Derfor har Gud høyt opphøyet Ham

Det er allment anerkjent blant bibelforskerne at ordene apostelen Paulus gjengir i Filipperbrevets andre kapittel, versene 5-11, er en av de eldste  kristne hymnene vi kjenner. De har gitt den navnet: Kristushymnen. Det er en svært passende tittel for denne lovsangen som sikkert ble sunget i de første kristne forsamlingene, og som er så Kristussentrert. 

Denne påsken har jeg grunnet mye på Kristushymnen, som tar utgangspunkt i Kristi pre-eksistens - fra tiden før skapelsen - inkarnasjonen, Kristi fornedrelse og så Hans herliggjørelse hvor Kristi navn opphøyes som navnet over alle andre navn. Spesielt har jeg dvelt ved ordene om at Kristus tok en tjeners skikkelse på seg, noe som ble aktualisert med prekenteksten for Skjærtorsdag som handlet om fotvasken. Jeg skrev en tekstkommentar til den teksten, som er gjengitt på bloggen og Facebook for Skjærtorsdag.

I går - på den strålende påskedagen - stanset jeg ved ordene: "Derfor har og Gud høyt opphøyet ham ..." (v.9)

Senere på dagen lyttet jeg til en preken av Ralph Martin, en sentral skikkelse innen den karismatiske fornyelsen innen Den romersk-katolske kirke med tittelen: "The Price of the Promice" (Løftets pris), som gudfeldig snakker om Kristushymnen og som sier at selve forutsetningen for at Kristi navn blir forherliget og opphøyd over alle andre navn, slik at hvert kne må bøye seg for dette navnet, er Kristi fornedrelse. La oss aldri glemme det! Forut for kongekronen går tornekronen. Forut for kongesepteret korset. 

Og som Ralph Martin understreker: Vi inviteres inn i Kristi lidelsessamfunn (jfr Fil 3,10) Vi vil gjerne ha del i Kristi oppstandelseskraft, men vil vi også ha del i samfunnet med Kristi lidelser? Spørsmålet er om vi kan ha det ene og ikke det andre?

Stående ved Æresplassen

Flere steder i Det nye testamente leser vi at Jesus etter himmelfarten satte seg ved Guds høyre hånd i himmelen. Han satte seg på æresplassen! Et av disse stedene er Hebr 1,3 hvor det heter: 'Etter at han hadde fullført renselen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.'

Men i går - når jeg leste om diakonen Stefanus, kirkens første martyr, la jeg merke til noe jeg ikke har sett før. Det er vel slik med meg, som med så mange andre bibellesere, at selv om du har lest noe mange ganger gjennom flere år - for min del siden 1972 - oppdager du alltids noe nytt når du leser Bibelen. Det er fordi Bibelen er helt annerledes andre bøker. Den er levende fordi den er guddommelig inspirert.

Om Stefanus heter det: 'Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen STÅ ved Guds høyre hånd!'

Ikke 'sitte', men 'stå'.

Jesus hadde reist seg for å ta imot martyren Stefanus.

Hvilket trøstenede ord for den som har smakt Kkristi lidelsessamfunn! Kongernes konge og Herrenes Herre reiser seg fra æresplassen for å ta dem imot.

Gjemt unna for Gud, del 1

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.

fortsettes

Det koster å forkynne Guds ord

John Wesley var villig til å betale prisen, og mange med ham. Det koster i dag også, og vil koste enda mer i årene som ligger foran. Er vår tro verd å dø for?

Husket på grunn av lidelsen

Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ... om de ikke hadde blitt kastet i ildovnen - hvem ville da ha husket deres navn?

- Bill Yount 
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kunnskap eller kjennskap? Prat eller liv?

Prat er en ting, erfaring noe helt annet. Noen elsker å snakke teologi. Særlig på sosiale medier. De har brukt mye tid på å erverve seg kunnskap. Har lest seg opp på både det ene og det andre. Strør om seg med bibelvers, setter de i et spesielt system, og får veldig mange ord ut av det.

Men når det kommer til erfaringer med Herren, er det kanskje ikke så mye å snakke om?

For det er forskjell på kunnskap og kjennskap.

