Norges kanskje mest interessante og spennende tidsskrift, Agenda 3:16, som utgis av Normisjon, har et særdeles interessant temanr nå i september. De setter søkelys på fenomenet "Menighets-shopping". Kristne som går fast til gudstjeneste gjør det ikke nødvendigvis bare i èn menighet. Nå er det selvsagt slik at det er storbyene med mange ulike menigheter som er mest utsatt for dette utslaget av vår individualistiske tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. Om hvordan jeg skal få tilfredsstilt mine behov. Agenda 3.16 har møtt forskere, fagfolk,, menighetsledere, teologer, en biskop og selvsagt noen shoppere for å kartlegge hvorfor ikke alle har et åndelig hjem. Absolutt meget lesverdig. Skaff deg dette nr og les selv!
Gjennom dette temaet setter dette tidsskriftet søkelyset ikke bare på fenomenet menighets-shopping, men hele vår forbrukerkultur. Det som egentlig handler om bruk og kast. Utfordringen vår er kanskje dette: Vi har liten forståelse for hva den nytestamentlige menigheten egentlig er for noe. Våre gudstjenester handler om hvordan jeg skal bli møtt, hvordan jeg får mine behov dekket. Hvor annerledes Apgj 13,1-2 er!
"I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyrène, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingefyrsten Herodes, og Saulus. MENS DE TJENTE HERREN og fastet, sa Den Hellige Ånd ...."
Den nytestamentlige gudstjenesten kretset om å betjene Herren, ikke først og fremst å betjene folk. Man kom sammen for å tilbe og lovprise Gud, og rettet fokus og oppmerksomhet på å tjene Ham. Vi tenker først og fremst på hvordan folk skal bli møtt, og betjent. DET er den store forskjellen!
Agenda 3.16 har satt opp en oversikt over hvorfor man shopper, og hvorfor man bør holde seg til èn menighet. Her heter det:
Hvorfor shoppe: * Får med seg litt av hvert. * Mer variasjon. * Høre flere ulike talere. * Lite forpliktende. * Fleksible møtetider. * Møte flere venner.
Hvorfor bare èn menighet? * Fast kristent fellesskap. * Kristendommen er en fellesskapsreligion. * Ro i sjel og sinn. * Frihet i å ha valgt. * Visshet i hvor man skal neste søndag. * Stabilitet. * Tilhørighet. * Støtte i tynt og tykt. * Mulighet til å vokse. * Mulighet til å bidra. * Mulighet til å forandre. * Kontinuitet i undervisningen. * Eierforhold til menigheten. * Få et åndelig hjem.
En av de som blir intervjuet i forbindelse med dette tema er pastor i Oslo Vineyard, Ole Petter Erlandsen. Jeg synes Erlandsen gir uttrykk for mange viktige ting i dette intervjuet. Nå er ikke Erlandsen negativ til at mennesker får prøve ut og finne hvilken menighet man vil tilhøre:
- Generelt vil vi mye heller at folk finner seg et godt åndelig hjem et annet sted, enn at de er passive medlemmer i Vineyard. Finn deg et sted du kan vokse. Hvis det ikke er Vineyard, gå videre, sier Erlandsen.
Pastoren i Oslo Vineyard er betenkt hvis letingen etter kirke gjør menigheten til forbruksvare eller handlesenter. Fellesskap blir da redusert til en subjektiv opplevelse. Hvis ting ikke er bra nok svitsjer man:
- Shoppingkristendom kan bli en tro på at menighetslivet er å få, ikke gi. Mennesker som bare forventer å få, blir ofte kritiske betraktere istedenfor verdifulle bidragsytere. Sagt på en annen måte: Folk oppfører seg om de tror de bor på hotell enn om de forstår at de er med å bygge en familie, sier Erlandsen og legger til:
- Nettopp ved å forkynne hva det kristne fellesskap er, at man kan tjene sammen med andre og kjenne seg hjemme et sted. Ikke gi etter for forbrukerkulturen. Gi folk mat - evangeliet, ikke godteri. Det er det vi er kalt til.
9 kommentarer:
Preses blant biskopene i Den norske kirke sier det så flott:
"Vi er ikke skapt til å være rotløse, åndelige vagabonder, men kristne, som har en trygg forankring i et fellesskap."
De fleste shoppingkristne som jeg vet om, er upopulære mennesker som ikke har noe særlig å bidra med. Oftest er det enslige, gamle damer som stabber avgårde fra menighet til menighet. Vi hilser ikke på dem. Vekk med dem.
Den andre gruppen jeg vet om, er slike som mener om seg selv at de har mye å bidra med, men de får ikke oppgaver som interesserer dem.
De sutrer og klager bestandig. Vekk med dem.
Det kommer jo også fram i tabloid-pressen at menighetene er de hotteste sjekkestedene. Man leiter etter en make. Når de har funnet en, ser du dem aldri mer. Jeg har ikke tall på hvor mange sånne jeg vet om. Det er vel dèn gruppen jeg for min del liker dårligst. De er utrolig kjedelige mennesker. Uff og uff! Men hvem vet - det ser jo ut som om noen slike er blitt ledet.
xxx - Hjemmesitter
Dette har ingenting med denne posten å gjøre, men et spørsmål vedr en person jeg er nyskjerrig på.
