Ni døpt i Kroatia søndag gjennom pionerarbeidet til Øystein Sandtorp

Jeg gleder meg stort over at evangeliet vinner fram i Kroatia. Ni personer ble i går døpt i nyplantede menigheter i Virovitica og Durdenovac (bildet).

De ni er vunnet gjennom pionerarbeidet som Øystein Sandtorv driver i Kroatia. Og de ni er ikke alene. Det står like mange  dåpskandidater for tur! Sandtorv forteller at det også blir dåp senere i år.

De ni er blitt frelst i løpet av det siste halve året. Pastor Sinisa, som står til høyre på bildet, er Øystein Sandtorvs nærmeste medarbeider i Virovitica. Han kommer opprinnelig fra Makedonia.

"Hver enkelt av disse har sterke vitnesbyrd å dele om Jesu forvandlende makt. Det er bare så fantastisk at frelse er et nytt liv som spirer fram. Vi kan så, vi kan vanne, men Gud gir vekst," skriver Øystein Sandtorv i en personlig melding til meg i går kveld.

Øystein Sandtorv, er grunnlegger og leder av Godt Nytt hjelpen. Han er fra Kvinesdal, men oppholder seg i Kroatia store deler av året, hvor han sammen med sin kone driver pionerarbeid på en rekke steder. Arbeidet er i vekst og Sandtorv og hans medarbeidere er i stort behov for å få med seg menigheter i Norge som kan stå sammen med dem i forbønn og økonomisk støtte. Du må gjerne ta kontakt direkte med Sandtorv på denne adressen om du ønsker å stå med: osandto@gmail.com

Bar pakken med Bibler hjem til landsbyen

I dag har jeg nok en gang frydet meg over det pionerarbeidet som Tone og Noralv Askeland driver på Filippinene.

I dag forteller Noralv Askeland om sine medarbeidere, Eddie og Ruth, som kan fortelle om en stor glede når en landsby de arbeider i mottok Bibler. En kvinne ble så begeistret over å få sin egen Bibel, at hun tok en kartong av dem på skulderen og bar den hjem til landsbyen sin!

'Det er en genuin hunger for Guds ord', forteller Noralv Askeland på sin Facebook-side.

Hvilket takkeemne! Nå har altså en ny landsby på Filippinene fått muligheten til å lese Bibelen selv. Hvilken storslått gave. Noe mer verdifullt enn dette finnes ikke. Måtte det virkelig gå opp for oss hva det betyr at et menneske kan lese Bibelen og få del i dens djupe skatter.

Stadig kan de fortelle om dåpshandlinger, etter at mennesker har kommet til tro.

Ved siden av dette arbeidet driver de også et viktig helse- og barmhjertighetsarbeid. Denne fredagen har for eksempel Tone hatt et heldagsseminar for jordmødre og sykepleiere i Abra de Llog. Dette er et seminar som blir verdsatt høyt.

Tone og Noralv Askeland står på bønnelisten min. Det er et privilegium å få be for dem. Kanskje det er flere som leser bloggen som vil stå sammen med dem bønn for dette viktige pionerarbeidet?

61 år i pionerarbeid for Guds rike

Navnet Darrell Camplin (bildet) sier deg kanskje ikke noe i det hele tatt. Men han er en av kjempene i Guds rike. Nå er han hjemme hos Herren etter mer enn 61 år i misjonens tjeneste.

83 år gammel ble han hentet hjem til sin himmelske bolig. Det skjedde den 26. august i år. Da hadde han tjent Herren på misjonsmarken i hele 61 år. Tenk det! Snakk om trofasthet mot kallet.

Darell Camplin møtte kona Louise mens de gikk på bibelskole. De giftet seg når han var 19 år, og etter endt utdannelse, dro de avgårde til Kongo. Da var de blitt foreldre til David. Året var 1954. I ti år tjente de Herren i et avsidesliggende område av Kongo. Boforholdene var svært enkle. En jordhytte med blikktak. Maten skaffet de ved å jakte. De hadde ikke råd til å bruke mer ammunisjon enn at de måtte skyte hvert dyr med bare et skudd. Da gjaldt det å være treffsikker. To barn ble født i Kongo: sønnen Jonathan og datteren Debbie.

I 1964 ble de tvunget til å forlate Kongo på grunn av de såkalte Simba-revolusjonære. De måtte forlate de mange menighetene de hadde etablert, og pastorene de hadde innsatt i tjenesten. Simbaene drepte flere misjonærer, blant annet en nær slektning av dem: Irene Ferrell. Til tross for mange problemer med revolusjoner, sult og annet, overlevde disse menighetene.

Siden det ikke var noen mulighet for å returnere til Kongo, søkte de etter nye misjonsutfordringer. Denne gangen i Suriname i Sør-Amerika. Nærmere bestemt Ricanau Mofo langs elva Cottica. Dit kom de i 1965. Nok en sønn ble født: Ethan. Han var født altfor tidlig, men overlevde mirakuløst.

Til å begynne med var dette en svært utfordrende misjonsoppgave. De ble nemlig nektet adgang til flesteparten av landsbyene rundt elva Cottica. Men så startet de opp med å gi medisinsk hjelp, og det ble en døråpner for evangeliet.

Konfrontasjon med heksedoktor
Når landsbybeboerne i Ricanau Mofo begynte å vende om til Herren kom det til en konfrontasjon med en heksedoktor. Lederne i de ulike landsbyene kalte sammen til et møte, hvor de ba lederen for heksedoktorene om å konfrontere Darrell Camplins innflytelse og bevise at heksedoktoren hadde mer makt enn den kristne misjonæren.