Apostelen Paulus kunne mye. Han hadde den beste teologiske utdannelsen i sin samtid. Han kunne skryte på seg det meste. Og det var sant. Det behøver ikke være noe galt med det. Likevel holder det ikke.

Paulus er selv inne på dette i det brevet han skriver til menigheten i Filippi:

"Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å KJENNE Kristus Jesus min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt regner jeg som verdiløst skrap, BARE JEG KAN VINNE KRISTUS og bli funnet i ham... da KJENNER jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde." (Fil 3,7-9a og v.10-11)

Jeg spør meg selv:

* Hva kan regnes som verdiløst skrap i mitt liv?
* Hva gjør jeg for å kjenne Kristus?
* På hvilken måte har jeg del i Kristi lidelser?
* Snakker jeg for mye og erfarer for lite?

Er du rede til å dø for evangeliet?

Jeg leste noe i går som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den sanne historien er hentet fra kommunisttidens Romania. Det er vitnesbyrdet til Joseph Tson, pastor for baptistmenigheten i Brasov. Han var forberedt på å dø for Kristi skyld.

Vi skriver sensommeren 1977. Joseph Tson fikk beskjed om å gå til et bestemt hotell hvor han i restauranten ville møte en representant for det hemmelige politiet. Den kommunistiske sikkerhetsoffiseren hadde en oppgave: å få den frittalende baptistpastoren til å tie stille. Ingen hadde lykkes med det. Tson fikk et tilbud: Han ville få en trygg sekulær jobb med god fortjeneste. Men det var en hake ved det hele: Tson måtte slutte å forkynne Guds ord. Takket Tson nei til jobbtilbudet betydde det fengsel og arbeidsleir, som igjen kunne bety henrettelse.

Uten å nøle takket Joseph Tson nei til jobben.

"Jeg fortalte mannen: Nå er jeg rede til å dø. Du sa at du ville gjøre slutt på meg som forkynner. Jeg spurte Gud, og Han sa at Han ikke var ferdig med meg som forkynner. Nå må jeg skuffe en av dere, og jeg har funnet ut at det er bedre å skuffe deg, enn Gud. Jeg vet at du er i stand til å drepe meg. Men jeg har akseptert det. Jeg vil du skal vite at jeg er ordnet mitt hus og er klar til å dø. Men så lenge jeg er fri, vil jeg forkynne evangeliet."

Den kommunistiske offiseren fortalte Tson at han skulle gå og forkynne evangeliet. Fire år fortsatte baptistpastoren sin virksomhet inntil han ble forvist fra Romania.

Mannen fra det hemmelige politiet bestemte seg for at jeg skulle fortsette å forkynne evangeliet fordi jeg var rede til å dø for min tro. Når denne mannen truet med å drepe meg, med å skyte meg, smilte jeg og sa: min herre, forstår du ikke at når du dreper meg sender du meg til himmelen? Du kan ikke true meg med himmelen. Jo mer lidelse, jo flere problemer, jo større herlighet. Så hvorfor si, gjør ende på disse problemene? For jo mer lidelse, jo større herlighet der oppe."

En annen gang ble pastor Tson innkalt til et hardt avhør. Tson fortalte de som sto for avhøret at det å utøse hans blod bare ville tjene til å gi næring til at evangeliet om Jesus Kristus ville vokse.

"Jeg fortalte de som sto bak avhøret at deres overlegne våpen er å drepe. Mitt overlegne våpen er å dø. Slik fungerer det: Dere vet at mine prekener finnes på kassetter som er spredt over hele Romania. Skyter dere meg så kommer blodet over mine prekener. Alle som da har en av disse kassettene vil ta den opp og si: Det er bedre at vi lytter en gang til. Denne mannen døde på grunn av det han prekte. Mine herrer, mine prekener vil tale ti ganger sterkere etter at dere har drept meg fordi dere drepte meg. Faktum er at jeg vil beseire dette landet for Gud fordi dere drepte meg, så bare drep meg. Å dø for Herren er ikke en ulykke. Det er ingen tragedie. Det er en del av jobben. Det er en del av tjenesten. Det er den største måten å forkynne evangeliet på."

