Moderne martyrer

Det er et ikon som ikke vil slippe tak i meg. Mine øyne har dvelt ved det i lengre tid. Jeg har forsøkt å legge det fra meg, men jeg må stadig se på det igjen.

Det er et koptisk ikon malt etter halshuggingen av de 20 kopterne i Libya. Flesteparten kom fra provinsen Minya i Øvre-Egypt. Som du ser er det 21 menn som er malt, men den ene har svart hudfarge. Han var fra Chad i Afrika og kom til tro på Jesus, når han fikk erfare det sterke vitnesbyrdet til de 20 kopterne som gav sine liv til Jesus. Da ville han bli som dem!

Over de sterke bølgene ses Kristus som vinker til dem, Han kommer til dem på det opprørte havet. Og på himmelhvelvingen englene som venter med martyrkronene.

Skulle ønske jeg eide et slikt ikon.

Nå bærer jeg bildet med meg i mitt hjerte.

95 år siden martyren Oskar Romero ble født

I dag er det ganske nøyaktig 95 år siden Oskar Romero ble født, erkebiskopen som ble drept i El Salvador i 1980.

Óscar Arnulfo Romero y Galdámez ble født 15. august i 1917, og i et land hvor 40 prosent av landet er eid av 13 familier. De kristne i landet ble forfulgt, mange drept, ja noen likvidert under grusomme omstendigheter. Syv år gammel pådro han seg en livstruende sykdom, men kom seg igjen. I 1942 ble han ordinert til prest i Den romersk-katolske kirke, og tok senere en doktorgrad i teologi med temaet askese. I mer enn 20 år er han sogneprest i San Miguel, og i 1970 utnevnes han til biskop. Så syv år senere blir han den fjerde erkebiskopen av San Salvador.

Oskar Romero skulle bli en av de mest uredde talsmennene for den forfulgte og lidende kirke i Latin-Amerika. Han brydde seg ikke om hvem han adresserte sine samfunnskritiske uttalelser til. Han kjempet for de små i samfunnet, de undertrykte, de som ikke hadde noen stemme, og utfordret dermed maktapparatet. Han kjempet med pasifistiske hjelpemidler. For Romero var det Bergprekenen som gjaldt.

Han blir skutt og drept mens han feirer messe 24. mars 1980. Det skjer en dag etter at han hvor han i en preken henvendte seg til San Salvadors soldater, som kristne, og ber dem om å adlyde Guds lov som står over samfunnets lover. Han ber dem om ikke å bryte menneskerettighetene. Mot slutten av eukaristien faller de fatale skuddene, og erkebiskop Romero, stemmen til de undertrykte, er blitt taus. Etterforskningen viser at det var en av de såkalte 'dødsskvadronene' i San Salvador.

250.000 mennesker deltok i begravelsen. De kom fra hele verden. Under begravelsesseremonien ble det kastet røykbomber og det ble avfyrt skudd. Alt for å skremme, men de sørgende lot seg ikke skremme. Mellom 30-50 mennesker ble drept i forbindelse med begravelsen. Det ble blant annet skutt fra Nasjonalbygningen mot begravelsesfølget!

Oskar Romero vil aldri bli glemt. Han er hele kristenhetens martyr. Bildet viser omslaget av en bok han har skrevet, og som er utgitt av den anabaptistiske Bruderhof-gruppen. Det sier ikke så rent lite om hvor høyt kristne fra hele kirkefamilien setter ham.

Denne boken kan leses gratis på nett. Du finner en link her:

http://erb.kingdomnow.org/free-ebook-oscar-romero-the-violence-of-love-vol-3-11/

SISTE: De drepte i Egypt var to familier - drapsmennene er naboer - menn, kvinner og barn drept

Som tidligere meldt på bloggen i dag er 15 koptiske kristne drept i Egypt. Her kommer en oppdatering:

Drapene skjedde i landsbyen Samora forrige søndag. Samora ligger i Al-Minya provinsen i det Øvre Egypt.

De drepte er to kristne familer - voksne og barn. To overlevende har gjenkjent drapsmennene som sine muslimske naboer.

Den lokale koptiske biskopen, Anba Agathon, har i et intervju med TV-kanalen Al-Karma, sagt at gjerningsmennene trolig har grepet sjansen til å plyndre de kristne i en situasjon der de visste at de ikke hadde poltibeskyttelse på grunn av demonstrasjonene i en rekke egyptiske byer. Drapsmennene har firt seg ned på taket og overrasket familiene. Fra taket brøt de seg inn i de to boligene og drepte de som kom i deres vei. Flere ble etterlatt døende på stedet. Alt av verdier er stjålet, inkludert penger, møbler og elektrisk utstyr. Drapsmennene tok også med seg familiens dyr og hvete.

