Francis Chan blir misjonær i Myanmar

Den velkjente bibellæreren, pastoren og konferansetaleren Francis Chan (bildet) tar med seg familien sin og flytter til Myanmar! For å vinne mennesker for Jesus.

Chan kunngjorde dette onsdag denne uken mens han talte på et stort studentmøte i Azuza Pacific University.

Det var mens han var på besøk i Myanmar, tidligere Burma, og gikk fra hytte til hytte for å fortelle om Jesus, at Chan fikk kallet om å bryte opp og bli misjonær i dette landet. Etter planen flytter Francis Chan til Myanmar i februar neste år.

I sin tale til studentene sammenlignet Chan det han har holdt på med de siste årene, som å stå på samme sted å fiske. Etter hvert har det kommet nye til som står ved siden av Chan for å fiske etter den samme fisken, og de står så tett at snørene deres blir sammenklistret. Met det finnes andre vann, hvor det er mye fisk, men ingen eller få fiskere.

Marie Monsens spennende misjonærliv blir barnebok

'Tilbake til Jerusalem-visjonen' utgir barnebok om den legendariske norske misjonæren Marie Monsen. Nå bør et norsk forlag kjenne sin besøkelsestid!

Marie Monsen, som var født i Sandviken i Bergen i 1878, og som døde i 1962, var misjonær i Nord- og Sentral-Kina for daværende Kinamisjonsforbundet - nåværende Misjonsambandet - i årene 1901-1932.  Monsen, som fikk stå i mange vekkelser, er blitt kalt for de kinesiske huskirkenes mor. Hun er kanskje den norske kvinnelige misjonæren som er best kjent i inn- og utland.

Barneboken om Marie Monsen, her blanr røvere og med Bibelen i hånden, er nå i ferd med å ferdigredigeres.

37 år som misjonærer i Spania - nå blir de pensjonister

37 år av sine liv har de lagt igjen i Spania, ekteparet Connie og Dennis Byler. De har tjent som misjonærer innen Mennonite Mission Network, og har vært vitne til at anabaptismen har slått røtter der.

Det hele begynte ganske så smått. Som noen få såkorn lagt i jorda i forbindelse med en vekkelse innen en katolsk fornyelsesbevegelse på 1970-tallet. Ekteparet Byler hjalp til med å spa jorda rundt de skjøre plantene, og vanne dem og resultatet er flere livskraftige menigheter flere steder i Spania. Disse menighetene sender nå misjonærer til Vest-Afrika.

"Jeg har vært så velsignet fordi jeg har fått lov til å drive med det jeg elsker," forteller Dennis Byler til Mennonite World Review. "Det handler om at jeg har fått delt Jesu kjærlighet gjennom undervisning, forkynnelse og skribentvirksomhet."

Han har undervist ved et protestantisk seminar i El Escorial i nærheten av Madrid, og han har også vært fødselshjelper når Kenosis Theological Seminary skulle grunnlegges. Dette teologiske seminaret var det første til å tilby undervisning i anabaptistisk teologi i Spania. Dennis Byler tilbød også nettbasert undervisning og redigerte The Messenger, et nyhetsbrev som utkommer en gang i måneden, og som binder sammen ulike nettverk av anabaptister i Spania og Latin-Amerika.

Ekteparet Byler har også arbeidet mye med å etablere Comunidades Anabautistas Unidas - Forenede anabaptistiske kommuniteter. For åtte år siden sluttet to små kommuniteter seg til dette nettverket.

Kona Connie har drevet mest med oppsøkende virksomhet gjennom å besøke familier, sykehus og hjem for døende. Hun har spesielt hatt omsorg for mennesker som er syke av HIV/AIDS og for barn hvis foreldre sitter i fengsel og for flyktninger.

Det var i 1981 at ekteparet Byler ble bedt om å ta over et arbeid som ble startet opp seks år tidligere. De menneskene de skulle hjelpe var blitt ekskommunisert av Den romersk-katolske kirke. Det finnes i dag ni anabaptistiske forsamlinger i Spania.

Billedtekst: Dennis Byler underviser i nytestamentlig gresk for en gruppe studenter. Foto: Ryan Miller/MMN

Connie Byler serverer tea for en gruppe flyktninger i ekteparets hjem i Burgos. Foto: privat

Kristent ektepar fra Kina dro på bryllupsreise til Nord-Irak for å bli misjonærer!

To unge kinesiske kristne brukte bryllupsreisen sin til å besøke en landsby i det nordlige Irak. Nå har de arbeidet en tid som misjonærer yazidi-flyktningene. De tror at den motstanden de har opplevd i Kina mot sin tro har gjort dem godt forberedt til en oppgave som denne. Stadig flere kristne bestemmer seg nå for å bli misjonærer og da særlig blant muslimer. Selv om det fremdeles er slik at det er færre kinesiske misjonærer enn misjonærer fra USA og Sør-Korea, kan dette fort bli annerledes.