Billedtekst: Joseph Tson. "Herre, jeg gir min kropp til deg slik at du kan lide gjennom meg slik at du kan fullføre dine lidelser for kirken." (Foto: You Tube)

Hemmeligheten bak salvelsen

"Noen ganger kan vi ikke kjenne til alle detaljer i den smerte vi bærer på, men mektige åpenbaringer kommer frem som forvandler menneskers liv. Du gir menneskene del i ånd og liv som påvirker andre, men de forstår ikke helt hvordan du kan ha denne djupe berøringen i livet ditt.

Du derimot husker all smerten og alle de årene du trodde du skulle dø. De ser djubdene, salvelsen, og lurer på hvor den kom fra."

- John Wright Follette, død i 1966, 82 år gammel. Kjent i sin samtid som en mann som levde nær Gud og som bar med seg et forunderlig Gudsnærvær. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lidelsen og det som venter - Guds herlighet

Jeg leste noe i dag som ble til stor hjelp for meg:

"De hardeste prøvelsene i livet ditt vil bli den mest meningsfulle tjenesten overfor andre."

Det er sant! Den erfaringen har jeg gjort meg. Våger vi å være sårbare og gjennomsiktige, skaper det troverdighet. Å være en kristen er ikke å vise frem noe som er perfekt, men som er full av skår etter livets slag - og som likevel holder, fordi man har lagt sitt liv i Guds hender. Holder vi ut skal vi en dag få del i Guds herlighet i enda større grad enn vi opplever den her på jorden.

Apostelen Paulus skriver:

"Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn, og hvis vi er barn er vi også arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort med Ham. For jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende verden er for ingenting å regne sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss." (Rom 8,16-18)

Å se Kristus blant de lidende

Grupper såvel som individer lider. Overalt i verden finnes det store grupper av mennesker som blir forfulgt, mishandlet, blir krenket og utsatt for grusomme forbrytelser. Det finnes lidende familier, lidende venner. lidende forsamlinger, lidende etniske grupper og lidende nasjoner. I alle disse lidende mennesker må vi kunne se den lidende Kristus. De er også utvalgt, velsignede, sønderknuste og gitt for verden.

Når vi oppmuntrer hverandre til å lytte til disse menneskenes rop og arbeider sammen for rettferdighet og fred, er det Kristus vi vender oss til, Han som led og døde for verdens frelse.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et beger fylt av liv

"Når mor til Jakob og Johannes ber Jesus om å gi hennes sønner en særskilt plass i Guds rike, svarer Jesus:

'Kan dere drikke det begeret jeg skal drikke?' (Matt 20,22)

'Kan vi drikke begeret' er det mest utfordrende og radikale spørsmålet vi kan stille oss selv. Begeret er livets beger, det er fullt av sorg og glede. Kan vi holde fram begeret og si at det er vårt eget? Kan vi løfte begeret for å gi andre velsignelse, og kan vi tømme det begeret som er frelsens?

Å holde det spørsmålet levende i oss er en av de mest krevende åndelige øvelser som man kan egne seg til."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lidelse? Nei, takk! Det vil vi ikke høre om.

Hans disipler ville ikke høre om det den gang - kanskje ikke i dag heller. Det passet ikke inn i bildet av Messias, den seierrike, han som skulle fri dem fra åket som romerne representerte og opprette sitt messianske rike. Det passer ikke i dag heller, med den teologien som skal gi oss bedre selvbilde, herlige liv - her og nå!

Lidelse er noe disiplene avviste, den gangen som nå. I dag skal alle være friske, sunne, og vellykkede. Særlig om de er kristne.

Gang på gang leser vi i evangeliene om at Jesus forsøker å fortelle om sin forestående lidelse og død. Uten unntak avviste disiplene Hans å lytte til det Jesus hadde å si.

