Bibelen må leses bedende

Det finnes mange måter å lese Bibelen på, men den beste, ja, jeg vil si den mest fruktbare er å lese Bibelen bedende. 

Det er en fordel å forstå den jødiske konteksten, kjenne til de jødiske høytidene, sedvaner, skikk og bruk, fordi de påvirker i en sterk grad forståelsen av de bibelske tekstene. Bibelen er jo en jødisk bok. Det er en fordel å kjenne til grunnspråkene, hebraisk og gresk, hvordan språket endrer seg og dermed forståelsen vår av det vi leser. 

Vi trenger de gode teologene og eksegetene og apologetene og bibeloversetterne og forskerne. 

Men når alt kommer til, er det ikke kunnskap vi trenger først og fremst, men åpenbaring. 

Det er ikke nødvendig å være teolog for å lese og forstå Bibelen, men det er nødvendig å være en beder. En åpen Bibel og foldede henger gir åpenbaring. Glem ikke Jesu egne ord:

"På den tiden tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige." (Matt 11,25)

Hva mener jeg så med den bedende lesningen av Bibelen? Det er først og fremst ikke hvor mye vi leser, men det handler om den sakte, dvelende lesningen av Guds ord, samtidig mens man ber Guds Ånd om å åpenbare Skriftene. Det slår aldri feil. 

Det fortelles en historie om den legendariske evangelisten Smith Wigglesworth, som hadde minimal med skolegang og lærte å  lese av sin kone, Peggy. En dag var en lærd professor i gresk tilstede på et av hans møter. Professoren hadde strev fælt for å finne den rette betydningen av et gresk verb, men klarte ikke å finne ut av det. Mens Wigglesworth prekte brukte han dette ordet, og professoren kom forbløffet frem til Wigglesworth og sa: "Her har jeg strevd med å finne en god oversettelse av dette greske verbet i månedsvis, men ikke klart det. Hvordan fant du ut av det?"

"Jeg leste og ba", svarte Wigglesworth: "og så åpnet Skriften seg."

Bare en ting kan stoppe kjeften på den onde: Kristi blod

Stadig minner Herren meg om Kristi blods betydning! Dessverre er ikke dette lenger et sentralt tema i forkynnelsen her til lands. Når de ulike kirkesamfunnenes sangbøker ble revidert de senere årene forsvant også mange av sangene om Kristi blod. Det er bare en som har glede av dette: vår sjelefiende. Åp 12,10-11 forteller oss nemlig hvordan han som kalles 'våre brødres anklager' beseires: 'Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og maken hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud da og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.'

Det er bare en måte å stoppe kjeften til djevelen på og det er Lammets blod!

Budskapet om kraften i Kristi blod tilhører tiden forut for Kristi gjenkomst, mer enn noensinne. Dett ser vi av de to versene jeg har sitert fra Åpenbaringsboken. Opp gjennom kirkens historie har Kristi blods betydning fått fornyet aktualitet ved ulike vekkelser Gud har sendt. Som for eksempel ble frembruddet av pinsevekkelsen. 

I pinsevekkelsens første tid mellom 1908 og 1912, hørte man mye om påkallelsen av blodet. Mrs Woodsworth-Etter pleide å stå med løftede hender og stryke Kristi blod over menneskemassene under sine store utfrielseskampanjer i Los Angeles og Chicago i 1913. Resultatene dette medførte, og som er beskrevet i hennes bok, er fantastiske. Folk kunne komme strømmene fram og falle nesegrus, mange ble helbredet før de nådde fram til plattformn, andre falt om mens de talte i andre tunger. Sanger som: 'Vi er under blodet', ble ofte sunget.

Når Den Hellige Ånd ble utøst i England skjedde det lignende ting. Et arnested for den gryende pinsevekkelsen var Parish Hall i St.Mary-kirken ved Sunderland, der sognepresten i den anglikanske kirken, A.A Buddy, ledet såkalte 'Helligånds-møter'. Den legendariske Smith Wigglesworth mottok sin åndsdåp der. Her påkalte man Kristi blod og hadde en sterk understrekning av Kristi blods vetydning. Så sluknet entusiasmen for blodets betydning, og man fokuserte på andre ting. Da gikk antallet som ble åndsdøpt drastisk ned. Så kom en en bror fra den skotske forsamlingen i Kilsyth, og han formant dem som søkte åndsdåpen å ære Kristi blod, og øyeblikkelig falt Guds kraft på ny.

En ting er sikkert:ved å ære og påkalle Kristi blod må den onde fly! Blodet bryter alle hans lenker, og sletter all synd.

Wigglesworth om helbredelse

Den legendariske helbredelsesevangelisten Smith Wigglesworth (bildet), fikk en dag spørsmål om han kunne anbefale en god bok om helbredelse.

Han brukte ingen tid på å tenke seg om før han svarte:

"Hva er galt med Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Det er det beste som finnes om helbredelse. De er fulle av tilfeller som viser Jesu vidunderlige kraft. De vil aldri slå feil i det å få Guds gjerninger til å skje, dersom folk bare vil tro på dem."

Medfølelse var en viktig motivering når Wigglesworth ba for syke:

"Han gråt ofte når han fikk se og høre om de desperate livssituasjoner til mange av de som ba ham om forbønn. Noen ganger var hans gråt så intens og inderlig at en hel forsamling endte opp med å gråte sammen med ham. Det fortelles gjentatte ganger i evangeliene om Jesu medfølelse. Fordi Wigglesworth var full av Kristi Ånd, kunne han også tjene i den samme Ånd."

En annen motivering for Wigglesworth når det gjaldt helbredelse var at Wigglesworth var opptatt av Guds ære. Han var alltid påpasselig med å gi Guds nåde og kraft æren for ethvert frelsesunder, hver helbredelse eller befrielse.

Begge historiene er hentet fra George Stormint: "Wigglesworth . en mann som vandret med Gud."

Som når en mektig vind blåser, del 5

I 1918 var det ikke lett å være pinsevenn i Sør-Afrika. Det var vel ikke lett å være pinsevenn noe sted den gangen, og hvert fall ikke blant boere i det sørlige Afrika. De ville være anstendige. Tungetale passet ikke det besteborgerlige miljøet. Deres kristendom - den reformerte kirke - representerte en respektabel kristendom, må vite!

Blant annet var det store problemer med å leie et møtelokale. Den lille pinsemenigheten som familien til David du Plessis tilhørte holdt møtene sine i private hjem, men sommeren 1918 skulle de ha besøk av en engelskmann -  en evangelist ved navn Charles Heatley, og da trengte de et større lokale. Charles Heatly hadde rykte på seg for å hjelpe mennesker til å ta imot dåpen i Den Hellige Ånd.

