Dette får jeg ikke til å stemme

Det finnes mange og ulike syn på eskatologien - læren om de siste tider. Et syn som jeg finner stadig mer problematisk, og som jeg stiller meg spørrende til, er dette: Rett før det som omtales som 'Den store trengsel', som er en periode på syv år, skal Menigheten, ifølge dette synet, rykkes opp til himmelen, for å feire Lammets bryllupmåltid. Mens jødene går gjennom det som kalles Jakobs-trengsel, så skal de kristne feire! Er ikke dette en form for erstatningsteologi? Kaller virkelig Abrahams, Isaks og Jakobs Gud sitt folk tilbake fra jordens fire hjørner, for så å slakte dem ned for fote i Løfteslandet? Hvor mange Jakobs-trengsler må gjennom? De har vært gjennom to allerede: Under keiser Titus i år 70 og så Holocaust.

Slik jeg leser Skriften finner Lammets bryllupsmåltid sted etter at Kristus har kommet tilbake til Oljeberget, og måltidet feires med frelste jøder og hedninger. 

Om den første kjærligheten og forventningen til Jesu gjenkomst, del 2

'Den første kjærligheten', som Jesus etterlyser i menigheten i Efesos, jfr Åp 3,4, har sin begynnelse ett sted: hos Jesus! Johannes skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10) Som en konsekvens av dette, fortsetter Johannes i vers 19: "Vi elsker fordi han elsket oss først."

Det er alltid Gud som tar initiativet først. Sann bønn fødes i Guds hjerte. Vi tror kanskje at det er vi som tar initiativet til å be, men bønnen starter et helt annet sted: Det er Den Hellige Ånd som skaper lengselen, tørsten etter å be i våre hjerter. Når alt kommer til alt så er bønn å koble eg på den stadige strømmen av kommunikasjon som finnes mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd - derfor er alt bare nåde, ingen fortjeneste. Dette er gode nyheter til trette bedere!

Apostelen Paulus knytter 'den første kjærligheten' til eskatologien - til læren om de siste tider og Herrens gjenkomst: "Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommeren skal gi meg på den dag - ja ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2.Tim 4,8)

Brenner 'den første kjærligheten' i livene våre er vi også opptatt av Hans komme - både det første, men ikke minst bærer vi i oss en djup lengsel etter Hans gjenkomst. Jesu gjnkomst er vårt salige håp! Til sin medarbeider Titus, skriver Paulus: "... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi herlighet..." (Tit 2,13)

'Den første kjærligheten' - begeistringen for Jesus, fokuset på Ham og Han alene - må, som all annen kjærlighet, holdes ved like, ellers slukner den. Hvordan vedlikeholdes så denne begeistringen for Jesus? Ved å drikke djupt av kilden selv, ved å holde oss nær Ham. Da vil Han selv sørge for at den flammer opp. 

Spotterne - et endetidstegn

Det hender jeg leser kommentarfeltet i avisen Dagen. Da er det ikke til å unngå å møte spotterne. De som driver gjøn og latterliggjør kristne som gir uttrykk for sin tro og overbevisning. Det er noen vavn som går igjen. Dette er mennesker som krever toleranse, men som ikke har noen å vise andre.

Visste du at slike mennesker er et endetidstegn? Apostelen Peter skriver følgende i sitt andre brev: "Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer frem etter deres egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?" (2.Pet 3,3-4) 

Det er som om man hører dem, spottere eller mobberne, når man leser disse ordene. 

Spotterne har alltid fulgt i de troendes spor. Tenk bare på all den spott og hån Noah måtte utstå mens han bygget arken, og Jesu mor når det ble kjent at hun var gravid uten mann - for ikke å snakke om hvilken grufull spott og hån vår Frelser utsatt for.

I tiden før Jesu gjenkomst vil spotterne bare bli mer tallrike, mer pågående, mer frekke - i toleransens navn

Hvordan møter vi dette? Ved å svare spotterne? Nei, ved å følge i Kristi fotspor: "... han som ikke skjelte igjen når han ble ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer retttferdig." (1.pet 2,23)

Jerusalem i profetienes lys - Jerusalem er fremtidsbyen, del 2

To byer vil dominere verdenspolitikken i endens tid. På den ene siden dekadensens, korrupsjonens og lovløshetens Babylon, som hos seeren og apostelen Johannes går under navnet 'Den store horen' - og på den andre siden Jerusalem, som har tilnavnet 'Den store kongens by'. En dag skal 'Den store horen' få sin dom og alle de som drev hor med henne få sin dom: "Falt, falt er Babylon, den store! Den er blitt et tilholdssted for onde ånder - et fengsel for  hver uren ånd, og et fengsel for hver uren og hatet fugl. For av hennes horelivs vredesvin har alle folkene drukket. Kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike av hennes overdådige vellevnet." (Åp 18,2-3)                        

Den andre byen, Jerusalem, vil Gud gjøre til en "lovsang på jorden" (Jes 62.7) Fra den dagen vil Herren Jesus, Davids rotskudd, regjere  som konge over hele jorden og alle verdens folkeslag vil komme til Jerusalem for å feire Herrens høytider. Men før det skjer, skal jordens konger samle en flernasjonal hær som skal gå til angrep på Jerusalem: "Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolkene som angrep J Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten." (Sak 14,16) Dette flernasjonale angrepet på Jerusalem kommer jeg tilbake til senere i denne artikkelserien.

Babylon var en gang i historien verdens største by. Historikere og arkeologer kan fortelle at Babylon var den første byen til å ha en befolkning som ovversteg 200.000. 

Det babylonske systemet har sitt utgangspunkt i byen Babel, som blant annet karakteriseres av dette: "Hele jorden hadde ett språk og samme ord." (1.Mos 11,1) Går vi til Åpenbaringen og til historien om Dyret (Antikrist) som skal lede et ti-statsforbund i babylonsk ånd finner vi det samme: "Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret." (Åp 17,13)

En av byen Babylons herskere var kong Nebukadnesar. Han var en stolt mann som skrøt av sine bedrifter. Profeten Daniel, som sammen med en stor menge jøder var ført i fangenskap til Babylon, hadde advart kongen og bedt ham om å ydmyke seg: "Tolv måneder senere gikk han en gang omkring på taket av det kongelige slott i Babel. Da tok han til orde og sa: Er ikke dette det store Babel, som jeg i min veldige makt har bygd til kongsete, til ære for min herlighet!" (Dan 4,29-30)

Gud straffet Nebukadnesar, som han en dag vil straffe 'Den store horen' - Johannes hørte ropet: "Falt, falt er Babylon..." Kong Nebukadnesar lærte virkelig en lekse: "Jeg, Nebukadnasar, priser og opphøyer og ære nå himmelens konge, for alle hans gjerninger er sannhet og hans stier er rettferdighet. Og dem som ferdes i overmott, makter han å ydmyke." (Dan 4,37)

Nebukadnesars mektige imperium falt og med det den store byen Babylon.

fortsettes

Profetisk: Jordens konger og herskere må en dag stå til ansvar og bøye kne!

