Blant russiske mennonitter og canadiske sosialister og kommunister

Så lenge jeg kan huske har jeg vært interessert i historie, historie generelt og kirkehistorie spesielt. Historietimene  var det jeg gledet meg mest til på skolen. Døperbevegelsens historie, reformasjonens tredje gren, fanget min interesse så mye allerede på 1970 tallet at jeg senere skrev bok om den: 'En tro verd å dø for'.

Nå har jeg kommet over en spennende artikkel som handler om de mennonittene som ble tvunget til å forlate det sørlige Russland, på grunn av bolsjevikrevolusjonen, til fordel for Canada og USA.

Hva kom det av at de drøyde med å flykte fra den blodige bolsjevikrevolusjonen? Svaret har noe å si oss om verdier i 2020. Titusenvis av mennonitter i Canada har besteforeldre og oldeforeldre som led seg gjennom bolsjevikrevolusjonen og to år med et blodig anarki og for mange av dem også terroren og drapene under Stalin-regimet på 1930-tallet.

Artikkelen jeg sikter til, skrevet av Jacob Penner, født i 1880 i Ekaterinoslav, er gjengitt i en almanakk, utgitt av 'Kristen familiekalender', på tysk i det sørlige Russland i 1908. Se det rosa bildet! Penner emmigrerte til Winnipeg i 1904, sammen med sine foreldre. Da var han 24 år gammel. Redaktøren for denne almanakken var den vel ansette Abraham Kröker, som også var redaktør for avisen 'Friedensstimme', som ble utgitt av mennomitter i det sørlige Russland. Jacob Penner var forøvrig oldebarnet til grunnleggeren av mennonite-kolonien i Choritza i Russland, Abraham Unger.

Blant det vi i dag kaller bibel-quiz og kristne fortellinger, finner vi altså artikkelen til Penner. Det er skrevet av en som har vært i Canada i fire år til lesere i det sørlige Russland. De er midt oppe i den blodige bolsjevikrevolusjonen, som skapte mye frykt og bekymringer, og hans oppfodring til sine venner der hjemme, er denne: 'Ikke reis! Bli værende!'

Ikke fordi han ikke unner sine medsøsken en bedre tilværelse. Det er motsatt! De vil ha det bedre i det sørlige Russland! Og han grunngir det med å sammenligne Russland med Canada og USA. Det er bedre å være i Russland. Penner peker på en rekke fordeler:

I Russland bor folk i landsbyer. De har nær sosial omgang. I Canada og særlig USA er gårdene svære og de ligger langt fra hverandre. Ensomheten kan bli stor. Materielt sett - det vil si økonomisk sett - er det bedre i Canada og USA. Man tjener mer penger, men de er travle. Har ikke mye tid for hverandre. Maskinene og utstyret til gårdsbrukene er bedre i USA og Canada enn i Russland, men det er dyrt å leie inn sessongarbeidere og de er nesten ikke å oppdrive. En bonde må derfor jobbe svært mye. Det krever sitt av familien. Og så er det så dyrt i USA og Canada, forferdelig dyrt. Det gjelder alle produkter, klær og alt annet man trenger. Og de som innbiller seg at de kan ta med seg mye penger fra Russland til Nord-Amerika, kan bare glemme det. Her er ikke rubelen verd noe. 'En rubel er verd bare 50 cents,' skriver han.

Men det verste av alt er dette: sammenslutninger av kapitalister. Da tenker han først og fremst på USA og skriver: 'Her har pengene all makt. Disse sammenslutningene er de som har mest penger, og de er som despoter og tyranner.'

Men det er også en annen ting han har merket seg: amerikanerne har en stygg uvane, som gir seg uttrykk i deres motto: 'Frels deg selv!' - eller sørg for å redde deg selv. Alt og alle som ikke kan sørge for seg selv, er dømt til å gå under.

Dette strider mot Penners kristne overbevisning. Han står for helt andre verdier. For ham gjelder prinsippene for Guds rike, slik vi ser Jesus underviser om i Bergprekenen.

