Tidligere muslim planter kristne menigheter i Toronto

Nadeem Qazi (bildet), er en tidligere muslim, som har funnet Jesus som sin Frelser og Herre, og som nå virker som misjonær for Sørstatsbaptistene i Toronto i Canada. Her har han grunnlagt menigheter for å nå pakistanere og andre fra sørasiatiske nasjonaliteter som er bosatt i byen.

Qazi er født av muslimske foreldre i Pakistan. Lik mange andre pakistanske barn ble han opplært i Islam, og åtte år gammel hadde han studert hele Koranen og lært hvordan han skulle være en god muslim. 25 år gammel dro han til Danmark for å studere og ta en doktorgrad i filosofi. Her møtte han noen kristne medstudenter og som introduserte ham for evangeliet, og Qazi opplevde frelsens under. Det tok en stund før han tok mot til seg og fortalte sine foreldre at han var blitt en kristen. Hans far ville ikke akseptere det som hadde skjedd med sønnen, og de støtet ham ut fra familien.

"Men jeg angrer likevel ikke," sier Qazi som reiste tilbake til Pakistan og forkynte evangeliet der. Her plantet han også flere menigheter.

"Det var en slik glede for meg å reise tilbake til Pakistan for å fortelle om Jesus, og det fantes så mange muligheter," forteller han.

Etter flere år i misjonstjeneste i Pakistan fikk han advarsler fra pakistanske myndigheter. De mente at hans kone var i livsfare. Sammen med kona Jamila flyktet de to til Canada. De ble overrasket over å se så mange pakistanere og indere i nabolaget hvor de bodde, at de bestemte seg for å bli venner med dem og forkynne evangeliet for dem.

Og det har de fortsatt med. Nå har Qazi startet flere menigheter i Toronto, og mange muslimer kommer til tro gjennom dette arbeidet.

Er herlige opplevelser nok til å bygge en menighet?

Hva er grunnlaget for å starte en menighet? Spørsmålet er aktualisert etter en reportasje i Korsets Seier om den nye "Toronto"-menigheten som skal startes i Oslo til høsten.

Med forbehold om at menighetens pastor Jostein Hågan er gjengitt korrekt, så sier han:

"En av grunnene til at John og Carol Arnott ønsket å plante menigheten, var at de fikk flere henvendelser fra brennende og glade mennesker som ønsket å ha herlige konferanser hele året."

Da spør jeg: Er dette virkelig en årsak til å starte en ny menighet? Skal det virkelig ikke mer til?

Jeg vil tro det er mer som ligger i bunnen, men uttalelsen fra Jostein Hågan er i grunnen ganske tidstypisk. Det er opplevelsene som settes i forgrunnen. Det ser man tydelig av ordvalget: brennende, glade og herlige.

Sannheten er likevel den at mennesker etter hvert går seg trett på opplevelsene, og trenger noe mer. Og da ikke i betydningen flere og sterkere opplevelser, men noe som er fast og urokkelig og trygt. Det er jo nettopp den enorme slitasjen vi ser hos mange mennesker som har gitt seg i kast med den ene nye trenden etter den andre, i enkelte kristne sammenhenger.

Dessuten må det jo være et tankekors at det skal plantes en menighet i Oslo som har til hensikt å holde "herlige konferanser hele året". Er ikke målet å vinne nye mennesker for Jesus? Ikke at kristne skal ha det så herlig hele tiden? Og det problematiske oppstår jo når kristne fra andre menigheter forlater sine sammenhenger, for å bli med i en annen menighet, fordi det "oppleves så mye sterkere" der. Da har man jo ikke oppnådd stort annet enn å flytte noen mennesker fra ett sted, til et annet. Hva tenker de som har stått bak "Catch the Fire" konferansene, og som mente at Toronto hadde noe å tilføre Kristi kropp, og som nå ser at det startes en ny menighet med pastorparet fra Toronto som tilsynsansvarlige? Er det ikke dette vi har sett i så mange sammenhenger, at det som skulle være til velsignelse for hele Kristi kropp, ender opp med nye menigheter som har dette som sitt spesialfelt? Er det ikke dette som er protestantismens sykdom?

Kristi kropp er noe annet enn herlige møter og konferanser.

Vi må grave djupere etter røttene våre, enn bare å surfe på overflaten og leve på den ene bølgen etter den andre. Hva skjer når Toronto bare er et minne om noe som engang var?

Jeg er redd at dette er en nokså vaklende grunn å bygge på. Jeg er redd dette ikke er klippen som Kristus bygger sin menighet på.

Cowboy og indianer på kristent møte

Da jeg var liten var skogen utenfor barndomshjemmet mitt et yndet sted for å leke cowboy og indianer. I de lange sommerferiene red jeg på min usynlige hest, for å lete etter skumle indianere eller hestetyver! Nå ser det ut til at noen ikke er helt ferdig med å leke, men tar med seg leken inn på kristne møter. Det har vakt berettiget oppsikt at Duncan Smith fra Toronto (til venstre på bildet) "skjøt på personer i salen med Guds kraft ved å simulere geværild", for i sitere ukeavisen Korsets Seier. Det skjedde i forbindelse med et ungdomsmøte på Oase-stevnet. Jeg undres på hva det neste karismatiske krumspringet blir? Før Duncan Smith dro frem rifla på Oase, har vi hatt Rodny Howard-Brown som fyker rundt og simulerer maskingevær, og andre som kaller seg "Holy Spirit bartender", om det ikke var han det også. Her på Gjøvik hadde en menighet en person som sto og ravet på talerstolen under hele møtet, uten å kunne si et eneste ord. Han var visst "drukken i Ånden". Og så kommer Todd Bentley og leker seg med vannet, eller slår folk i magen, eller sparker gamle damer i hodet, eller løper ned små kinesere. Jeg undres på om vi ikke bør sende avgårde noen av disse karene til Disney land, Lakeland er vel ikke så langt unna, slik at de kunne få lekt fra seg? Men for å bli seriøs: Å be for syke og lidende mennesker er så alvorlig at vi burde ta dem på alvor, og vente med leken til vi finner et sted hvor vi ikke kan skade andre, enten fysisk eller psykisk. (Foto: Leif Ingvald Skaug/Korsets Seier)