Det kommer en dag da rettferdigheten skal skje fyldest, og denne verdens konger, presidenter, sultaner, keisere og herskere og statsledere ikke har mer makt, ikke mer innflytelse, men må bøye kne for Han som med rette kalles Herrenes Herre og Kongernes  Konge, som er Jesus.

Dette sitter jeg og tenker på denne 1.juledag 2022. Jeg har lest de hjerteskjærende skildringene av overgrepene mot sivilbefolkning i Ukraina som har funnet sted mens klokkene har kimt inn for å feire Barnet i krybben. Det skjedde også et massedrap av guttebarn i forbindelse med Hans fødsel. Jeg kjenner, som dere alle, på avmakten og uretten over despotenes begjær etter innflytelse over jorden og historien.

Men det kommer et oppgjør hvor herskerne vil måtte stå til ansvar. Alle disse som har drevet hor med skjøgen av Babylon: "For av hennes horelivs vredesvin har alle folk drukket. Kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike av hennes overdådige vellevnet... Kongene på jorden, de som har drevet hor med henne og har levd i overdådighet med henne, skal gråte og jamre over henne når de ser røken fra hennes brann..." (Åp 18,3 og v.9)

Bibelens siste bok, Åpenbaringen, begynner og avsluttes med konger og herskere som må bøye kne for den eneste som er verdt all tilbedelse og ære: 

"... og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og HERKSKEREN OVER KONGENE PÅ JORDEN." (Åp 1,5)

"Folkeslagene skal vandre i byens lys, OG KONGENE PÅ JORDEN bærer sin herlighet inn i den." (Åp 21,24).

De første kristne fikk problemer først og fremst fordi de ikke bøyde kne for keiseren, bare for Han som er herrenes Herre og kongernes Konge. Det er ikke annerledes i dag. 

"Jordens konger," leser vi i den profetiske Salme 2 i Bibelen, "reiser seg og rådslår sammen mot Herren og mot hans hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! Men han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem..." (Salme 2,2-5)

Det kommer en dag da Barnet vi feirer i dag kommer tilbake som Allherskeren. Stakkars de som må stå til ansvar for sine ugjerninger da!

Dette har jeg ikke tenkt på når det gjelder endetiden!

Apostelen Peter skriver om noe som sjeldent tas frem når  det gjelder eskatologien, det vil si: læren om endetiden. Det gjelder 'gjestfrihet'! I sitt første brev skriver han: "Men alle tings ende har kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be..." Så langt er alt klart og selvfølfelig, men så kommer det: "Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr..." (1.Pet 4,7 og v.9)

Gjestfrihet står i sammenheng med at alle ting ende er kommet nær! Wow! 

Vanskelige tider, dyrtid, mangel på mat og penger, vil sette gjestfriheten hos oss på mang en hard prøve. Manges hjerter vil bli harde og avvisende til flyktninger, bostedsløse, også kristne på flukt. Vi vil begynne å knurre, som Peter skriver. 

Dette kan bli en realitet fortere enn vi aner. 

Det er ikke uten grunn av Jesus talte om gjestfriheten når han talte om dommen over nasjonene i Matt 25,31-46, hvor det blant annet heter: "For jeg var sulten og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere så til  meg."

Det kommer altså ikke ann på hvor begeistret du roper halleluja, hvor flittig du er til å gå på møter, men hva du gjør for de sultne, tørste, de som er de fremmede i blant oss, de som mangler klær, de syke, de som sitter i fengsel.

Når så du til en som er syk? Tok du imot hjelp fra en person når du trengte ham eller henne, og ingen brydde seg om deg, og så glemte du denne personen, når han eller henne ble syk og trengte en oppmuntring fra deg? Er du for opptatt med ditt nå når du selv ikke trenger hjelp, støtte eller oppmuntring, at du ikke ringer lenger?

Et av kjennetegnene på endens tid, er at kjærligheten skal bli kald hos de fleste.

Glem ikke å være gjestfri og raus mot alle.

Profetisk: Om å forstå seg på den tiden og den sesongen vi lever i, del 2

Gud sa dette om alle rystelsene som pågår nå: "Vit at jeg har kontroll over hver rystelse, slik at selv om du ikke føler at jeg har kontroll, har jeg det."

Så Han advarte oss allerede i 2016 og sa at du skal vite at jeg har kontroll over hver rystelse, selv når du kanskje ikke føler at jeg har kontroll. Så vi må ha i perspektiv det faktum at alt kaoset som slippes løs under en rystelse til slutt bare er midlertidig, men Hans rike er evig.

Herren åpnet døren for meg for å dele hele denne serien av syner i Hong Kong i 2019. Det skedde på et tidspunkt med demonstrasjoner i gatene, og det så ut som om det skulle komme helt ut av kontroll. Det så ut som om det skulle bli et militært blodbad der. Tilhørerne var både fra Hong Kong, og fra fastlands-Kina.

GUD FORBEREDER EN NEDSTEGNING

Jeg tror det i det minste det var at det var omtrent 15.000 kinesere som var der i denne samlingen i Hong Kong. Og da jeg delte dette var jeg med frykt og beven fordi jeg følte at Herren ba meg å fortelle dem at rystelseb her i Hong Kong for øyeblikket, vil roe seg, men senere vil det bli en annen rystelse.

Så sa Herren: "Rett etter at rystelsen i Hong Kong begynner å roe seg, vil Jeg begynne å ryste Kina på en større måte.2  Og rett etter det var da hele koronaviruset kom ut i Kina i løpet av uker. En pastor skrev til meg fra Wuhan og sa. "Takk Gud for at du ga det ordet."  Fordi sa hun, når de så kroppene i gatene, ogg den alvorlige nedstegning, var de forberedt.