Forrige måned ble to kinesiske misjonærer, en mann og en kvinne, henrettet av IS i Pakistan. Det viser hvilken risiko disse kristne kineserne er villige til å ta for evangeliet.

Avisen South China Morning Post hadde nylig et eksklusivt intervju med de unge kinesiske misjonærene. Det unge ekteparet lever sammen med yazidi-flyktninger i en leir. De to - vi kaller dem Michael (25) og Christi (23) forlot Kina for omtrent et år siden, rett etter at de hadde giftet seg, og slo seg altså ned i et av verdens mest urolige hjørner, det krigsherjede nord-Irak. Men de to beskriver livet her som ganske normalt. De føler seg trygge blant kurderne. Begge har bakgrunn som medlemmer av en undergrunnskirke i Kina.

Det finnes ingen offisiell statistikk på hvor mange kinesiske misjonærer som virker utenfor Kina. Ofte reiser de ut som forretningsfolk eller som lærere. Men estimater foretatt av forskere og representanter for husmenighetene i Kina tyder på at det er flere hundre, kanskje så mange som et par tusen.

La oss huske dem i våre forbønner, og nå særlig Michael og Christi.

Han trodde han var fullstendig mislykket - ble åndelig far til hundrevis av kongolesere

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg har grepet meg så sterkt. Jeg tror den vil gjøre noe med deg også!

Det er historien om legemisjonæren William Leslie (bildet), som trodde han hadde mislykket fullstendig i sitt arbeid. 84 år etter hans død viser det seg at det finnes oppegående menigheter skjult i jungelen. Det minner meg om ordene fra 1.Kor 3,6-7: "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst."

Dr William Leslie dro til Den demokratiske republikken Kongo i 1912 for å leve og arbeide blant et stammefolk i en svært avsidesliggende del av landet. Etter 17 år vendte han nedbrutt hjem til USA. Han trodde han hadde mislykkes helt som et Kristi vitne. Ingen hadde tatt noe valg for Jesus, og blitt en kristen. Ni år etter at han kom hjem døde han. Som en nedbrutt mann.

Men i 2010 skjedde det noe forunderlig. Et team fra Tom Fox Ministries, under ledelse av Eric Ramsey, gjorde en sensasjonell oppdagelse. I det samme området hvor William Leslie hadde arbeidet oppdaget de et nettverk av menigheter gjemt som glitrende diamanter i den tette jungelen ved Vanga og Kwilu elven.

Det var med hjelp en av flygerne til Mission Avilation Fellowship at Eric Ramsey og hans team fikk muligheten til å ta seg fra Kinshasa til Vanga. Det er en flytur på to og en halv time. Etter å ha nådd frem til Vanga tok de seg derfra med bil til Kwilu elven, og derfra et godt stykke i kanoer før de la ut på en mange kilometer lang marsj frem til området hvor dr William Leslie hadde arbeidet.

Det var her de fant nettverket av svært så oppegående menigheter inne i jungelen. Hver landsby hadde sitt eget "gospelkor", selv om de ikke kalte det det. De skrev sine sanger, og ofte begynte man å synge i en landsby før neste tok over og så neste deretter, slik at hele jungelen ble fylt av lovsang til Gud! Ramsey og hans team fant også en kirke med sitteplasser til 1000 mennesker.

Når dr William Leslie kom hit fantes det ingen Bibel på stammespråket i dette området. Han brukte derfor en fransk Bibel. Han startet opp med det første organiserte forsøket på å lære folket å lese og skrive. Det er fra dette arbeidet at evangeliet fikk slå rot, og selv om ikke resultatene kom i hans levetid, bærer det svært rik frukt i dag.

Dr William Leslie ble født i Ontario, Canada. Han ble omvendt til Gud i 1888 og flyttet så til Chicago. Han ble utdannet som lege og reiste ut som misjonær for American Baptist Missionary Union, misjonsselskapet som ble stiftet av Adoniram Judson, som er blitt kalt "Burmas apostel". Dr William Leslie ble bare kalt "baptisten" blant stammefolket i Kongo.

SISTE: Kidnappet sveitsisk misjonær løslatt

Den sveitsiske misjonæren Beatrice Stockly (bildet), som for andre gang ble kidnappet av militante islamister, har i følge Open Doors USA, fått vende hjem til Mali.

Det skjedde for 10 dager siden, men er først blitt kjent nå.

Hun ble kidnappet i januar i år, fra det samme huset hvor hun også ble kidnappet i 2012. 8. januar dukket plutselig fire små lastebiler opp. I dem var en gruppe bevæpnede og maskerte menn. Disse tok Beatrice Stockly med seg. Beatrice Stockly befinner seg i et svært urolig område. Hun bor i Abaradjou, som er et populært distrikt i Timbuktu-regionen.

