Jeg tror det er tredje, hvis det ikke er fjerde gangen jeg tar fatt på Colin Whittakers bok: "7 pinsepionerer." Denne boken har nemlig både inspirert og fascinert meg. Det handler både om de syv personenes personlighet, men også om Gud virket i deres liv i denne begynnende fasen på det som kalles pinsevekkelsen. De syv som vi får korte biografier om er: Smith Wigglesworth, Stephen Jeffreys, William F.P Burton, Donald Gee, Harold Horton, Teddy Hodgson og Howard Carter. Sistnevnte - som her sees sammen med sin kone - stiftet jeg bekjentskap med første gangen jeg leste en annen pinsepioners biografi, nemlig Lester Sumrall. Howard Carter fikk spille en avgjørende rolle i Lester Sumralls liv. Selv fikk jeg møte Sumrall ved et par anledninger, og det var uforglemmelig. Den historien får jeg fortelle senere. For det var Howard Carters liv, jeg ville si bittelitt om i denne sammenhengen.
Howard Carter, som var en fremragende bibellærer og som Colin Whittaker kaller: "lærer med profet-salvelse", utfordret gjerne unge mennesker med disse ordene:
"Vær i brann for Gud og sett deres lit til Ham som har makt til å stille alle behov; vær menn med ett mål, èn visjon, èn ambisjon: Guds vilje!"
Historien om Howard Carter starter i et fengsel. I 1917 - Carter var født i 1891 - lå en av fangene i Dartmoor fengslet stadig på kne i cellen sin og kjempet med åndelige spørsmål. Hans søken hadde begynt noen måneder tidligere, mens han satt i fengslet i Wormwood Scrubs. "Hvem ville trodd," skriver Whittaker, "at det fra Dartmoor skulle komme åndelige sannheter som ble til velsignelse for hele pinsebevegelsen og den karismatiske fornyelsen?"
Nå var ikke Howard Carter sperret inne på grunn av noen kriminell handling. Han var militærnekter, som av samvittighetsgrunner ikke kunne delta i 1. verdenskrig. I åtte år var han oppslukt av ett eneste emne: Åndens gaver, slik Paulus omtaler dem i 1.Kor 12-14! Slik blir det åpenbaring og dybder av.
"Gjennom århundrer hadde kirken unnlatt å studere og søke disse ni vidunderlige gavene," skriver Whittaker og legger til: "I ensomhet i Wormwood Strubs og Dartmoor fikk Howard Carter del i Den Hellige Ånds lys, slik at han kunne gi videre en balansert og bibelsk undervisning om dette viktige emnet. Ennå har ingen greid å overgå ham på dette området."
Nå var det slik at Carter ikke hadde noe annet enn Bibelen sin i cella. Selv beskriver han sin søken på denne måten:
"Jeg vendte meg til himmelen med bønn om hjelp. Ville det behage Gud selv å gi meg lys? Ofte lengtet jeg etter lys og veiledning fra menneskelige kilder. Ingen hjelp var å finne, så jeg var tvunget til å greie meg med det lys Gud gav meg - stort eller lite. Og lyset kom - ikke som det plutselige, flammende lyset fra en meteor, men heller sakte og gradvis, lik dagen som gryr. I de første glimtet av lys Gud gav meg, så jeg at alle disse gavene er absolutt overnaturlige. Det ble klart for meg at en gave som manifesterer Den Hellige Ånd, ikke samtidig kan manifestere den menneskelige ånd. Min overbevisning på dette punkt har aldri senere vaklet."
Tenk å studere Åndens gaver i åtte år! Undervisningen kom til å forvandle tusenvis av menneskeliv. En av dem som ble sterkt påvirket av denne undervisningen, og Carters undervisning om menigheten, var min gode venn og åndelige far, John Noble. John forteller at å lytte til Howard Carters undervisning om Ånden og Åndens gaver var livsforvandlende. Hemmeligheten var jo at Carter selv hadde øst fra den beste kilden som finnes: Bibelen, og han hadde selv erfart Den Hellige Ånds dåp i sitt liv.
Om litt kommer det en egen serie om Åndens dåp og Åndens gaver på denne bloggen, etter mange oppfordringer fra bloggens lesere.
Er du interessert i å lytte til Howard Carters bibelundervisning, finnes det noen unike møteopptak her:
http://brothermel.com/listofhowardcarterrecordings.aspx
4 kommentarer:
Jeg fant dette på k-s.no som jeg syntes var veldig interessant. Kanskje du kjenner til dette besøket fra før. Men dette stod iallefall og lese:
"Den kjente kirkelederen David Wang besøker Norge sammen med to ledere for fellesskapet av uregistrerte husmenigheter i Kina.