"Herre, hva skjer?", sa hun. "Det føltes som alt er helte ute av kontroll, Herren minnet meg om det ordet du ga om at vi ville bli rystet, men at det, det ville roe seg etter en stund, så blir det en annen rystelse, men at i alle disse rystingene, kunne vi stole på Ham, at Han har kontroll, selv når det ikke føles som om Han har kontroll."

GUD ER MED MENIGHETEN I WUHAN 

"Og," hun sa, "det hjalp oss i noen av de mest alvorlige tidene i Wuhan for menigheten å vite, ok, Gud er med oss. Han har ikke glemt oss. Gud rister på alle ting som kan rystes slik at det som ikke kan rystes, vil bli stående."

Og hun sa at et av hovedresultatene var at Herren viste dem at alle skulle å begynne å ta nattverd hjemme med en liten gruppe sammen med familien. Mange av disse familiemedlemmene var ikke kristne. De kristne tok nattverden mens de andre så på, og så begynte de å stille spørsmål. 

Og hun sa at folk begynte å komme til Herren i hjemmene og i smågrupper på grunn av det Herren hadde bedt dem om å gjøre midt i rystelsen. Så igjen er det hvordan Gud er, Hans veier er bare høyere enn våre måter å gjøre det på. Hans tanker er høyere enn våre tanker.

En annen visjon som Han ga var, og dette er i 2016, var et syn om tumulter og forvirring i nasjonene og en akselerert polarisering av liv i lys og mørke. Jeg så at det i mange byer ville være opptøyer. Det ville være forvirring. Det ville være tumulter. Det ville være kaos. Dette var i 2016.

RYSTELSER RUNDT OM I VERDEN 

Herren sa at når rystelsene begynner, vil det være et øyeblikk der det i mange byer i verden vil være mye kaos og mye forvirring, "men det Jeg gjør er at Jeg skiller lys fra mørke." Så viste Han meg, som om Han var over Tempelhøyden på en trone.

Og Han hadde en stang foran seg som ser ut som den øverste delen er mørk i den ene enden, lys i den andre enden. Men det meste av midten var grå. Og han sa, det er slik det er akkurat nå. Det er mye grått av kompromiss av ting som ikke er sanne, forskjellige ting som er gode, men Han sa hva jeg skal gjøre. Og han tok hendene sine slik, og han gikk bare og plutselig var alt enten veldig lyst eller veldig mørkt.

GUD KLARGJØR TING 

Og Han sa: "Det jeg skal gjøre er å gjøre det mye tydeligere for de som virkelig søker etter lys for å vite hva som er lys og hva som er mørke. Det vil ikke være så forvirrende. Det vil ikke være så kompromittert."

Han sa: "Jeg kommer til å gjøre det samme i min menighet. Det er mye kompromiss som Jeg bare skal avsløre at det vil bli klart hvilke som er de sanne som følger meg og hvilke som bare følger meg i navnet og lever i mørke.

Det kommer bare til å få lyset mitt til å skinne. Hele denne sesongen med rystelser vil være en tid med polarisering av lys og mørke som gjør det klarere hva som er lys og klarere hva som er mørke."

fortsettes

Menighetens samling en eskatologisk handling

 “Menigheten er konstituert som et nytt folk

som er samlet fra nasjonene

for å minne verden om at vi faktisk er ett folk. Når menigheten samles er det derfor en eskatologisk handling

som er forsmaken på enheten

av de helliges fellesskap. ”

- Stanley Hauerwas (bildet),

teolog.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Som i Noahs dager, del 2

 Noah, sønn av Lamek, var den tiende i linje fra Adam. I gårsdagens artikkel så vi nærmere på hvoran Enok, som vandret med Gud', åndelig sett må ha påvirket Noah, som også ble kjent for det samme. Enok, på sin side, må ha blitt påvirket av Adam, som sikkert hadde fortalt om sine sterke Gudsopplevelser. Det ubrutte fellesskapet med Herren selv i Edens hage. Det står så blendende vakkert i 1.Mos 3,8:

'Og de hørte Herren Gud, da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval...' (Norsk Bibel)

Men livet Noah levde sto i skarp kontrast til omgivvelsene. Samtiden var alt annet enn god og trygg. Adams slekt var sunket ned i djup åndelig fortvilelse og umoral. Det fører blant annet til at levealderen går ned: '... og deres dager skal være hundre og tjue år.' (1.Mos 6,3) Moses beskriver tiden Noah levde i, slik:

'Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang.' (1.Mos 6,6)

Da er det sannelig mørkt. David beskriver syndens grufulle realitet i Salme 14,3 slik: 'De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.' (Salme 14,3) Det er dette salmeverset apostelen Paulus siterer i Romerbrevet, når han skriver: '... alle har syndet og mangler Guds herlighet.' (Rom 3,23)

Det er ikke lett for vår egen tid å forstå det som nå skjer. Vi snakker jo ikke lenger om synd og om Guds vrede. Det er blitt ukjente begreper for det moderne mennesket. Det forties også i kristne sammenhenger. 

'Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: Jeg vil utrydde fra jorden menneskene jeg har skapt, både mennesker og fe og krypdyr og himmelens fugler, for jeg angrer på at jeg har skapt dem.' (1.Mos 6,6-7)

Først gir Moses oss et innblikk i Guds hjerte: Hans barmhjertighet, Hans kjærlighet. Så gir han oss et glimt av Guds vrede, som også er en del av Guds karakter. Syndene menneskene begår, som innerst inne er et opprør mot Gud, får sine konsekvenser. Det snakkes det heller ikke om i vår tid. I vår tid - som i Noahs dager - lever vi som om Gud ikke finnes, og det vi gjør får ingen konsekvenser, om det ikke oppdages. 

'Dommen,' sier Børre Knudsen, 'kommer når Gud ikke lenger kan holde sin sorg for seg selv. Det brister for Gud, og hele skapningen brister med hans hjerte.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene. Credo forlag, 1996, side 90).