Men over alt var dørene stengt. Ingen ville leie ut lokalene sine til pinsevennene. Bortsett fra en. Han eide et lager for likkister. Det kunne pinsevennene få leie. Elskverdig skulle han, mot en god slump penger, sette likkistene opp etter veggen og kanskje også dekke dem til med noe lin!

I de dagene var det å be for syke del av virksomheten til en pinsemenighet. David du Plessis skriver morsomt om dette i sin selvbiografi:

"Vi ba for dem til de enten ble helbredet eller døde. Det med døden var ikke så forferdelig i de dager.  Vi synes ikke døden var så forferdelig, men lidelsen var det. I dag ser mange på den som noe endelig, og har mistet synet av evigheten. I de dagene ba vi: "Herre, om du ikke tenker å helbrede dem, ta dem hjem." Og vi ba til de ble bra, eller døde."

For David du Plessis var dette spennende dager. Før møtet skulle ta til og noen var kommet ba han i lagerrommet med likkistene. Det var bekmørkt. Det fantes ikke noe elektrisk lys og man måtte spare på parafinlampene. David du Plessis bad inderlig til Gud om å bli døpt i Den Hellige Ånd. Han lengtet etter å ta i tunger. Han ba med desperasjon. Og han var redd. Han visste likkistene sto rundt om i lokalet.

Han var 13 år gammel. Omvendt når han var 11, døpt på bekjennelsen av sin tro når han var 12, og nå 13 år, pinsevenn uten å tale i tunger.

"Jeg var fast bestemt på å be og faste til jeg ble døpt i Den Hellige Ånd," skriver David du Plessis. Hvor mange 13 åringer - eller for den saks skyld voksne - har en slik besluttsomhet i dag?

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 4

Det er mange forhold som rent menneskelig sett skulle tilsi at David du Plessis var et uegnet redskap til den gjerning som han skulle utføre. Jeg har allerede pekt på det faktum at han og familien ble kastet ut av det kirkesamfunnet de tilhørte, fordi de var blitt døpt i Den Hellige Ånd og talte i tunger. Med årene ble han også "skikkelig pinsevenn", med alle piggene ute når det gjelder økumenikk og Den romersk katolske kirke.

Nå ba Herren ham om å gå til de historiske kirkesamfunnene - også til det kirkesamfunnet som ekskluderte hans familie - og fortelle dem om at det finnes en dåp i Den Hellige Ånd!

Men det er typisk Gud å velge en person som David du Plessis til å bli Herrens redskap til å gi pinsens budskap til sammenhenger som ikke trodde på noen Åndens dåp.

Men la meg, før vi kommer så langt, fortelle deg om den gangen David du Plessis ble døpt.

Lenge hadde David du Plessis kjempet med spørsmålet om dåp.

"Når skulle jeg døpes i vann? Sa ikke Skriften: 'Vend om og bli døpt'? Jeg ønsket så inderlig å bli døpt. Jeg hadde hatt en dramatisk omvendelse og jeg var veldig klar for dette. Men far sa nei. Han synes jeg var altfor ung. Jeg forstod ikke meningen med dåpen," skriver David du Plessis i sin biografi.

Så faren og menighetens eldste i pinseforsamlingen de tilhørte begynte å snakke med David du Plessis om dåpen og meningen med å bli døpt. Særlig tok de for seg Romerbrevets 6. kapittel:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp dra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

"Du må leve et nytt liv", insisterte de eldste og det synes som om de ikke trodde David du Plessis viste så mange tegn til det. Så han ventet, og ventet. Ingen dåp.

Så en dag - det var i 1917 og David du Plessis var 12 år gammel - annonserte menighetens eldste at det skulle være dåp. To eldre, som nettopp var blitt frelst, skulle døpes. Og de skulle døpes i en liten kulp rett utenfor Ladybrand. Det rant noen store elver i nærheten, og en av dem hadde dannet denne flotte kulpen som passet aldeles nydelig for utendørs dåp med full neddykking!

"Enda en gang spurte jeg: Kan dere være så snill å døpe meg nå? Jeg trodde ikke på noe positivt svar, men til min store overraskelse svarte de: Ja, vi tror du er klar for å bli døpt," skriver David du Plessis.

Og folk kom fra hele området - både kristne og ikke-kristne for å se disse tre bli døpt på bekjennelsen av sin tro. Dåp utendørs var rene vekkelsesmøtene den gangen. En stor anledning til å forkynne evangeliet i ord og gjerning. David du Plessis,beskriver det som en stille, fredfylt søndag. Hundrevis av mennesker var samlet, mange av dem var barn, og blant dem skolekameratene til David du Plessis. Ingen ville gå glipp av dette.

"Jeg husker dagen som om den var i går. Menighetens eldste døpte først det gamle paret. Så ble det min tur. Den yngste som ble døpt på denne måten i vårt område. Jeg kom opp av vannet og forventet at jeg skulle bli døpt i Den Hellige Ånd med det samme. Men ingen ting skjedde."

David du Plessis hadde forventet at han skulle begynne å tale i tunger med det samme han kom opp av vannet, for foreldrene talte jo i tunger.

"Men jeg var helt sikker på en ting: Jeg hadde blitt begravet med Kristus og reist opp til et nytt liv. Det mest signifikante beviset på dette var den nye kraften jeg hadde funnet når jeg leste Bibelen."

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 3

Det var i 1914 at familien du Plessis kom i kontakt med pinsebevegelsen. De kom opprinnelig fra Den hollandsk reformerte kirke. Den gangen levde familien i Ladybrand, en liten småby med 4.000 innbyggere ved foten av Flat Mountain i Oranjefristaten, en uavhengig boerstat i det sørlige Afrika.

Det var her David du Plessis (bildet) begynte på skolen. Her kjente alle hverandre. Faren inviterte en av pinsevenn for å be for bestefaren til David du Plessis. Han slet nemlig med hjerteproblemer. Pinsevennene i Sør-Afrika ble kalt "tros-helbredere".

"Merkelig nok", forteller David du Plessis, "ble ikke bestefar helbredet, men både han og faren min fikk slik en djup erfaring med Herren at livene deres ble totalt forandret. Det skjedde i forbindelse med at bestefar ble bedt for til helbredelse. Det neste som skjedde var at far gikk rundt og sa: 'Salme 103 - Han som leger alle dine sykdommer - er fremdeles sant'. Og så kom de andre Åndens gaver. Som det å tale i tunger."