Beatrice Stockly slo seg ned her i år 2000. Hun er i 40 årene, har arbeidet for en sveitsisk kirke, men skal nå drive misjonsarbeidet alene. Beatrice Stockly livnærer seg på å selge blomster, og dele ut kristen litteratur.

Hva som har skjedd med Beatrice Stockly og hvor kidnapperne har holdt henne er ennå ikke kjent. La oss fortsette å be for henne.

61 år i pionerarbeid for Guds rike

Navnet Darrell Camplin (bildet) sier deg kanskje ikke noe i det hele tatt. Men han er en av kjempene i Guds rike. Nå er han hjemme hos Herren etter mer enn 61 år i misjonens tjeneste.

83 år gammel ble han hentet hjem til sin himmelske bolig. Det skjedde den 26. august i år. Da hadde han tjent Herren på misjonsmarken i hele 61 år. Tenk det! Snakk om trofasthet mot kallet.

Darell Camplin møtte kona Louise mens de gikk på bibelskole. De giftet seg når han var 19 år, og etter endt utdannelse, dro de avgårde til Kongo. Da var de blitt foreldre til David. Året var 1954. I ti år tjente de Herren i et avsidesliggende område av Kongo. Boforholdene var svært enkle. En jordhytte med blikktak. Maten skaffet de ved å jakte. De hadde ikke råd til å bruke mer ammunisjon enn at de måtte skyte hvert dyr med bare et skudd. Da gjaldt det å være treffsikker. To barn ble født i Kongo: sønnen Jonathan og datteren Debbie.

I 1964 ble de tvunget til å forlate Kongo på grunn av de såkalte Simba-revolusjonære. De måtte forlate de mange menighetene de hadde etablert, og pastorene de hadde innsatt i tjenesten. Simbaene drepte flere misjonærer, blant annet en nær slektning av dem: Irene Ferrell. Til tross for mange problemer med revolusjoner, sult og annet, overlevde disse menighetene.

Siden det ikke var noen mulighet for å returnere til Kongo, søkte de etter nye misjonsutfordringer. Denne gangen i Suriname i Sør-Amerika. Nærmere bestemt Ricanau Mofo langs elva Cottica. Dit kom de i 1965. Nok en sønn ble født: Ethan. Han var født altfor tidlig, men overlevde mirakuløst.

Til å begynne med var dette en svært utfordrende misjonsoppgave. De ble nemlig nektet adgang til flesteparten av landsbyene rundt elva Cottica. Men så startet de opp med å gi medisinsk hjelp, og det ble en døråpner for evangeliet.

Konfrontasjon med heksedoktor
Når landsbybeboerne i Ricanau Mofo begynte å vende om til Herren kom det til en konfrontasjon med en heksedoktor. Lederne i de ulike landsbyene kalte sammen til et møte, hvor de ba lederen for heksedoktorene om å konfrontere Darrell Camplins innflytelse og bevise at heksedoktoren hadde mer makt enn den kristne misjonæren.

Det ble gravd en grøft som ble fylt med knust glass. Ved siden av var det tent en ild. Heksedoktoren gikk inn i en transe og under demonisk innflytelse gikk over det knuste glasset og gjennom ilden, uten å komme til skade. Han skrøt av kraften som åndene hans hadde.

Darrell ba og Herren viste ham at han skulle gjøre det samme. Han tok av seg skoene, danset på det knuste glasset, men fikk ikke et eneste sår. Han danset også på ilden, men den var ikke varm og den skadet ham ikke.

Neste morgen banket det på døra. Landsbylederne ville se føttene hans. De hadde ingen skader. Da sa de: 'Så Gud har makt Han også!'

Uavhengige menigheter
Gjennom årenes løp har Darrell og hans kone tjenestegjort i alle landsbyene langs elven Cottica, men de har også nådd ut til landsbyene som ligger langs elvene  Marowijne og Taphanony såvel som i gruvebyen Moengo. Nasjonale vitner er blitt trent til å bli pastorer og menighetsarbeidere. Flere misjonærer har også arbeidet sammen med Darrell og hans kone, som har hatt tilsynsansvar med dem. Ekteparet Camplins har også startet skoler, og i nærmere 51 år har de drevet et helsearbeid i Suriname. Darell har også startet et radio- og TV-arbeid, gjort oversettelser av Bibelen og studiemateriale som er blitt brukt i disppelgjøring og etablert et bibelinstitutt.

I mange år har også Darrell Camplin vært president for Independant Faith Mission, og har talt i mange menigheter og konferanser i Suriname. Han har også vært professor i misjon ved Fairhaven Baptist College og Northland Bible College, og har også undervist ved Bob Jones University. Han innehar en æresdoktorgrad i teologi.

Han etterlater seg kona Louice og deres fire barn, 15 barnebarn og tre oldebarn, og en yngre bror som er misjonær i Brasil.