I forbindelse med denne artikkelserien om Noah, fant jeg igjen noen talenr som Børre Knudsen holdt på Bjerkely Misjonssenter i Tromsø vinteren 1991-92. En av talene hander om nettopp Noah. Der sier han noe svært interessant:

'Tidspunktet er det år Noah fyller 600 år (1.Mos 7,11). Når vi leser gjennom Noah-tekstene møter vi mange svært gamle mennesker, 500 år, 600, 700 og opp til 900 år. De lever i nesten 1000 år! Tallene virker ofte tilfeldige, og vi skjønner ikke noen mening med dem. Jeg har ikke tenkt å prøve å forklare meningen. Men det som slår en er at hvis vi regner sammen alle årene i Sets stamtavle regner på hvor gamle de var da de fikk den sønnen som fører tavlen videre, da finner vi at syndfloden kom i år 1656 etter at Adam ble skapt. Og her er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Alle Noahs stamfedre døde før synfloden. Metusaalh, den eldste av dem, som var far til Lamek,m og bestefar til Noah, dør etter sin sønn Lamek. Han dør nøyaktig  i året 1656 etter Adams skapelse, altså dør han nøyaktig i det året syndfloden kommer. Ingen av de rettferdiges slekt, disse ti patriarkene i slektstavlen før Noah, omkommer under syndfloden. Men i det øyeblikket den siste av de rettferdiges slekt dør, så kommer den. Det står ikke fortalt i teksten, men det står der i matematikken. Det er overlatt til oss å regne ut. Uten at teksten sier det, skal vi se det. Dette er et godt eksempel på hvor gjennomtenkt tekstene er, alle detaljer betyr noe, de er ikke bare tilfeldig strødd utover uten hensikt og mening. Den gamle rettferdige Metusalahs dødsår blir det år da flommen bryter løs og jorden forsvinner. Han skulle først få komme i sin grav, så kunne dommen komme.' (side 90-91)

fortsettes

Vi forkynner Hans død helt til Han kommer igjen

Vi var 12. Akkurat som disiplene den minnerike kvelden på Øvresalen. Vår Øvresal var et lite skogskapell. Begge stedene ble en kalk velsignet og et brød brutt, og delt ut.

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp?" (1.Kor 10,16)

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det som skjedde skjærtorsdag på Øvresalen, og det som skjedde i Kristi himmelfartskapellet i går. Hvilken gave Herrens måltid er!

Det er et stort tidsspenn mellom innstiftelsen av dette hellige måltidet på Øvresalen og feiringen av Herrens måltid i Kristi himmelfartskapellet skjærtorsdag 2017. Men alle feiringer av dette måltidet siden Jesus innstiftet det, har dette til felles:

"For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer." (1.Kor 11,26)

Feiringen er den sterkeste forkynnelsen av alle om Jesu lidelse og død for vår skyld. Hans sårmerkte kropp som brytes i stykker, blodet som rant, og sonet all vår synd.

I går ble ordene fra 1.Joh 2,2 så levende for meg:

"Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens."

Brennende lidenskap for Sion, del 1

Herren Gud taler gjennom profeten Sakarja og sier: "Rop ut disse ordene: Jeg er meget nidkjær for Jerusalem og Sion!" (Sak 1,14). Det samme budskapet gjentas i kapittel 8,2, her i 2011-oversettelsen: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."

2017 er et meget spesielt år for alle kristne som er interessert i Israel og det profetiske ord. Den protestantiske reformasjonen som vi i år feirer 500 års jubileet til  gjorde det mulig for alle kristne å kunne lese Bibelen og gjenoppdage sannheten om at Gud fremdeles hadde planer for det jødiske folk i deres eget eldgamle hjemland. Men i år kan vi også feire to andre milepæler: Det er i år 100 år siden Balfour erklæringen som førte til at Storbritannia etablerte et jødisk nasjonalt hjemland i det de kalte Palestina. Mens den protestantiske reformasjonen hadde sin begynnelse i oktober 1517, ble Balfour erklæringen undertegnet i november 1917. Som om ikke dette var nok: I år er det også 50 år siden byen Jerusalem ble gjenforenet under israelsk styre. Det skjedde i forbindelse med seks-dagers-krigen i juni 1967.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på det som skjedde i forbindelse med Balfour-erklæringen og det som skjedde under seks-dagers-krigen. Men vi starter mye før: med begynnelsen! Det er alltid interessant å se på hva som er opprinnelsen til noe, og spesielt for de som er interessert i det profetiske ord.

Derfor startet jeg med ordene fra profeten Sakarja for å understreke at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har et helt spesielt forhold til Israel, til Jerusalem, til Sion. Det understrekes med ordene: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."

Temaet: jødenes tilbakevending til Løftets land, er da så sentralt at det berøres i selve sentrum av enhver troende jødes liv: gudstjenesten. I kvedsbønnen, Tefilah, som faktisk er gudstjenestens hovedbønn og som blir bedt stående med retning mot Jerusalem, er det en bønn for landet, og spesielt for Jerusalem, og om en tilbakevending dit:

"La den store basun lyde til vår befrielse, og løft banneret til samling for de landflyktige, og før oss sammen fra jordens fire hjørner. Velsignet være Du, Herre, som samler Ditt folk, Israels forfulgte..."

Ikke minst kommer denne djupe lengselen etter å vende tilbake til Israels land frem i feiringen av Pesach, påsken, for alle de som var spredt omkring blant folkeslagene etter Jerusalems fall i år 70 etter Kristus. Da skuet man ikke bare tilbake i jødenes historie, om den store befrielsen fra slaveriet i Egypt, men man så samtidig fremover og dette uttrykkes ved ønsket: Neste år i Jerusalem!

På den store fastedagen til minne om Jerusalems og ikke minst Tempelets ødeleggelse i henholdsvis år 586 før Kristus og år 70 etter Kristus leses Klagesangene i synagogene. Innimellom lesningen skyter man inn bønner som gir uttrykk for lengselen etter å få vende hjem, til Jerusalem, til Sion.

En av de mest kjente av disse bønnene er skrevet av rabbineren Jehuda Halevi. Han var utvilsomt Middelalderens største jødiske dikter. I denne bønnen får vi del i lengselen etter Det lovede land, og da særlig etter Jerusalem, men vi får også del i sorgen og lidelsene i eksilet og sist men ikke minst et sterkt håp om å få vende tilbake:

"Når jeg gråter over din lidelse, er det som sjakalers klage. Men ser jeg i drømme dine adspredte vende tilbake, da er jeg som en harpe, beredt til sang for deg."