Wang har besøkt Norge mange ganger, men for de kinesiske kirkelederne er det den første reisen utenfor Kina. David Wang har nylig trådt tilbake som leder av misjonsorganisasjonen «Asian Outreach» i Hong Kong, for å kunne benytte all sin tid på Kina. Han er en av de kirkeledere som sitter inne med mest detaljer om den aktuelle situasjonen for kristne i Kina.
Det blir møter i Bergen, Trondheim, Fræna, Lillehammer, Gjøvik, Elverum, Oslo og Drammen."
Da ser det ut til at både Gjøvik og mitt nærområde (Fræna) får meget spennende gjester på besøk med det første. Møteserien starter på lørdag.
Stener
Flott at du opplyser oss om dette, Stener. Dette skal jeg få med meg. Det begynner å bli mange år siden jeg traff David Wang. Han har faktisk vært på Gjøvik flere ganger! Wang er en av de mest betydningsfulle kristne lederne i Asia, så han er vel verd å høre. Skriv gjerne om dine inntrykk når han har vært i Fræna!
Guds rike velsignelse over dagen.
Dette var merkeleg. Eg er midt i ei bok av Francis McNutt som heiter "The Nearly Perfect Crime", der forbrytinga er korleis kyrkja sjølv utsløkte åndskrafta og spesielt lækjedomsgåva i løpet av hundreåra etter Konstantin. Fram til kristendommen vart offisiell religion i Romarriket var lækjedom og åndsdåp vanlege komponentar i kristenlivet. (men åndsdåpen hendte som regel samstundes med dåpen i vatn) Boka handlar altså mykje om åndsdåpen, og i går kveld fann eg meg tenkjande på om ikkje du kunne skriva litt om åndsdåpen og åndens gåver på bloggen din, Bjørn Olav. Og så finn eg dette morgonen etter!
Spesielt skulle eg ynskja at du kunne koma inn på denne tosidigheita som kjenneteikner mange av oss: Me anerkjenner kor viktig åndsdåpen og åndsgåvene er, men har samtidig negative erfaringar med ein del ytterleggåande karismatikk. Slik har i alle fall eg det, og mange eg kjenner. I sommar skreiv du om kor framandgjort du kjende deg på pinsevenene sitt sommarstevne, og slik kjende eg det også (som også var til stades). I staden har mange av oss begynt å kikka i retning av dei historiske kyrkjesamfunna. Eg snakka nyleg med ein ortodoks lector (liturg) som kunne fortelja at han kjende fleire ortodokse som talte i tunger. Så den heilage ande og åndsdåpen er ikkje fråverande i den tradisjonen. Samstundes har ein det med at dei store åndelege opplevingane er forbeholdt "superåndelege" helgnar, munkar, staretsar og prestar. Det kan vel ikkje vera rett?
Den karismatiske fornyinga på den andre sida, har ein tendens til å havna i den mest openberre vranglære. I tillegg til manipulasjonsteknikkar og pengekjærleik. Noko som har etterlatt mange av oss såra og villfarne. Charles Branham og branhamittane, Kansas City-profetane, Lakeland-vekkjinga, englefjør, gullstøv, bjeffande kristne, «drunken glory», kvinnelege englar, den nye reformasjonen, «Guddommelig helse», Manifest sons of god-doktrinen for å nevna noko. Når enkelt-kyrkjelydar vert heilt fristilte og historielause ser dette ut til å bli resultatet.
Slik eg ser det no, er kanskje den beste løysinga å kombinera det beste frå to verder. Åndsdåpen og åndsgåvene som dei karismatiske fokuserer så mykje på, og henta resten frå den ortodokse tradisjonen (eller kanskje den anabaptistiske/ menonittiske?) tradisjonen. Ikkje heilt ulikt Peter Halldorf, pinsevenen som vart ortodoks utan å slutta å vera pinseven. Ein av dei mange verdifulle tinga i den ortodokse tradisjonen er at den enkelte forsamling alltid står i nettverk med ein biskop, som kan passa på at det ikkje snik seg inn vranglære. Men eg er litt usikker på korleis dei ortodokse ser på åndsdåpen. Kanskje det også er noko du kan utfylla, Bjørn Olav. Lat oss be om visdom i dette viktige temaet.
Mvh. Øystein Lid
Tusen takk for meget viktig innspill, Øystein. Jeg har merket meg dine synspunkter, og vil berøre dem i den nye artikkelserien. Problemstillingene dine synes jeg er svært interessante. Og ja - jeg kjenner flere ortodokse som ber i tunger. På mange måter er Østkirken Helligåndens kirke.
Legg inn en kommentar