Jeg tenker på Meister Eckhardt. Kjenner du til ham. Har du lest noe av ham? Er det sunn spiritualitet han forfekter? Jeg vet at en av hans nærmeste læresveiner Johannes Tauler var universialist. Var eckhardt også det?
MT
Jeg tror at mange går innom forskjellige menigheter for at de er på leiting etter et godt åndelig fellesskap. Noen har godt i felleskap men har valgt å trekke seg ut for de har ikke funnet sin plass. Det er vel ikke til å komme bort i fra at mange menigheter er veldig overfladiske og lite inkluderende.
Jeg synes at det er positivt at folk besøker ulike menigheter. Ta f.eks møtet med David Wang. Av de ca 40 om hørte på, var 37 stk. fra den lokale mengigheten, tre 3 resterende fra en nabo menighet. Når slik anledning byr seg synes jeg at det er rart at ikke flere utenfra kommer på besøk til den lokale menigheten som har gjester fra Kina. De er jo mange som har interesse at å høre om de kristnes situasjon i Kina. Men det virker som om mange er så bundet til sin menighet at dersom det er møte kræsj, så kan de iallefall ikke gå til nabo menigheten for en kveld. Jeg synes det er leit. For min egen del valgte jeg å gå høre på kineserne framfor å være med på dugnad i menigheten der jeg står som medlem. Var det et dårlig valg av meg?
Jeg forstår godt poenget med Agenda 3:16 artikkel. Det er klart at mange surfer fra den ene menighet etter den andre og vil ha det beste (det de tror er det beste) fra alle kanter. Jeg ønsker ikke å være en surfer, men tar gjerne et besøk til ulike menigheter og på den måten kan jeg også bygge relasjoner. Fordi du lutheraner så kan du helt sikkert også gå bl.a pinsevenner i blant. Det må da vel være sunt.
Men det viktigste er at en hver kristen finner sitt åndelig felleskap. Det er alt for mange som velger å holde seg utenfor. Av ulike årsaker, dessverre.
Stener
xxx
Det er nok ingen av disse gruppene jeg tenker på, når jeg tenker på shoppingkristne.
Interessant det du skriver om, Stener. Det samme skjedde også her på Gjøvik. Møtet ble lagt til den lokale pinsemenigheten, som sluttet rimelig bra opp om møtet. De få som kom utenfra kom fra Frikirken, Misjonsforbundet, Baptistkirken og Livets Senter. De var ikke mange. Helt enig med deg: Ved slike anledninger burde vi være mye flinkere til å besøke hverandre og slutte opp om slike møter. Vi er nok oss selv nok - dessverre. Valget du gjorde var absolutt ikke dårlig. Dunader kan vi vel gjøre når som helst, David Wang og disse to husmenighetslederne fra Kina, kom den ene gangen.
Det er selvsagt mange årsaker til at folk shopper - noen av dem er legitime også. Legitime grunner er jo de du selv nevner, og jeg vil legge til: Mange menigheter fungerer ikke som nytestamentlige forsamlinger. Mer som organisasjoner.
MT
Jeg kommer tilbake med et svar litt senere.
Ble litt nysgjerrig på hvorfor mine tre forslag til menighets-shoppere ble nedstemt, så jeg slo opp Agenda 3,16 på nettet for å få litt mer innsikt.
Jo, jeg skjønner nå at dette er noe nytt, nytt i den forstand at nå er det ikke bare sosiale tapere som driver på med det, men også åndsfriske, ressurssterke, populære mennesker. Før var det jo et bevis på at en var en outsider, en "går i zik-zak inn i dusjen" - person, hvis en dukket opp på møter overalt. Men interessant er det at det står at "få vil vedkjenne seg at de gjør det". Da må det vel henge "litt" igjen da, den holdningen vi hadde til dette for 20 år siden? "Litt", men ikke så mye at det gjør noe?
Fenomenet er etter min mening ikke nytt, men at ressurssterke personer nærmest velger dette frivillig, må vel sies å være nytt.
xxx
En må og huske på at en selv er ansvarlig for at en finner en sunn menighet. Hører flere sier at bare så lenge en har et sted å gå er det bra. Høres for meg litt lettvint. Det er som om en ikke ønsker å innse at det faktisk finnes usunne menigheter. Usunne menigheter, da tenker jeg først og fremst lederskap/eldste og pastor i forhold til styring av menigheten. Spørsmålet er om en bruker Nytestamentlig menighetsmodell eller en modell der inspirasjonen har kommet fra en annen plass. Det er bra en har en form for fellesskap hvis en ikke har fast tilhørighet, men før en finner en fast plass, må en se til menigheten/fellesskapet er sunt. Det finnes selvfølgelig andre grunner for at folk menighetsshopper og at de grunnene er gjerne mindre legitime.
Legg inn en kommentar