Det hører med til historien at Jacob Penner stiftet to politiske partier: Social Democratic Party of Canada og The Communist Party of Canada. Han ble valgt inn i byrådet i Winnnipeg i 1933, en stilling han hadde helt frem til 1960. Det gjør ham til den kommunisten som har sittet lengst i noe byråd i Nord-Amerika noensinne. Noen vil kanskje synes at dette er litt merkverdig, en kristen kommunist? Da skal vi huske at også i Norge kom de fleste frikirkemedlemmer fra arbeiderklassen.

Billedtekst Artikkelen til Jacob Penner.

Billedtekst: Artikkel om Jacob Penner i Wikipedia.

Er du rede til å dø for evangeliet?

Jeg leste noe i går som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den sanne historien er hentet fra kommunisttidens Romania. Det er vitnesbyrdet til Joseph Tson, pastor for baptistmenigheten i Brasov. Han var forberedt på å dø for Kristi skyld.

Vi skriver sensommeren 1977. Joseph Tson fikk beskjed om å gå til et bestemt hotell hvor han i restauranten ville møte en representant for det hemmelige politiet. Den kommunistiske sikkerhetsoffiseren hadde en oppgave: å få den frittalende baptistpastoren til å tie stille. Ingen hadde lykkes med det. Tson fikk et tilbud: Han ville få en trygg sekulær jobb med god fortjeneste. Men det var en hake ved det hele: Tson måtte slutte å forkynne Guds ord. Takket Tson nei til jobbtilbudet betydde det fengsel og arbeidsleir, som igjen kunne bety henrettelse.

Uten å nøle takket Joseph Tson nei til jobben.

"Jeg fortalte mannen: Nå er jeg rede til å dø. Du sa at du ville gjøre slutt på meg som forkynner. Jeg spurte Gud, og Han sa at Han ikke var ferdig med meg som forkynner. Nå må jeg skuffe en av dere, og jeg har funnet ut at det er bedre å skuffe deg, enn Gud. Jeg vet at du er i stand til å drepe meg. Men jeg har akseptert det. Jeg vil du skal vite at jeg er ordnet mitt hus og er klar til å dø. Men så lenge jeg er fri, vil jeg forkynne evangeliet."

Den kommunistiske offiseren fortalte Tson at han skulle gå og forkynne evangeliet. Fire år fortsatte baptistpastoren sin virksomhet inntil han ble forvist fra Romania.

Mannen fra det hemmelige politiet bestemte seg for at jeg skulle fortsette å forkynne evangeliet fordi jeg var rede til å dø for min tro. Når denne mannen truet med å drepe meg, med å skyte meg, smilte jeg og sa: min herre, forstår du ikke at når du dreper meg sender du meg til himmelen? Du kan ikke true meg med himmelen. Jo mer lidelse, jo flere problemer, jo større herlighet. Så hvorfor si, gjør ende på disse problemene? For jo mer lidelse, jo større herlighet der oppe."

En annen gang ble pastor Tson innkalt til et hardt avhør. Tson fortalte de som sto for avhøret at det å utøse hans blod bare ville tjene til å gi næring til at evangeliet om Jesus Kristus ville vokse.

"Jeg fortalte de som sto bak avhøret at deres overlegne våpen er å drepe. Mitt overlegne våpen er å dø. Slik fungerer det: Dere vet at mine prekener finnes på kassetter som er spredt over hele Romania. Skyter dere meg så kommer blodet over mine prekener. Alle som da har en av disse kassettene vil ta den opp og si: Det er bedre at vi lytter en gang til. Denne mannen døde på grunn av det han prekte. Mine herrer, mine prekener vil tale ti ganger sterkere etter at dere har drept meg fordi dere drepte meg. Faktum er at jeg vil beseire dette landet for Gud fordi dere drepte meg, så bare drep meg. Å dø for Herren er ikke en ulykke. Det er ingen tragedie. Det er en del av jobben. Det er en del av tjenesten. Det er den største måten å forkynne evangeliet på."

Billedtekst: Joseph Tson. "Herre, jeg gir min kropp til deg slik at du kan lide gjennom meg slik at du kan fullføre dine lidelser for kirken." (Foto: You Tube)

Klassekampen med stort positivt oppslag om jødene i Egypt

Klassekampen slutter ikke å overraske - positivt! De siste månedene har denne avisen hatt flere og store oppslag om Martin Luther og Reformasjonsjubileet, og nå i siste nr før påskedagene - onsdag 12. april - et stort oppslag på hele fem avissider om Egypts jødiske arv. Også veldig positivt vinklet.