Her kan du lytte til en tale av ham:

https://www.youtube.com/watch?v=5Uwb5j5QjvM

To arrestert 14 år etter drapene på misjonær Graham Stains og hans to sønner

14 år etter de grusomme drapene på den australske misjonæren Graham Stains, og deres to sønner, som ble brent levende inne i bilen sin, ble to mistenkte menn arrestert fredag. De kommer fra Odisha's Keonjhar distriktet i India.

Arrestasjonen av de to mennene, 37 år gamle Ghanshyam Mahanta og 34 år gamle Ramjan Manata, er omtalt i The Hindustan Times. De to skal ha blitt arrestert fredag morgen av mannskaper fra sikkerhetspolitiet og det lokale politiet i Keonjhar. En tredje person, som også er under mistanke for drapene, er fremdeles på frifot.

Graham Stains og hans to sønner, Philip på 10 år og Timothy på 6 ble brent til døde 22.januar 1999. De lå å sov i stasjonsvogna som sto parkert utenfor en kirke i landsbyen Manoharpur i Kenonjhar, omlag 400 kilometer nordvest for Bhubaneswar. Bilen ble angrepet av en mobb, ledet av aktivisten Dara Singh.

The Hindustan Times opplyser at 18 personer tilhørende denne mobben er blitt arrestert, og av dem er Dara Singh dømt til døden. Tre menn har hele tiden vært på frifot, nå er to av disse arrestert. Singhs' dødsdom er senere omgjort til livstidsdom.

Kona til Graham Stains og familiens datter har fortsatt misjonsarbeidet i India.

200 år siden David Livingstone ble født

I dag er det på dagen 200 år siden David Livingstone ble født. Den skotske misjonæren, oppdageren og forskeren, ble født 19.mars 1813 i Blantyre ved Glasgow, og døde 1.mai 1873 ved Bangweulusjøen i dagens Zambia. Da den legendariske misjonæren døde ble hans hjerte, etter hans eget ønske, begravet i Afrikas jord, mens hans øvrige jordiske levninger ble fraktet til England, og begravet i Westminister Abbey i London.

Men Livingstone er kanskje mest kjent for sine mange og lange reiser til det indre av Afrika. Han utforsket Afrika på kryss og tvers, fra Luanda på vestkysten til munningen av Zambezi-floden i øst.

Livingstone arbeidet også iherdig for å fri afrikanerne fra slaveriet. Det var dette som inspirerte ham til hans ekspedisjoner.

61.000 frelst og døpt i hans pastortjeneste - 500 misjonærer sendt ut, del 2

I sine tidlige år var Dr Lee Roberson (bildet) kjent som en særdeles dyktig sanger. Han hadde studert ved Cincinnati Conservatory of Music, under den daværende kjente musikklæreren, John Samples. Det var stor etterspørsel etter Lee Roberson som sanger. Han sang gjerne solo på sendingene til
radio stasjonen WHAS i Louisville, Kentucky, og WSM i Nashville, Tennessee.            

Dørene sto på vidt gap for en karriere i sekulær musikk. Det er ingen tvil om at Lee Roberson når som helst kunne ha signert en kontrakt med musikkbransje i Nashville. Og han ville ha nådd svært langt. Men Lee Roberson hadde en større kjærlighet enn kjærligheten til musikk. Han elsket Jesus over alt annet, og var sikker på at Heren ikke hadde en i tanke en karriere som sanger. Så han underskrev ikke den kontrakten.

Den første menigheten
Den første menigheten Lee Roberson ble pastor for var i Germantown, Tennessee. I 1932, ble han kalt til pastor for Temple Baptist Church in Green Brier, Tennessee. Det var mens han var her at han for alvor ble interessert i hva Bibelen har å si om Jesu gjenkomst. Etter tre år som pastor for denne menigheten, reiste Lee Roberson ut som evangelist. Han tjente som evangelist under The Birmingham Baptist Association. Iløpet av to år holdt han over 50 møteserier i Birmingham området.

Det var her i Birmingham at Lee Roberson møtte Miss Caroline Allen, som den 9 oktober i 1937, ble Mrs. Lee Roberson.

Den første søndagen i november 1937 ble Lee Roberson pastor for First Baptist Church i Fairfield, Alabama. To år senere ble han spurt om han ikke kunne begynne å reise som evangelist i staten Alabama. Men han følte ikke at dette var Herrens vilje for ham, og takket derfor nei. 

(fortsettes) 

61.000 frelst og døpt i hans pastortjeneste - 500 misjonærer sendt ut, del 1

Jesus ba oss om å bære frukt, mye frukt, fordi det vil bringe ære til Gud. Tjenesten til Dr. Lee Roberson må sies å være svært fruktbærende:

61.000 mennesker kom til tro på Jesus, og ble døpt og lagt til menigheten, mens han var pastor. Over 500 misjonærer ble sendt ut på misjonsmarken de 40 årene han var pastor for Highland Park Baptist Church i Chattanooga i Tennessee, USA!