Det ble gravd en grøft som ble fylt med knust glass. Ved siden av var det tent en ild. Heksedoktoren gikk inn i en transe og under demonisk innflytelse gikk over det knuste glasset og gjennom ilden, uten å komme til skade. Han skrøt av kraften som åndene hans hadde.

Darrell ba og Herren viste ham at han skulle gjøre det samme. Han tok av seg skoene, danset på det knuste glasset, men fikk ikke et eneste sår. Han danset også på ilden, men den var ikke varm og den skadet ham ikke.

Neste morgen banket det på døra. Landsbylederne ville se føttene hans. De hadde ingen skader. Da sa de: 'Så Gud har makt Han også!'

Uavhengige menigheter
Gjennom årenes løp har Darrell og hans kone tjenestegjort i alle landsbyene langs elven Cottica, men de har også nådd ut til landsbyene som ligger langs elvene  Marowijne og Taphanony såvel som i gruvebyen Moengo. Nasjonale vitner er blitt trent til å bli pastorer og menighetsarbeidere. Flere misjonærer har også arbeidet sammen med Darrell og hans kone, som har hatt tilsynsansvar med dem. Ekteparet Camplins har også startet skoler, og i nærmere 51 år har de drevet et helsearbeid i Suriname. Darell har også startet et radio- og TV-arbeid, gjort oversettelser av Bibelen og studiemateriale som er blitt brukt i disppelgjøring og etablert et bibelinstitutt.

I mange år har også Darrell Camplin vært president for Independant Faith Mission, og har talt i mange menigheter og konferanser i Suriname. Han har også vært professor i misjon ved Fairhaven Baptist College og Northland Bible College, og har også undervist ved Bob Jones University. Han innehar en æresdoktorgrad i teologi.

Han etterlater seg kona Louice og deres fire barn, 15 barnebarn og tre oldebarn, og en yngre bror som er misjonær i Brasil.

Her kan du lytte til en tale av ham:

https://www.youtube.com/watch?v=5Uwb5j5QjvM

Pionerarbeidet i Montenegro

Interessen for Montenegro ble vakt da jeg leste om hviterussere som satset på pionermisjon i dette landet på Balkan, og de kunne opplyse at det er bare 150 evangeliske troende der. Montenegro, som ble et selvstendig land i 2006, har 600.000 innbyggere.

Nå planlegger et hviterussisk ektepar og en mann fra Sør-Afrika å plante en menighet i den lille kystbyen Kotor. De har delt ut 24.000 Bibler til nå. 60.000 gjenstår i få distribuert.

Sør-afrikaneren Phil Smythe og det hviterussiske paret, Aleks og Ksenja Kulesh mangler ikke arbeidsoppgaver. Nå trenger de vår bønnestøtte!

Biblene som deles ut har sin egen historie. Mens Phil en dag satte seg ned for å arbeide med en traktat på montegrinsk, tok plutselig en person kontakt med ham og kunne fortelle at det lå lagret 80.000 Gideon-bibler i Montenegro. Dermed sørget Phil og Aleks for å skaffe seg en leiebil, og gjorde mange, lange reiser landet rundt for å dele dem ut, blant annet til sykehus, skoler og fengsler.

- Jeg vet om mennesker som har kommet til tro på Jesus etter å ha lest i disse Biblene. Så finnes det de som blir sinte, sier Phil i Ljus i Öster.

Den nye forsamlingen i Kotor er ikke stor, men så har den da så vidt startet opp virksomheten. Likevel er den ikke den eneste pionerteamet arbeider med. Omlag seks mil fra Kotor ligger kystbyen Bar og der finnes det også en liten, evangelisk kristen forsamling. Både i Kotor og i Bar møtes menighetene på et hotell og målet er å holde gudstjenester der hver søndag framover. I Kotor bor det 13.500 mennesker, men på sommeren er byen full av turister. Mange serbere kommer hit for å arbeide i service- og restaurantnæringen.

Majoriteten av den montegrinske befolkningen tilhører den ortodokse kirken. De fleste går i kirken en eller annen gang i året, men få synes å ha noen personlig relasjon til Jesus. Det finnes store muslimske grupper i den sørlige og østlige delen av dette landet, som domineres av høye fjell. Montegengro betyr da også 'det svarte fjellet'.

Vår bønnetjeneste kjenner seg kallet til å be spesielt for dette arbeidet i Montegnegro. Jeg kommer derfor vil å komme tilbake med jevnlige rapporter herfra.

Hvite-Russland er blitt en sendenasjon for misjon

Du har kanskje ikke tenkt på Hvite-Russland som en sendenasjon for misjonærer? Da må du tenke om igjen! Misjonsinteressen blant de unge i Hvite-Russland er større enn noensinne.                          

Hungeren etter å reise utenlands og dele evangeliet med andre har de senere årene tatt hviterussere til jordens ender!

Det forteller Leonid Birjuk, som er ansvarlig for den hviterussiske pinseunionens misjonsarbeid, til Ljus i Öster.

Jeg gleder meg stort over det som står å lese i det siste nummert av tidsskriftet Ljus i Öster. Det er nå ganske nøyaktig tre år siden pinseunionen bestemte seg for å starte opp med en egen misjonsavdeling. Det nærmere 100 år gamle pinsesamfunnet hadde da nådd et punkt der etterspørselen fra menighetenes ungdommer og en fremvoksende visjon blant pinseunionens ledere møttes. Under Sovjet-tiden var det jo få muligheter til å sende misjonærer ut over Sovjetunionens grenser. Nå er situasjonen helt annerledes.