Artikkelen har oversikten: Jakten på en glemt arv.

Artikkelen er også hovedoppslaget på avisens førsteside: "Kulturarv går tapt: Jødenes flukt fra Egypt.

I tittelbildet heter det: "For få tiår siden levde titusener av jøder i Egypt. Nå er det bare en håndfull igjen", og i ingressen: "Egypts jøder har spilt helt avgjørende roller i landets historie. Nå er de gjenværende i ferd med å dø ut." Artikkelen er skrevet av den kvinnelige arabiske journalisten Amal A. Wahab, som stadig leverer innsiktsfulle artikler om såvel det politiske som det hverdagslige livet i Egypt.

Og det er spennende ting hun serverer Klassekampens lesere i denne artikkelen: f.eks historien om jødiske Yousef Darwish, som sammen med to andre, startet det egyptiske kommunistpartiet. Han var en sekulær jøde, som ble muslim, i solidaritet med den arabiske arbeiderklassen, og som ble ekskludert av partiet når det ble mer og mer nasjonalistisk og jødefiendtlig.

Vi får også historien om de jødiske familiene Cicurell, Rola og Qattawi som sammen med muslimske Talaat Harb, etablerte Den egyptiske bank i 1929.

Journalist Amal A. Wahab forteller også om hvilken betydningen jødene har hatt når det gjelder landets industri - særlig tekstilindustrien - og kanskje overraskende for noen, for Egypts teaterliv og filmindustri. Hun skriver også om bakgrunnen for fremveksten av sionismen i Egypt, og hvem som var sentrale skikkelser i den sammenhengen. Hun omtaler jødene som fredselskende mennesker som har villet Egypt vel. Vi får også del i jødenes smertefulle historie i Egypt.

Hun forteller om den nå 76 årige Abdel Nabi Moawad som husker godt tiden før jødene forlot Egypt:

"Vi levde sammen og ingen brydde seg om religioner. Jeg jobbet for en jødisk gullsmed og hadde jødiske venner. Etter hvert som Israel ble til, og spesielt etter krigen i 1956, ble stemningen veldig anti-jødisk. I løpet av et tiår hadde de fleste forlatt Egypt. Det er synd, sier han."

I følge Wahab er det så få som 10 jøder igjen i dagens Kairo.

Får du muligheten til å få tak på Klassekampen for onsdag 17. april 2017 er det vel verd de 32 kr den koster.

Luthersk meniget i Omsk i ferd med å revitaliseres

I den russiske byen Omsk, som er administrativt senter for Omsk oblast, lokalisert i det sørøstlige Sibir ca 2236 kilometer fra Moskva, finnes det en luthersk forsamling. Den ble grunnlagt for 300 år siden av finske og svenske karoliner. Det skjedde i byen Tobolsk. Nå er menigheten i ferd med å revitaliseres.

I år 792 ble Katarinakirken bygget i Omsk. For 75 år siden konfiskerte kommunitstene kirkebygget og omgjorde den til et museum. Den lutherske menigheten har kjempet i mange år for å få den tilbake. Men har hele tiden fått nei. I fjor fikk man imidlertid tillatelse til å holde en gudstjeneste der, og til og med en prestevigsel. Biskop Aarre Kuukauppi (bildet) ledet prestevigselen, og han ble assistert av prosten Juha Saari.

- Det var en omskakende opplevelse å være med på en prestevigsel i en kirke hvis tidligere prest døde i en fangeleir på Kamtjatkahalvøya av sult og sykdom for 70 år siden. Presten før ham igjen ble skutt i 1925, forteller Juha Saari til Ljus i Öster.

Den lutherske forsamlingen feiret også nattverd denne dagen. Rundt dem hang fremdeles bildene av de gamle kommunistiske lederne, som er skyldige i å ha drept milliontalls kristne.