En typisk situasjon i så måte finner vi beskrevet i Evangeliet etter Matteus:

"Fra da av begynte Jesus Kristus det klart for disiplene sine at måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått ihjel, og på den tredje dagen skulle han reises opp." (Matt 16,21)

Peters reaksjon på dette er illustrerende:

"Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg." (v.22)

Hva svarer så Jesus Peter: "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som hører Gud til, bare for det som mennesker vil." (v.23)

Her ser vi tydelig hvordan Guds og menneskers vei ikke alltid er den samme. Og lidelsen er alltid uønsket. Mennesket søker en annen vei. Det må finnes en annen løsning. I Jesu tilfelle fantes det bare en vei: lidelse og død. Om Jesus hadde valgt Peters vei ville vår frelse ikke vært tilveiebrakt.

Om denne dagen heter det i Matteus 26,31: "Da sier Jesus til dem: I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt."

I andre oversettelser heter det: skal alle ta anstøt av meg.

Ja, slik var det, og slik er det.

Hvor mye forkynnelse hører vi om Jesu lidelse, og om "samfunnet med hans lidelser"? Hvor mye hører vi om alt Jesus skal gjøre for deg og meg, og om hvor fantastisk livet blir om du bare vil tro på Ham. Da slipper du unna all lidelse, da blir du frisk, da blir du rik, da blir du vellykket. Da lykkes livet for deg.

Vi bør snakke sant. Å følge Jesus er også å gå lidelsens vei. Mange av våre trossøsken verden over betaler en svært så høy pris for å følge Jesus.

Et beger fylt av liv

"Når mor til Jakob og Johannes ber Jesus om å gi hennes sønner en særskilt plass i Guds rike, svarer Jesus: "Kan dere drikke det begeret jeg skal drikke?" (Matt 20,22)

'Kan dere drikke det beger?' er det mest utfordrende og radikale spørsmål vi kan stille oss selv. Begeret er livets beger, det er fylt av sorg og glede? Kan vi løfte begeret og si at det er vårt? Kan vi løfte begeret for å gi andre velsignelse, og kan vi tømme det beger som er frelsens?

Å holde dette spørsmål levende inne i oss er en av de mest krevende åndelige øvelser som vi kan hengi oss til."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Samfunnet med Hans lidelser

En kveld for mange år siden jeg var alene i soverommet mitt ble jeg plutselig overveldet av hvor selvsentrerte mine bønner var. Jeg hadde tilbrakt mange tider med å kaste mine bekymringer på Jesus, og det er ikke noe galt i det, for Han ber jo oss om å komme og har alltid vært trofast i å tørke våre tårer og lindre våre bekymringer. Det spiller ingen rolle om det er dag eller natt. Han står der med åpne armer og venter på å høre om våre hjerters djupeste lengsler. Han elsker det når Han kan få gi oss fred og glede.

Det gir oss stor trøst og glede at vi har noen å vende oss til når verden vender oss ryggen. Men, denne sommerkvelden visste jeg at jeg hadde gått glipp av en stor mulighet. Jeg tenkte for meg selv: når var siste gangen jeg spurte Jesus om hva som lå på Hans hjerte? Fellesskap handler jo om venner som deler samme interesser eller problemer. Å lide er å føle smertene og nøden hos andre. Kunne jeg spørre Herren som hva som gav Ham hjertesorg? Hvorfor ikke prøve?

"... for at jeg skal kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at jeg blir likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

"Men gled dere i samme grad som dere har del i Kristi lidelser..." (1.Pet 4,13)

Jeg hvisket: "Hva ligger på Ditt hjerte i kveld, Jesus?" "Hva er det som tynger Deg mest?" La meg få føle som Du føler." Med det samme ble jeg overveldet av en enorm byrde. Jeg begynte å gråte ukontrollert idet Herren sa: "Barnemishandling smerter Mitt hjerte, barneporno smerter Meg, abort smerter Meg..." Plutselig var hjertet mitt grepet av en byrde, og en forbønnens ånd tok kontroll over meg. Jeg kjempet og stred i mer enn to timer. Hikstende lå jeg på gulvet i det byrden lettet og jeg følte en utrolig glede og var full av herlighet.