For fire år siden startet man opp med en misjonsskole og av de 19 elevene som har gjennomført den er ca 70 prosent ute på et misjonsfelt. Og til tross for at evangeliske kristne i Hvite-Russland ikke utgjør mer enn ca 1,5 prosent av befolkningen, har de et omfattende misjonsarbeid. Noen av de landene som de har sendt ut misjonærer til er Burkina Faso, Nepal, Armenia og Sentral-Asia. Et av de geografisk nærmeste områdene hvor de ganske nylig har sendt ut misjonærer til er Montenegro. I følge statistikken finnes det bare et hundre evangeliske troende der. I to år nå har hviterussiske misjonærer vært på plass i Montenegro og driver der et pionerarbeide. Planen er å sende flere misjonærer dit.

13 filippinere døpt i dag på bekjennelsen av sin tro på Jesus!

I dag gleder jeg meg stort over hvordan evangeliet har fremgang på Filippinene.

Noralv Askeland forteller at 13 mennesker i landsbyene Libungan og Bulanan, som har tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre, ble døpt på bekjennelsen av sin tro i dag. Se bildet!

Noralv Askeland skriver: 'Etter at de hadde mottatt Herren, og omvendt seg fra sine synder, har Den Hellige Ånd fylt dem opp og Han har beveget seg i deres liv og forandret dem på en slik måte at de følte fred og glede på innsiden. Det er forunderlig å lytte til deres vitnesbyrd'.

Askeland, som driver et pionerarbeide på Filippinene, sammen med sine kone, har fått denne rapporten fra en av sine nærmeste medarbeidere, Elvie Ortiz.

La oss be for dette viktige arbeidet som Noralv Askeland står som leder av. La oss be Gud om en gjennomgripende vekkelse på Filippinene!

Får høre evangeliet for første gang

Her er dagens store gledesemne!

Bildet er tatt tidlig en morgen ganske så nylig under en reise til øya Nosy Mitsio, en bitteliten øy på den nordvestlige kysten av Madagaskar. Det er tatt av en av teamlederne for African Inland Mission, i forbindelse med et evangeliseringsfremstøt mot Antakarana-folket.

Dette evangeliseringsteamet representerer det aller første kjente forsøk på å forkynne evangeliet på denne øye noensinne!

La oss be for Adam Willard og hans team. Be om åpne hjerter for evangeliet. Familien Willards kommer fra Youth with a Mission og skal lede dette teamet i to år i samarbeide med African Inland Mission.

Eivind Frøen - en plogspiss i Guds rike

Jeg ble så glad når jeg så dette bildet. Det viser min gode venn, Eivind Frøen, som underviser på Mindanao på Filippinene. Det har han gjort i tre hele dager.

Vennskapet med Eivind strekker seg tilbake til 1970-tallet. Jeg setter så stor pris på denne krigeren i Guds rike. Uredd, tydelig, en som er villig til å betale prisen for å forkynne evangeliet, og som gjør det! Eivind Frøen tok tidlig et viktig standpunkt: Han bøyde seg for Guds ords autoritet. Hos ham er det ingen kompromisser hva angår Bibelen som autoritative ord for liv og lære. Eivind følger ikke tidsånden, snur ikke kappen etter vinden, men forkynner tydelig at mennesker må omvende seg fra sin synd, og leve for Gud i hellighet.

Dynamisk, en plogspiss, vital og levende og med mye god humor. Det er Eivind. Hvor mange som gjennom hans tjeneste er blitt vunnet for Guds rike, og som er disippelgjort gjennom ham, vet alene Gud.

Han er en ambassadør for Guds rike, med kontakter blant kirker som står i kontinuerlig vekkelse i Kina og i Asia forøvrig, som få andre. Anerkjent, med stor integritet. Elsket. Her er intet snobberi, ingen nykker. Her er enkelhet og trofasthet. Det er ingen skandaler rundt Eivind.

Han har fått bygget opp en misjonsorganisasjon som er en av de som virkelig står i frontlinjen av det Gud: Asia Link.

Du kan lese mer om den her: http://www.asialink.no/

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for privilegiet med å kjenne hans kone, Margaret. Et menneske som har fått prøvd hva sykdom innebærer i mange år, men som likevel er bærer av håp, av Kristi sinnelag, av raushet.

I mange år har jeg fått være deres personlige bønnepartnere. Det har vært en stor glede, og en stor velsignelse. Det vil jeg fortsette med livet ut.

Foto: Noralv Askeland.

Menighet selger kirkebygg for å satse på menighetsplanting

Grepet av den nød som mennesker uten Gud representerer, og med erkjennelsen at mennesker går fortapt uten at de har tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre, har menigheten Crossroads Church i Hinesville i Georgia, USA, gjort et bokstavelig veivalg!

De selger kirkebygget for å kunne være med på å finansiere en ny menighetsplanting! De vil ikke lenger 'holde Gud for oss selv', som de uttrykker det.

Kirkebygget og tomta genererer 1 million amerikanske dollars. Hvor veien går herfra, vet de ikke. Men i den nytestamentlige tidsalder bor ikke Gud i hus gjort av menneskehender. Et kirkebygg kan være vakkert, og det kan være funksjonelt, men det er ikke Guds hus! Gud hus kan i nytestamentlig forstand bare være mennesker!

