Er herlige opplevelser nok til å bygge en menighet?

Hva er grunnlaget for å starte en menighet? Spørsmålet er aktualisert etter en reportasje i Korsets Seier om den nye "Toronto"-menigheten som skal startes i Oslo til høsten.

Med forbehold om at menighetens pastor Jostein Hågan er gjengitt korrekt, så sier han:

"En av grunnene til at John og Carol Arnott ønsket å plante menigheten, var at de fikk flere henvendelser fra brennende og glade mennesker som ønsket å ha herlige konferanser hele året."

Da spør jeg: Er dette virkelig en årsak til å starte en ny menighet? Skal det virkelig ikke mer til?

Jeg vil tro det er mer som ligger i bunnen, men uttalelsen fra Jostein Hågan er i grunnen ganske tidstypisk. Det er opplevelsene som settes i forgrunnen. Det ser man tydelig av ordvalget: brennende, glade og herlige.

Sannheten er likevel den at mennesker etter hvert går seg trett på opplevelsene, og trenger noe mer. Og da ikke i betydningen flere og sterkere opplevelser, men noe som er fast og urokkelig og trygt. Det er jo nettopp den enorme slitasjen vi ser hos mange mennesker som har gitt seg i kast med den ene nye trenden etter den andre, i enkelte kristne sammenhenger.

Dessuten må det jo være et tankekors at det skal plantes en menighet i Oslo som har til hensikt å holde "herlige konferanser hele året". Er ikke målet å vinne nye mennesker for Jesus? Ikke at kristne skal ha det så herlig hele tiden? Og det problematiske oppstår jo når kristne fra andre menigheter forlater sine sammenhenger, for å bli med i en annen menighet, fordi det "oppleves så mye sterkere" der. Da har man jo ikke oppnådd stort annet enn å flytte noen mennesker fra ett sted, til et annet. Hva tenker de som har stått bak "Catch the Fire" konferansene, og som mente at Toronto hadde noe å tilføre Kristi kropp, og som nå ser at det startes en ny menighet med pastorparet fra Toronto som tilsynsansvarlige? Er det ikke dette vi har sett i så mange sammenhenger, at det som skulle være til velsignelse for hele Kristi kropp, ender opp med nye menigheter som har dette som sitt spesialfelt? Er det ikke dette som er protestantismens sykdom?

Kristi kropp er noe annet enn herlige møter og konferanser.

Vi må grave djupere etter røttene våre, enn bare å surfe på overflaten og leve på den ene bølgen etter den andre. Hva skjer når Toronto bare er et minne om noe som engang var?

Jeg er redd at dette er en nokså vaklende grunn å bygge på. Jeg er redd dette ikke er klippen som Kristus bygger sin menighet på.

Menighets-shopping

Norges kanskje mest interessante og spennende tidsskrift, Agenda 3:16, som utgis av Normisjon, har et særdeles interessant temanr nå i september. De setter søkelys på fenomenet "Menighets-shopping". Kristne som går fast til gudstjeneste gjør det ikke nødvendigvis bare i èn menighet. Nå er det selvsagt slik at det er storbyene med mange ulike menigheter som er mest utsatt for dette utslaget av vår individualistiske tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. Om hvordan jeg skal få tilfredsstilt mine behov. Agenda 3.16 har møtt forskere, fagfolk,, menighetsledere, teologer, en biskop og selvsagt noen shoppere for å kartlegge hvorfor ikke alle har et åndelig hjem. Absolutt meget lesverdig. Skaff deg dette nr og les selv!

Gjennom dette temaet setter dette tidsskriftet søkelyset ikke bare på fenomenet menighets-shopping, men hele vår forbrukerkultur. Det som egentlig handler om bruk og kast. Utfordringen vår er kanskje dette: Vi har liten forståelse for hva den nytestamentlige menigheten egentlig er for noe. Våre gudstjenester handler om hvordan jeg skal bli møtt, hvordan jeg får mine behov dekket. Hvor annerledes Apgj 13,1-2 er!

"I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyrène, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingefyrsten Herodes, og Saulus. MENS DE TJENTE HERREN og fastet, sa Den Hellige Ånd ...."

Den nytestamentlige gudstjenesten kretset om å betjene Herren, ikke først og fremst å betjene folk. Man kom sammen for å tilbe og lovprise Gud, og rettet fokus og oppmerksomhet på å tjene Ham. Vi tenker først og fremst på hvordan folk skal bli møtt, og betjent. DET er den store forskjellen!

Agenda 3.16 har satt opp en oversikt over hvorfor man shopper, og hvorfor man bør holde seg til èn menighet. Her heter det:

Hvorfor shoppe: * Får med seg litt av hvert. * Mer variasjon. * Høre flere ulike talere. * Lite forpliktende. * Fleksible møtetider. * Møte flere venner.

Hvorfor bare èn menighet? * Fast kristent fellesskap. * Kristendommen er en fellesskapsreligion. * Ro i sjel og sinn. * Frihet i å ha valgt. * Visshet i hvor man skal neste søndag. * Stabilitet. * Tilhørighet. * Støtte i tynt og tykt. * Mulighet til å vokse. * Mulighet til å bidra. * Mulighet til å forandre. * Kontinuitet i undervisningen. * Eierforhold til menigheten. * Få et åndelig hjem.

En av de som blir intervjuet i forbindelse med dette tema er pastor i Oslo Vineyard, Ole Petter Erlandsen. Jeg synes Erlandsen gir uttrykk for mange viktige ting i dette intervjuet. Nå er ikke Erlandsen negativ til at mennesker får prøve ut og finne hvilken menighet man vil tilhøre:

- Generelt vil vi mye heller at folk finner seg et godt åndelig hjem et annet sted, enn at de er passive medlemmer i Vineyard. Finn deg et sted du kan vokse. Hvis det ikke er Vineyard, gå videre, sier Erlandsen.

Pastoren i Oslo Vineyard er betenkt hvis letingen etter kirke gjør menigheten til forbruksvare eller handlesenter. Fellesskap blir da redusert til en subjektiv opplevelse. Hvis ting ikke er bra nok svitsjer man:

- Shoppingkristendom kan bli en tro på at menighetslivet er å få, ikke gi. Mennesker som bare forventer å få, blir ofte kritiske betraktere istedenfor verdifulle bidragsytere. Sagt på en annen måte: Folk oppfører seg om de tror de bor på hotell enn om de forstår at de er med å bygge en familie, sier Erlandsen og legger til:

- Nettopp ved å forkynne hva det kristne fellesskap er, at man kan tjene sammen med andre og kjenne seg hjemme et sted. Ikke gi etter for forbrukerkulturen. Gi folk mat - evangeliet, ikke godteri. Det er det vi er kalt til.