I følge biskop Anba Agathon var det to grupper med drapsmenn. Den ene gruppen ble ledet av en mann ved navn Ibrahim Hamdy Ibrahim, en islamist, som hadde med seg en gruppe maskerte menn. De tok seg inn i huset til kopteren Joseph Waheeb Massoud, gjennom taket til den muslimske naboen, Mahgoub el Khawaled. Mennene drepte Josef og hans kone Samah, deres 15 år gamle datter Christine og deres åtte år gamle sønn Fady Youssef. Den andre gruppen var ledet av Yasser Essam Khaled, som også hadde med seg en gruppe maskerte menn. De tok seg inn i huset til kopteren Saleeb Ayad Mayez, gjennom taket til hans muslimske nabo Mohamad Hussein el Khawaed. De skjøt Saleeb, kona Zakia, deres fire år gamle sønn Joseph, den tre år gamle datteren Justina, hans 23 år gamle søster Amgad, moren Zakia og noen hvis navn ikke er offentliggjort ennå.

I lys av martyren Stefanus død - er min tro verd å dø for?

2. juledag har tradisjonelt vært feiret som Stefanus-dagen, eller Martyrdagen. Det kan kanskje virke underlig at midt oppe i all feiringen, gleden og viraken rundt julen, så dukker denne dagen opp, til minne om menighetens første martyr, diakonen Stefanus. Men kanskje vi trenger en slik dag hvor vi kan sette fokus på de som lider for Jesu navns skyld - og på de utallige martyrer som har gitt sitt liv for Jesus, siden Stefanus.

Nå har martyrbegrepet delvis blitt ødelagt av disse selvmordsbomberne, som kalles martyrer. Men dette har ingenting med menighetens martyrer å gjøre. Menighetens martyrer er de som har gitt sitt liv, uten å forsvare det. Som er blitt myrdet ene og alene på grunn av sin tro og overbevisning. Det er fredens mennesker, som er mishandlet og drept av mennesker som vil den vondt fordi de hater Jesus. Når Jesus stanser kristenforfølgeren Saulus blir stanset på veien til Damaskus, så er det interessant å merke seg hva Jesus sier til ham:

"Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?" (Apgj 9,3)

Når de kristne forfølges så er det Jesus som blir forfulgt! Hvordan er det mulig? Ganske enkelt fordi Jesus kan ikke skilles fra Kroppen! Kroppen (les menigheten) og Hodet (Jesus) er ett. Når menigheten forfølges er det Jesus som blir forfulgt, og når Jesus blir forfulgt, er det menigheten som forfølges!

Det er ikke så mye vi vet om Stefanus. Menighetens første historiker, Lukas, forteller dette om ham: "Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket." (Apgj 6,5)

Han var med andre ord en mann som var rikt utrustet med Åndens gaver. Det ser vi også når noen jøder begynner å diskutere med ham: "Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved." (v.10) Det er her ikke snakk om naturlige talegaver, men ord inspirert av Den Hellige Ånd. Slike ord kan ingen stå seg imot!

Så - i Apgj 7 - har Lukas nedtegnet den talen Stefanus holder, som viser at denne mannen var vel bevandret i Guds ord, og vi ser en uredd mann, som på ingen måter er politisk korrekt. Han gjør ingenting for å forsvare seg selv, han går på ingen måte kompromissets vei. Han vet at det han sier har sin pris: hans eget liv. Så nedtegner Lukas martyrhistorien til Stefanus. I det han steines sier han: "Herre, Jesus, ta imot min ånd!" Med de ordene så avlegger han også vitnesbyrdet om at Jesus er Gud, kommet i kjød. Og når Stenfanus har overgitt sitt liv, så ber han som sin Mester: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Han ber med andre ord for sine forfølgere - selv helt inn i døden. Slik er en ekte martyr.

Etter ham har tusener på tusener på tusener gitt sitt største offer for å følge Jesus: deres eget liv. De er blitt fengslet og mishandlet på de mest utspekulerte og forferdelige måter og så myrdet. La oss i dag minnes dem på den måten at vi selv spør: Er min tro verd å dø for?

Enke etter myrdet misjonær dør 84 år gammel

Dorothy Grove (bildet), enken etter Merlin Grove, som ble myrdet av en muslimsk mullah i Somalias hovedstad, Mogadishu (bildet), for 48 år siden, døde 6.november. Hun ble 84 år gammel.

Før de dro til Somalia i 1960, solgte ekteparet Grove bondegården sin i Ontario, Canada. De dro ut som misjonærer for Eastern Mennonite Missions. Merlin hadde lenge kjent et kall til å reise til Somalia. Her begynte de på en skole for gutter som mennonitene drev i Mahaddei. Merlin drev som lærer og hadde ved siden av et administrativt ansvar, mens Dorothy drev hjemmeskole for deres tre barn, og hjalp mødrene til barna på gutteskolen og de som ellers trengte hjelp i landsbyen.