Min Gud - mitt selskap, min venn og min trøster

Tirsdag denne uka var det ganske nøyaktig 200 år siden at pionermisjonæren og bibeloversetteren, Henry Martyn (bildet), døde i Tokat, i det som er nå er det nordøstlige Tyrkia. Da var han bare 31 år gammel. Hans briljans som lingvist, hans mot som pionermisjonær og hans drivende lidenskap for Kristus har etterlatt seg et varig eksempel på hva sann misjonstjeneste og offer innebærer.

Selv om han bare var seks år ute på misjonsmarken, etterlot han seg oversettelser av Det nye testamente på urdu, arabisk og persisk. Han fylte sine dager med det som varer evig.

Høsten 1812 var han på en reise tvers gjennom Iran. Han var rammet av tuberkulose, slet med feber og var helt utslitt av reisen. Da utbrøt han:

'Å, Herre, la Din vilje skje! Om jeg lever eller dør, glem meg ikke!'

Så i Tokat, aldeles alene, uten noen han kjente, skrev han den siste anmerkningen i sin dagbok:

'Jeg tenkte med fortrøstning og fred på min Gud, som i min ensomhet, var mitt selskap, min venn, min trøster'.

Så døde han.

New Tribe Mission arbeider for å nå de 2.500 folkegruppene som ikke er nådd med evangeliet

New Tribe Mission, grunnlagt av Paul Fleming (bildet) og fem av hans venner, i 1942, er en misjon etter mitt hjerte. Denne misjonsorganisasjonens mål er å nå mennesker som ikke har tilgang til evangeliet.

Når Paul Fleming og hans fem venner dro ut som misjonærer hadde de verken penger eller noen organisasjon bak seg. I tro grunnla de New Tribe Mission. Pionerarbeidet har båret rik frukt. I dag arbeider mer enn 3000 misjonærer rundt om i verden og der er utdanningsinstitusjoner i mer enn et dusin land som utruster misjonærene til tjeneste blant folkegrupper som ennå ikke har hørt evangeliet.

2.500 unådde folkegrupper
Ca 2.500 av verdens 6.500 folkegrupper er fremdeles ikke nådd med Evangeliet. New Tribes Mission (NTM) hjelper lokale menigheter til å utdanne, koordinere og sende misjonærer til disse folkegruppene.

Misjonærene som arbeider for New Tribe Mission har som mål å etablere modne menigheter. Målet er at disse menighetene selv kan utføre oppgaven som Guds redskap i lokalsamfunnet og bli medarbeidere i det oppdraget Jesus gav oss. Der hvor et nytt arbeid etableres legges det vekt på grunnleggende bibelundervisning. I det hele tatt er denne misjonsorganisasjonen svært bibelfundert i alt det den arbeider med.

På misjonens nettside heter det om dette: 'Unådde folkegrupper har ingen forståelse av Bibelens Gud. Så Bibelundervisningen begynner på samme måte som Gud gjorde det med sitt utvalgte folk: i begynnelsen. Kronologisk Bibelundervisning danner et grunnlag for å kunne forstå Jesu død og oppstandelse'.

I trosgrunnlaget New Tribe Mission bygger på, heter det om Guds ord:

'Vi tror på den verbale (ord for ord) inspirasjonen, tilstrekkeligheten og endelige autoriteten til Guds Ord'.

I kommende artikler vil jeg bringe nyhetsstoff fra denne misjonsorganisasjonen her på bloggen, slik at flere kan bli kjent med det arbeidet som drives i de landene den er representert. Jeg vil tro flere av bloggens lesere vil - i likhet med meg - glede seg stort over å se hvordan Guds rike går frem der hvor New Tribe Misson arbeider.

New Tribe Mission er representrert i Norge, og har egen norsk nettside, som finnes her:

 http://norge.ntm.org/

Hvordan en pinsepioner i Canada opplevde Åndens dåp

A.G Ward hørte med blant pionerene innen pinsebevegelsen i Canada. I 1907 opplevde han å bli døpt i Den Hellige Ånd. Det skjedde i Winnipeg i Manitoba. I en artikkel i 'Pentecostal Evangel' fra 28.mars 1931, som jeg nylig leste, deler han hvordan erfaringen av Åndens dåp forandret hans liv og tjeneste. Jeg har forsøkt å oversette litt fra denne artikkelen da jeg håper den skal bli til velsignelse for flere enn meg:

'Etter å ha mottatt dåpen (dåpen i Den Hellige Ånd, min tilføyelse), ble Bibelen som en helt ny bok for meg. Strømmer av lys fra de evige høyder falt over den og jeg forstod at den samme Hellige Ånd som for så lenge siden inspirerte hellige menn til å skrive Den Hellige Skrift hadde kommet inn i mitt hjerte og gjort meg i stand til å forstå dens virkelige innhold.

Trøsterens komme førte meg inn i en helt ny dimensjon i troens verden. Det er blitt mye lettere å kunne stole på Gud etter at jeg mottok pinsedåpen. Vi har gått gjennom mange prøvelser de siste 24 årene, ofte har vi vært presset helt ut på sidelinjen, men igjen og igjen har vi funnet oss selv syngende!

Bønnelivet mitt har forandret seg. Den Hellige Ånd har ledet oss til et sted hvor vi har kommet i kontakt med den himmelske verden, og Den Eviges trone har vært så veldig, veldig virkelig. Han har lært oss at bønnen er en vidunderlig kraft og ikke en flau farse. Den er et vidunderlig instrument hvis tangenter vi kan møte verdens behov.