Det gikk ikke upåaktet hen i Den hollandsk reformerte kirke!

"Med det samme ble det annonsert fra talerstolen i Den hollandsk reformerte kirken at min far hadde kommet under falsk lære og var nå en ulv i fåreklær. Både far og mor ble øyeblikkelig ekskludert som medlemmer."

David du Plessis forstod ikke så mye av det som skjedde, men han forteller at det gjorde et djupt inntrykk på ham at hans far trodde at Herren kan helbrede og at man kunne leve et liv i god helse. Det var hans mor som forklarte ham dette på kjøkkenet en dag, når de to var alene.

"Hvis det er det min far tror," erklærte David du Plessis, "så trenger jeg ikke å ta castor-olje lenger!"

Castor-olje var en olje laget av vegetabilsk fett, som hørte til det daglige kostholdet i du Plessis-familien, men som smakte forferdelig.

"Det er helt greit," sa mor, "ikke mer medisin."

Både moren og faren til David du Plessis uttrykte mange ganger at de var så glade for at Herren hadde gitt dem lys over Guds ord hva angår Den Hellige Ånd og Åndens gaver. Ikke minst når det gjaldt helbredelse ved bønn og tungetale. Familien du Plessis levde i denne småbyen en tid. De slo seg i lag med en liten gruppe pinsevenner som kom fra forskjellig menighetsbakgrunn. Noen kom fra Den anglikanske kirken, andre fra metodistene og noen fra Den hollandsk reformerte kirken. De hadde en ting til felles: de var alle blitt kastet ut av sine menigheter etter at de hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. I de gamle menighetene var det ingen plass for dem lenger. De ble sett på som vranglærere.

Dette er bakgrunnen til mannen som Smith Wigglesworth profeterte over, og som skulle bli Guds spesielle sendebud til de historiske kirkesamfunnene med budskapet om Den Hellige Ånds dåp. En mann som sammen med sin familie var blitt ekskludert fra et av dem.

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 2

David du Plessis (bildet), født nærheten av Cape Town i Sør-Afrika 7.februar 1905, var mannen som Smith Wigglesworth profeterte over og som jeg fortalte om i går. På forunderlig vis åpnet Gud dørene for denne mannen, med bakgrunn fra pinseretningen Apostolic Faith Mission, til kirker med både reformert, luthersk, baptistisk og katolsk bakgrunn - ja helt inn i Vatikanet og Kirkenes verdensråd. For en pinsevenn som David du Plessis var det helt utenkelig, ja, absurd, men ikke for Gud. Som kjent har han lovet å "utøse sin Ånd over alle mennesker" (Apg 2,17)

Man kan ikke fortelle historien om David du Plessis uten å fortelle om bestefaren og faren, og historien om dem er forunderlig nok knyttet til Norge!

David du Plessis ble født på et sted som ble kalt "Twenty-four Rivers", et fellesskap av kristne som vokste frem under en vekkelse ledet av en norsk evangelist. Dessverre forteller ikke David du Plessis hvem denne norske evangelisten var, så har noen av bloggens lesere informasjon om dette, er jeg takknemlig om du lar meg få vite det. David du Plessis var eldste sønn av foreldre som nedstammet fra franske hugenotter. Dette fellesskapet bestod av en stor bondegård, forretninger, ja, alt som trenges for å kunne leve.

"En gang," forteller David du Plessis, "før jeg var født, begynte noen av brødrene å profetere om at Jesu gjenkomst var nært forestående og at det ikke var tid for å høste inn hveten. Beboerne tilhørende dette fellesskapet planla å drive krøtterne ut i hveteåkeren og la dem få spise hveten."

Men dette ville ikke bestefaren vite av. Han grep fatt i riflen sin, steg opp på sin hest og proklamerte: "Den som forsøker å drive kveget ut i hveteåkeren skyter jeg, han og kveget." På denne måten reddet han hveteåkeren fra å bli ødelagt. Det året ble det en svært innhøsting av hvete.

David du Plessis bestefar hadde fått nok. Han krevde å få kjøpe seg ut av fellesskapet, og kjøpte seg sin egen gård. Og denne gården ble et viktig møtested, ikke bare for familien, men for alle tjenerne og arbeiderne på gården. I storstua møttes de alle tidlig om morgenen for å be og lese Bibelen. Både sorte og hvite. Det var sjeldent i Sør-Afrika på den tiden. Svært sjeldent.

Faren til David du Plessis var som sin far en svært gudfryktig mann. Men streng. I sin selvbiografi forteller David en forunderlig historie om sin far. Den fant sted tidlig i 1961. Til sin sønn, Justus, en av tre av brødrene du Plessis som ble forkynner:

"Det kan hende David kommer til Sør-Afrika igjen i år, og da, hvis du skriver til ham, fortell ham da at hvis han kommer, så må han komme før Kristi himmelfartsdag. Jeg har nemlig spurt Herren om han ikke kan ta meg hjem på Kristi himmelfartsdag."

Til dette svarte sønnen: "Du kan ikke gjøre noe slikt, far."

"Vel," sa faren, "Jeg sier ikke at jeg kommer til å dø, jeg har bare samtalt med min himmelske Far, og hvis Han er enig, så er det mitt ønske. Så jeg kommer til å forberede meg for den dagen."
Justus trodde faren var blitt senil, så han sa ikke noe om dette til noen.

Tidlig om morgenen Kristi himmelfartsdag, noen måneder senere, kom en pastor til huset for å spørre faren om han hadde noe av nattverdvinen som han laget, og som han var kjent for. Pastoren kunne få kjøpe, og så sa faren: "Det er Kristi himmelfartsdag i dag. Jeg har bedt Herren om å hente meg hjem i dag." Pastoren trodde faren spøkte. Så gikk faren inn i huset, hentet vinen, og pastoren betalte. "Jeg blir ikke med deg til garasjen, du vet hvor de andre tingene er. Jeg kjenner meg bare litt trett, så jeg skal bare sette meg ned."

Det gjorde faren, pastoren gikk, men kom ikke langt før han hørte en merkelig lyd - og så et "halleluja", og når han snudde seg, hang faren litt fremover i stolen. Pastoren løp bort til ham. Det var et skinnende sollys der og han fant faren bevisstløs. Akkurat da kom mor til David du Plessis så fredfull. Pastoren sa: "Bestefar (han ble kalt det) har besvimt!"

"Å nei," sa moren, "han har reist hjem. Han sa farvel ved frokost, og sa at det kunne hende Herren hentet ham hjem i dag og det kunne hende han ikke fikk sagt farvel senere."