Kjent russisk baptist svartelistet av kommunistene - fikk utmerkelse av Putin

Rett før jul ble det utgitt en bok i Russland, som på mange måter er symptomatisk på den store endringen som har skjedd i dette veldige riket siden kommunismens fall. Boken er skrevet av Viktor Semenovitsj Ryaguzov (bildet), baptistpastor fra Samara. Første delen er en selvbiografi, andre delen en samling prekener. Utgiverne har gitt boken undertittelen: 'Sannheten om de russiske baptister'.

Ryaguzov kom til tro på Jesus i 1973, og han ble øyeblikkelig ekskludert fra Kuibyshev medisinske institutt, og svartelistet. Hans protestbrev til Leonid Brezhnev ble aldri besvart. I mange år arbeidet han som elektriker, og ved siden av var han presbyter (eldste) i baptistkirken i Samara. For tiden er han pastor for denne menigheten, som teller flere tusen medlemmer. I 2002 fikk han en fortjenestemedalje for sin trofaste tjeneste av selveste Vladimir Putin. Rygaguzov's navn og prekener er kjent langt utenfor landets grenser.

Kommunistpartiet i Kina frykter for at det blir for mange kristne blant deres egne medlemmer!

Dagens Kina opplever verdens største kristne vekkelse, og alle sider ved det kinesiske samfunnet endres. Nå frykter det mektige kommunistpartiet at det skal bli for mange kristne blant deres egne medlemmer!

For det blir stadig flere kristne innen statsapparatet. De som står bak visjonen "Tilbake til Jerusalem" har vært vitne til at flere prominente medlemmer av kommunistpartiet er blitt kristne. Et av de mest minneverdige øyeblikkene skjedde nylig i den vestlige delen av Kina. En mann var utpekt av kommunistpartiet til å overvåke noen av medlemmene av "Tilbake til Jerusalem" visjonen. Men i stedet for å rapportere tilbake til sin oppdragsgiver, ble han så grepet av den kjærligheten han så blant de kristne, at han selv bestemte seg for å følge Jesus! Når myndighetene fikk vite dette, ble han tatt av oppdraget, og omplassert til å bli lærer for en liten skole i en avsidesligggende landsby.

I går - mandag 19. desember - advarte Zhu Weiqun (bildet), medlem av det kinesiske kommunistpartiets sentralkomite, og visedirektør for Det forente arbeidsdepartementet, mot 'økende religiøs praksis (kristendom)" fordi dette "truer enheten og det nasjonale lederskapet'.

'Religiøs praksis er en voksende trend, spesielt i områder befolket av etniske minoriteter og må ikke tolereres,' sa Zhu Weiqun i sin tale, som er publisert i den siste utgaven av kommunistpartiets hovedorgan, og referert av det offisielle nyhetsbyrået Xinhua.

Zhu Weiqun ordlegger seg på en slik måte at det kan synes som om han er grepet av panikk. Men han er jo også vitne til at antallet kristne nå er betydelig større enn medlemmene av kommunistpartiet! De kristne er i ferd med å komme i flertall i det offisielt ateistiske Kina!

'Røster innen kommunistpartiet vil at forbudet mot religionsutøvelse skal opphøre ... men partiets prinsipielle standpunkt står urokkelig klart,' sier Zhu Weigun.

Kommunistpartiet i Kina har offisielt 80 millioner medlemmer, mens man nå regner med at det finnes minst 135 millioner kristne i landet.

Baptister angrepet i Vietnam og slått helseløse - politiet gjør ingenting i sakens anledning

Tre vietnamesiske baptister som ble alvorlig skadet i forbindelse med et brutalt angrep på dem i midten av november, ble avvist ved flere distrikts-sykehus, før de til slutt fikk hjelp ved et sykehus i Ho Chi Minh City.

Det brutale angrepet var rettet mot en gudstjeneste som ble holdt i Agape Baptist Church, som er en husmenighet i landsbyen Lai Tao, omlag 1.609 kilometer nord for Ho Chi Minh City. Lederen for denne ghusmenigheten, Nguyen Thi Lan (bildet), ble slått så kraftig at hun fikk brudd i bekkenet på to steder, og flere indre organer hardt skadet. Hennes tilstand krevde øyeblikkelig operasjon. Likevel sa leger ved tre sykehus i området, at Nguyen Thi Lan og to andre hardt skade menighetsmedlemmer var uskadet og kunne forlate sykehuset!