(fortsettes)

Seeren Johannes og seeren Daniel

Som jeg har fortalt i et tidligere blogginnlegg publisert for noen uker siden, er det en gammel kirkelig tradisjon at man leser Åpenbaringsboken mot slutten av kirkeåret. Jeg har ligget litt etter så jeg ble ikke helt ferdig før i dag, et par dager inn i det nye kirkeåret.

Det har vært veldig interessant å lese denne boken igjen. Det er jo den eneste boken hvor leseren prises salig for å lese den! Selvsagt er det alltid interessant å lese Guds inspirerte ord, som hele Bibelen er, men om Åpenbaringsboken heter det: "Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som står skrevet. For tiden er nær." (Åp 1,3)

Vel, det gjelder jo ikke bare Åpenbaringen, men 'det profetiske ord', og Bibelen er full av profetier som ennå ikke har gått i oppfyllelse. Så selve studiet av 'det profetiske ord' er salig! Derfor har jeg også lest profeten Daniel parallelt med Åpenbaringen. En har sagt at profeten Daniel er 'grunnlaget og nøkkelen til Åpenbaringen." Det tror jeg er sant.

Jeg skal ikke påstå at jeg forstår alt eller har den hele og fulle oversikten, men likevel er det spennende å lese disse to apokalyptiske bøkene. Med sine syner og visjoner, sitt rike billedspråk, sine historiske realiteter. Jesus selv satte sitt godkjentstempel på profeten Daniel, selv om mange liberale teologer har forsøkt å diskvalifisere den, og noen ville sågar ikke ha med Åpenbaringen i Bibelen.

En luthersk prest, George N.H. Peters (1907), var en ivrig student av nettopp det profetiske ord. Han har sagt følgende, her i min oversettelse:

"Jo lenger det andre advent er utsatt, jo nærmere er vi at det skjer, og derfor skulle vi være djupt interessert i hver uttalelse i Skriften som handler om dette. Jo mer vi ser tegnene som er forutsagt om de siste tider skje i vår egen samtid, jo mer observante og våkende skulle vi være."

Kristi brud gjøres klar for Brudgommen - hun finnes i alle kirkesamfunn

Det finnes en samstemt lengsel hos Den Hellige Ånd og Kristi brud, det er lengselen etter Brudgommen, etter Kristus. Vi finner denne lengselen beskrevet mot slutten av Åpenbaringsboken:

'Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det skal si: Kom!' (Åp 22,17)

Etter hvert som vi nærmer oss tiden før Jesu gjenkomst, blir dette inderlige bønneropet sterkere: Kom!

Når apostelen Paulus setter seg ned for å skrive sitt andre brev til den kristne forsamlingen i Korint, så bærer han på en bekymring: Han er redd for menigheten skal bli forført. Det er på grunn av denne bekymringen at han 'vokter dere med Guds brennende sjalusi', og årsaken til det er at apostelen har 'lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere fram til ham som en ren jomfru'. (2.Kor 11,1flg).

Apostelen Paulus gir uttrykk for det samme i Efeserbrevet: 'Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være'. (Ef 5,27). Vi finner den samme tanken i Kolosserbrevet: 'Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, og uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg'. (Kol 1,22)

Ser man på Kristi kropp i dag ser man ikke dette! Kristi forsamling slik den fremstår i dag er full av synd, feil, mangler, skader. Den er slett ikke uten flekk eller rynke, uten feil eller er uangripelig.

Men Kristus har vunnet seg en Brud og det er denne Bruden som gjøres klar for Brudgommens gjenkomst!

Hvor finnes hun? Der hvor et menneske lever med Brudekjærligheten - det Bibelen beskriver som 'den første kjærlighet', den som menigheten i Efesos hadde mistet: 'Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet' (Åp 2,4)

Dette er selve prøven på om vi tilhører den brudeskaren som Ånden forbereder for Brudgommen! Den første kjærligheten til Jesus, hengivenheten, den kjærligheten som er villig til å lide for Ham, og som tåler å bli beskåret, tåler tukten og lidelsen. Som er villig til å gi slipp på alt av mørkets gjerninger, bekjenne sine synder og leve i en daglig omvendelse.

Jeg tror personlig at Kristi brud finnes i alle kirkelige sammenhenger. Det finnes en rest, som ikke vil bøye kne for avgudene, som ikke vil gi slipp på en enkle troen på Kristi soningsdød og Hans seierrike oppstandelse, som ikke vil gå på kompromiss med Guds ord. Hva begrunner jeg det med? Jo, selv hos Den store horen - eller Skjøgen - finnes det gjenfødte brudesjeler!

Det står i Skriften det!

'Kom ut fra henne, mitt folk!' (Åp 18,4)

Selv i endetidens falske og antikristelige kirke, horen, finnes det noen som hører Herren til! Hvis ikke ville Han ikke ha bedt de om å komme ut!

La oss derfor være varsomme med å dømme mennesker hvis indre liv vi ikke kjenner. Vi kjenner ikke deres lengsler, ei heller deres relasjon med Jesus. Herren selv kaller dem ut fra det som ikke er Hans, for disse hører med til Hans brud, og Han kaller sine. Jeg er ikke redd for det. Den sanne bruden gjøres i disse dager klar for at Brudgommen skal komme.

'Men ved midnatt lød et rop: Brudgommen kommer! Gå og møt ham'. (Matt 25,6)

Måtte vi alle høre det ropet.

Åtte ting Smith Wigglesworth sa ville kjennetegne tiden før Jesu gjenkomst, del 2

Her er andre del av artikkelen om de åtte tegnene Smith Wigglesworth så for seg skulle inntreffe før Jesu gjenkomst. Første del ble publisert i går:

3. Det blir vanlig for predikanter å fornekte at helvete eksisterer. Å fornekte helvete baner veien for Antikrist

Hva? Ikke noe helvete. Det har djevelen alltid påstått. Det er det samme som Christian Science sier. Ikke noe helvete. Ingen djevel. De er rede for ham. Djevelen har alltid sagt at det ikke finnes noe helvete, ingen ondskap. Og disse menneskene forbereder, uten å vite det, for Syndenes menneske.

4. Det vil bli støtende å tale om Kristi blod

Når jeg talte om blodet, og om de indre ting, ble hele stedet oppbrakt. Du være forsiktig når noen kommer til deg med en sukker-belagt pille eller med en slimete tunge. De er alltid av djevelen. Herrens ånd vil alltid forholde seg til sannheten. Disse menneskene vil aldri forholde seg til sannheten. De alltid dekke over sannheten.