Lee Roberson kom fra enkle kår. Han var født i et to-roms laftet hus, 24. november 1909, og tilbrakte barndommen på går nær English i Indiana, et liten by i den sørlige delen av staten. I 1911 flyttet foreldrene, Mr and Mrs Charles E. Roberson, til en gård i Louisville i Kentucky, hvor faren blant annet drev som snekker.

Standpunkt for Jesus på søndagsskolen
14 år gammel tar Lee et standpunkt om å følge Jesus. Det skjer i forbindelse med den undervisningen han har fått på søndagsskolen av den trofaste søndagsskolelærerinnen, Mrs. Daisy Hawes, han døpes på bekjennelsen av sin tro og blir medlem av Cedar Creek Baptist Church, rett utenfor Louisville.

Etter å ha tilbrakt to år ved Louisville Male High School, fortsatte han skolegangen på Fern Creek High School, og spilte fotball med high school teamet. Så ble det Old Bethel College i Russelville, Kentucky, i 1926. Ved siden av studiene strubbet Lee Roberson gulv og hadde ulike andre jobber for å finansiere studiene. Etter å ha fullført college gikk veien videre til University of Louisville for å studere historie, og så studier ved Southern Baptist Theological Seminary i samme by. 19 år gammel fikk han sitt første pastorkall, men takket nei. Det var andre ting som dro, nemlig sangen.

Om det kan du lese i neste artikkel som følger i morgen.

Av Sørstatsbaptistenes 5000 misjonærer er kun 27 svarte

Det er nesten ikke til å tro, men av de omlag 5000 misjonærene som Sørstatsbaptistene har i tjeneste rundt omkring i verden, så er kun 27 av dem svarte!

Nå akter den nyvalgte presidenten, Fred Luter (bildet), å gjøre noe med dette. Han er selv svart. Og blant svarte amerikanere finnes det jo et enormt potensiale for misjonærer! Nylig ble 'Black Church Week' arrangert i The LifeWay Ridgecrest Conference Center i North Carolina. Og Jonathan Marshall satte ord på dette spesielle faktum da han sa:

'Mitt tema er: 'Unge svarte menn i misjon'. Men jeg er den eneste, så jeg skal tale om meg selv'.

Uttalelsen til 26 åringen vakte munterhet i salen, men den understreket også alvoret. Alvoret i det faktum at Sørstatsbaptistene har gjort så forsvinnende lite for å kalle deres egne svarte medlemmer til misjonens sak.

Under konferansen nå i juli var det flere som fikk misjonskall. Det er det mange gode grunner til å takke Gud for!

Anabaptistisk misjonær omkom på Titanic

I morgen er det 100 år siden det britiske passasjerskipet Titanic forliste på sin jomfrutur mellom Southampton og New York 15. april 1912. Skipet 'som ikke kunne synke' traff et isfjell og sank. Forliset, hvor mellom 1 350 og 1 512 personer omkom, og bare 705 overlevde, er en av de største og mest kjente maritime katastrofer i fredstid. Det korrekte tallet på antall omkomne er aldri fastslått. Rederiet (White star Line/Cunard) oppga ett tall, Handelsdepartementet et annet, og granskingskommisjonen et tredje. En av de som var ombord var Annie Clemmer Funk (bildet), en anabaptistisk misjonær i India. Da hun hørte at hennes mor var blitt syk i Pennsylvania, pakket hun raskt kofferten sin og tok et tog til Bombay. Herfra gikk reisen med båt til England, hvor hun fikk vite at det var kullstreik og hennes planlagte båtreise til USA var utsatt.

Men Annie Clemmer Funk hadde det travelt. Hun måtte komme seg til USA så fort som mulig, og betalte for en billett med Titanic, som etter planen skulle reise to dager senere. Tre dager senere feiret hun sin 38'de fødselsdag ombord.

Annie Clemmer Funk kom fra det sørøstlige Pennsylvania. Hun var den første kvinnlige mennonitiske misjonæren som tjenestegjorde i India. Før hun reiste dit studerte hun til å bli lærer ved West Chester State Normal School, som senere skulle bli West Chester University. Som misjonær ble hun trenet ved D.L. Moody’s Northfield (Mass.) Seminary for Ladies.

I følge en artikkel i Mennonite Weekly Review, fra 26. desember 1985, som omhandler hennes liv, hadde Annie Clemmer Funk ved en anledning skrevet:

'For flere år siden gav jeg et løfte til Herren om at hvis det åpnet seg for å reise til et fremmed land, ville jeg gjøre min plikt'.