Nguyen Thi Lan er ingen hvem-som-helst i Vietnam. Hun et tidligere leder av kommunistpartiet, som nylig ble pensjonist. I fjor ble hun en kristen. Angrepet skjedde i hennes hjem. Hun har ledet omlag 50 familiemedlemmer, naboer og venner til tro på Jesus, etter at hun selv ble omvendt!

Dette gjorde en innbygger i landsbyen så rasende, at han sammen med sin sønn og en voldelig gjeng, gikk til angrep på huset, og slo en rekke av de som var samlet der. Blant annet Nguyen Thi Lan så kraftig at hun ble svært stygt skadet. De ødela hjemmet fullstendig, og truet med å drepe Thi Lan. De truet også de andre om de kom sammen igjen for å holde gudstjeneste. Thi Lan ble slått med en stålspade i ansiktet, magen og ryggen. Nyrene skal være skadet, og også andre organer.

Hardt skadet ble Thi Lan og de andre tilskadekomne fraktet fra sykehus til sykehus, før de endte opp i Ho Chi Minh City.

Saken er anmeldt til politiet, men de har ikke gjort noe i sakens anledning.

Menighetsplanter i Hvite-Russland starter arbeid i tidligere jødisk bosetning

Pavel Chilik (bildet), er menighetsplanter i Hvite-Russland. Han arbeider i byen Skidal. Dette er interessant av flere grunner. Skidal er det samme ordet som en shtetl, altså en jødisk bosetning slik man fant mange av Øst-Europa før nazistenes jødeutryddelser. I forbindelse med den sovjetiske invasjonen av Polen i 1939, var stedet en del av Den andre polske republikk, og plassen for den største kommunistiske oppstanden mot den polske regjeringen. En hendelse som senere skulle få navnet "Skidal opprøret". Det sovjetiske kommunistpartiet hadde et av sine hovedkvarerer her helt frem til Sovjetunionens kollaps i 1991. Hvor mange jøder som finnes igjen i Skidal vet jeg ikke, om det finnes noen.

Pavel Chilik forteller om en vanskelig tid for Hvite-Russland. Prisene på mat og klær har økt til det dobbelte. Chilik ser seg om etter et lokale hvor de kan starte opp sine møter, og senere grunnlegge en baptistmenighet i byen. Det er målet. Han forteller at hver gang de går inn i Skidal er dette deres bønneemne. Kanskje du som leser dette, vil være med på å be om at de må finne et egnet lokale for møtene og at de har råd til å leie det. Pavel Chilik deler Jes 43,5 med oss: "Frykt ikke, for Jeg er med deg..."

Søndag 8. mai tok de barna med seg i en av byens parker hvor de holdt et lite barnemøte. Her er også bildet hentet fra. De leste fra Bibelen, ba sammen og sang kristne sanger. Guds ord forteller oss at vi ikke skal forakte den ringe begynnelsens dag. En dag vokser dette til å bli en livskraftig menighet i denne hvite-russiske byen med sin helt spesielle historie. La oss be for jødene som eventuelt fremdeles måtte bo i byen, eller etterkommerne deres, om at de finner Jeshua som sin Frelser gjennom arbeidet til Pavel Chilik.

Jo flere kristne familier som forvises fra landsbyen Katin, jo flere blir kristne!

11 kristne familier i landsbyen Katin i Ta Oih distriktet i Saravanprovinsen i Laos, fikk sine rismarker ødelagt av landsbyens ledelse i samarbeide med landets kommunistiske myndigheter, 26.desember. Tre dager tidligere hadde syv andre kristne familier opplevd å bli truet til å oppgi sin tro.

Lille-julaften dukket høvdingen i landbyen Katin opp sammen med bevæpnede myndighetspersoner, og gikk inn i hjemmene til syv kristne familier. Disse fikk ordre om å fornekte sin tro på Jesus. Da de syv familiene - tilsammen 15 personer - nektet å gjøre dette, tok de bevæpnede mennene med seg de syv kristne familiene og førte dem ut av landsbyen, og nektet dem å vende tilbake.