Året etter flyttet de til Mogasdishu, hvor Merlin fikk ansvaret for en misjonsstasjon som mennonitene drev der. 16. juli 1962 drev Merlin å registrerte studenter som ville ta engelskundervisning, da en muslimsk mullah dukket opp og knivstakk ham. Harold Stauffer, en misjonær som arbeidet sammen med Merlin, var i rommet da drapet skjedde. Mullahen gikk til angrep på Stauffer, men denne kom seg unna. Dorothy hørte bråket, og kom løpende for å se hva som hadde skjedd. Mullahen angrep da Dorothy og stakk henne med kniven i mageregionen, og rømte deretter fra stedet. Dorothy ble i all hast brakt til sykehuset og der klarte de å redde hennes liv. Merlin ble gravlagt dagen etter i et protestantisk hjørne av den romersk-katolske kirkegården!

Etter flere måneders opphold på sykehuset reiste Dorothy og barna tilbake til Canada. I 1984, 22 år etter drapet på ektemannen og faren, dro Dorothy og barna tilbake til Somalia for å besøke Merlins grav. Hele livet hadde hun en dyp kjærlighet til det somaliske folket, og ba for dem.

En kristen er en slave og en martyr

Når apostelen Paulus skal forklare seg for kong Aggripa om sin tro på Jesus, bruker han to sterke uttrykk, som forteller oss hva det vil si å være en Jesu etterfølger:

"Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor åpenbarer jeg meg for deg, for å utvelgde deg til TJENER og VITNE, både om det du har sett og om det jeg vil åpenbare for deg." (Apgj 26,15-16)

Disse to ordene jeg har skrevet med store bokstaver, er svært interessante. Ordet "tjener" er på gresk "huperetes", og har en veldig spesiell mening. Det var navnet på en slave av absolutt laveste sort. Disse slavene ble enten kidnappet fra sine hjem eller på gata eller dratt ut av et fengsel og tvunget inn i et slaveri som varte livet ut. Disse slavene ble lenket sammen til benken de satt på når de rodde de romerske skipene. I det øyeblikk de ble lenket fast, kom de ikke løs før døden befridde dem.

Så det Herren gjør, er at Han åpenbarer seg for Paulus og sier: Jeg vil gjøre deg til en slave. Jeg vil lenke deg fast til benken, og du slipper ikke løs, før du dør.

Når dette er sagt bruker Jesus ordet "vitne", som er det samme ord som "martyr".

En person som følger Jesus på ramme alvor er altså pr definisjon: en slave og en martyr.

Noe å tenke på i dag: Tenker du slik som deg selv?

Paulus skrev i Gal 2,20:

"Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever, lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg."

Muslimer drepte kona til pastoren, hans to sønner og barnebarn

Åtte kristne ble drept tidlig søndag morgen i en landsby nær den nigerianske byen Jos (bildet). Det var mulimske fulanier som angrep de kristne. Blant de drepte er kona til en pastor, hans to sønner og et barnebarn.

Flere hus ble også brent ned i landsbyen som heter Maza. En talsmann for den nigerianske hæren, Kingsley Omo, forteller at angriperne skjøt først i luften, slik at de som bodde i husene skulle komme ut for å se hva som skjedde. Angrepet skjedde i morgentimene søndag. De som så kom ut ble skutt en etter en.

Det blåser opp til storm - den rette blikkretningen gjør uovervinnelig

Jeg samtalte med en god venn i påsken. Vedkommende hørte Apostlenes gjerninger kapitel 27,13-44 lest i et møte, uten noen kommentarer. Det er beretningen om den kraftige stormen som apostelen Paulus og hans reisefølge ble kom ut for, på vei til Rom. Underveis forliser de på Malta. Mens min venn hørte dette skriftavsnittet opplest, var det som om innholdet fikk en personlig relevans til den tiden vi lever i. Avsnittet fra Apostlenes gjerninger kapitel 27 begynner slik: "Siden det blåste en svak sønnavind ..." (v.13) seilte skipet tett opp mot Kreta, men det skulle ikke gå lenge før de reisende kom opp i et veldig uvær. "Men ikke lenge etter blåste det en stormvind mot skipet, en slik som kalles evroklydon (en sørøstlig vind). Da skipet ble rammet av den og det ikke kunne holdes opp mot vinden ..." (v.14-15)

Stormvindene som Paulus og hans reisefølge fikk oppleve merker vi begynnelsen av.

Ennå blåser det "en svak sønnavind", men det blåser opp til storm.

For noen år siden fikk mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, et kall til å forberede oss på en kommende kristenforfølgelse - også i Vesten. Den gangen var dette kallet et profetisk kall, og det er ikke blitt mindre aktuellt i tiden som har fulgt etterpå. Det er så mange tegn som tyder på at vi vil gå svært vanskelige tider i møte, hvor flere også vil bli utsatt for en direkte forfølgelse på grunn av sin tro.