Etter å ha hørt om behovet for kvinnelige misjonærer i India bestemte hun seg så for å reise dit. Annie Clemmer Funk kom til Janjgir, India, i 1906. Her arbeidet hun for General Conference Mennonite Church. Da var hun 32 år gammel. Det var alt annet enn en lett oppgave. I India møtte hun sult, en kolera og spedalsk-epidemi, og ekstrem varme. Men Annie Clemmer Funk startet arbeidet med iver. De som kjente henne sa at hun 'aldri ville ha tenkt på seg selv som en viktig person, men som en som var trofast'. I 1908 startet hun en skole for jenter, som senere skulle få navnet Funk Memorial Girls School.

Det er ikke mye vi vet om oppholdet til Annie Clemmer Funk ombord på Titanic. Men historien forteller at hun hadde klart å komme seg ombord i en av livbåtene, da hun så en kvinne med et barn som trengte plassen. Så Annie Clemmer Funk gav fra seg sin plass i livbåten med ordene: 'Jeg finner meg en plass et annet sted'.

Slik skulle det ikke gå. Annie Clemmer Funk var blant de mange som mistet sitt liv, men i døden hadde hun sørget for å redde en annen. Vennene hjemme i USA var overrasket over å se hennes navn blant de omkomne. De trodde jo hun skulle komme med en annen båt. Etter hennes død ble det holdt flere minnegudstjenester i USA. Hennes mor, som da var blitt bedre, var med på en av dem.

56 nye misjonærer sendt ut fra egyptiske menigheter til tross for pågående forfølgelse

På samme måte som urkirken sendte ut misjonærer mens den var presset på alle kanter, sender egyptiske menigheter ut misjonærer!

'Dette er en av de mest oppmuntrende mulighetene vi har sett på de 49 årene vi har stått i tjenesten', sier Dr Howard Folz, grunnleggeren av misjonsorganisasjonen AIMS.

Det første vi tenker på når Midt-Østen nevnes er krig og terrorisme. Dr Howard Folz derimot har en annen tanke:

'Også Paulus var en terrorist mot de kristne, likevel ble han den største misjonæren verden har sett. Tror vi at Gud er i stand til å gjøre mirakler som det i Midt-Østen og Nord-Afrika? Selv jidhaister kommer til tro på Jesus,' sier dr Folz.

Han snakker nå om det han kaller 'et mulighetens vindu', ved at de planlegger en samling for mer enn 600 pastorer og ledere. Målet er å sende ut hundrevis av misjonærer fra de egyptiske menighetene. Til nå har de sendt ut 56 misjonærer, som står i en tjeneste hvor de ser Gud stadfeste sitt ord med tegn og under. Alt til Guds ære.

Behovene i denne regionen for evangeliet er enorme. Regionen har 365 millioner mennesker og 579 unådde folkegrupper.

Bildet viser en egyptisk kirke i brann.

Brasil er det landet i verden som sender ut flest misjonærer etter USA

Det er forunderlig å se hvordan Guds nådes evangelium fikk slå rot i Brasil etter at de svenske misjonærene begynte sitt pionerarbeid i landet. I dag er Brasil blitt verdens fremste sendenasjon av misjonærer, etter USA. Av de 400.000 misjonærene som ble sendt ut i 2010, sendte Brasil ut 34.000, mens USA sendte ut 127.000 misjonærer.

Det var i 1910 at Gunnar Vingren aksepterte en tjeneste som pastor for en svensk baptistmenighet i South Bend, og det var her han sammen med sin venn Daniel Berg, hørte et profetisk budskap i tunger hvor ordet 'Para' ble gjentatt en rekke ganger. En tydning ble gitt hvor Vingren og Berg fikk et kall om å reise til et sted som het 'Para'. Ingen av de som var tilstede i dette møtet visste hvor 'Para' kunne være. Vingren og Berg oppsøkte folkebiblioteket i Chicago hvor de så fant ut at 'Para' var en provins i det nordøstlige Brasil, som lå langs Paraelven. De to svenskene la planer for umiddelbart å reise til Brasil. Alt deretter er del av en fantastisk kirke- og vekkelseshistorie.

De nye statistiske opplysningene ble presentert i går av Todd Johnson, direktør for Center for the Study of Global Christianity ved Gordon-Conwell Theological Seminary i Massachusetts.

Et annet interessant trekk ved den nye statistikken er at selv om USA sender flest misjoærer, er det også USA som mottar flest misjonærer - 32.400 i 2010 - og majoriteten av disse kommer fra Brasil!

Bare slått av USA har Brasil den største prostestantiske populasjon i verden. Brasil har også et stort antall misjonsorganisasjoner. Youth with a Mission har alene 16.000 misjonærer som sørger for misjonærer til 150 land.

Ungt mongolsk ektepar reiser ut som misjonærer til Canada

Jeg ble så inspirert og opplevde en slik takknemlighet overfor Gud da jeg leste siste nr av 'Together in prayer', som utgis av World Mission Prayer League, en luthersk misjonsorganisasjon med sterk vekt på bønn.

