Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 4

Den andre menigheten som nevnes i Apostlenes gjerninger er menigheten i Anitiokia. Mens menigheten i Jerusalem hadde flest jøder som medlemmer, var Antiokia-menigheten den første hedningekristne menigheten.

Den var grunnlagt med utgangspunkt i modermenigheten i Jerusalem. Og den kan knapt kalles noen husmenighet i den betydningen enkelte av dagens husmenighetsentusiaster legger i dette ordet.

Apg 11 gir oss bakgrunnen for menighetsdannelsen: Den grunnlegges som en følge av den forfølgelsen som oppstår i kjølvannet av drapet på diakonen Stefanus, urkirkens første martyr. Noen av de som er på flukt - 'noen menn fra Kypros og Kyrene, kom til Antiokia' - leser vi i vers 20. Hvem disse mennene er avslører ikke Lukas, forfatteren av Apostlenes gjerninger, for sine lesere.

Antiokia var en kosmopolitisk bypå 250.000 innbyggere på denne tiden som tiltrakk seg en stor mengde mennesker med ulik kulturell og etnisk bakgrunn. De kom så langt unna som fra Persia, Inda ja, til og med, fra Kina.

Disse flyktningene forkynner nå evangeliet om Herren Jesus til grekere, med det resultat at 'et stort antall kom til troen og omvendte seg til Herren' (v.21).

Menigheten i Antiokia er altså en stor menighet allerede fra starten av. Den grunnlegges ikke som en husmenighet, eller drives som en husmenighet. Vi ser dette også i vers 26 hvor det står at utsendingene fra Jerusalem 'lærte en stor skare'.

Igjen ser vi det samme mønsteret som vi så fra vekkelsen i Samaria. Det er modermeigheten i Jerusalem som sender Barnabas til Antiokia for å drive med videre opplæring av de som er kommet til tro.

Hvor møttes så menigheten i Antiokia? Det vet vi ikke. Det vi vet er at den var en stor menighet. Det forteller de to skriftstedene fra Apg 11 som jeg har henvist til. Bildet viser Peterskirken i Antiokia, en grottekirke som sies å ha vært et møtested for de tidlige kristne i byen.

(fortsettes)

Pasjon og praksis hos apostoliske mennesker

Jeg holder fortsatt på med mine studier av Apostlenes gjerninger, og finner dette både interessant og utfordrende. Særlig studiet av den kristne forsamlingen i Antiokia fascinerer meg, og av ulike årsaker. I et bibelstudium av nettopp denne menigheten har Floyd McClung beskrevet noe av det som karakteriserer apostoliske mennesker og menigheter som har en pionerånd. Jeg har forsøkt å oversette noe av det han skriver om dette, som jeg selv finner veldig interessant og ikke minst nyttig for eget liv og tjeneste. Jeg foreslår at du har Bibelen din ved siden av deg, og slår opp hvert skriftsted:

1. Lederne i menigheten satte av tid til tilbedelse og faste for å lytte til Den Hellige Ånd. (Apgj 13,2)

2. De var rede til å sende ut sine beste folk. (Apgj 13,2-4)

3. Menigheten og lederskapet var flerkulturelt, og som sådant gikk de ut til nasjonene (Apgj 13,1)

4. Menigheten i Antiokia hadde en variasjon av nådegaver i sitt lederskap (Apgj 13,1)

5. Paulus og Barnabas forkynte evangeliet uten kompromiss, hvilket åpnet dørene for de som var sultne på åndelige sannheter (Apgj 13,5)

6. De fokuserte på mennesker som var åpne for evangeliet - kast ikke bort tid på å tenne lidenskap i mennesker som ikke er motivert (hvis du så gjør, vil bare fienden lede deg inn i en runddans). (Apgj 13,5-6 og v.14-21)