Lovprisningens liv har åpnet seg for oss. Å, det er så vidunderlig å kunne iføre seg lovprisningens kledebon uansett vær! Jeg holder på å lære at Den Hellige Ånd kan hjelpe oss til å leve på høydene av guddommelig åpenbaring og hvor vi bokstavelig kan oppfylle det Skriften sier: 'Gled dere i Herren alltid'. Det er ingen tid på dagen, og ingen dag i vårt liv, som vi ikke kan fryde oss i navnet, personen og karakteren til vår Herre.

Et annet velsignet resultat av Trøsterens komme til mitt hjerte har vært at jeg har lært å kultivere evnen til hellige forstillinger og til å erkjenne det usynlige.

Hvilken vidunderlig erfaring pinsen er! Jeg ville ikke ha gått glipp av den for alt i verden. Det er herlig å ha et hjerte som brenner med Den guddommelige flammen, som gnistrer og spraker med de varme kjærlighets nyhetene til en fortapt verden'.

Jeg har ikke klart å finne noe bilde av A.G Ward, men dette er bildet av to av pionerene innen det annet pinsesamfunn i Canada, Pentecostal Holiness Church. Er de ikke staute karer?

Vil du være med på å be for Guinea-Bissau - et av verdens fattigste land?

I går startet en bønneaksjon for Guinea Bissau, som varer frem til 28. januar.

Republikken Guinea Bissau, som grenser til Senegal i nord og Guinea i sør, er en av de fattigste landene i verden. Landets befolkning sliter med sykdom, analfabetisme og arbeidsløshet. Flesteparten av landets innbyggere - 1,5 millioner - lever på eksistensnivå.

Det finnes over 27 etniske grupper i Guinea Bissau. I 1860 ble Mandinka-folket tvunget til å konvertere til Islam. Siden da har Islam blitt blandet sammen med tradisjonell folketro, hvilket også innebærer tilbedelse av ånder. I dag er det ikke uvanlig å se folk gå til moskeen for å be, for så å ofre en kylling til landsbyens ånder. Mange mennesker søker råd hos muslimske 'hellige' menn for helbredelse, beskyttende amuletter, eller for å bli spådd om deres fremtid. Dessverre er det få av dem som kan lese.

Misjonsorganisasjonen World Evangelism Crusade (WEC), grunnlagt av legendariske C.T Studd, ble startet opp i 1940, av en kvinne. Denne pionermisjonen var i de neste 50 årene den eneste protestantiske misjonsorganisasjonen som var tillatt i landet! Etter 1990 har flere startet opp et arbeid her.

The Evangelical Church of Guinea Bissau, som ble grunnlagt av WEC, har nå omlag 120 menigheter med ca 20.000 medlemmer, og over 60 aktive pastorer. Den nasjonale kirken inkluderer folkegrupper som Mankanha, Bijago, Felupe og Bayote. Visjonen til WEC er å starte opp arbeid blant Fula-folket, og folkegruppene Mandinka, Nalu og Sasu. De arbeider allerede blant disse folkegruppene, men mangler flere misjonærer. Bærer du på et misjonskall?

Utadrettet arbeid skjer gjennom kristne radiosendinger. Disse programmene går hver uke. Nytestamentet på kreolsk er tilgjengelig på kassetter, og det finnes opptak på 26 språk og dialekter. Jesusfilmen finnes også tilgjengelig på 14 språk, og brukes ofte i evangeliseringsarbeidet.

Vil du være med på å be for Guinea Bissau? Her har du konkrete bønne- og takkemner:

* Takk Gud for utviklingen av DVD program som inkluderer stammespråk, kreolsk og portugisisk.

* Be om at disse programmene skal bli lettere tilgjengelige, og at de skal føre til menighetsvekst.

* Be for det nasjonale bibel instituttet som tilbyr fire års trening for pastorer og evangelister.

* Be Herren sende ut arbeidere til Guinea-Bissau.

* Be om at Herren reiser opp bønneteam som vil være med på å åpne opp for evangeliet gjennom lovprisning og forbønn.

* Be om at Jesusfilmen vil få stort gjennomslag blant Mandinka-folket.

* Be om at Jesus åpenbarer seg gjennom drømmer og visjoner for Mandinka-folket.

* Be om at Herren reiser opp en seirende menighet blant Mandinka-folket, til sitt navns ære.

Anabaptistiske pionerer i Canada og Paraguay, del 1

Faste lesere av bloggen har sikkert merket seg at jeg er mer enn alminnelig interessert i historie, og da i særdeleshet kirkehistorie. Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, er så snill å gi meg innblikk i hans egen slekts historie og jeg synes den er så spennende at jeg har oversatt det han skriver og gjerne deler den med bloggens lesere.

Hans besteforeldre, Peter og Anna (Hiebert) Wiebe, slo seg ned på prærien i Saskatchewan i 1909. Her levde i den avsidesliggende sørlige delen, i landsbyen Neuhorst.

På bildet sees Anna Wiebe (1874-1952). Hun kom over Atlanterhavet som et lite barn. Anna var den yngste av i alt tretten barn. Hennes foreldre het Abram og Anna Streimer, som hadde levd i kommuniteten Bergthal i Russland. Når Anna var 22 år kom enkemannen Peter Wiebe (1861-1920) og spurte om hun kunne tenke seg å gifte seg med ham, og hjelpe ham med hans små gutter.