To av de som ble jaget fra sitt eget hjemsted lille-julaften var vitne til at 11 kristne familier ble forvist fra landsbyen Katin i januar. De kom til tro rett etterpå som en følge av dette! I juni i år truet myndighetene med å skyte alle de forviste kristne om de vendte tilbake til landbyen. Det førte til at fire andre familier kom til tro på Jesus! Også i oktober kom en familie til tro etter at myndighetene gjentok sine trusler.

De kristne som er forvist fra sitt hjemsted holder til å utkanten av landsbyen, og lever under svært vanskelige kår. La oss takke Gud for deres trofasthet og utholdenhet, og be om at Gud beskytter dem i tiden fremover. La oss be om vekkelse i landsbyen Katin.

4,5 millioner russere har feiret påske - noen av dem i Kristus Frelserkatedralen

Opptil 4,5 millioner russere skal ha besøkt kirker rundt om i landet i forbindelse med den ortodokse påskefeiringen i dag.

Påskegudstjenesten i Kristus Frelser katedralen i Moskva (bildet) ble ledet av patriark Kirill. Gjenreisningen av Kristus Frelser katedralen er på mange måter et eksempel på hvordan den kristne tro har seiret over det gudløse kommunistiske systemet. Katedralen, som er den høyeste ortodokse katedral i verden, ligger ved Moskvafloden. Dette er et historisk monument, men også stedet for en levende gudstjenestefeiring.

Da de siste av Napoleons soldater forlot Moskva, underskrev tsar Aleksandr I den 25. desember 1812 et manifest med den intensjon at det skulle bygges en katedral til ære for Kristus Frelseren, "for å vise vår takknemlighet til den guddommelige for å redde Russland fra den undergang som truet henne og som et minnesmerke til ære for det russiske folks lidelser."

Det tok mange år å bygge den. Den ble innviet da Aleksandr III ble kronet 26.mai 1883.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 bestemte kommunitene seg for at det skulle reises et monument for sosialismen, kjent som Palasset for sovjetterne. Dette monumentet skulle reise seg med modernistisk stilart, med en gigantisk statue av Lenin stående på en kuppel med sin arm hevet til "velsignelse". Stedet hvor dette monumentet skulle stå var stedet hvor Kristus Frelserkatedralen sto. 5. desember 1931 ble derfor Kristus Frelserkatedralen sprengt (det lille bildet). Dette skulle være et tegn på kommunismens triumf over den kristne tro.

Men det 70 årige gudløse regimet måtte til slutt gi tapt for de troendes forbønner. I 1990 mottok Den russisk ortodokse kirke tillatelse til å gjenreise Kristus Frelserkatedralen. 19. august år 2000 sto den nye katredralen ferdig. Et minnesmerke er den over at troen på Kristus seirer over gudløsheten - til slutt.

Richard Wurmbrand bar Kristi sårmerker

Jeg er blitt bedt om å fortelle om mitt møte med Richard Wumbrand. Det gjør jeg så gjerne. Dagen jeg tilbrakte sammen med Sabina og Richard Wurmbrand regner seg som en av mine største opplevelser.
Nå hadde jeg lest mye om ekteparet Wurmbrand ganske tidlig i mitt kristenliv. "Torturert for Kristus", var en av de aller første bøkene jeg leste etter at jeg ble en kristen i 1972. Jeg kan fremdeles huske hvilket voldsomt sterkt inntrykk den gjorde på meg, som nettopp var begynt på tenårene. Her møtte jeg en mann som var villig til å leve 100 prosent for Jesus, og som betalte en meget høy pris for det. Han var av jødisk slekt og var luthersk prest, under kommunismens skrekkregime i Romania. 14 år i fengsel, torturet på grusomste måte. Jeg leste senere hans brev fra fengslet, de gjorde ikke mindre inntrykk. Det ble til at jeg leste alt av ham, og om ham og hans kone, som jeg kunne komme over.