7. Når det var åndelig motstand, så stilte de seg ansikt til ansikt med motstanden, de konfronterte konfrontasjonen, det vil si at de stod imot Satan som arbeidet gjennom han som spottet, Elymas. (Apgj 13,8-11)

8. De var sensitive for den kulturelle konteksten de stod oppe i: de fortalte det jødiske folk deres egen jødiske historie (Apgj 13,14-41)

9. De gjenfortalte evangeliets historie (Apgj 13,16-17)

10. De siterte folkets profeter tilbake til folket - kan du sitere noen av dagens sekulære "profeter" (Apgj 13,33)

11. De var nøye med ikke å gi tid og energi på mennesker som stod evangeliet imot (Apgj 13,45 og v.51)

12. Målrettet spredte de Guds ord til hele regionen (Apgj 13,49)

13. De var djerve (Apgj 14,3)

14. De avviste mennesker som ville gjøre dem til idoler; apostoliske ledere må være like varsomme med dette i dag. (Apgj 14,14-15)

15. De forkynte evangeliet (Apgj 14,7 og v.21 og v.25)

16. De stod ansvarlige overfor sin lokalmenighet (ingen apostel står over det å være kjent eller å stå ansvarlig overfor noen få mennesker i et nært fellesskap) (Apgj 14,27-28)

Antiokia er en modell for de som vil se sunne menigheter

Syv nye forsamlinger ble knyttet til Sørstatsbaptistenes fellesskap da det 31 de landsmøtet til Nevada Baptist Convention ble holdt i Spring Valley Baptist Chuch i slutten i oktober. Landsmøtet hadde satt misjon øverst på agendaen, og blant annet invitert Jeff Iorg (bildet), som er president for Golden Gate Baptist Theological Seminary, i Mill Valley i California, som en av hovedtalerne.

Jeff Iorg tok utgangspunkt i Antiokia-forsamlingen, slik vi finner den beskrevet blant annet i Apostlenes gjerninger 13.

"Antiokia-forsamlingen er et eksempel på en frisk og sunn menighet."

Iorg forklarte hvordan denne forsamlingen klarte å håndtere konflikter, se sine medlemmer vokse og hvordan den evangeliserte verden. Dette skjedde ved at den var hengitt til misjon. Forsamlingen i Antiokia demontrerer for oss hvordan en menighet kan bli bygd, kan vokse og modnes og gjennom dette kan utgjøre en forskjell i samfunnet.

Han er nå i ferd med å skrive en bok om denne nytestamentlige forsamlingenen.

Mesteparten av landsmøtet dreide seg om misjon og evangelisering. Det skjedde blant annet gjennom undervisningen til Ed Stetzer, direktøren for LifeWay Research i Nashville i Tennessee:

"Ung eller gammmel - sørstatsbaptistene bør stille seg spørsmålet: Hvordan kan vi ta det tidløse evangeliet inn i den kulturen vi lever i nå, slik at menn og kvinner kan bli forvandlet av evangeliets kraft."

Det er inspirerende å se hvordan Sørstatsbaptistene setter misjon og evangelisering så høyt på agendaen som de gjør, men så blir det også resultater etter dette. Det har vi gitt eksempler på gjennom mange artikler på denne bloggen.

De syv nye menighetene som ble en del av sammenslutningen av baptistmenigheter i Nevada er:

Life Baptist Church i Las Vegas, South Fork Community Church i Spring Creek, La Familia de Dios i Las Vegas, Chapel of Improvement Fellowship i Las Vegas, Iglesia Bautista Caribeña i Las Vegas, Iglesia Bautista Henderson i Henderson og Emmanuel Baptist Mission i Las Vegas.

Forskjellen mellom menigheten i Jerusalem og Antiokia

Gud gjorde forunderlige ting både i Jerusalem og Antiokia, slik vi kan lese om det i Apostlenes gjerninger. Sammenligner vi de to forsamlingene vil vi finne noe svært interessant, som også har betydning i vår tid hvor det rettes mye fokus på dette å vende tilbake til våre åndelige røtter.