Peter var 14 år gammel da han kom til Canada. Han hadde levd i kommuniteten Fürstenland i Russland, og hadde slått seg ned med sine foreldre i landsbyen Rosengart, sørøst for Winkler i Manitoba. Han giftet seg med Maria Bückert, og fikk seks barn med henne. Men den sjette, Abram, døde i barselseng med sin mor. Med sin andre kone, Anna, ble Peter far til Anna, deres første barn, i 1897. Hun døde kort tid etterpå. Så fikk de enda et barn, som de også kalte Anna, som også døde. Så - etter å ha flyttet til Saskatchewan - ble Peters far, Abram, født i 1902. Og etter ham om barna Cornelius, Johann, Gerhard, and Aganetha.

Peters besteforeldre fikk bare en kort tid sammen. Når det yngste barnet, Aganetha, fremdeles var liten, døde Peters bestefar. Hans bestemor oppdro barna gjennom mange år i djup fattigdom. Hun forble enke i 32 år. Å leve i Canada - i Saskatchewan - var slett ikke lett på 1930-tallet. Hun hadde ingen hest, så hun måtte gå til fots, mil etter mil, alene. Men hun likte å vandre på preærien. Overalt bar hun med seg en papirpose, som den du ser på bildet. Av og til var hun så heldig å finne noen bær, eller noen boller, som kjøpmannen hadde til overs når dagen var over, og da bar hun det med seg hjem i posen. Mat var for henne noe dyrebart, en gave fra Gud, som man ikke måtte forsmå, selv om det var lite.

(fortsettes)

Anabaptismen mye å tilføre vår tids kirke i Sverige - og Norge

For noen dager siden gjenga jeg her på bloggen en undersøkelse som viser at hver eneste uke legges en frikirkeforsamling ned i Sverige. I dag kan jeg bringe gode nyheter fra vårt kjære naboland: Det plantes også nye menigheter flere steder. Dessuten finnes det mange tanker om hvordan frikirkelighetens Sverige vil bli seende ut.

Den svenske avisen Dagen har i dag et interessant oppslag om dette, hvor blant annet Jonas Melin (bildet) medvirker. Melin som er lærer ved Mariannelund Folkehøgskole, hvor han blant annet underviser i menighetsplanting og pionervirksomhet, er også leder for det anabaptistiske nettverket i Skandinavia. Det han gir uttrykk for i Dagen synes jeg er så interessant at det også burde komme norske lesere til gode. For det han påpeker i intervjuet med Dagen er også noe som norske kristne burde vurdere innholdet av. Her er hva Dagen skriver:

- Anabaptismen har mycket att bidra med till vår tids kyrka, säger Jonas Melin.

Melin är bibellärare på Mariannelunds folkhögskola och församlingsledare i Råslätts församlingsgemenskap som hämtat mycket inspiration från anabaptismen.

- Den uppstod som en radikal del av reformationen på 1500-talet. Det som skiljer från protestantismen i stort är betoningen på lärjungaskap. Där Katolska kyrkan lyfter fram sakramenten och det lutherska "tron allena" understryker anabaptismen behovet av att tron uttrycks i handling. "Ingen kan känna Kristus om han inte följer honom i livet", som anabaptistprofilen Hans Denck uttryckte det.

Den övergripande inriktningen handlar om det personliga lärjungaskapet som får praktiska konsekvenser, bland annat i församlingen.

- Inom anabaptismen betonas att församlingen är en gemenskap där man delar livet. Inte bara att man möts i kyrkan utan verkligen delar varandras liv, genom förmaning och tillrättavisning - även om det gick till överdrift inom delar av historien - men också väldigt praktiskt vad gäller ekonomi exempelvis.

Dessutom är, berättar Jonas Melin, etik baserad på aktiv kärlek och ickevåld grundläggande. Ickevåld och pacifism präglar.

- Guds rike finns här och nu och inte bara i framtiden, det ingår i lärjungaskapet att arbeta för fred i nuet.

Enligt Melin har de anabaptistiska tankarna mycket inspiration att ge dagens kristenhet.

- Anabaptisterna har alltid levt i marginalen, de ställde sig bredvid kyrkan som institution. Nu har hela kristenheten hamnat i marginalen, tidigare var kyrkan i centrum i samhället på ett helt annat sätt. Vi lever i en postkristen tid och i den situationen tror jag att det finns mycket lärdomar och inspiration att hämta från anabaptismen.

Jeg er overbevist - i likhet med Jonas Melin - at anabaptismen har mye å tilføre dagens kristenhet. Til høsten kommer min bok: "En tro verd å dø for", som handler om anabaptismens historie og teologi. Samtidig blir den en bok i praktisk disippelskap. Boken kommer på Frihet forlag.

Jonas Melin skriver en veldig interessant blogg som du finner her:

http://www.barnabasbloggen.blogspot.com

Bildet av Jonas Melin er hentet fra Mariannelund Folkehøgskola's nettside.