David du Plessis befant seg på Kennedy flyplassen i New York da hans kone ringte for å overbringe den triste beskjeden. Da svarte David du Plessis:

"Så typisk far. Han ventet til Kristi himmelfartsdag, så han kunne fare opp, han også!"

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 1

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

(fortsettes)

Åtte ting Smith Wigglesworth sa ville kjennetegne tiden før Jesu gjenkomst, del 2

Her er andre del av artikkelen om de åtte tegnene Smith Wigglesworth så for seg skulle inntreffe før Jesu gjenkomst. Første del ble publisert i går:

3. Det blir vanlig for predikanter å fornekte at helvete eksisterer. Å fornekte helvete baner veien for Antikrist

Hva? Ikke noe helvete. Det har djevelen alltid påstått. Det er det samme som Christian Science sier. Ikke noe helvete. Ingen djevel. De er rede for ham. Djevelen har alltid sagt at det ikke finnes noe helvete, ingen ondskap. Og disse menneskene forbereder, uten å vite det, for Syndenes menneske.

4. Det vil bli støtende å tale om Kristi blod

Når jeg talte om blodet, og om de indre ting, ble hele stedet oppbrakt. Du være forsiktig når noen kommer til deg med en sukker-belagt pille eller med en slimete tunge. De er alltid av djevelen. Herrens ånd vil alltid forholde seg til sannheten. Disse menneskene vil aldri forholde seg til sannheten. De alltid dekke over sannheten.

Tror du det? Hvem kan gjøre det? Blodet kan gjøre det! Blodet, blodet, å, blodet! Lammets blod! Jesu blod kan gjøre det. Plettfrie, rene, bevart for Gud.

Gi djevelen hans største problem med å si disse ordene, "Jesu Kristi blod, Guds Sønn, renser oss fra all urettferdighet."

(fortsettes)

Åtte ting Smith Wigglesworth sa ville kjennetegne tiden før Jesu gjenkomst, del 1

11. august i 1927 sto den legendariske pinsehøvdingen og helbredelsesevangelisten, Smith Wiggelsworth, på talerstolen i det like legendariske Angelus Temple. Hans tema var Jesu gjenkomst.

Han innledet talen med å si at 'det er ting som vil skje i forkant av Hans gjenkomst, som vi bør kjenne til'.

1. Det må finne sted en spesielt forberedelsestid før Jesu gjenkomst kan skje, og minst halvparten av de troende vil være fullstendig uforberedt.

Jeg vil være veldig tydelig i min tale. Alle disse menneskene som presser seg vei og gjør seg rede for det herlige som venter, hvor de ikke skal bli funnet å være nakne, hvor de skal være uten flekk og lyte, urokkelige, hvor de skal bli renset i kraften av Guds ord, har i dem en bevissthet om Guds nærvær, som forandrer deres natur og forbereder dem for større ting og gjør dem rede for forvandlingen.

Dette er renselsens tid. Dette er en dag for hellighet. Dette er atskillelsens tid. Dette er en dag å bli vekket på. Å, Gud, la oss vekkes i dag! La ånden i vårt indre vekkes til bevisstheten om at Gud kaller oss.

I verden finnes det to slags troende. Det er troende som er ulydige, eller kanskje jeg skulle si at det er barn som ved Guds kraft er frelst som er ulydige barn. Og det er barn som er frelst på samme måte ved Guds kraft, som på samme tid lengter etter å være mer lydige.

Og vi hører ordet komme rusende, over og over igjen, 'ny teologi', denne forbannede, djevelske, onde kraft som lever i noen av disse ulydige barna, som i disse siste tider har åpnet døren til neste ting.

2. Det vil finnes mange kristne som tror de kan gjøre hva de vil og Gud vil se en annen vei.

Folk er enormt redde for denne posisjonen fordi de har hørt så mye på linje med dette: 'Å, du vet du er blant Guds utvalgte! Det er sikkert ikke noe galt med deg'. Det har vært mange store kirker i England som har forkynt disse tingene. De har alle forvitret. Du ville finne - om du reiser til England - disse sterke menneskene som holdt fast ved denne læren. De er nærmet utradert.

Hvorfor? Fordi de sa ta uansett hva du gjorde, om du hørte med blant de utvalgte, så hadde du rett. Det er feil.

Guds utvalgte er de som jager mot målet.

(fortsettes)

Her er Smith Wigglesworths Bibel

Se nøye på dette bildet! Det viser et virkelig klenodium.

Bibelen som er avbildet, og hvis blader har løsnet, og er usedvanlig slitt og velbrukt er ingen ringere enn Smith Wigglesworth's personlige Bibel.

Den ble gitt i gave etter Wigglesworths død til bestefaren til Canon Andrew White, den anglikanske presten som etter at han fikk MS, dro til Bagdad for å være prest for en menighet i midt i terrorveldet i Irak. Bestefaren til Andrew White var en av de første som ble uteksaminert fra bibelskolen til Assemblies of God i Storbritannia. Han var en nær venn av rektoren, den legendariske pinsenestoren, Donald Gee.

Donald Gee anbefalte Whites bestefar til Wigglesworth som dennes assistent. Hvilket han var i flere år. 

Det var Donald Gee som forrettet i Wigglesworths begravelse, og noen i Wigglesworths familie ga Bibelen i gave til Gee. Han ga den så videre til bestefaren til Andrew White.

To dager før bestefaren til Andrew White døde kalte han på Andrew og ba han om å komme. Der ved dødsleiet til bestefaren fikk Andrew overrakt den sjeldne gaven. Han gav Andrew Wigglesworths Bibel med en bønn om at Andrew White aldri måtte la ilden slukne!

Andrew White tar med seg denne Bibelen de fleste stedene hvor han preker, og han prekte også fra den i sin bestefars begravelse.

Det sies om Smith Wigglesworth at det ikke gikk mer enn 20 minutter mellom hver gang han leste noe fra Bibelen.

Smith Wigglesworth og hans syn på nattverden, del 2

Her fortsetter artikkelen om nattverden skrevet av Smith Wigglesworth (bildet):

Når Mesteren vandret her på jorden, flokket mennesker seg rundt Ham med iver og lengsel i deres hjerter etter å høre ordene som kom fra Hans nådefulle lepper; men det fantes også de som hadde misforstått det hele. De så Kristus, hørte Hans ord, men ordene Hans ble for dem som eventyrfortellinger.  Når vi mister visjonen og ikke kommer inn i fylden av Åndens tjeneste, så er det en årsak til dette.