Det første iøyenfallende er dette: I Jerusalem er menigheten i altoverveide grad jødisk. I Antiokia derimot er flesteparten av de som er medlemmer ikke-jøder. Antiokia forsamlingen er den første hedningekristne menighet, og det er ikke uten betydning. Mens forsamlingen i Jerusalem var modermenigheten, ser det ut som om tyngdepunktet flyttes fra Jerusalem til Antiokia, for menigheten i Antiokia blir en misjonsmenighet, en som strekker seg langt ut over det jødiske miljøet, for å spre evangeliet til alle mennesker. Menigheten i Antiokia blir det som menigheten er ment å være: et bønnens hus for ALLE folk.

Under tjenesten til Barnabas og Paulus fortsetter menigheten i Antiokia å vokse. En betydningsfull indikasjon på veksten er omsorgen for Guds folk ut over Antiokias geografiske grenser. Denne omsorgen ble gitt et praktisk uttrykk i den hjelpen som ble sendt de hellige i Judea, som opplevde følgende av en hungersnød. Dette er bemerkelsesverdig all den stund medlemmene av forsamlingen i Antiokia i all hovedsak bestod av hedninger som var kommet til tro på Jesus som Messias, mens Jerusalem menigheten var jødisk. Gud hadde satt medlemmene av forsamlingen i Antiokia fri fra klasse- og raseskiller. Mens forsamlingen i Jerusalem var opptatt av seremonielle forhold på grunn av medlemmenes jødiske bakgrunn, var forsamlingen i Antiokia fri fra dette og så klarere enn sine trossøsken i Jerusalem at grunnvollen for deres fellesskap var med Jesus alene.

Menigheten i Antiokia ser ut til å ha hatt en klar forståelse av den særegne rolle en forsamling spiller, uavhengig som den er av alle utenforliggende forhold, ikke minst fra denne verdens måte å tenke på. Selve navnelisten vi finner i Apostlenes gjerninger kapitel 13 forteller oss mye om denne menighetens grensesprengende karakter. Her finnes det mennesker fra alle slags kultuelle og nasjonale bakgrunner.

Fokus for Den Hellige Ånds arbeid skifter utvilsomt fra Jerusalem til Antiokia, og det er herfra at Barnabas og Paulus legger ut på sine misjonsreiser. Gud er i ferd med å påbare for oss sin hensikt og plan med menigheten. Den er et "nytt menneske", som vi kan lese om i Efeserbrevet:

"For Han er vår fred, Han som gjorde dem begge (altså jøder og hedninger. Min tilføyelse) til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendeskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene, for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred. Slik kunne Han også forlike dem begge med Gud i en kropp ved korset og ved det drepe fiendskapet. Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For ved Ham har vi begge adgang til Faderen i èn Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, med medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden." (Ef 2,14-22)

Bildet viser Peterskirken i Antiokia. I denne hulen kom mange kristne sammen under tider av forfølgelse. Tradisjonen sier at Peter preket her et sted mellom år 47-54.

Viljen er ikke en ubetydelig komponent når det gjelder det å følge Herren

Via webradio fikk jeg muligheten til å lytte til fader Irenaeus du Plessis (bildet) som er en av hovedtalerne på den svenske Oasebevegelsens sommerstevne. Det hører med til sjeldenhetene å få en så grundig bibelundervisning som den fader Irenaeus gav. Han brukte eksempler fra både Det gamle og Det nye testamente, og snakket om det valg i alle har når det gjelder å følge Guds vilje. Adam sto overfor et valg, og valget han tok fikk konsekvenser.

Slik også for oss. Vi må velge om vi vil gjøre Guds vilje eller ikke.

