Menigheten i Jerusalem - et apostolisk fellesskap, del 2

Det hele begynte på Øvresalen, med dager i bønn for så å flyttes ut på gatene i Jerusalem. Når menigheten var grunnlagt kom den sammen både i hjemmene og i Salomos bueganger på Tempelområdet. En forunderlig tid begynner, en ny tidsepoke. Med ett er menigheten her, denne nye skapningen som Gud så lenge har lengtet etter, ja helt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke noe utenom menigheten kan tilfredsstille Guds begjær. Kristi menighet grunnlegges i forbindelse med - ukenes høytid - pinse. Det er ingen tilfeldighet. Ingenting er tilfeldig i Guds planlegging. Pinse er førstegrødens tid. Denne høytiden ble symbolisert med et rituale som ble gjennomført tre dager etter påske. Men la oss ta alt i riktig rekkefølge:


Da Jesus ble kryssforhørt i retten, skjedde noe samtidig. En gruppe prester gransket omhyggelig et lam for å forsikre seg om at det var lyteløst, slik Loven krevde. Disse to hendelsene - henrettelsen av Jesus og slaktingen av påskelammet - skjedde nøyaktig samtidig. I det Jesus blir ført til retterstedet, blir også det lyteløse lammet brakt til templet og gjort i stand til slakting.


Neste dag var det lørdag - alle respekterte sabbatshvilen. Søndagen nærmet seg. Da skulle feiringen av det som kalles førstegrøden finne sted. Like før soloppgang søndag morgen dro en av prestene ut fra templet ut til en åker utenfor Jerusalem. Der gransket presten omhyggelig jordsmonnet for å se om noen spirer hadde brutt jordskorpa. Presten nådde frem idet sola sto opp og de første morgenstrålene lyste over åkeren framfor ham. Da han bøyde seg ned ved randen av åkeren, så han det! Like ved føttene hans hadde en spire brutt igjennom. Førstegrøden av årets avling hadde vist seg! Presten bøyde seg, avdekket spiren omhyggelig og begynte å løfte den ut av jorda.


Presten bar spiren tilbake til Templet. Der gjennomførte han ritualet for førstegrøden. Med løftede hender holdt han spiren foran alteret. Så svingte han den fram og tilbake foran Guds ansikt. På denne måten ofret han det spirende kornet til Gud. Det var et takksigelsesrituale for å at såkornet hadde brutt fram fra jorda.


I mellomtiden går ryktene om at Jesu grav er funnet tom.


Slik ble avslutningen av den andre store høytiden markert, feiringen av det førstegrødens fest.


Nøyaktig 40 dager senere, om syv uker, vil den neste store høytid finne sted. Den dagen vil presten vende tilbake til åkeren der han tidligere har funnet spiren. Da vil kornet være modent, og han vil ta med seg et fange hvete. Den dagen er pinsedag. Såkornet var sådd i påsken, og var nå blitt en rik kornhøst, moden til å skjæres. Presten samler nok til to kornbånd, og vender så tilbake til Jerusalem.


Inne i templet går han bort til et bord og begynner å treske kornet. Så tar han en rund, glatt stein og knuser kornet omhyggelig. Han maler det inntil han har en liten haug med finmalt mel. Så heller han forsiktig vann over og knar det til en deig. Deigen formes til et brød, og brødet settes inn i en oppvarmet ovn. Presten venter. Ovnen var svært varm, det gløder der inne.


Om et øyeblikk vil presten åpne ovnsdørene og tar brødet ut av ovnen. Samtidig på Øvresalen er 120 menn og kvinner samlet i bønn. Med ett er det som om et veldig stormvær fyller huset. Noe slikt som dette hadde aldri skjedd før. I templet tar presten det ferdigstekte brødet ut av ovnen. Et guddommelig såkorn har spirt. Dette guddommelige liv hadde engang bodd i bare ett menneske, i dag er såkornet knust, det er blitt til et brød. Det guddommelige liv er blitt mange til del.


Presten løfter brødet frem foran Herren. Pinsefestens dag er kommet. Nei, mer enn det: Den er oppfylt. Den guddomelige hensikt med universets eksistens var blitt åpenbart. Guds høyeste tanke var blitt synlig på jorda. Himmelen rørte bokstavelig ved jorda, i det menigheten trer frem. Det skjer i Jerusalem. Og jordens historie er aldri blitt den samme siden.

(fortsettes)