Mine kjære, det er noe dødt i oss som må berøres av oppstandelseskraften! I dag har vi den åpenbarte sannhet, for Åndens tidshusholdning er kommet for å pakke ut forløsningens fylde, slik at vi kan bli ikledd kraft, og det som bringer oss inn til det sted hvor Gud kan øse ut sin velsignelse, er den sønderbrutte ånd og det sønderknuste hjerte. Vi trenger å prøve oss selv denne morgenen for å se hvilken stilling vi befinner oss i, om vi bare er 'religiøse' eller om vi i sannhet er 'i Kristus'.

Den menneskelige ånd, når den er perfekt forenet med Den Hellige Ånd, har bare et sted, og det er død, død og en djupere død. Den menneskelige ånd vil derfor opphøre å ha sin egen vilje, og sin egen vei, og hjertets rop vil være: Ikke min vilje, men Din.

'Jesus sendte Peter og Johannes av sted og sa: Gå og gjør i stand for oss så vi kan holde påskemåltid. De spurte: Hvor vil du vi skal gjøre i stand? Hør, sa Jesus, straks dere kommer inn i byen, vil en mann som bærer på en vannkrukke, møte dere. Følg etter ham til det huset han går inn i, og si til eieren av huset: Mesteren spør: Hvor er rommet der jeg kan holde påskemåltid med disiplene mine? Da skal han vise dere et stort rom ovenpå med tepper og puter. Der skal dere stelle i stand'. (Luk 22,8-12)

Det er en ting å lese Guds ord, det er noe annet å tro hva Gud har sagt. Målet med Den Hellige Ånds kraft i oss er få oss på linje med Guds perfekte vilje slik at vi uten å nøle tror Skriften, og våger å akseptere dem som Guds autentiske guddommelige prinsipper. Når vi gjør så, vil vi finne at våre bein står klippefast på forløsningens plan uansett hvilke prøvelser vi vil stå overfor. Hele vår natur vil bli så forstørret at vi aldri mer vil si 'jeg', men 'Herre, hva vil du at jeg skal gjøre'.

(fortsettes)

Smith Wigglesworth og hans syn på nattverden, del 1

Jeg tror flere av mine lesere vil finne denne artikkelen interessant. Den er skrevet av Smith Wigglesworth (bildet), den i vide kretser anerkjente helbredelses-evangelisten, og handler om nattverden. Smith Wigglesworth tok nattverd hver eneste dag.

Artikkelen ble publisert i The Glad Tidings Herald i desember 1929, og er oversatt av meg. Oversettelsen til norsk har copyright, så om du vil bruke den må du først henvende deg til meg.

Ja, jeg tror! Å, måtte våre hjerter og vårt sinn komme til en forståelse hvor vi erkjenner at det er mulig, hvis vi 'bare tror', at Gud kan ta all vår menneskelige skrøpelighet og feilsteg og forvandle oss gjennom sin mektige kraft og omskape oss til en ny skapning. Hvilken inspirasjon det er å gi Gud førsteplassen i våre liv; når vi gjør Hans vilje så fyller Han oss med Den Hellige Ånd slik at herredømmet vil hvile på Hans skuldre. Å, det å tro, og komme inn i den hellige kunnskapens sfære av hva det vil si å overgi alt til Gud. Tenk på hva som ville kunne skje om vi våget å tro Gud! Å, for en tro som springer inn i Guds vilje og sier: Amen!

Forberedelser til nattverden
Det finnes ingen gudstjeneste så vidunderlig som den hvor vi får del i Herrens måltid, den hellige nattverden. Skriften sier: '.. så ofte som dere gjør det, til minne om meg' - du gjør det til minne om Ham. Jeg er ganske sikker på at hver person som er på dette sted vil gjøre noe for Jesus; og det Han vil at vi skal minnes korset, graven, oppstandelsen, himmelfarten, for minnet om disse fire begivenhetene vil alltid føre deg til et sted med stor velsignelse.

Du trenger likevel ikke kontinuerlig å leve av korset, eller stadig minnes korset, men du trenger å huske hva korset innebærer: Det er fullbrakt! Du trenger heller ikke å leve i graven, alltid huske dette: Han er oppstått! Han er ikke lenger i graven! Og at vi er satt med Ham i herligheten!

"Så kom den dagen under de usyrede brøds høytid da påskelammet skulle slaktes. Jesus sendte da Peter og Johannes av sted og sa: Gå og gjør i stand for oss så vi kan holde påskemåltid". (Luk 22,7-8)

Innstiftelsen av den hellige nattverd er en av disse hendelsene i Skriften; en tid av Kristi herlighets mysterium som blir åpenbart.

(fortsettes)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 7

1.Kor 12 beskriver en egen troens nådegave, som er forskjellig fra den tro som alle har fått i gave. Det er den tro som kan flytte fjell. Apostelen Paulus nevner den i 1.Kor 13,2: "Og om jeg har profetisk gave, og forstår alle hemmeligheter, og om jeg har all kunnskap, OG OM JEG HAR ALL TRO SÅ JEG KAN FLYTTE FJELL ..."

Et eksempel på en slik troens gave hos et menneske er George Müller, mannen som aldri nevnte sine økonomiske behov med et ord, men som drev en rekke barnehjem "i tro". Eller Anthony Norris Groves (1795-1853), som er blitt kalt far til "trosmisjonen", det vil si de som står i tro for sitt underhold.

Smith Wigglesworth - som ble kalt for troens apostel - har sagt: "Når min egen tro på Gud stopper og står stille, da kommer Guds tro meg til hjelp." Dette er den nådegaven som omtales som "tro ved den samme Ånd." (1.Kor 12,9)

Men før vi ser nærmere på denne særskilte nådegaven, la oss se litt på hva Guds ord sier om tro generellt:

Hebr 11,1 definerer tro i bibelsk forstand slik: "Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser."

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus at "Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro." (Rom 12,3) Tro er dermed noe alle har fått. Jak 2,19 oss at vi er ikke alene om å tro: "Også demonene tror - og skjelver."

Vi trenger tro for å kunne bli frelst: "For av nåde er dere frelst, ved tro." Men vi kan ikke tro hva som helst, om vi skal bli frelst. Enkelte tror at utsagnet "enhver blir salig i sin tro", står i Bibelen, men det gjør det ikke. Derimot står det: "For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for DET er en Guds kraft til frelse for hver den som tror." (Rom 1,16) Tro er ikke det samme som konsentrasjon, tankeanstrengelser eller det å krampaktig ta seg sammen. I Rom 10,10 står det: "For med hjertet tror en ..." Det er altså snakk om en prosess som skjer i vårt indre.