Denne sterke betoningen av å gjøre valg husker jeg også min mentor, pinsevennen Ole Petter Bekkelund, understreket så sterkt. Han sa: "Du må ville, Bjørn Olav." Vi med protestantisk bakgrunn vi understreker så ofte at 'det er ikke opp til meg, det dreier seg om Guds nåde,' men det fritar oss ikke fra det faktum at vi står overfor valg hele tiden.

I Josva 24 leser vi at Josva setter folket på valg:

"Derfor skal dere nå frykte Herren, tjene Ham helhjertet og i sannhet, og ta avstand fra de gudene som fedrene deres tjente på den andre siden av Elven og i Egypt. Tjen Herren! Hvis det er ondt i deres øyne og tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten gudene som deres fedre tjente på den andre siden av Elven, eller amorittenes guder i det landet dere bor."

Så føyer Josva til for egen del: "Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren." (v.14-15)

Francois Fenelon, en av 1600-tallets mest lysende åndelige skikkelser, og som betydde mye for Watchman Nee's undervisning, har sagt: "Sann religion har sitt sete utelukkende i viljen."

En som har skrevet mye om dette med viljen er Hannah P. Smith, kvekeren som skrev klassikeren "Et lykkelig liv". Hun skrev med tanke på den første tiden på troens vei:

"Man hvilte i troen når følelsene var der, men ble urolig når de var borte. Men sannheten er at dette livet avhenger slett ikke av følelsene, men av viljen. Livet påvirkes overhode ikke av de vekslende stemningene når troen hviler i Guds vilje som sitt sentrum. Viljen er nemlig den avgjørende makten i menneskelivet, kongen som alt må bøye seg for. Når den treffer det riktige valget, så blir alt godt med mennesket, det er ikke følelsene som er det avgjørende. De er en del av vårt vesen og påvirker oss i den ene eller den andre retningen, men de er ikke vårt egentlige 'jeg'. Dette står overfølelsene. Skal Gud ha makten over oss, så må Han inn i viljen. Derfra kan Han ved sin Hellige Ånd underlegge seg hele vår natur. Derfor kan vi si at som viljen er, slik er mennesket."

Til den kristne forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus:

"Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut." (1.Kor 10,13. Revidert oversettelse av 2005)

Fader Ireaneus talte også om andre ting, men det får eventuelt bli en annen artikkel.

Om du vil følge de direkte overføringene fra sommerstevnet finner du linken her:

http://www.borasoas.se/

Der finner du også dagsprogrammet.

Svensk Oasebevegelse henter inspirasjon fra Den ortodokse kirke

Den irsk ortodokse presten, fader Irenaeus du Plessis, er en av hovedtalerne på den svenske Oasebevegelsens sommerkonferanse som starter i Borås i dag. Mer enn 6000 deltagere er ventet dit. Fader Irenaeus er prest i den antiokensk ortodokse kirken St. Ignatius i Belfast, og har lang erfaring fra økumenisk arbeide og karismatisk fornyelse. Han er også universitets kapellan og foreleser på masternivå ved et ortodoks universitet. Fader Irenaeus du Plessis har bibeltimen i morgen med tittelen: "En Herre, Jesus Kristus: I sökande efter enhet med ömsesidig respekt för olikheter."

Også Ulf Ekman taler i morgen. Det skjer under kveldsmøtet, hvor hans tema er hentet fra Hebr 10,36: "For dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet."

Det er interessant å se nærmere på tematikken for den svenske Oasebevegelsens sommerstevne. Fredag skal Martin Johnsson, prest i Varberg og en del av den svenske Oasebevegelsens styre, holde bibeltime med tema: "Gi meg et helt hjerte så jeg frykter Ditt navn" (Salme 86,11) I den svenske oversettelsen heter det: "Bevara mitt hjärta vid detta enda: Att jag fruktar ditt namn." Jeg synes kanskje det lyder enda sterkere. På kvelden fredag taler fader Irenaeus du Plessis med tema: "En Herre, Jesus Kristus: en kirke, en kropp, ett rike."

