Hva er grunnlaget for å starte en menighet? Spørsmålet er aktualisert etter en reportasje i Korsets Seier om den nye "Toronto"-menigheten som skal startes i Oslo til høsten.
Med forbehold om at menighetens pastor Jostein Hågan er gjengitt korrekt, så sier han:
"En av grunnene til at John og Carol Arnott ønsket å plante menigheten, var at de fikk flere henvendelser fra brennende og glade mennesker som ønsket å ha herlige konferanser hele året."
Da spør jeg: Er dette virkelig en årsak til å starte en ny menighet? Skal det virkelig ikke mer til?
Jeg vil tro det er mer som ligger i bunnen, men uttalelsen fra Jostein Hågan er i grunnen ganske tidstypisk. Det er opplevelsene som settes i forgrunnen. Det ser man tydelig av ordvalget: brennende, glade og herlige.
Sannheten er likevel den at mennesker etter hvert går seg trett på opplevelsene, og trenger noe mer. Og da ikke i betydningen flere og sterkere opplevelser, men noe som er fast og urokkelig og trygt. Det er jo nettopp den enorme slitasjen vi ser hos mange mennesker som har gitt seg i kast med den ene nye trenden etter den andre, i enkelte kristne sammenhenger.
Dessuten må det jo være et tankekors at det skal plantes en menighet i Oslo som har til hensikt å holde "herlige konferanser hele året". Er ikke målet å vinne nye mennesker for Jesus? Ikke at kristne skal ha det så herlig hele tiden? Og det problematiske oppstår jo når kristne fra andre menigheter forlater sine sammenhenger, for å bli med i en annen menighet, fordi det "oppleves så mye sterkere" der. Da har man jo ikke oppnådd stort annet enn å flytte noen mennesker fra ett sted, til et annet. Hva tenker de som har stått bak "Catch the Fire" konferansene, og som mente at Toronto hadde noe å tilføre Kristi kropp, og som nå ser at det startes en ny menighet med pastorparet fra Toronto som tilsynsansvarlige? Er det ikke dette vi har sett i så mange sammenhenger, at det som skulle være til velsignelse for hele Kristi kropp, ender opp med nye menigheter som har dette som sitt spesialfelt? Er det ikke dette som er protestantismens sykdom?
Kristi kropp er noe annet enn herlige møter og konferanser.
Vi må grave djupere etter røttene våre, enn bare å surfe på overflaten og leve på den ene bølgen etter den andre. Hva skjer når Toronto bare er et minne om noe som engang var?
Jeg er redd at dette er en nokså vaklende grunn å bygge på. Jeg er redd dette ikke er klippen som Kristus bygger sin menighet på.