Jesus slår fast: "... alt er mulig for den som tror." (Mark 9,23)

Den tro det her er snakk om er den grunnleggende troen som vi alle har, og vi alle trenger, for i Hebr 11,6 heter det:

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver."

(fortsettes)

Vi trenger mer renhet og hellighet

Enkelte synes å tro at man ikke lenger behøver å betale en pris på å leve i Guds kraft. Da bør de lytte til erfaringene til Gudsmannen Smith Wigglesworth. George Stormont, som ofte er omtalt som Wigglesworth's adopterte sønn skriver:

"Wigglesworth var den reneste mannen jeg noensinne har kjent, en mann som daglig levde i Guds umiddelbare nærhet."

Stormont forteller om to episoder fra Wigglesworth's tjeneste som illustrerer dette godt:

Wigglesworth hadde møter en gang i Zion City, Illinois, en menighet som var grunnlagt av helbredelsesforkynneren John Alexander Dowie. Der kalte han sammen forkynnere til et spesielt bønnemøte, og var allerede i gang med å be da de kom. Etterhvert som han fortsatte i bønn, vekselsvis på engelsk og i tunger, ble rommet fylt av Guds mektige nærvær. En etter en ble forkynnerne grepet av Guds kraft, og falt ned på sine ansikt innfor Gud. Virkeligheten av Guds nærvær grep dem så sterkt at de ble paralysert i over en time. Wigglesworth var den eneste som ble stående mens han fortsatte å prise Gud og be. En sky som lignet en strålende dis fylte rommet der forkynnerne var samlet.

I 1922 var Wigglesworth i Wellington, hovedstaden i New Zealand. En ettermiddag ble det holdt et spesielt møte, der elleve fremstående kristne var samlet til bønn på invitasjon fra Wigglesworth. De bad, den ene etter den andre, helt til alle bortsett fra den besøkende evangelisten hadde bedt. Så begynte han å be for deres by og land, og mens han fortsatte å be ble rommet så mektig fylt av Guds nærvær og kraft at de andre begynte å gå, den ene etter den andre. De klarte ikke å bli igjen der i Guds hellighets strålende lys.

En forkynner som fikk høre om dette fra en som hadde vært der, ønsket å være med på et lignende møte - men var fast bestemt på at uansett hvor mange andre som gikk derfra, ville han bli igjen.

Han fikk etter kort tid anlednjing til på være med på et slikt møte. Flere ledet i bønn, og så begynte Wigglesworth å be.

Da han begynte å be, virket det som om Gud selv invaderte hele stedet. Alle ble seg dypt bevisst om at de befant seg på hellig grunn. Guds kraft var i sin renhet som et tungt vektlodd som presset dem ned. En etter en forlot de rommet, helt til det bare var en igjen. Og det var mannen som på forhånd hadde bestemt seg for å bli.

Han holdt ut, helt til trykket til slutt ble en kraft som tvang ham ut av rommet. Han sa det selv slik at de var som om sjelens demninger brast i en strøm av tårer og ukontrollert gråt.

Han måtte forlate rommet, eller dø. Han tilføyde at Wigglesworth, en mann som kjente Gud som få andre, ble igjen alene i en atmosfære der få kunne puste.

Tror du vi trenger mer renhet i våre liv?

Bildet viser Smith Wigglesworth 87 år gammel.

Vi følte oss ledet til å ære blodet

I går hadde jeg en forunderlig opplevelse. Jeg hadde akkurat talt over emnet "Endetidens profetiske forsamling" i kveldsmøtet i Filadelfia Gjøvik, da jeg kjente meg ledet til at vi skulle synge en sang hvor vi æret Jesu blod. Mot slutten av min tale hadde jeg nevnt at endetidens menighet er en korsmerket menighet, og at det er i kraft av Lammets blod at den vil være en overvinnende menighet som dødsrikets porter ikke vil kunne stå seg i mot. Men jeg hadde ikke tenkt en slik avslutning av møtet.

Etterhvert som vi æret blodet gjennom vår sang, kom Guds nærvær så stille, så djupt, og jo mer vi sang om blodet, jo mer grep det forsamlingen. Folk ville rett og slett ikke gå igjen fra møtet. Flere var tydelig grepet, i det Ånden levendegjorde for dem blodets mektige kraft og betydning.

Nå etter å ha kommet hjem fra møtet sitter dette fremdeles i meg. Jeg kom til å huske på at man i Smith Wigglesworths møter gjerne sang om blodet. I dag er dette nesten fraværende i våre møter. Flere av sangene som er skrevet om Jesu Kristi blod er fjernet fra våre sangbøker. Sangene er for gammelmodige for dagens moderne menigheter, ja i mange av disse sammenhengene forkynnes ikke korset i det hele tatt lenger. Man er for opptatt av selvrealiseringen, ja hvordan Gud skal velsigne meg, mitt og mine.

Men blant pinsevennene på Gjøvik er man inneforstått med blodets betydning. Ære være Gud for det!

Nå, mens jeg skriver disse linjene før jeg kryper til køys, kommer jeg til å tenke på Andrae Chrough's mektige sang om Jesu blod, hvis refereng lyder slik:

"Det sträcker sig upp på det högsta berg, Det räcker ned i den djupa dal. Det blod som ger mi styrka från dag til dag, det skall aldrig mista sin kraft. /: Nej, det skall aldrig mista sin kraft." (Särlaregn, nr 558)

En som hadde forstått betydningen av blodet, var Thomas Ball Barratt:

Snehvit, men blodstenkt, Immanuels fane vaier på Golgatas høyde i dag, verner og freder om talløse slekter. Syng, frelste skare, til Guds behag. Seier er vunnet, og natten er veket, Jesus har brutt dødens lenker og makt. Korset er tomt - den korsfestede lever! Veien til livet i ham er lagt.

Blodstenkte fane i solen blinker, tusener frigjorte sjeler vinker. Slutt deg til Frelserens kjempende flokk. Du i Hans sier og død har nok.

Åtte års studier av Åndens nådegaver har forvandlet tusenvis av menneskeliv

Jeg tror det er tredje, hvis det ikke er fjerde gangen jeg tar fatt på Colin Whittakers bok: "7 pinsepionerer." Denne boken har nemlig både inspirert og fascinert meg. Det handler både om de syv personenes personlighet, men også om Gud virket i deres liv i denne begynnende fasen på det som kalles pinsevekkelsen. De syv som vi får korte biografier om er: Smith Wigglesworth, Stephen Jeffreys, William F.P Burton, Donald Gee, Harold Horton, Teddy Hodgson og Howard Carter. Sistnevnte - som her sees sammen med sin kone - stiftet jeg bekjentskap med første gangen jeg leste en annen pinsepioners biografi, nemlig Lester Sumrall. Howard Carter fikk spille en avgjørende rolle i Lester Sumralls liv. Selv fikk jeg møte Sumrall ved et par anledninger, og det var uforglemmelig. Den historien får jeg fortelle senere. For det var Howard Carters liv, jeg ville si bittelitt om i denne sammenhengen.