Dengangen skrev mor Basilea: "Det hviler som en tung byrde på mitt hjerte at det trekker opp til en verdensvid kristenforfølgelse."

Så skriver hun: "Hvem er i stand til å bestå slike trengsler? Bare de som har gjort seg rede. De vil få styrke til å være tro mot Jesus. De som nå villig bærer hverdagens motgang og prøvelser i tillit til Faderens trofasthet, vil få kraft til å holde ut. Ja, de som ufravendt fester blikket på Jesus og ber om en brennende kjærlighet til Ham, vil få nåde til å bestå i lidelsen."

Paulus og hans reisefølge opplevde at uværet ble så kraftig at skulle de berge livet måtte de kaste over bord alt det som ville dra skipet ned.

Slik vil det også være for oss. Også vi vil måtte kvitte oss med alt som hindrer oss i å følge Jesus helt og holdent.

Det kan være ting som synes å være godt og til velsignelse for oss, men som vi ikke har bruk for den dagen det gjelder å berge livet. Noen vil kanskje miste alt, men beholder det viktigste: Jesus.

Kan jeg få foreslå at du leser dette avsnittet fra Apostlenes gjerninger under bønn, og ber Herren tale til deg?

I Hebr 12,25-29 leser vi:

"Se til at dere ikke avviser Ham som taler. For hvis de som avviste Ham som talte på jorden, ikke slapp unna, da er det enda større grunn til at vi ikke skal slippe unna, hvis vi vender oss bort fra Ham som taler fra Himlene. Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han sagt: Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen. Dette: Enda en gang, gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt. For vår Gud er en fortærende ild."

Et kraftig vekkerop om den kommende forfølgelsen av kristne

Dette er et budskap alle norske kristne burde lytte svært nøye til. Evangelist Paul Washer taler her om den kommende forfølgelsen av kristne. Han bekrefter det jeg lenge har sagt: Forfølgelsen kommer! Den har allerede begynt i Europa. Legg nøye merke til hva Paul Washer sier: De som forfølger oss kommer ikke til å anklage oss fordi vi følger Jesus. De vil anklage oss fordi vi ikke forstår hva det vil si å følge Jesus! De kommer til å anklage oss fordi det er vi som har misforstått. Vi forstår ikke at Gud bare er kjærlighet og tolerant. Vi vil anklages for å være fundamentalister og intolerante. Vekk med oss!

Som Paul Washer sier: De kommer til å være etter våre barn og barnebarn. Vi kommer til å bli forfulgt fra sted til sted.

Jeg vil tilføye: Ikke ulikt det som skjedde med de første kristne, og de som opp gjennom kirkens historie valgte å ikke kompromisse, men valgte å gå lidelsens vei sammen med Jesus. Anabaptistene er et godt eksempel på dette. Men også andre grupper. De hadde ikke sitt liv kjært like til døden, de var ikke borgere av denne verden, men pilegrimer som så frem til det Riket som kommer.

De som virkelig blir forfulgt - og de som påstår at de blir det

JEG GJØR OPPMERKSOM PÅ AT DENNE FILMEN INNEHOLDER SVÆRT STERKE SCENER!!! Den viser kristne som blir slått, mishandlet og drept. Samtidig får vi et lite innblikk i Todd Bentley's nye virksomhet, etter at han skilte seg fra kona si og giftet jeg med barnepiken han var utro med. Hans påstand om at han blir forfulgt står i grell kontrast til de som lider martyrdøden. Legg merke til at det Bentley snakker om i møtet er at han ber tilhørerne ha kreditkortet klart!

Den sanne kirke er alltid blitt forfulgt

Å følge Kristus koster. For noens vedkommende livet. Opp gjennom århundrene har Kristi sanne forsamling blitt forfulgt av de som påstod de fulgte Mesteren.

Den sanne kirke var, er og vil bli en martyrkirke

Jeg holder på å lese utdrag av en bok med et budskap som jeg tror vår tid trenger desperat. Boken er skrevet av Craig Hovey (bildet) og heter "To Share in the Body". Hovey er assisterende professor ved Ashland University og har en doktorgrad i teologi fra University of Cambridge. Boken han har skrevet er en særdeles radikal utfordring til kristne i Amerika og Vest-Europa. For mange er det vanskelig å forestille seg at noen av dem noensinne skulle komme i en situasjon hvor de må dø for sin tro. I boken utfordrer dr. Hovey oss til å se på martyrium til noe som ikke tilhører fortiden eller til et eller annet avsidesliggende område av verden, men som noe som har særdeles viktige implikasjoner for det kristne vitnesbyrdet i dag.