Med det samme visste jeg at jeg hadde bedt meg gjennom en byrde som lå tungt på Herrens hjerte. Paulus lengtet etter å ta del i Kristi lidelser. Idet vi gjør oss selv tilgjengelige for Herren i Hans lidelser, vil våre hjerter bli en del av det som ligger på Herrens hjerte. Vi vil ikke ha tid til våre selvsentrerte bønner, men vi vil konsentrere oss om Kristi lidelser. Men det triste er at Herren har få Han kan betro seg til og dele sine byrder med.

Vil vi stanse opp lenge nok til å høre Fars hjerte? Jeg tror ikke noe menneske fullt ut kan forstå Kristi lidelser, og selvsagt er det slik at våre skrøpelige forsøk er svært begrensede, men Gud har stor glede i de som bryr seg nok til å spørre Ham: "Hvordan har Du det? Hva ligger på Ditt hjerte akkurat nå?"

Mitt bønneliv har endret seg siden jeg begynte å spørre om Hva som ligger på Hans hjerte. Fremdeles tar jeg meg tid til å bringe mine behov og bekymringer til Gud, men jeg stanser også opp for å spørre om hva som ligger på Hans hjerte. Mange stiller Ham ikke det spørsmålet, men de som gjør det gir Ham stor glede og trøst. Vil vi velge å oppholde oss lenge nok i Hans nærvær til å høre Han hvisker fra Tronrommet i himmelen?

Jeg kan være så selvsentrert, Herre, hjelp meg til å ta meg tid til å kjenne Ditt hjerte, så Du kan få tillit til meg slik at Du kan gi meg del i Ditt lidelsesfellesskap. Jeg vil be inntil byrden letter og gjennombruddet kommet. Jeg takker for at Du gjennom min forbønn kan forandre historien. Hva ligger på Ditt hjerte nå? Del med meg Dine byrder. 

Steve Porter. Find Refuge Ministries. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 2

Her er andre del av Heidi og Roland Bakers nyhetsbrev:

I Pemba har vi nettopp startet opp nok en tre måneder bibelskole med nye pastorstudenter fra bushen, flere av dem er lite kjent med kristen lære og er fremdeles ganske så forvirret over mangt og mye. Men tre av dem har vært vitne til at døde har stått opp igjen og de har gitt sine vitnesbyrd i klassen! Den Hellige Ånd åpner hjertene og bringer inn høsten mer enn noensinne, våre svakheter til tross. Våre menigheter er vitne til Guds nåde. Vi er blitt spurt om hvordan vi klarer å holde dem alle sammen, organisere og skape opplevelsen av å være en forenet familie, kan vi kan ikke gi deg noen adekvat menneskelig forklaring, til tross for alle våre bestrebelser. Vi har lært at Han er i stand til å smelte hjerter og holde mennesker forbundet til hverandre i Hans egen kraft og skape en hunger for Frelseren som overvinner en hver hindring. Dette er Hans vekkelse, Hans menighet, Hans herlighetsuttrykk, og det er Han som kvalifiserer oss til å gjøre Hans gjerning.

Hva motiverer oss så for å holde det gående? Hva gir energi til vår ånd når vi ikke lenger har svar eller ressurser? Hvordan kan vi være tålmodige når utfallet synes dårlig nok en gang? Hvor kommer kraften fra til å leve, tjene og gi? Spørsmålene er viktige, for misjonærer blir også trette, mismodige og utslåtte. Kristne av alle slag mister motivasjonen, uansett hvor mye de måtte ha av den. Ledere med stort ansvar mister sin fred og glede. Tjenester blir mer som forretningsvirksomhet, og predikanter mer som selgere. Men hva er det som får Riket til å holde det gående? Hva er bensinen som går ilden til å brenne lystig? Hva er den virkelige tingen?

Hver dag finner vi flere svar på disse fundamentale spørsmålene, og hver dag lærer vi at det som pleide å motivere oss ikke lenger er nok. Vi stiger høyere, vi jager mot det som ligger foran. Vi holder på å lære oss hva Jesus er interessert i, og vi holder på å miste interesse for det vi pleide å være interessert i. Og vi lærer at med mindre vi er interessert i det Jesus er interessert i, så blir ting så tunge at vi knapt nok klarer å bære dem.