Tror du det? Hvem kan gjøre det? Blodet kan gjøre det! Blodet, blodet, å, blodet! Lammets blod! Jesu blod kan gjøre det. Plettfrie, rene, bevart for Gud.

Gi djevelen hans største problem med å si disse ordene, "Jesu Kristi blod, Guds Sønn, renser oss fra all urettferdighet."

(fortsettes)

Åtte ting Smith Wigglesworth sa ville kjennetegne tiden før Jesu gjenkomst, del 1

11. august i 1927 sto den legendariske pinsehøvdingen og helbredelsesevangelisten, Smith Wiggelsworth, på talerstolen i det like legendariske Angelus Temple. Hans tema var Jesu gjenkomst.

Han innledet talen med å si at 'det er ting som vil skje i forkant av Hans gjenkomst, som vi bør kjenne til'.

1. Det må finne sted en spesielt forberedelsestid før Jesu gjenkomst kan skje, og minst halvparten av de troende vil være fullstendig uforberedt.

Jeg vil være veldig tydelig i min tale. Alle disse menneskene som presser seg vei og gjør seg rede for det herlige som venter, hvor de ikke skal bli funnet å være nakne, hvor de skal være uten flekk og lyte, urokkelige, hvor de skal bli renset i kraften av Guds ord, har i dem en bevissthet om Guds nærvær, som forandrer deres natur og forbereder dem for større ting og gjør dem rede for forvandlingen.

Dette er renselsens tid. Dette er en dag for hellighet. Dette er atskillelsens tid. Dette er en dag å bli vekket på. Å, Gud, la oss vekkes i dag! La ånden i vårt indre vekkes til bevisstheten om at Gud kaller oss.

I verden finnes det to slags troende. Det er troende som er ulydige, eller kanskje jeg skulle si at det er barn som ved Guds kraft er frelst som er ulydige barn. Og det er barn som er frelst på samme måte ved Guds kraft, som på samme tid lengter etter å være mer lydige.

Og vi hører ordet komme rusende, over og over igjen, 'ny teologi', denne forbannede, djevelske, onde kraft som lever i noen av disse ulydige barna, som i disse siste tider har åpnet døren til neste ting.

2. Det vil finnes mange kristne som tror de kan gjøre hva de vil og Gud vil se en annen vei.

Folk er enormt redde for denne posisjonen fordi de har hørt så mye på linje med dette: 'Å, du vet du er blant Guds utvalgte! Det er sikkert ikke noe galt med deg'. Det har vært mange store kirker i England som har forkynt disse tingene. De har alle forvitret. Du ville finne - om du reiser til England - disse sterke menneskene som holdt fast ved denne læren. De er nærmet utradert.

Hvorfor? Fordi de sa ta uansett hva du gjorde, om du hørte med blant de utvalgte, så hadde du rett. Det er feil.

Guds utvalgte er de som jager mot målet.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 7

Her fortsetter undervisningen til C.I Scofield om Tusenårsriket. Forrige artikkel ble publisert 26.januar:

Måten hedningefolkene blir styrt på i Tusenårsriket, får vi en antydning om i det 19. kapitlet hos evangelisten Lukas. Vi leser om en mann av høy anseelse som reiser til et land langt borte for å få kongsmakt og så kommer han tilbake. Da han har fått kongsmakten, vender han langt om lenge tilbake, og da holder han regnskap med tjenerne sine. Den ene som hadde fått ti pund, og hadde vunnet ti pund, får høre av kongen: 'Vel, du gode og tro tjener! Fordi du har vært tro i det små, skal du råde over ti byer'.

Forstår du meningen? Hvor skal myndigheten utøves? Oppe i himmelen? Er det mange byer i himmelen? Tvert imot, himmelen er en by. Det kunne ikke være noe annet sted enn på jorden. Så leser vi i Hebreerbrevet den tydelige erklæringen: 'For det var ikke under engler han la den kommende verden, som vi taler om - men under oss'. Vi tenker det i korthet slik: Administrasjonen under Kristi kongelige myndighet på jorden i Tusenårsriket skal skje gjennom opprettelsen av det administrative dommerembete i Israel, og gjennom personlig virke av de hellige i sine herliggjorte kropper. Himmelen og jorden kommer så si sammen under tusenårsperioden.

Hvordan vil forholdene på jorden bli i den perioden?

Når profetene tegner bildet av Tusenårsrikets jord, dypper de penslene sine i regnbuen. Dere kjenner til hvor uforlignelige vakre beskrivelsene deres er, når man betrakter dem bare som poesi.

Jesaja sier:

'Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren. Han skal dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører'. (Jes 11,1-3)

Kjære venner, det er svært sjeldent at de ringe blir dømt med rettferdighet nå. Like så sjeldent at en milliardær får en rettferdig dom. For en herlig tid det skal bli når de ringe - de fattige - skal få sin rett.

'men han skal dømme de små i samfunnet med rettferdighet og skifte rett med rettferdighet for de nedbøyde på jorden. Han skal slå munnen med sin munns ris og drepe den ugudelige med pust fra sine lepper'. (Jes 11,4)

Det vil si at mens det på den ene siden er en tilstand av ro, velsignelse og fred, blir det på den andre siden de som er ulydelige eller opprørske øyeblikkelig ødelagt. Vi lever i en tid da Gud bærer over med onde mennesker. Det er Hans tålmodighets tid. Tusenårsriket er Herren Jesu Kristi makts rike, og så snart ondskapen viser seg, blir den dømt og straffet.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 5

Her fortsetter undervisningen til C.I Scofield om Tusenårsriket:

Hvilken regjeringsform vil det bli, og hvilken samfunnsordning under Tusenårsriket?

Styreformen vil bli teokratisk - Gudsstyre. Gud selv vil styre på jorden i Jesu Kristi, Davids sønns person.

'Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet'. (Jer 23,5)

'Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme'. (Luk 1,30-33)

Her blir spørsmålet om styreform besvart - den skal være et teokrati.

Hvor vi regjeringens sete bli? Jeg skal lese fra Jes 2,1-4:

'Det ordet som Jesaja, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem (Ikke om Washington eller London eller Paris eller Wien eller Berlin, men om Juda og Jerusalem. La oss i det minste ta det for gitt at Guds Ånd visste hvordan han skulle diktere budskapet!) Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg. til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene, og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og skal ikke lenger lære å føre krig'.