Dr Craig Hovey ser det å lide for Jesus i lys av Markus-evangeliet. Han argumenterer at martyrium er et kritisk aspekt ved nettopp dette evangeliet, og han mener det er viktig for dagens kristne å forstå hva det virkelig innebærer å være en Jesu disippel.

La meg dele med deg et sitat som jeg sitter igjen med, og som jeg må jobbe videre med:

"Å identifisere seg med Kristus i Hans død og oppstandelse er å identifisere seg med menigheten. Men dette får bare mening dersom menigheten er en martyrkirke. Hva betyr det? Det betyr at menigheten er karakterisert av det liv oppstandelsen medfører på den måte at den går igjennom den smerte korset innebærer."

Jeg tror vi også her i Vest-Europa vil oppleve at kristne blir forfulgt, og at vi også vil få martyrer i land vi ikke trodde det ville være mulig. Derfor trenger vi å lese bøker som den dr Craig Hovey har skrevet. Jeg har bestilt et eksemplar. Vi trenger å ta disse spørsmålene på alvor, og våge å snakke om hvordan vi kan forberede oss for en slik tid, før den kommer.

Martyrenes vei

Jeg ble minnet om denne salmen i dag, mens jeg arbeidet med bokmanuset til boken om anabaptistenes historie.

I Johannes 15 sier Jesus: "Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet Meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elsket sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Husk det ordet Jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt Meg, skal de også forfølge dere." (v.18-20a)

Misjonærpionerene i Afrika ofret alt - også sitt liv

Afrika er blitt kalt "misjonærenes kirkegård." Det kom til et punkt hvor situasjonen var så ille at styret for Baptist Mission sluttet å be om nye medarbeidere til dette kontinentet. William Crocker forteller at han telte hele 20 misjonærgraver, mange av disse misjonærene var omkommet bare måneder etter sin ankomst.

William Crocker var født 10.februar i 1805, i Newburyport, Massachusetts. Lik Timoteus kjente han Skriftene siden barndommen. 20 år gammel tar han imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre og blir medlem av First Baptist Church i Newburyport. Ikke lenge etter kjenner han et kall til å forkynne evangeliet. For å gjøre seg rede til tjeneste begynner han å studere ved Newton Theological Seminary, og det er mens han er her at han for alvor vurderer å reise ut som misjonær. Først føler han seg dratt mot Burma, men Afrika med sine store behov fanger hans oppmerksomhet. Hans foreldre svarer på hans ønske om å reise til "det mørke kontinent" med tårer og sorg. De forsøker å overtale ham til å la være og heller bli i Amerika. Men selv ikke hans foreldres tårer klarer å forandre hans mening. Gud hadde kalt ham til tjeneste, og ikke adlyde kallet var utenkelig.

I 1834 melder han seg for styret for Baptist Mission og presenterer sitt ønske om å reise til Afrika. Styret var veldig avventende. Så mange av de misjonærene de hadde sendt ut var døde der ute i Afrika. De bad William om å vente et år, og hvis han fremdeles kjente kall til å reise ut ville de støtte ham.

Så endelig, 11.juli 1835, satte han kursen for Afrika. William Crocker reiser sammen med William og Elisabeth Milne, og de ankommer Afrika midten av august. Iløpet av en måned rammer tragedien. Elisabeth Milne rammes av det de kaller "Afrika-feber", og 10 dager etter at hun får denne sykdommen dør hun. Men misjonærenes prøvelser stanser ikke her.

I 1839 ankommer Miss Rizpah Warren fra Amerika, og kort tid etter gifter hun seg med William Crocker. William blir svært syk, og mens Rizpah pleier ham smittes hun av den samme "Afrika feberen" og dør etter noen få dager, den 18.august 1840.

I desember samme år kan William Crocker glede seg over at de får hjelp i arbeidet. Joseph og Maria Fielding kommer fra Amerika. Men gleden blir til sorg. Innen en måned er begge disse misjonærene døde. Maria dødr 3.januar 1841, hennes mann Joseph 13 dager senere.

Kort tid etter ekteparet Fieldings død skriver William Crocker i dagboken sin: "Disse hendelser skaper kanskje mismot hos våre venner, men ikke hos meg. Til vi har bevis for at Herren har forlatt oss, vil vi ikke bli mismodige."

Selv fikk William Crocker 10 år i Afrika før han dør. Men hans tjeneste bærer rik frukt. En skole han starter opp frembringer noen av Afrikas største forkynnere. Han skrev en bok i gramatikk for Bassa-språket, og oversatte også Matteus og Markus til dette språket.

Hva som bodde i denne mannen gir følgende dagboknotat et godt uttrykk for:

"I dag er jeg blitt 33 år gammel, omtrent like gammel som vår Frelser var da Han gikk omkring på jorda. Hvor lite jeg har gjort for Ham som har gjort så mye for meg. Hvor lite selvfornektelse jeg har praktisert, så få offer jeg har gjort. Å Gud, vær nådig mot en synder som meg!"