Men det finnes et hemmelig sted, et skjulested, et sted som ligger lavere, et hellig sted, som langt overgår våre drømmer. Det er ikke å finne noe utvendig og upersonlig. Det finnes ikke i aktiviteter, offer eller hengivelse alene. Det finnes ikke i mål, prosjekter, produksjoner eller framgang. Du finner det ikke i økonomi eller vekst. Du kan gå glipp av det selv om du preker, lærer, trener og disippelgjør. Du kan glemme det helt når du evangeliserer eller ber for de syke. De største og mest kraftfulle gavene behøver nødvendigvis ikke inneholde det. Selv det å tjene de fattige kan bli noe upersonlig og som gjør at du mister den største og mest motiverende som Gud har skapt, dette ypperste uttrykk for Hans herlighet: relasjonen!

(fortsettes)

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 1

Jeg har lest det siste nyhetsbrevet fra Heidi og Roland Baker (bildet), og deres pionerarbeid i Mosambik og er djupt grepet av deres innsats og ikke minst av deres ærlighet. Her er det også så mye åndelig visdom, at jeg har valgt å oversette deler av det til norsk.

Det er skrevet 16. juli i år:

'Årene våre i Pemba har vært omtumlende, intense, fylt med demoniske angrep, vold, trusler, motstand fra myndighetene, mismot, tyveri, tap, skuffelser, feilsteg, stabsmedlemmer som har sluttet, og de konstante, bønnhørlige kravene fra den ekstreme fattigdommen og sykdommene som er rundt oss på alle kanter.

Det synes nesten alltid å være slik at våre evner og krefter var en lett match for de utfordringene vi står overfor hver eneste dag, noe som resulterer i en viss grad av kaos og stress som bokstavelig talt truer vår helse og liv.

Intens trolldom og mangel på eksponering for kjente standarder for det som rett og galt har gjort vårt arbeid i denne svært avsidesliggende delen av verden alt mer umulig. Heidi og jeg tenker tilbake på tider da vi nesten ikke visste hvordan vi kunne fortsette, ofte undret vi oss om vi virkelig hadde varig frukt som var verdt vårt offer.

Vi blir ofte spurt om hva den virkelige nøkkelen er til vår tjeneste og vekst. Vi tror ikke på noen form for nøkler eller hemmeligheter, men på de enkle sannhetene i evangeliet. Vi har lært gjennom erfaring at det ikke er veien å gå når vi er presset til det ytterste, men å ofre oss selv hver gang for Hans skyld; vi vet ikke noe annet enn Jesus og Ham korsfestet. Vi må dø for å leve. Det er bedre å gi enn å motta, og bedre å elske enn å bli elsket. Vi kan ikke tape fordi vi har en fullkommen Frelser som er i stand til å fullføre det Han har begynt i oss, hvis vi ikke gir opp og vraker vår tro.

I årene som har gått har det vært utenkelig at vi kunne identifisere oss med Paulus, og hva han gikk igjennom, men nå forstår vi mer av hva han mente:

'For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde'. (1.Kor 1,8-9)

Heidi og jeg blir overveldet av erkjennelsen av at vi er krukker av leire, som har lett for å gå i stykker, endelige, og bare i stand til gi ut så mye, og med svært begrenset forståelse og styrke. Men vi er likevel kommet til det punkt at vi er oppmuntret over denne erkjennelsen, fordi Guds kraft og herlighet blir så tydelig i vår svakhet:

'Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp'. (2.Kor 4,7-10)

(fortsettes)

I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 4

Vi fortsetter her vår serie om hvordan Jesus vinner skikkelse i oss, og hvordan dette livet får sitt uttrykk gjennom vår svakhet:

Våre synder er mange og kan telles, men uansett hvor mange synder jeg gjør, så er det alltid noe som ligger bak; det Bibelen kaller syndenaturen. Den har jeg arvet fra det første mennesket: Adam.

For å møte disse to utfordringene: vår syndenatur som gjør at vi synder, og alle de synder vi begår, har Gud to botemidler: Jesu Kristi blod og Hans kors. Det er viktig at vi forstår forskjellen mellom disse, og ikke minst forstår hva korset skal utrette i våre liv.