På bildet ser du Lhagva og Otgo som er fra Mongolia. De har fått misjonskall til Inuit-folket i Canada. For omlag syv år siden så de en film om Inuit-folket, og deres første inntrykk var: 'Disse folkene ser akkurat ut som oss'. Deretter så de at inuitene hadde noen av de samme problemene som mongolerne: en stor andel av befolkningen er alkoholisert, og veldig mange har ikke hørt om Jesus. Fra den dagen av har ekteparet forberedt seg på at de en dag skal reise ut som misjonærer.

Dette er interessant av flere årsaker. En er at Mongolia har gått fra å være en unådd nasjon, til en nasjon som har høyest prosentandel av kristne som reiser ut som misjonærer andre steder i verden. Og det har skjedd på bare noen få år. Som en forberedelse på sin tjeneste som misjonærer, har Lhagva og Otgo vært i Kina som korttidsmisjonærer, hvor de har delt evangeliet med mongolere i Kina. Det er seks millioner molgolere der.

For tiden går Lhagva og Otgo på Union Bible Theological College i Mongolia. La oss be for dette overgitte ekteparet som vil tjene Jesus som misjonærer i Canada.

Liv Kyllingstad Godin er død

Pressemelding fra Det Norske Baptistsamfunn:

I det det nye året så vidt har begynt fikk vi meldingen om at
Kongomisjonær Liv Kyllingstad Godin (bildet) er hentet hjem til Jesus.

Hun sovnet i formiddag stille inn, etter en tids sykdom. Liv Godin ville, om hun hadde fått leve, fylt 94 år 5. mars i år.

Hennes liv som misjonær har strukket seg over uendelig mange år, fra hun reiste ut første gang i 1946, til hun i fjor kom hjem fra Kongo for siste gang.

Med sine mange år som pensjonistmisjonær i Kongo har Liv Godin blitt landskjent. Enten det har vært på flukt fra opprørsstyrkene i 1997, det har vært i forbindelse med bro- og veiprosjekter hun har stått bak i Kongo, eller ved en av de mange utmerkelser og priser hun har fått for sin store innsats i D.R. Kongo.

Liv Kyllingstad Godin vil bli begravet førstkommende fredag, 6. januar.

(foto: Es/Wikipedia)

Du er aldri for gammel for Gud

Alder har aldri vært noe hinder for at Gud kan kalle et menneske til tjeneste i Guds rike, og noen av de vi leser om i Bibelen begynte først å virke for Herren når de var blitt riktig gamle.

Noen få måneder etter at Gef Smock (kvinnen midt på bildet), var født i Michigan i 1933, sa hun sine første ord - på makedonsk. Men det skulle ta mer enn 70 år før hun skulle bruke språket hun lærte fra fødselen, til å dele evangeliet med det makedonske folket.

- Noen ganger undrer jeg meg over at han ventet til jeg var i 70 årene før Han kalte meg, men det er Hans timing, ikke min, sier hun.

Gef Smock, er en av de eldste misjonærene som er sendt ut av det internasjonale misjonsstyret til Sørstatsbaptistene. Hun reiste ut som 78 åring. Hun er født av et makedonsk ektepar som var bosatt i USA. Hun vokste opp og snakket både flytende makedonsk og engelsk, men skammet seg over sin makedonske bakgrunn.

"Noen ganger da vi var ute for å handle, begynte mor plutselig å snakke makedonsk. Jeg ble så flau, jeg ville bare snakke engelsk," forteller Gef Smock.

Men over tid forandret Gud hjertet til Gef Smock. Hun giftet seg med Donald Smock, en amerikansk diplomat, og de bodde i mange ulike land, men aldri i Makedonia. De adopterte to barn, blant annet en jente fra Makedonia, men dro aldri dit.

Så - i 2001, på deres 33 bryllupsdag, dør Donald Smock.

"Barna ringte for å ønske oss til lykke med bryllupsdagen, mens jeg måtte fortelle dem at deres far var død," minnes Gef Smock.

Lenge før dette skjedde hadde hun følt et kall til å reise ut som misjonær, og da noen fortalte henne om en misjonskonferanse, dro hun dit. Når taleren inviterte de som hadde et misjonskall til å komme frem til plattformen, reiste hun seg og gikk frem. Da var hun 70!

Alle årene med reiser sammen med hennes mann hadde forberedt henne for tjenesten. I dag driver hun med språkundervisning for sigøynere i Skopje, de fleste av dem er nominelle muslimer.

60 nye misjonærer klar for misjonstjeneste for Sørstatsbaptistene

James og Sonya Herron (bildet) var blant 60 nye misjonærer som 16. september ble antatt til tjeneste for Sørstatsbaptistene. I forbindelse med en misjonskonferanse i First Baptist Church i Jackonville i Florida ble de 60 nye misjonærene presentert og bedt for.

35 av de nye misjonærene skal til misjonsfelt i Asia, 12 skal tjenestegjøre i Europa, 12 til det afrikanske kontinentet, mens en skal arbeide blant amerikanere. Med de 60 nye misjonærene er 5.562 misjonærer i tjeneste for Sørstatsbaptistene.

