnes i Kroatia. Da kom jeg over ekteparet Leslie som siden 2000 har drevet et misjonsarbeid i landet. De er utsendinger fra Trinity Baptist Church i Arlington Texas i USA, som er en såkalt Inpependant Baptist Church. På nettsiden til utsendermenigheten heter det at Trinity Baptist Church er en "...an Old-Fashioned Baptist Church Without Apology!" Jeg ble glad når jeg så det! Sent i går kveld ble jeg sittende med laptop'en på knærne for å se på et par av gudstjenestene fra denne menigheten som kan lastes ned på video. Du finner menigheten her: http://www.tbctexas.org/
Men det var ekteparet Leslie og Croatia jeg skulle skrive om. Menigheten de har startet er den eneste frie baptistmenigheten i hele Kroatia med sine mer enn fem millioner innbyggere! Av Kroatias befolkning er 76,5 prosent romersk-katolske, 11,1 prosent er ortodokse, det er 1,2 prosent muslimer og 1,4 prosent protestanter. 3,9 prosent er ateister og resten - 6,9 prosent har ukjent bakgrunn. Kroatia er sammen med Albania nylig blitt medlemmer av NATO, og president Bush var på besøk i landet i går.
Ekteparet Leslie har tre barn og leder en voksende menighet som heter Livets Tre. Ved siden av å nå ut til den kroatiske befolkningen når de også sigøynere med evangeliet. Deres motto er: Vi når Kroatia en sjel ad gangen! Jeg føler alltid en slik takknemlighet overfor mennesker som familien Leslie som forlater sin hjemmemenighet, hvor de har fått god undervisning, og har levd i gode kår, for å være pionerer i et annet land, hvor de virkelig bryter ny mark for evangeliet. Kroatia som ellers på Balkan er et mørkt sted, men familien Leslie og menigheten Livets Tre er et av disse lysene som skinner i mørket. Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere til å huske dem og menigheten i deres forbønner!
Hjemmemenigheten til familien Leslie, Trinity Baptist Church har Dr. Bob W. Smith som sin pastor. 1200 mennesker deltar i menighetens søndagsgudstjenester, og 180 mennesker er sendt ut i fulltidstjeneste siden pastor Smith begynte som pastor for denne menigheten i 1986. Menigheten døper rundt 600 mennesker hvert eneste år. I 2004 startet menigheten Global Church Planters.
Familien Leslie består av: Johnny og Tori som er pappa og mamma for Cody, Joshua og Hannah. Det øvrige bildet viser Kroatia's første og eneste uavhengige baptistmenighet.
4 kommentarer:
Dette var interessant Bjørn Olav. Det er sannelig ikke enkelt å være misjonær i et katolsk land. Det skal stor styrke og nåde til. Katolikkene, eller de katolske prestene og biskoppene, er ikke så veldig begeistret for at det kommer noen og forstyrrer deres fellesskap, eller kanskje man skulle sagt manglende fellesskap. Jeg har reist med hjelpesending til Ukraina siden 2005. De jeg har reist med var for noen år siden med sending sil Polen, nærmere sagt Lublin. Der hadde den katolske kirken vært ute i avisa og advart mot de "farlige" kreftene disse fremmede hadde.
Men når misjonærer blir sent ut av Gud, da er de i trygge hender uansett hva som måtte skje. Gud har omsorg for sine. Det er godt det fortsatt finnes folk som vil gå i tjeneste for Gud.
Mvh.: Birgir
Dette er virkelig nybrottsarbeid, Birgir og du verden så viktig. For selv om Kroatia har det mest vidunderlge landskap, med kritthvite strender, vakre gamle bygninger, en interessant historie - så ligger landet i et dypt åndelig mørke. Størsteparten av befolkningen kjenner ikke evangeiet, så her er det behov for mange høstarbeidere! Vi kommer til å holde kontakt med disse pionermisjonærene her, og jeg ser ikke bort fra at vi reiser ned til Kroatia snart. Vi arbeider med å sende ned et bønneteam i første omgang.
Så flott at du er med i arbeidet i Ukrania. Det trengs også. Vi har møtt de samme problemene i Russland. Den ortodokse presten i en av landsbyene hvor jeg talte, sendte bud på politiet for å få meg arrestert. To politimennn dukket opp mens jeg ba for folk i en forbønnskø, og ba meg følge dem ut av lokalet. Takket være Guds hjelp ble jeg ikke arrestert. Andre steder har ortodokse prester revet med møteplakater. Men vi har også opplevd det motsatte: Ortodokse som har vært veldig åpne for besøk.
Javisst er det mange ortodokse som er veldig åpne for evangeliet. Noen har blitt frelst og har forlatt den ortodokse kirken, og reiser med evangeliet. Det er bare så få av de.
Vi har vært på gamlehjem og sykehus og skoler, hvor vi har fått lov til å synge og vitne om Jesus og fortelle dem alt det Jesus har gjort for oss. De sitter som tentelsys. De gamle, spesielt, stridgråter. Det er et budskap de aldri har fått høre om før. Det er så godt å kunne fortelle disse folka om den nåde Jesus har å gi. De er ikke vant til sånt. Det de er vant til er å bli fortalt om den straff som venter dem, og ikke nåden i Jesus Kristus. Vi var på en skole for døve barn, de var fra ca. 5 år til 16 år. Der ble det stilt et spørsmål til barna: Hva tror dere Jesus gjør hvis dere gjør noe galt? Tror dere at han straffer dere? De nikket iherdig. Men da de ble fortalt at Jesus ville tilgi dem, da lyste de opp som bare barn kan, det var en usigelig glede som lyste ut fra dem, ansiktsuttrykkene fortalte hva det var disse barna var i behov av. Nemlig forkynnelse om det Jesus har gjort for oss på korset. Det er en av de fineste, men også en av de rareste opplevelsene jeg har hatt i Ukraina. Vi sang noen sanger for barna der, noen sanger med bevegelser som vi gjør med barna her i Norge. Det var rart å stå der og synge og vitne for døve ører. Bokstavelig talt. Det var rart og at vi måtte ha TO tolker. Den første tolket fra engelsk til ukrainsk, og den andre tolket til døvespråk. Det har vært til stor velsignelse å få lov til å være med på slikt. Det er veldig lærerikt.
Mvh.: Birgir
Så gripende, og så flott, Birgir. Jeg gleder meg over det du forteller. Det er dessverre slik at evangeliet er lite kjent i både den såkalte ortodokse som den katolske verden. I tillegg er det jo et faktum at mange er blitt avskåret fra evangeliet på grunn av den gudløse ateismen som kommunistene forfektet. I enkelte av de landsbyene i Russland hvor jeg har vært, har vi møtt mennesker som aldri har hørt om Jesus. Jeg ble også veldig grepet av at dere besøker gamlehjem. Det er virkelig forsømt i våre bestrebelser med å nå ut med evangeliet. Barnehjemmene er det mange som besøker - i hvert fall var det slik, men få besøker disse gamle, ensomme menneskene som også trenger å høre om Jesus.
Kanskje vi kunne slå oss sammen om en reise en gang?
Legg inn en kommentar