Kortversjonen av dette er: Jesu Kristi dyrebare blod har å gjøre med de synder jeg har gjort, mens korset har å gjøre med hvem jeg er. Blodet vasker meg ren for mine synder, men det kan ikke ta vekk mitt gamle menneske. Det må korsfestes. Når jeg bekjenner mine synder, får jeg fred med Gud, men det tar ikke lang tid før jeg oppdager at jeg har en trang, en lyst, til å synde. Det er noe som ligger bak det at jeg gjør syndige handlinger. Det er min syndenatur. Vi er ikke syndere fordi vi gjør synd, men vi gjør synd fordi vi er syndere. Synderen er en synder fordi han er født synder, ikke fordi han har begått synd.

Rom 5,17-19 sier det slik:

'For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Altså, likesom èn manns overtredelser ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet'.

Selve grunnlaget for at noen som helst av oss har adgang til Guds trone, er Jesu Kristi blod. Det finnes absolutt ingen ting annet som gir oss mulighet til å komme frem for Gud, uten gjennom Jesu Kristi blod. Ingen god gjerning vil kunne gjøre det. For Gud er vi i oss selv alle urene. Alle har syndet, sier Bibelen, det finnes ikke en eneste som er ren. Kun Jesus er det, og det er Hans død på korset, som gir oss adgang til Gud:

'Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann'. (Hebr 10,19-22)

(fortsetter)

I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 3

Korset har både en vertikal og en horisontal del. Til menighetene i Galatia-området, skriver apostelen Paulus:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden'. (Gal 6,14)

Det vi oftest hører om er Jesu død på korset for meg, sjeldnere om at korset også gjelder meg. Det handler om selvlivets død. For den som vil følge Kristus må alt det står 'selv' foran dø. Det er ikke populært å si i en tid hvor det aller meste handler om selvrealisering og å bedre selvlivet. Apostelen Paulus sier det slik: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (Gal 2,20)

Hvordan skal dette virkeliggjøres i mitt liv?

I det samme brevet jeg nå har hentet disse sitatene fra, sier den samme Paulus, når han skal beskrive sitt liv:

'... etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg ...' (Gal 1,16)

Guds plan er at den som følger Kristus skal bli mer og mer lik Kristus. Da er det noe som må dø for at noe annet skal leve. Og det er der korset kommer inn.

I kanskje den beste Romerbrevskommentaren som noensinne er skrevet: 'Det normale kristenliv', poengterer Watchman Nee at Guds ord skiller mellom begrepene 'synd' og 'synder'.

'Uansett hvor mange synder jeg gjør, så er det alltid et syndeprinsipp bak det hele. Jeg trenger tilgivelse for mine synder, men jeg trenger frigjørelse fra syndens makt. Det første berører min samvittighet, det siste livet mitt. Jeg kan få tilgivelse for alle mine synder, men på grunn av min synd vil det ikke bli noen varig fred i mitt indre,' skriver Watchman Nee i Det normale kristenliv, Logos forlag, side 10.

Og så skildrer han Guds dobbelte botemiddel: blodet og korset. Han skriver at 'blodet har å gjøre med hva vi har gjort, mens korset har å gjøre med hva vi er. Blodet fjerner våre synder, men korset angriper årsaken til våre syndige tilbøyeligheter'.

Dette skille er så viktig at jeg skal bruke en hel artikkel til å forklare forskjellen. Den kommer på bloggen i morgen.

(fortsettes)

I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 2

En mann som fikk del i det lidelsessamfunn med Kristus, som apostelen Paulus skriver om i Filipperbrevet, var broder David, eller Doug Sutphen (bildet), som han het.

I Fil 3 skriver apostelen om alt det han gir avkall på. Alt det han regner som skrap - i motsetning til noe han har funnet, som virkelig har verdi. Perlen i åkeren:

'... så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død - om jeg bare kunne nå frem til oppstandelsen fra de døde'. (v.10-11)

Broder David er mannen bak 'Operation Pearl', dette moderne troens vågestykke, som ingen hadde sett maken til: bringe en million bibler inn i kommunist-Kina, uten å bli oppdaget. Den tidligere amerikanske marinesoldaten klarte det: buksere inn en båt med en stor pram forbi kinesiske sikkerhetsvakter. Det skjedde 18. juni 1981. Den dyrebare lasten kom sultne kinesere til gode, de fikk del i det livgivende brødet fra himmelen - Guds ord. Men broder David betalte en høy pris. Hans liv var ikke et enkelt levd liv.