Ekteparet Herron opplevde begge å få misjonskall i riktig ung alder. 14 jobber, 10 eksamener og 27 år i tjeneste senere er de to klare for tjeneste for Høstens Herre! James og Sonya Herron fra Illionois skal til Uganda.

Sørstatsbaptistene opplever en rik innhøstningstid på flere av sine misjonsfelter, ikke minst i Asia. Tusenvis av mennesker med muslimsk bakgrunn har opplevd frelsen i Jesus. Men behovene er da også store. I Sentral-Asia har bare 80 av 150 folkegrupper tilgang til De gode nyhetene om Jesus. Men det er god grunn til å glede seg over de 60 misjonærene som nå reiser ut.

Misjonærpionerene i Afrika ofret alt - også sitt liv

Afrika er blitt kalt "misjonærenes kirkegård." Det kom til et punkt hvor situasjonen var så ille at styret for Baptist Mission sluttet å be om nye medarbeidere til dette kontinentet. William Crocker forteller at han telte hele 20 misjonærgraver, mange av disse misjonærene var omkommet bare måneder etter sin ankomst.

William Crocker var født 10.februar i 1805, i Newburyport, Massachusetts. Lik Timoteus kjente han Skriftene siden barndommen. 20 år gammel tar han imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre og blir medlem av First Baptist Church i Newburyport. Ikke lenge etter kjenner han et kall til å forkynne evangeliet. For å gjøre seg rede til tjeneste begynner han å studere ved Newton Theological Seminary, og det er mens han er her at han for alvor vurderer å reise ut som misjonær. Først føler han seg dratt mot Burma, men Afrika med sine store behov fanger hans oppmerksomhet. Hans foreldre svarer på hans ønske om å reise til "det mørke kontinent" med tårer og sorg. De forsøker å overtale ham til å la være og heller bli i Amerika. Men selv ikke hans foreldres tårer klarer å forandre hans mening. Gud hadde kalt ham til tjeneste, og ikke adlyde kallet var utenkelig.

I 1834 melder han seg for styret for Baptist Mission og presenterer sitt ønske om å reise til Afrika. Styret var veldig avventende. Så mange av de misjonærene de hadde sendt ut var døde der ute i Afrika. De bad William om å vente et år, og hvis han fremdeles kjente kall til å reise ut ville de støtte ham.

Så endelig, 11.juli 1835, satte han kursen for Afrika. William Crocker reiser sammen med William og Elisabeth Milne, og de ankommer Afrika midten av august. Iløpet av en måned rammer tragedien. Elisabeth Milne rammes av det de kaller "Afrika-feber", og 10 dager etter at hun får denne sykdommen dør hun. Men misjonærenes prøvelser stanser ikke her.

I 1839 ankommer Miss Rizpah Warren fra Amerika, og kort tid etter gifter hun seg med William Crocker. William blir svært syk, og mens Rizpah pleier ham smittes hun av den samme "Afrika feberen" og dør etter noen få dager, den 18.august 1840.

I desember samme år kan William Crocker glede seg over at de får hjelp i arbeidet. Joseph og Maria Fielding kommer fra Amerika. Men gleden blir til sorg. Innen en måned er begge disse misjonærene døde. Maria dødr 3.januar 1841, hennes mann Joseph 13 dager senere.

Kort tid etter ekteparet Fieldings død skriver William Crocker i dagboken sin: "Disse hendelser skaper kanskje mismot hos våre venner, men ikke hos meg. Til vi har bevis for at Herren har forlatt oss, vil vi ikke bli mismodige."

Selv fikk William Crocker 10 år i Afrika før han dør. Men hans tjeneste bærer rik frukt. En skole han starter opp frembringer noen av Afrikas største forkynnere. Han skrev en bok i gramatikk for Bassa-språket, og oversatte også Matteus og Markus til dette språket.

Hva som bodde i denne mannen gir følgende dagboknotat et godt uttrykk for:

"I dag er jeg blitt 33 år gammel, omtrent like gammel som vår Frelser var da Han gikk omkring på jorda. Hvor lite jeg har gjort for Ham som har gjort så mye for meg. Hvor lite selvfornektelse jeg har praktisert, så få offer jeg har gjort. Å Gud, vær nådig mot en synder som meg!"

Enkelte vil kanskje si at William Crockers liv var bortkastet. Men slik apostelen Paulus, så satte han ikke sitt liv høyere enn Guds vilje og har etterlatt oss et eksempel til etterfølgelse. Når jeg leser om disse pionermisjonærene så tenker jeg: Hva er jeg villig til å oppgi for å følge Jesus.

Men ikke alle skal reise ut som misjonærer, sier du. Da spør jeg: Hvor står det i Skriften? Kapitel og vers, please, for å sitere C.H. Spurgeon.