Enkelte vil kanskje si at William Crockers liv var bortkastet. Men slik apostelen Paulus, så satte han ikke sitt liv høyere enn Guds vilje og har etterlatt oss et eksempel til etterfølgelse. Når jeg leser om disse pionermisjonærene så tenker jeg: Hva er jeg villig til å oppgi for å følge Jesus.

Men ikke alle skal reise ut som misjonærer, sier du. Da spør jeg: Hvor står det i Skriften? Kapitel og vers, please, for å sitere C.H. Spurgeon.

Kristi forsamling i Tyrkia lider etter drapene på tre misjonærer

I noen år nå har jeg abonnert på et misjonsblad som heter "Wordwide", utgitt av World Evangelization Crusade, grunnlagt i 1913 av engelskmannen Charles Studd. Det siste nr, (July-August) er viet undergrunnskirken, og særlig de kår som Kristi menighet lever under i enkelte muslimske land.

I går skrev jeg en artikkel om noe av det positive som skjer i Tyrkia, og som kan bety at de kristnes kår i landet kan bli bedre. Det er et bønneemne. For det er ikke til å underslå at mange kristne har det ytterst vanskelig i dagens Tyrkia, og for enkelte er det blitt enda vanskeligere etter de grufulle drapene på de evangeliske misjonærene Necati Aydin, Uğur Yüksel og Tilman Geske (bildet).

De tre ble utsatt for en grufull tortur og myrdet i april 2007 og den tyrkiske kirke vil aldri bli den samme.

Drapene har ført ulike ting med seg. Mange troende er redde for å komme sammen til møter. De er presset av familie og venner.

"Vi har ikke forlatt troen," sier de, "men har følt et behov for å ta et skritt tilbake for å beskytte familien og jobben vår."

For andre er troen blitt styrket. De er djervere, og enda mer bestemt på å nå ut med evangeliet. De vet at er en høy pris å betale for å følge Jesus i Tyrkia. Prisen er stavet med ett ord: Altomfattende. Flere av de troende sliter med følelsesmessige problemer, søvnløhet, uro. De er redd de blir de neste. Ingen trodde at noen kunne ta livet av tre kristne menn i sin beste alder, og det på en så grufull måte, i Tyrkia.

Men de kristne i landet blir utfordret i den situasjonen de nå befinner seg i. Som fra Tilmans åtte år gamle sønn:

"Når skal vi gå å fortelle de mennene om Jesus? Da kan de komme til himmelen og si at de er lei seg til pappa og Necati og Ugur."

Ja, hva svarer man en åtte åring som spør slik?

Kanskje noen av bloggens lesere har planer om å reise til Tyrkia på ferie? Det er flott. Kanskje du kunne avsette en dag til å besøke noen av de troende i landet og oppmuntre dem? De trenger det mer enn noensinne.

Det er laget en dokumentarfilm om de tre martyrene. Du finner mer opplysninger om denne filmen her:

http://www.malatyafilm.org/

Årets viktigste bok for den som vil være forberedt på forfølgelse

Generalsekretæren i Åpne Dører, Stig Magne Heitmann, har kanskje utgitt årets aller viktigste bok! Den er noe så sjeldent som en gjennomgang av Det nye testamentes undervisning om hva det vil si å lide for Jesu navn skyld. Dette er en bok alle kristne som tar Guds ord i 2.Tim 3,12 på alvor:

"Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt."

Dette er boken for alle som forstår at vi som lever i en tid som vår, og som lever i Norge, må forberede seg på at det vil være en pris å betale for alle som vil følge Jesus kompromissløst.

Stig Magne Heitmann peker ikke bare på problemene som oppstår ved en slik radikal Jesusetterfølgelse. Han gir også velfunderte bibelske råd. Dette er solid reisekost for de som vil overleve, for "de som seirer".

Boken har en egen studieplan, er lettlest, inspirerende og utfordrende. Om du bare har tid til å lese èn bok i år, så må det bli denne! Guds folk må forberede seg på tiden som ligger foran oss, og som vi allerede nå ser konturene av - også i Norge. Det er mye som tyder på at de kristne i Europa vil oppleve forfølgelsestider, og Norge vil ikke være noe unntak.

Boken er utgitt i samarbeide med Frihet forlag.

Den kan bestilles her: www.frihet.no

eller hos: www.opendoors.no

Prisen er 98,- kr.

Drap på kristne en ikke-sak for Dagsrevyen

OPPDATERT. Se slutten av artikkelen.