Selv fikk jeg møte ham i årene etter dette skjedde. Å tilbringe tid sammen med broder David er noe av det sterkeste og flotteste jeg har fått være med på. Han etterlot seg et så sterkt inntrykk at det sitter igjen hos meg ennå, så mange årene etterpå.

Paul Hattaway, en av vår tids aller fremte kjennere av Kina, møtte broder David mot slutten av hans liv. Da var hans kropp merket av sykdom. På begynnelsen av 1996 fikk broder David vite at han snart skulle dø. Han hadde akkurat fått fire hjerteinfarkt under et tidsrom på 72 dager. Hans diabetes hadde gjort ham nesten blind. Flere tær var blitt amputert. Men broder David var ingen utslått mann. Mot slutten av 2005 dro han igjen tilbake til sitt elskede Kina, for å besøke husmenighetsledere og legge nye planer for Guds rikes fremme. Han brukte gåstol og rullestol for å komme seg fram. Når de kristne kineserne så ham slo de armene omkring ham og gråt. Her så de en av Kristi soldater! Merket på kroppen som han var. Men hans ånd var levende. Svært levende.

Paul Hattaway skriver:

'Davids ånd reflekterte den skjønnhet som bare kan finnes hos dem som har møtt Herren i Det aller helligste'.

Det var hans hemmelighet.

Broder David erfarte det apostelen Paulus skrev om: Kristi lidelsesfellesskap. Ingen går umerket ut av det.

(fortsettes)

I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 1

Apostelen Paulus bar på en sterk lengsel: at Jesus skulle prege ham slik at det satte seg fast i kroppen hans, og mennesker skulle se Jesus når de så Paulus. Han uttrykker det slik i brevet han skriver til menigheten i Filippi:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.' (Fil 1,20)

Jeg kom til å tenke på disse ordene når jeg leste om David Livingstone (bildet) i går før jeg la meg.

Det fortelles om den legendariske misjonæren at han skulle tale på Universitetet i Glasgow. Studentene var vant med å få besøk av misjonærer, og de hadde tatt med seg ulike gjenstander de kunne lage bråk med når misjonærene skulle tale. Slik også denne dagen. De gjorde seg klar. Livingstone tok det første steget opp på podiet. Hans venstre arm hang langs hans side etter at den nesten var blitt avslitt av en svær løve. Hans ansikt var fullt av rynker og merket etter flere harde runder med feber og angrep fra de innfødte. Reumatisk feber hadde gjort ham halvt døv og han hadde fått en gren stukket i det ene øyet når han hadde beveget seg gjennom jungelen, slik at han ble blind på det øyet.

Studentene stirret på David Livingstone, for de visste at hva de så var et liv som fullstendig hadde brent for Gud. Alle stod blikk stille og ikke et ord falt. Den store forsamlingen lyttet i henført stillhet mens Livingstone vitnet om sin trofasthet mot Gud og virkeliggjørelsen av et liv som ble gitt til dette ene formål: å følge Jesus og ære Ham.

Når verden får se et vandrende, levende offer vet de om det, og man blir stille.

Vi vet ikke hvordan apostelen Paulus så ut. Men ut fra noe av det han selv skriver kan man danne seg et bilde:

'Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem faller fra uten at det brenner i meg?' (2.Kor 11,23-29)

Hvordan ser et slik mann ut? Hans kropp er preget. Han bærer preg av lidelse og smerte. I dette skrøpelige karet skinner det et lys frem: Kristi herlighet. Mennesker ser det - og blir grepet. Ikke bare ordene, men kroppen bærer bud om levd liv, troverdig liv.

I en ny serie skal vi se nærmere på hva praktisk kristenliv under korset innebærer. Vi skal se på dette tema både ut fra Skriften og fra livene til noen av de som valgte Kristi lidelsessamfunn.

(fortsettes)