Nå er ikke jeg god til å huske årstall. Det var kanskje i 1993 eller 1994 at Wumbrand skulle komme til Oslo. Det var et besøk jeg så veldig frem til. På den tiden arbeidet jeg som redaktør for Ropet fra Øst. Ekteparet Wurmbrand skulle tale i Den amerikansk lutherske kirken i Oslo. Dere har sikkert opplevd det samme som meg: Enkelte personer kan liksom fylle et helt rom med sitt blotte nærvær. De fører med seg en helt spesiell atmosfære. Slik også med ekteparet Wurmbrand. Hun liten og spe av vekst, men med et smil som kunne smelte det hardeste hjerte. Hun var så lett på benene husker jeg. Småløp rundt i rommet, hilste, snakket og lyttet. Wurmbrand, stor av vekst, men litt lutende. Jeg glemmer ikke øynene hans, smilet og den varme, gode stemmen. Men det var tydelig han var sliten. Reisen hadde nok tatt på, men det var nok ikke den eneste årsaken.


Når møtet senere tok til, og Wurmbrand skulle tale, ba han om å få en stol til å sitte på. Hann fikk hjelp til å sette seg. Da la vi alle merke til det. Han hadde ikke sko på beina. Senere i talen forklarte han hvorfor: Torturistene i fengslet i Romania hadde hengt ham opp ned, og slått ham under fotsålene. Få ting er mer smertefullt enn det. Nå - så mange år etterpå - led han fremdeles av dette og hadde grusomme smerter, så sterke at han ikke klarte å gå med sko på føttene lenge ad gangen.


Jeg husker jeg gråt da han fortalte det, og jeg kjenner tårene komme når jeg nå minnes dette. Til de kristne forsamlingene i Galatiaområdet forteller Paulus: "For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme." (Gal 6,17) Det samme kunne sies om Richard Wurmbrand. Han bar Kristi sårmerker. Han hadde opplevd Kristi lidelsessamfunn.
Man får dyp respekt for slike mennesker. De vet hva det koster å følge Jesus. For dem er ikke etterfølgelsen noe lettvint eller overfladisk.


Hva Wurmbrand talte om denne kvelden? Om den lidende kirke, men han dvelte ikke så mye ved den som man skulle tro, han talte om Kristus, om Hans lidelse, død og ikke minst om Hans oppstandelse. "Kristus er oppstanden!", husker jeg Wurmbrand nærmest ropte ut, og det virket så sterkt fordi han ellers talte ganske lavmælt.


Vi fikk en god stund sammen alene før møtet. Jeg vil ikke gå i detaljer om det møtet. Det ble ikke et intervju, det ble en sjelesorgsamtale. Wurmbrand talte varmt til meg om den radikale etterfølgelsen av Kristus, om overgivelsen, om ikke å kompromisse på Guds ord. Det er klart at slikt har satt seg djupt i meg, og jeg har mang en gang takket Gud fordi jeg fikk treffe denne mannen. Hadde Hebreerbrevet blitt skrevet i dag, ville hans navn ha stått blant trosheltene. "Ved tro seiret Wurmbrand...."


Sabina fikk jeg også snakke med. Hun etterlot seg et inntrykk av å være en åndelig mor. Mens Richard Wumbrand kunne virke litt streng, eller kanskje rettere sagt myndig, var hun mild, raus og veldig nærværende. Kristi kjærlighet lyste ut av hennes øyne. Også hun hadde betalt en høy pris for å være tro mot Kristus. Jeg skal i en senere artikkel komme tilbake med en artikkel om hennes liv.


Dagen med ekteparet Wurmbrand ble en milepæl i mitt liv. Jeg husker jeg gikk ned til Sentralbanestasjonen for å ta toget hjem. Inni meg sang det, og jeg kjente en trang til å overgi mitt liv på ny til Kristus og Hans menighet.

Forbered deg på den kommende trengselstiden!