Howard Carter, som var en fremragende bibellærer og som Colin Whittaker kaller: "lærer med profet-salvelse", utfordret gjerne unge mennesker med disse ordene:

"Vær i brann for Gud og sett deres lit til Ham som har makt til å stille alle behov; vær menn med ett mål, èn visjon, èn ambisjon: Guds vilje!"

Historien om Howard Carter starter i et fengsel. I 1917 - Carter var født i 1891 - lå en av fangene i Dartmoor fengslet stadig på kne i cellen sin og kjempet med åndelige spørsmål. Hans søken hadde begynt noen måneder tidligere, mens han satt i fengslet i Wormwood Scrubs. "Hvem ville trodd," skriver Whittaker, "at det fra Dartmoor skulle komme åndelige sannheter som ble til velsignelse for hele pinsebevegelsen og den karismatiske fornyelsen?"

Nå var ikke Howard Carter sperret inne på grunn av noen kriminell handling. Han var militærnekter, som av samvittighetsgrunner ikke kunne delta i 1. verdenskrig. I åtte år var han oppslukt av ett eneste emne: Åndens gaver, slik Paulus omtaler dem i 1.Kor 12-14! Slik blir det åpenbaring og dybder av.

"Gjennom århundrer hadde kirken unnlatt å studere og søke disse ni vidunderlige gavene," skriver Whittaker og legger til: "I ensomhet i Wormwood Strubs og Dartmoor fikk Howard Carter del i Den Hellige Ånds lys, slik at han kunne gi videre en balansert og bibelsk undervisning om dette viktige emnet. Ennå har ingen greid å overgå ham på dette området."

Nå var det slik at Carter ikke hadde noe annet enn Bibelen sin i cella. Selv beskriver han sin søken på denne måten:

"Jeg vendte meg til himmelen med bønn om hjelp. Ville det behage Gud selv å gi meg lys? Ofte lengtet jeg etter lys og veiledning fra menneskelige kilder. Ingen hjelp var å finne, så jeg var tvunget til å greie meg med det lys Gud gav meg - stort eller lite. Og lyset kom - ikke som det plutselige, flammende lyset fra en meteor, men heller sakte og gradvis, lik dagen som gryr. I de første glimtet av lys Gud gav meg, så jeg at alle disse gavene er absolutt overnaturlige. Det ble klart for meg at en gave som manifesterer Den Hellige Ånd, ikke samtidig kan manifestere den menneskelige ånd. Min overbevisning på dette punkt har aldri senere vaklet."

Tenk å studere Åndens gaver i åtte år! Undervisningen kom til å forvandle tusenvis av menneskeliv. En av dem som ble sterkt påvirket av denne undervisningen, og Carters undervisning om menigheten, var min gode venn og åndelige far, John Noble. John forteller at å lytte til Howard Carters undervisning om Ånden og Åndens gaver var livsforvandlende. Hemmeligheten var jo at Carter selv hadde øst fra den beste kilden som finnes: Bibelen, og han hadde selv erfart Den Hellige Ånds dåp i sitt liv.

Om litt kommer det en egen serie om Åndens dåp og Åndens gaver på denne bloggen, etter mange oppfordringer fra bloggens lesere.

Er du interessert i å lytte til Howard Carters bibelundervisning, finnes det noen unike møteopptak her:

http://brothermel.com/listofhowardcarterrecordings.aspx

Hva tro er, del 3

Smith Wigglesworth (bildet) er blitt kalt "troens apostel", og det med rette. Skal man forstå hans tjeneste med å bringe helbredelse og frelse ut til så mange mennesker som han gjorde, må man forstå at nøkkelen til alt dette ligger i ordet tro. Wigglesworth sa en gang: "Stor tro produseres gjennom store kamper. Store vitnesbyrd og store triumfer kan kun komme av store prøvelser."

Men nå er det slik at Wigglesworth ikke oppnådde sin grad av tro i et eneste sprang. Han nådde dit fram gjennom en prosess, der han opplevde både nederlag og seier.

En mann spurte en gang Wigglesworth om hvordan kan vi komme i besittelse av en sterk tro? Til dette svarte Wigglesworth på sin karakteristiske måte: "Her er svaret: Først strå, så aks og til sist modent korn," og henviste til Mark 4,28. Hva mente han så med dette? Jo, Wigglesworth så for seg tre grader av tro:

1. Frelsende tro. Alle som tar imot Jesus som sin Frelser og Herre har mottatt en slik tro. Vi får den i fødselsdagsgave. Denne troen er som et frø som vil vokse når det får tilførsel av næring ved å høre Guds ord.

2. Troen som Herren Jesus har. I Gal 2,20 så Wigglesworth at det var Jesu tro det var snakk om, ikke tro på Guds Sønn. Det er Kristi egen tro som blir meddelt til Hans barn. I Gal 2,20 står det: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg."

3. Troens gave. Vi leser om denne i 1.Kor 12,7 og 9: "Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig... en annen får tro ved den samme Ånd."

For Wigglesworth var det enda et viktig poeng: Ved tro på Guds ord trengte han seg fram til troen på Ordets Gud. En uunngåelig følge av at du tror Gud som person, vil være at du tror hvert ord Han sier.

(fortsettes)

Å vandre med Gud

I går så jeg for første gang filmklipp av den legendariske britiske evangelisten Smith Wigglesworth, mannen som er blitt kalt Troens apostel. Det var interessant og spennende. Som jeg har nevnt på bloggen før, hører Smith Wigglesworth til de som har betydd mye for min egen trosvandring. I sin bok "Tro som forandrer verden", skriver en annen av pinsebevegelsens troshelter, Lester Sumrall, følgende om Wigglesworth og hans vandring med Gud:

"En gang spurte jeg Smith Wigglesworth: 'Wigglesworth, jeg har sett deg dusintalls ganger og du er alltid den samme. Hva kommer det av?' 'Sumrall', svarte han, 'jeg spør aldri Smith Wigglesworth hvordan han føler seg. Jeg forteller ham det.' Dette var Smith Wigglesworth som talte til Smith Wigglesworth. Det var en ånd som talte til en sjel. Hans iboende ånd talte til hans sinn, hans følelser og hans viljestyrke - talte til hans sinn hva det skulle tenke, hans følelser hvordan de skulle kjenne og for sin vilje, hva den skulle beslutte. Det var hans ånd som var konge i hans liv, inspirert av troen, for om det er noen som noensinne har vandret med Gud så er det Smith Wigglesworth. Selv om jeg var sammen med ham mange ganger, hørte jeg ham aldri tale ille om noen. Jeg hørte ham aldri si: 'Den der personen forkynner dårlig.' Om noen kritiserte en annen broder i hans hjem, sa han: 'Se å kom deg ut av mitt hus.' Han tillot en ikke å bli værende.