Les også oppslaget i Dagen, som du finner her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=266206

Gladys Aylward - pionermisjonær til Kina, del 1

For tiden holder jeg på å studere historien til Kensington Temple i London. I den forbindelse kom jeg over noe interessant. Historien til Kensington Temple, hvor Colin Dye i dag er hovedpastor, og som er en av Londons mest fremgangsrike flerkulturelle pinsemenigheter, har sin opprinnelse i Horbury Chapel i Notting Hill. Denne kirken ble bygget i 1849 og var en nyplanting fra en kongregasjonalistisk menighet i Kensington området. Flere av medlemmene i denne menigheten var ivrige bedere og hadde nød for å starte den nye menigheten, og 37 medlemmer startet pionervirksomheten. Den nye menigheten vokste raskt til 600 medlemmer. En av de som ble frelst i denne sammenhengen var Gladys Aylward (bildet), som skulle bli en av pionermisjonærene til Kina. Det var akkurat dette jeg fant så interessant.

For jeg har lenge hatt stor interesse for disse kvinnelige pionermisjonærene som dro til Kina. Hvilket mot de viste! Det ble derfor til at jeg lot historien om Kensington Temple vente litt og gav meg i kast med å lese om Gladys Aylward.

Hun var født i London muligens i 1904 eller tidigere. Under vekkelsesmøter i Horbury Chapel ble hun utfordret til å gi livet sitt til Jesus og tjene Ham for resten av sitt liv og svarte ja på den utfordringen. Dette utviklet seg så til et kall til å reise til Kina. 26 år gammel begynte hun å arbeide ved senteret til China Inland Mission i London. Hun tok også andre jobber for å spare opp penger til å reise til Kina. Så fikk hun høre om Mrs Jeannie Lawson, en 73 år gammel misjonær, som så seg om etter en yngre kvinne som kunne ta over det arbeidet hun hadde startet. Gladys skrev til Mrs Lawson og ble akseptert om hun klarte å komme seg til Kina.

Hun hadde ikke penger nok til en båtreise, men nok til å reise med toget. I oktober 1930 dro hun fra London. Med seg hadde hun sitt pass, sin Bibel, billettene og to pund og ni pence. Det var alt! Via den trans-sibiske jernbanen kom hun seg til Kina, og det til tross for en ytterst spent situasjon mellom Russland og Kina. Hun kom så langt som til Vladivostok. Derfra reiste hun med båt til Japan, og fra Japan til Tietsin. Derfra dro hun med tog, buss og esel til Yangchen, til de fjellrike områdene av Shansi, litt sør for Peking.

(fortsettes)

Svensk pionermisjonær grunnla evangelisk blad på spansk i 1893 som fremdels produseres

I 1870 årene ble flere baptistmenigheter grunnlagt i Spania. 6. januar 1893 begynte de å utgi magasinet "El Eco". Siden da har dette magasinet fortsatt med å komme ut, og det er i seg selv ganske oppsiktsvekkende. Det hører med til sjeldenhetene at et magasin - og attpåtil et kristent - utgis utavbrutt i så mange år.

Den evangeliske baptistunionen i Spania teller i dag 11.000 døpte medlemmer i 150 menigheter. I tillegg til disse kommer 30.000 møtebesøkende. Hovedkvarteret til baptistunionen, som er en del av Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensalliance, ligger i Valencia.

"El Eco" er blitt et viktig talerør, ikke bare for baptistene i Spania, men for all evangelisk virksomhet i landet. Det er et magasin som gir teologisk refleksjon, ved siden av å speile det som skjer en kristen virksomhet i landet.

Magasinet ble stifet av Enrique Lund (bildet), en svensk pionermisjonær, som ble født i 1853 i San Diego i California, USA, og som døde der i 1933. Ved siden av å redigere dette magasinet utgav også Lund en rekke bøker. Han var også forkynner og reiste rundt i store deler av Spania med evangeliet.

Pionerevangelisering i Kaukasus og Russland, del 3

Pastor V. Pavloff hadde ikke vært hjemme lenge etter at han kom hjem fra sitt eksil før han ble arrestert igjen. Denne gangen fikk ikke hans kone og barn lov til å besøke ham. I 40 dager ble han flyttet fra det ene fengslet til det andre. Under fangetransporten ble fangene lenket fast. Pavloff var innom åtte fengsler før han endelig ankom stedet hvor han ennå en gang måtte tilbringe tiden i eksil. Alt han skrev måtte gjennom den russiske sensuren. Etter en stund fikk så familien hans anledning til å bosette seg i byen hvor Pavloff tilbrakte eksiltiden. Han kunne ikke forlate denne byen uten politiets tillatelse.

Men det var ikke lang tid han fikk sammen med sin kjære familie. I juli 1892 ble byen rammet av kolera fra Asia. I løpet av en uke døde Pavloff's kone og fire av barna. En datter på 12 år hadde druknet i Ural-fjellene (bildet) uken før denne tragedien inntraff. Tilbake satt V. Pavloff igjen med en overlevende sønn.

Etter at eksiltiden var over vendte V. Pavloff og hans sønn tilbake til Orenburg. Her fortsatte han sin virksomhet. Med det samme han kom hjem døpte han 14 mennesker. De neste fire årene arbeidet han utrettelig med å forkynne evangeliet og sammen med sine medarbeidere døpte de 150 mennesker. Tre nye menigheter ble grunnlagt og Pavloff ordinerte tre presbytere til å ha hovedansvaret for dem.

Samtidig som Pavloff drev sitt evangeliseringsarbeid deltok han også i seminarer i ulike ortodokse kirker, hvor han besvarte spørsmål. Enkelte ganger kunne så mange som 300 personer delta og det var stor åpenhet og interesse for Pavloff's forkynnelse.