De visste godt hva de snakket om: Corrie ten Boom og Richard Wurmbrand. Den lille hollandske kvinnen tilbrakte flere år i den nazistiske konsentrasjonsleiren Ravensbrück, hvor hennes søster omkom sammen med tusenvis av andre kvinner. Årsaken var at de to hadde gjemt jøder fra nazistenes ondskap og død. Richard Wumbrandt, rumensk jøde, og luthersk prest, satt både i nazistenes fengsel og 14 år i kommunistiske fangeleire. De hadde personlig erfaring med tortur og lidelse. Jeg regner det som en av mine største opplevelser å ha fått tilbrakt en hel dag sammen med Richard Wurmbrand og hans kone Sabina. Richard Wurmbrand var så plaget av torturen han var blitt utsatt for i Romania, at han måtte ta av seg skoene da han skulle preke. Årsaken var alle slagene han hadde fått under fotsålene.


Begge disse to kjære Herrens vitner talte om at vi kristne må forberede oss på den store trengselstiden som skal komme over jorderike i endens tid. Corrie ten Boom avviste det moderne synet på at menigheten skal rykkes bort før den store trengselen. Hun mente det var en farlig lære, som etterlot Kristi forsamling uforberedt på å skulle lide for Jesu skyld. Richard Wurmbrand både talte og skrev om undergrunnskirken. Ikke bare den han selv hadde vært en del av i Romania, men han mente også at vi måtte forberede oss på å gå under jorden i fremtiden.

Enkelte vil bare riste på hodet av dette, og kalle det overspent. Men Bibelen er tydelig på at det kommer vanskelige tider, og et antikristelig samfunn. Vi ser allerede konturene av dette i Europa i dag, og også i Norge.

Jeg spurte på bloggen i går om norske menigheter vil tåle forfølgelse? Jeg er redd svaret er nei for svært mange av dem. Enkelte lærer jo sågar at vi slett ikke skal oppleve noe vanskeligheter i det hele tatt. Vi skal rykkes bort før noe skjer av det som Bibelen omtaler. Noen mener også at kristne skal gå fri fra all smerte og lidelse i det hele. Men det samsvarer ikke med Den Hellige Skrift.


"Forbered deg på den kommende trengselstiden", skrev Corrie ten Boom i 1974. Sannheten i de ordene må gjentas enda sterkere i dag!

Amazing Grace fra Den røde plass i Moskva

Russland er ikke hva det en gang var. I går kveld slo jeg på TV, og ble dypt grepet av hva jeg så. En stor gruppe med skotter, i ført kilt og med sine sekkepiper, spilte de Amazing Grace på Den røde plass i Moskva! Jeg lot tårene renne i dyp takknemlighet til Gud. Det er ikke så mange år siden kristne ble fengslet for sin tros skyld i Russland, og Den røde plass sto som selve symbolet på den kommunistiske undertrykkelsen. Nå fylte tonene fra denne fantastiske sangen, som var min mors favorittsalme, de siste årene av hennes liv, plassen foran Lenins mausoleum! All ære til Gud for dette store under. Det ble også ekstra sterkt for meg, fordi de siste tre dagene har vært veldig vanskelige med hensyn til min helse. Jeg har vært så sliten, og slitt med mine hjerteproblemer, at jeg ikke har visst verken ut eller inn. Særlig nettene har vært vanskelige. Derfor var det godt å høre disse sekkepipene, og jeg kunne nynne med, med tårene rennende nedover kinnene mine: "Å nåde stor som frelste meg! Jeg ser det mer og mer! Jeg var fortapt, nå trygg jeg er, var blind, men nå jeg ser."

De kommunistiske myndighetene var virkelig forblindet. Samme dagen som ortodokse kristne skulle feire 300 års jubileet for byggingen av Kazan-katedralen (bildet), startet rivingen av denne storslagne kirken. Det skulle vise kommunismens seier over kristendommen. På tomten ble det senere laget et offentlig toalett.

Nøyaktig på dagen i går, 4.november 1936 blir Kazan-katedralen plyndret og jevnet med jorden av kommunistene. Den var bygget i 1636 for å feire seieren over Polen. 4. november 1990 samlet ortodokse kristne seg på Den røde plass i Moskva for å feire gjenoppbyggingen av katedralen, og i går ble 4. november feiret første gang som Russlands nye nasjonale helligdag: Folkets enhetsdag.

På denne dagen tonet altså Amazing Grace over hele Den røde plass. I det fjerde verset heter det:

"Når vi i himlen sunget har Hans pris i tusen år, da er vår jubel like stor, den aldri ende får.