At kristne blir brent levende, og kristne hjem blir satt i brann av muslimer i Pakistan, er en ikke-nyhet for Dagsrevyen redaksjonen. Mens TV2-nyhetene hadde et lengre innslag om lørdagens grusomme angrep mot den kristne befolkningen i landsbyen Gorja, ble ikke dette nevnt med et eneste ord i Dagsrevyen. Dermed svikter NRK fundamentalt når det gjelder den oppgaven statskanalen har, for å formidle nyheter til det norske folk. Spørsmålet er vel om vaktsjef og nyhetsopplesere ikke synes dette var så viktig å fortelle TV seerne. Vel er katastrofen i Langesund noe som opptar de fleste nordmenn, men det er også en katastrofe når mennesker mister livet og får sine hjem ødelagt, selv om det gjelder kristne.

Kan dette også være et utslag av at majoriteten av norske journalister stemmer rødt ved valg. I de sammenhengene finnes jo også de mest kristendomsfiendtlige kreftene.

HELLER IKKE I KVELDSNYTT BLE ANGREPET MOT DE KRISTNE OMTALT MED ET ENESTE ORD.

Du kan lese mer om de grusomme drapene på kristne i Pakistan her:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=565294

Molokanere, Paulikanere, baptister, Azuza street og Demos Shakarian, del 1

14. juli startet jeg på en serie om historien til baptistene i Nevo-Spaske i Ukraina. I den forbindelsen nevnte jeg de såkalte "melkedrikkerne", eller Molokanerne. Denne grupperingen er kanskje ukjent for mange, men for de som har lest Leo Tolstoj dukker de opp i visse sammenhenger i hans forfatterskap. For den som er interessert i kirkehistorie, så finnes det linker til såvel de såkalte Paulikanerne som Azuza Street og Demos Shakarian og Full Gospel Buisinessmen Fellowship. Men det er å foregripe historien. For bedre å forstå bakgrunnen til historien om baptistene i Nevo-Spasske, gir jeg her en kort introduksjon til Molokanerne. Som en kuriositet kan jeg nevne at Luther forlag i 1996 gav ut romanen "Øststormens dag" av Julia Shukan, som er en spennende historie om Molokanerne hentet fra Kaukasus, Aserbadsjan og Armenia.

Molokans er russisk for melkedrikkere. Navnet skriver seg fra en gruppe russiske bønder som på 1600-tallet avviste å lyde Den ortodokse kirke. De fikk navnet sitt fordi de drakk melk mesteparten av kirkens foreskrevne fastedager, og spesielt under Den store fasten. Selv kalte de seg "Sanne åndelige kristne".

Det finnes historisk materiale som kan tyde på at Molokanerne var influert av de såkalte Paulikanerne. Paulikanerne var en bevegelse som oppsto i årene 650-872, grunnlagt av en mann kalt Constantin, som sansynligvis var armener. Navnet "paulikanere" kommer av at de ønsket å vende tilbake til renheten i skriftene til Paulus, og vendte seg vekk fra en del av kirkens tradisjoner. Opplysningene om grunnleggeren Constantin, er usikre. Professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet, Gunnar Westin, skriver: "Karakteristisk for disse paulikanerne var deres krav om et hellig liv. En skulle skille seg fra den navnkristne massen, som nøyde seg med kirkens seremonier og ytre religiøse former. De hadde sine egne predikanter og avviste den spesielle presteinnvielsen og kirkens hierarkiske ordning. En sa de at de til og med undervurderte sakramentene, og i visse tilfeller var dette sant, for de la vekt på det indre livet og ikke på materielle ting. De erklærte selv at de tilba Gud alene, ikke materielle ting. De holdt korset, kirkene, presteklærne og messeofferet for intet, og gjerne kalte de seg selv rett og slett kristne." (Gunnar Westin: Frikirkenes historie. Norsk Litteraturselskap, 1955, side 32)

Professor Westin mener at det "var sannsynligvis en forgrening av paulikanerne som under navnet av bogomiler trådte fram i Bulgaria i 900-årene."

Det er interessant at molokanerne oppstår omtrent samtidig med anabaptistene. Det er mange likhetstrekk. Molokanerne var pasifister, som hovedtyngden av anabaptistene var det. De snakket om kommunitetsliv, de skilte mellom stat/kirke, deres menigheter ble ledet av eldste.

Martyrkirke

Det var under selveste Ivan den grusomme at Matthew Simon Dalmatov, begynte å vitne om sin nyfunne tro for sin slekt og for innbyggerne i landsbyen hvor han bodde. Dette skjer rundt byen Tambov. Byen Tambov, som ligger 480 km sørsøst for Moskva, er det administrative senteret for Tambov oblast. Byen ble grunnlagt i 1636.

Dalmatov dro til Moskva for å vitne der. Her tar en gruppe mordvinere i mot budskapet. Mordvinerne tilhører den finsk-ugriske språkfamlien. Dalmatov blir senere arrestert, heretikere ble nemlig strengt straffet i datidens tsar-Russland. Ortodokse prester brukte et spesielt hjul, som ble brukt ved henrettelser på den tiden, til å pine Dalmatov til døde! Henrettelsesmetoden betegnes som en av de mest bestialske som finnes, og innebærer grusomme smerter for den som utsettes for den.