Jerusalem skal være regjeringssetet.

Med hensyn til den nasjonale ordningen vil jeg ikke trette dere med sitater. La det være nok å si at Israel har førsteplassen blant nasjonene i Tusenårsriket. Har du tenkt på at for tiden er nasjonene en kropp uten hode? Vi kan ikke peke på en nasjon og si: Det er hodet. Den påstanden ville stadig bli bestridt. I dag er hele den hedenske verden delt opp i smådeler uten noen nasjon som hode og det kommer ikke til å bli noe slikt hode igjen før Israel blir det. Det kunne vi til overmål bevise fra profetene.

Teokratiet eller Kristi regjering over hele verden i Tusenårsriket trer i kraft på denne måten:

Først sier Han i Jes 1,26 om Israel: 'Så vil jeg igjen gi deg slike dommere som i den første tiden, og rådgivere som i begynnelsen. Deretter skal du kalles rettferdighetens by, en trofast by', og til apostlene sa han: 'Når Menneskesønnen sitter på sin trone, skal dere sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer'. (Matt 19,23) Dommerembetet i Israel var, som dere vet, ikke et juridisk embete, slik som vi har det, men et administrativt embete.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 4

Her fortsetter C.I Scofield sin undervisning om Tusenårsriket:

I Matt 25,31-34 beskrives den neste fasen i det som skjer:

'Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem som ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt'.

Slik er det den klassen som er på Hans høyre side som utgjør den hedenske kjerne i befolkningen på jorden i tusenårsriket. De på Hans venstre side går bort til evig straff. Straffegrunnlaget er den måten de har behandlet Hans 'brødre' på, de troende jødiske levninger under trengselstiden som nettopp da er slutt.

Jeg er fullstendig klar over at denne dommen i Matteus 25 - den dommen som Herren erklærer er dommen over 'folkene'  - har av mange blitt forvekslet med dommen for den store hvite trone som vi leser om i Åp 20. Men ingen trenger vel gjøre denne forvekslingen. Legg først merke til tidsforskjellen på de to dommene. Dommen over de levende folkene er når Kristus kommer i herlighet. Dommen for den store hvite trone finner sted etter at Han har vært tilstede på jorden i tusen år. Legg videre merke til at i dommen for den store hvite trone skal de døde reises opp og stå for Gud. I dommen i Matt 25 er det ingen oppstandelse i det hele tatt, det er ganske enkelt en dom over 'folkene', 'folkeslagene'.

Man må alltid huske på at disse profetiene angår kristenhetens folkeslag, som evangeliet har gått ut til.

Hva følger så?

'I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt'. (Jer 23,6)

Hendte dette den første gangen Herren var her? Tvert imot, vi vet at nesten umiddelbart etter at Han ble forkastet og korsfestet, kom romerhæren inn i Jerusalem og ødela byen med nesten halvparten av dens innbyggere og førte resten i fangenskap. Ingen ting i hele denne uhellsvangre historien til denne vidunderlige byen har vært så fryktelig som ødeleggelsen ved Titus. Men les videre i Jes 23,7-8.

Er det ikke klart nok? Er det blitt oppfylt ennå? Husk at en rest av jødene skal være i landet under den store trengsel når de vender seg til Herren Jesus som sin Messias. Når Han kommer tilbake, så er det først og fremst for å befri dem, dernest for å dømme hedningene for hvordan de har behandlet Israel. 

Det skal bli en herlig samling!

'Da skal en ikke mer si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra Egyptens land'.

Det var en herlig utfrielse. At en gammel gjeter, en gammel jøde, en 80 år gammel jøde, med bare en gjeterstav, uten en soldat eller et spyd, kunne føre disse millioner av slaver ut og bort fra den mektigste monarken i tiden, var et under. Dere minnes vannene som skilte seg i Rødehavet og at Israel  gikk gjennom og inn i ørkenen tørrskodd. Jeg gjentar at disse utfrielsene var overmåte underfulle, og enda vil den utfrielsen for Israel som skal komme, bli så mye større og mer forbausende at utgangen av Egypt og de største utfrielsene så å si vil bli glemt. 

Og så møter Jesus dem 'i folkeslagenes ørken' og de tar imot Ham som Messias. Det er begynnelsen til Tusenårsriket. 

Husk at nesten tusen millioner sjeler som nå lever (dette er skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, oversetterens anmerkning), aldri har hørt evangeliet. For dem, eller for så mange som på den tiden ikke har hørt evangeliet, blir Israel et misjonsfolk. 

'Og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, så vil jeg nå frelse dere, så dere skal bli en velsignelse ... Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkene skal gripe fatt i en jødisk manns kappefold og si: Vi skal gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem og for å bønnfalle Herren'. (Sak 8,13-23)

Og så blir det til slutt en verden som er frelst, men der i himmelens rike og ikke i menigheten.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 3

Her fortsetter C.I Scofield sin undervisning om Tusenårsriket:

La oss nå finne ut av rekkefølgen i Skriften når det gjelder de tusenårsriket skal opprettes.

Her skal jeg utelukkende holde meg til det inspirerte ord, og jeg er sikker på at jeg ikke trenger å be om unnskyldning for at jeg bare leser fra Skriften om et slikt emne som dette. Det ville være uforskammet av meg eller noen annen mann å be sine medvandrere på egne teorier om fremtiden. Vi vet ikke - uten at Gud åpenbarer det - hva som kan skje om en time. Derfor vender vi oss til Skriften for å vite hvordan Tusenårsriket kommer i stand:

'Og jeg så himmelen åpnet - og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øye er som ildslue. På hans hode er der mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten av han selv. Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord'. (Åp 19,11-13)

Hvem er denne personen?

Dere vet at i det første kapitlet i Evangeliet etter Johannes har vi nøyaktig dette navnet, Ordet, brukt om Jesus Kristus, den evige Guds Sønn: 'I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud'. Og litt senere leser vi: 'Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet'.

Hvor er Jesus nå? I himmelen ved Faderens hånd. I avsnittet vi leste, ser vi profetisk, gjennom den apokalyptiske seers syn, det øyeblikket da himmelen blir åpnet, og Jesus Kristus, 'Ordet' trer frem, ikke for å bli Betlehemsbarnet nå, Golgatamannen, men rustet som til krig, 'iført en kledning som er dyppet i blod'.