På slutten av den andre eksilperioden hadde V. Pavloff fått en invitasjon fra en tysk-russisk menighet i Tultsha i Romania. De ønsket at Pavloff skulle bli deres pastor. På grunn av forfølgelsen i Russland aksepterte han kallet. Her tilbrakte han seks år, og fikk også anledning til å besøke Bulgaria. 60 mennesker ble lagt til menigheten i Tultsha i denne perioden.

(fortsettes)

Pionerevangelisering i Kaukasus og Russland, del 2

Høsten samme år som pastor V. Pavloff hadde kommet hjem til Tiflis fra Tyskland, la han ut på en lengre misjonsreise sammen med S. Rodionaff til de transkaukasiske fjellområdene og så langt som til Ararat og Det kaspiske hav. Mange kom til tro, de ble døpt og dannet dermed grunnlaget for nye menigheter. I 1880 ble Pavloff godkjent av de russiske myndighetene som baptistpastor. Friheten hva dette innebar varte frem til 1887. Disse syv årene ble benyttet til lange misjonsreiser i Samara, Don, Tourida Mohilev og andre steder. Også på disse stedene kom mange til tro, ble døpt og ble medlemmer av nystartede menigheter. I 1884 ble Pavloff invitert til en kongress i St.Petersburg av en viss oberst Pushkoff som forsøkte å få i stand en union av evangelisk troende i Russland. Hit kom også Dr Baedecker og Lord Ratcliff. Men det skulle ikke gå slik oberst Pushkoff hadde håpet. Politiet slo til mot samlingen og både Baedecker og Ratcliff ble utvist av Russland sammen med oberst Pushkoff.

I 1887 startet en grusom forfølgelse mot russiske baptister i et forsøk fra myndighetene på å få stanset den store menighetsveksten. De aller første ofrene var Pavloff, Voronin og en armensk pastor ved navn A. Amirehanianz. Uten dom ble sistnevnte forvist til Orenburg for fire år. I mars samme år ble Pavloff og Amirehanianz arrestert og satt i fengsel sammen med kriminelle. Gjennom iherdig forbønn ble straffen omgjort til forvisning for fire år. De fire årene måtte de ha med seg en politimann, som de måtte lønne for å passe på dem!

Etter de fire årene fikk de komme hjem, men måtte love ikke å forkynne mer. Pastor Pavloff klarte ikke å gi et slikt løfte. Kort tid etter at han kom hjem ble han arrestert igjen.

(fortsettes)

Pionerevangelisering i Kaukasus og Russland, del 1

19.-21. juli i år er det ganske nøyaktig 100 år siden Baptistenes Verdensallianse holdt sin andre kongress. Det skjedde i 1911 i Philadelphia, USA. En av de som deltok på denne kongressen var den pastor V.Pavloff fra Russland. Jeg er så heldig at jeg har i mitt eie boken som ble publisert i forbindelse med kongressen, og her finnes alle talene som ble holdt og alle rapportene som ble avlagt. En av dem er pastor Pavloff's egen beretning om det han har vært med på av evangeliseringsfremstøt i det veldige russiske riket. Nå er jeg spesielt interessert i kirke- og vekkelseshistorie, men jeg tror det Pavloff har å fortelle vil interessere flere enn de som har min særinteresse! I en serie med artikler skal du få del i pastor V. Pavloff's gripende beretning, slik jeg har forsøkt å oversette den. Dessverre har jeg ikke kommet over noe bilde av ham. Her er først en liten presentasjon av ham:

V. Pavloff kom fra Tiflis, dagens Tblisi, i Transkaukasus. Hans foreldre tilhørte de såkalte Molokanerne, eller Melkedrikkerne. Dette var en kristen gruppe som nektet å være under Den russisk-ortodokse kirkes innflytelse. De var pasifister, og fikk navnet "melkedrikkerne" fordi de drakk melk under fastetiden. En tysker ved navn Martin Kalueit kom til Tiflis hvor han forkynte evangeliet, og det resulterte i at russeren Nikita Voronin ble en kristen og døpt. Voronin samlet så en gruppe på syv eller åtte russere som var blitt frelst og organiserte den første baptistmenigheten i 1870.

Samme året, da 16 år gammel bestemmer så V. Pavloff seg for å følge Jesus, og ble medlem av denne forsamlingen. Umiddelbart begynte han å vitne om Jesus og et resultat av dette er at et ektepar blir frelst. Det varte ikke lenge før eldstebrødrene i menigheten ba ham om å preke.

I 1875 dro Pavloff til Tyskland for å studere Guds ord og for å lære mer om hvordan baptistene drev sitt arbeid og organiserte sine menigheter. Han stiftet bekjentskap med den legendariske J. G Oncken, som hadde grunnlagt den første baptistmenigheten i Tyskland. Året etter blir Pavloff ordinert til misjonstjeneste av Oncken og reiser tilbake til Tiflis. Da han kommer hjem finner han at den lille baptistmenigheten i hjembyen har vokst og teller nå 40 medlemmer. Blant dem er hans egne foreldre. På denne tiden opplevde baptistene i dette området av Russland frihet til å virke. Pavloff forkynte evangeliet til hundrevis av mennesker som oppsøkte møtene til baptistmenigheten i Tiflis. Sammen med en annen evangelist, S. Rodionaff reiste så Pavloff rundt i Kaukasus-området, så langt som til Araratfjellet og Det kaspiske hav. Her grunnla de nye baptistmenigheter blant molokanerne. Mange av dem ble frelst, døpt og lagt til disse forsamlingene.

(fortsettes)