Molokanerne ble etter dette jaget fra sted til sted, mest fordi de nektet å bære våpen.

(fortsettes)

Bildet er tatt av en gruppe molokanere tidlig på 1900-tallet.

En anabaptistisk martyrhymne fra 1573

En anabaptistisk martyrhymne skrevet desember 1573 av Leonhart Summer, som døde i fengsel på grunn av sin tro og overbevisning. Martyrhymnen er en bønn om at Gud vil skjenke ham styrke og gi ham beskyttelse til å stå løpet helt ut.

Carl L. Lundberg - misjonær og martyr

Ved siden av kirke- og vekkelseshistorie, har jeg en stor interesse av å lese misjonshistorie. For tiden holder jeg på med å lese om Kinas misjonshistorie, og kom over noen brev som den svenske misjonæren Carl L. Lundberg skrev. Lundborg var sammen med sin kone og to døtre misjonærer i Kina for The Christian Missionary Alliance, og ble myrdet i forbindelse med det såkalte Boxer-opprøret.

Brevene er skrevet rett for familien Lundborg blir en del av den kristne martyrskaren, og taler for seg selv. Tenk hvilken pris de har betalt for at de som ikke hadde hørt evangeliet, skulle få høre:

"Kjære pastor Kilstet!

Hvor underbar er ikke Herren i alt Han gjør! Hvem kan forstå Hans veier? Kjære misjonsvenner, dere har antageligvis hørt om den storm av forfølgelse som har brutt ut i Kina og som også har nådd opp til Shansi, til deres arbeidsfelt og vårt og China Inland Mission har også fått sin del. 10 Holy Union misjonærer er blitt drept. Fosberg, hans fru og barn fra vår misjon var blant dem. De ble steinet, deres barn revet i stykker.

Opprøret startet i Kwei-Hua-Cheng der vi befant oss, så vi forlot den plassen for derifra å gå til Urza og så til Russland, men når vi befant oss to dagers reise fra Kwei Thea, ble alle våre saker stjålet og røvere angrep oss åtte ganger. De tok en del av klærne vi hadde på oss så vi både frøs og sultet. Fire katolske misjonærer på den plassen hørte om det som hadde skjedd og sendte noen personer for å ta oss hit. De siste av dem fant oss, og vi har nå tilbrakt åtte dager her, men dette er også en farlig plass. Boxerne har kommet for å ødelegge denne plassen. Mange katolske bosteder er blitt ødelagt og tusentalls kinesere er blitt drept, og jeg forstår at vår misjonsstasjon er blitt ødelagt.

Vi kjenner ikke til hva som har hendt med de andre misjonærene, men fra Christian Missionary Alliance, er familiene: Emil Olson og deres tre barn, Edwin Anderson og deres to barn, frøken Emilie Erickson, og Carl L. Lundberg og deres barn her.

Om vi ikke skulle komme ut av dette med livet i behold så seder vi en siste melding til våre misjonsvenner. Vi lever og dør for vår Herre og for Kina. Veien til kysten ligger ikke åpen og vi har ikke hørt fra Peking på nesten to måneder, men veien til Herren er åpen, pris skje Gud. La ikke deres hender falle og tap ikke motet. Hva vi sår kommer til å bære frukt i sin tid. Når stormen har lagt seg, send ut flere vitner til Kina som kan forkynne Herrens veldige gjerninger. Jeg angrer ikke på at jeg kom til Kina. Jeg vet det var Herren som kalte meg hit, og Hans nåde er nok for meg. Den vei Han leder er best, la Hans vilje skje. Vi kommer til å møtes ved Hans høyre hånd.

22. august 1900

Nå har soldatene kommet og de kommer til å angripe her i dag. Katolikkene kommer til å forsvare seg, men det kommer ikke til å hjelpe, og vi vil ikke dø med våpen i våre hender. Om Gud tillater kommer de til å ta våre liv. Vi dør i tro på vår Herre og vet at Han kan frelse våre sjeler uten at vi setter vår lit til den katolske kirken. Prestene spurte oss i går om vi var villige til å gå med i og bli forenet med den eneste frelsende kirken, og om vi ikke var redde for at vi hadde tatt feil og ikke bli frelst? Men hver og en av oss svarte at vi vet på hvem vi tror, og at vi ikke er usikre å dø som protestanter, ja som kristne. Gud velsigne dere alle. Vi kommer til å møte Jesus.

Deres, glad i Jesus

Carl L. Lundberg

Jeg kommer til å skrive en artikkel om de øvrige misjonærene som Lundberg nevner i sine brev.