I boken sin forteller også Lester Sumrall, som jeg har hatt den store gleden av å møte, om en annen evangelist han har møtt:

Han sa til meg: 'Du forstår, Lester. Jeg setter veldig stor pris på deg og elsker deg. Om morgenen kan vi ha fellesskap, vi kan spille golf eller hva som helst. Men etter klokken 15 taler jeg ikke med noe menneske, selv ikke min kone, før jeg har avsluttet min preken. Jeg stenger døren for mennesker og vandrer med Jesus. Og når du henter meg og jeg står beredt til å gå på talerstolen, så står jeg og taler som en mann som nettopp har hørt fra Gud.' Etter å ha lyttet til ham kunne mennesker si: 'Å, han er virkelig en taler.' Nei. Han er en mann som vandrer med Gud. Han ber og da skjer det ting. Mennesker sa: 'Se! Se! Han er en trosmann.' Man trodde det var noe magisk, ettersom en stor mann hadde sagt at noe skulle skje, og det skjedde. Men forholdt seg ikke slik. Han hadde hatt fem timer alene i Guds hellige nærvær. Gud sa at dette er tro.

Lester Sumrall forteller så videre om Wigglesworth: Jeg spurte Smith Wigglesworth: 'Hvordan står du opp om morgenen? ' Han sa: 'Jeg setter mine føtter på gulvet og så danser jeg over hele mitt rom med oppløftede hender.' Han var en internasjonal evangelist, en mann som hadde betjent titusentalls mennesker. Uansett hvor han dro fantes det ikke store nok lokaler som kunne romme alle de som kom for å lytte til ham. Denne berømte Smith Wigglesworth danset innfor Herren i ti minutter, det var det første han gjorde om morgenen. Så leste han Guds ord. Etterpå bøyde han kne og ba. Etter det igjen samtalte han med mennesker som hadde behov og så besvarte han posten. Dette var hans oppgaver hver eneste dag han vandret med Herren.

Den første gangen jeg skulle treffe ham, hadde jeg nettopp gått av toget. Jeg var svært velkledd. Jeg hadde en veske i den ene hånden, en paraply hang over håndleddet og jeg hadde Londonavisen Daily Express under armen. Jeg ringte på døren. Smith kom og åpnet. Han så på meg og sa: 'Hva er det du har under armen?' 'Det er avisen' 'La den ligge igjen utenfor. Jeg tillater ikke slikt skrap inn i huset mitt. Hvorfor skulle jeg tillate slike løgner i mitt hus? La den ligge igjen utenfor.' Jeg la avisen igjen utenfor huset. Jeg hadde møtt en mann som vandret med Gud.

Få mennesker har tilbrakt så mye tid med å tale og vandre med Gud som denne mannen. Ikke underlig at han var så annerledes. Ikke underlig at nasjoner ble rystet. I Sverige har man sagt at ingen noensinne har rystet dette landet som Smith Wigglesworth gjorde. I Sveits har ingen noensinne samlet slike menneskemengder som Smith Wigglesworth. India, Afrika - overalt han kom skjedde det samme.

Han underviste om mye. Blant annet at man ikke behøver å bli syk for å dø. Og han døde selv på denne måten. Han døde i kirken, i et lite sakresti i nærheten av prekestolen. En del kirker i England har møtesalen i andre etasje. Ved 87 års alder hadde han gått opp de 20 trappetrinnnene til sakrestiet. Når han kom inn dit, falt han plutselig på gulvet. Han hadde ingen smerte, ingen sykdom, ingen angst. Ingenting av dette. Han reiste rett til himmelen. Det var ingen tvil om at han ville dø i nærheten av sin prekestol, den plass han elsket.

Så skriver Lester Sumrall: Skarer av religiøse mennesker vandrer ikke med Gud. De vandrer med syndere. De er forelsket i verden og søker etter materielle ting. Hele deres livs streven har å gjøre med det materielle.....

Det er ord å legge seg på sinne i dag.

Hentet fra: Lester Sumrall: Tro som förändrar världen. Livets Ords Förlag, 1988, side 80-83

En usvikekig tro på Guds ord og overgivelse til Herren

I går skrev jeg om bønnepioneren Kjell Sjöberg som ble barnevelsignet av ingen ringere enn Smith Wigglesworth, mannen som ble kalt for Troens apostel. Wigglesworth er en annen av troens helter som har fulgt meg mesteparten av mitt kristenliv. Jeg har lest mye av ham og mye om ham. Smith Wigglesworth er en av dise uvanlige mennesker i historien, som eksemplifiserer prinsippet om at Gud anvender vanlige mennesker, til å utrette ekstraordinære ting for sin evige hensikt.

Smith Wigglesworth grunnla ingen bevegelse, skrev selv ingen bøker, hadde ingen offentlige disippler. Ingen doktrine eller teologisk universitet er kalt opp etter hans navn, men gjennom sin djerve tro og spektakulære helbredelsestjeneste tente Wigglesworth vekkelsens ild i mange land rundt om i verden, også i Norge. Tusener tok imot Jesus som sin frelser, ble helbredet eller befridd fra demonisk undertrykkelse som et resultat av hans tjeneste.

Wigglesworths hemmelighet var hans absolutte tro og tillit til Guds ord og hans stadige bønn og fellesskap med Herren Jesus. Wigglesworth påsto at han, fra han lærte seg til å lese, til sin død 88 år gammel, aldri hadde lest noe annet enn Bibelen. Fra denne nærhet til Gud og Hans Ord strømmet en guddommelig kraft som andre i hans nærhet kunne kjenne. Han hadde alltid sitt Nyetestamente med seg, og leste i det mange ganger om dagen. Han tok regelmessige pauser hvor han satte seg ned for å lese og grunne på Ordet. Vi har mye å lære av denne mannens omgang med Gud, og av hans djerve tro.