Og så beskriver profetene Herren Jesu komme med 'hærene i himmelen' (Åp 19,14) til jorden. Det er på den tiden da Daniels syttiende uke, Antikrists uke, 'den store trengsel', slutter. Mot den rest som er igjen av jødefolket i Jerusalem er Dyrets og Den falske profets hærskarer samlet.

'Rop dette ut av hedningefolkene: Rust dere til en hellig krig! Kall på krigsheltene! La alle stridsmenn stige fram og dra ut! Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd! Han som er veik, skal si: Jeg er en helt! Skynd dere og kom, alle hedningefolk fra alle kanter, samle dere! - Herre, la dine mektige helter stige ned'. (Joel 3,14-16)

'For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem,' osv (Sak 14,2)

'Jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær'. (Åp 19,19)

Akkurat i denne krisen kommer Herren i herlighet og befrir de beleirede jødiske hellige. 'Jeg så dette hornet føre krig mot de hellige og overvinne dem, inntil den gamle av dager kom'. (Dan 7,21-22)

'For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridt på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt mot Jerusalem i øst ... Da skal Herren bli konge over hele jorden'. (Sak 14,3-4 og v.9)

'Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegn hadde han forført dem som tok dyrets merke og tilba dets bilde'. (Åp 19,20)

'Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år'. (Åp 20,1-2)

Hold nå sammenhengen klar! Vi har sett i synene til Johannes på Patmos himmelen åpen og Herren komme ned med sine mektige til jorden. Han kommer i en kristetid på jorden, når de hellige som har vendt seg til Ham i løpet av den store trengsel er i ytterste nød, og Han frir dem ut. Han vinner den store endelige seieren. I den neste akten i det mektige dramaet er samlingen av det spredte Israel. En levning har vært i landet under trengselen, men nå skal nasjonen som helhet føres tilbake. Legg merke til - som jeg leser Skriften - dette følger kongens komme:

'Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet på jorden'.

Ikke i himmelen. Det er ikke spørsmål om Guds regjering i himmelen. Hans trone er i himlene, og den har aldri vært rokket og kan aldri bli det, men her har vi løftet om at i Davids store sønn som skal regjere og gjøre rett og rettferdighet på jorden. La meg spørre: Gjorde Han noe slikt når Han kom første gangen? Regjerte Han som konge, Han som det ble sagt om at Han ble korsfestet i svakhet, at Han ikke hadde noe Han kunne helle sitt holde til, slik at selv fuglene i luften og revene på marken var bedre stilt enn Ham? Ble dette løftet oppfylt da? Ser dere at oppfyllelsen av dette løftet nødvendigvis krever en gjenkomst av Davids sønn til denne jorden?

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 2

Her fortsetter C.I Scofield (bildet) undervisningen om 'Tusenårsriket':

'Dere husker at apostelen Paulus sier at menigheten var et mysterium som var skjult for Det gamle testamentes forfattere. Oppklaringen av dette mysterium hadde han fått overgitt, og han forteller oss at menigheten er Kristi kropp og Kristi brud. De hellige som utgjør den, er konger og prester og de skal få den enestående forretten å regjere med ham 'over jorden'.

'... du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden'. (Åp 5,9-10)

Legg merke til grensen for de helliges regjering. Vi skal ikke regjere i himmelen. Vi skal ikke regjere i den vide sfæren som kalles Guds rike, men vi skal regjere på jorden.

Tilgi meg at jeg stanser enda et øyeblikk ved disse definisjonene, for de er av fundamental betydning for forståelsen av Skriften. Guds rike er det store omfattende uttrykket. Himlenes rike får sin fulle manifestasjon i Kristi tusenårige regjering over jorden. Menigheten er en klart avgrenset samling av frelste mellom pinsedag og Herrens komme i skyen like foran den store trengsel, og de skal slutte seg til Ham og regjere sammen med Ham når himlenes rike blir opprettet.

Himlenes rike er Guds rike er i Guds rike, men av det kan vi vi ikke slutte at de to uttrykkene er synonyme. For eksempel: staten Texas er i USA, men den er ikke USA. Fordi den er i USA, har den mye til felles med USA. Den har den samme presidenten, den samme grunnloven, det samme språket, men det ville være forvirrende å snakke om staten Texas og USA under ett uten forskjell. Kongeriket Skottland er i Storbritannia, men er ikke Storbritannia.

Himlenes rike er i Guds rike. Derfor kan vi i Skriften vente å finne mange ting som dette riket har til felles med himlenes rike, og vi kan ikke uten videre nevne de to vekselsvis.

Menigheten hører til Guds rike, men menigheten er ikke Guds rike. Heller ikke er menigheten himlenes rike, skjønt menigheten en tid skal være i himlenes rike. Menigheten er i himlenes rike som igjen er i Guds rike, akkurat som kongefamilien i Storbritannia, for eksempel kan sies å være i kongeriket Storbritannia. Menigheten er et hele av kongelige prester som i løpet av denne husholdningen er blitt kalt ut for å være medregenter med Kongen på tusenårsrikets jord i en periode av 1000 år og skal alltid være med Ham når den perioden er slutt. Jeg tror at grunnen nå er klar så vi kan gå videre til noen spørsmål.

1. Når begynner tusenårsriket?

Svaret er at det begynner like etter den store trengsel har løpt ut sin tid. Umiddelbart etter den store trengsel, kommer Jesus tilbake i kraft og herlighet til denne jorden og oppretter sitt tusenårige styre. La meg sitere et eller to avsnitt fra Bibelen om dette punktet:

'Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet'. (Matt 24,29-30)

Når? 'Straks etter de dagenes trengsel'.

Dere ser forskjellen på dette Herrens komme med kraft og stor herlighet til jorden etter den perioden som kalles 'den store trengsel', og det andre Herrens komme i luften for å hente sine egne før trengselen. Det ene komme er synlig bare for den som rykkes opp for å møte Herren i luften. De som bor på jorden vil bli kjent med det bare fordi de som er blitt tatt, er blitt borte. Det andre komme skal være 'som lynet, som kommer fra øst og skinner like til vest', og det vil bli sett av alle nasjoner og vil bli en fryktelig opplevelse for dem. Det blir tydelig slått fast i Herrens eget ord.

(fortsettes)