I forbindelse med sommerstevnet holdes det også en "Stillhetens oase", hvor brødrene fra Östanbäcks kloster og søstrene fra Klaradal, begge kommuniteter innen Den svenske kirken, har ansvaret. Her vil det være rom for stillhet og tid for å ta del i tidebønner.

På stevnet deltar også Israel Pochtar, messiansk jøde og pastor for en forsamling i Ashdod. Han har grunnlagt fem nye forsamlinger rundt om i Israel, og skal tale om Israel og det profetiske ord.

Du kan lese om Oasestevnet her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=174022

Menighets-shopping

Norges kanskje mest interessante og spennende tidsskrift, Agenda 3:16, som utgis av Normisjon, har et særdeles interessant temanr nå i september. De setter søkelys på fenomenet "Menighets-shopping". Kristne som går fast til gudstjeneste gjør det ikke nødvendigvis bare i èn menighet. Nå er det selvsagt slik at det er storbyene med mange ulike menigheter som er mest utsatt for dette utslaget av vår individualistiske tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. Om hvordan jeg skal få tilfredsstilt mine behov. Agenda 3.16 har møtt forskere, fagfolk,, menighetsledere, teologer, en biskop og selvsagt noen shoppere for å kartlegge hvorfor ikke alle har et åndelig hjem. Absolutt meget lesverdig. Skaff deg dette nr og les selv!

Gjennom dette temaet setter dette tidsskriftet søkelyset ikke bare på fenomenet menighets-shopping, men hele vår forbrukerkultur. Det som egentlig handler om bruk og kast. Utfordringen vår er kanskje dette: Vi har liten forståelse for hva den nytestamentlige menigheten egentlig er for noe. Våre gudstjenester handler om hvordan jeg skal bli møtt, hvordan jeg får mine behov dekket. Hvor annerledes Apgj 13,1-2 er!

"I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyrène, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingefyrsten Herodes, og Saulus. MENS DE TJENTE HERREN og fastet, sa Den Hellige Ånd ...."

Den nytestamentlige gudstjenesten kretset om å betjene Herren, ikke først og fremst å betjene folk. Man kom sammen for å tilbe og lovprise Gud, og rettet fokus og oppmerksomhet på å tjene Ham. Vi tenker først og fremst på hvordan folk skal bli møtt, og betjent. DET er den store forskjellen!

Agenda 3.16 har satt opp en oversikt over hvorfor man shopper, og hvorfor man bør holde seg til èn menighet. Her heter det:

Hvorfor shoppe: * Får med seg litt av hvert. * Mer variasjon. * Høre flere ulike talere. * Lite forpliktende. * Fleksible møtetider. * Møte flere venner.

Hvorfor bare èn menighet? * Fast kristent fellesskap. * Kristendommen er en fellesskapsreligion. * Ro i sjel og sinn. * Frihet i å ha valgt. * Visshet i hvor man skal neste søndag. * Stabilitet. * Tilhørighet. * Støtte i tynt og tykt. * Mulighet til å vokse. * Mulighet til å bidra. * Mulighet til å forandre. * Kontinuitet i undervisningen. * Eierforhold til menigheten. * Få et åndelig hjem.

En av de som blir intervjuet i forbindelse med dette tema er pastor i Oslo Vineyard, Ole Petter Erlandsen. Jeg synes Erlandsen gir uttrykk for mange viktige ting i dette intervjuet. Nå er ikke Erlandsen negativ til at mennesker får prøve ut og finne hvilken menighet man vil tilhøre:

- Generelt vil vi mye heller at folk finner seg et godt åndelig hjem et annet sted, enn at de er passive medlemmer i Vineyard. Finn deg et sted du kan vokse. Hvis det ikke er Vineyard, gå videre, sier Erlandsen.

Pastoren i Oslo Vineyard er betenkt hvis letingen etter kirke gjør menigheten til forbruksvare eller handlesenter. Fellesskap blir da redusert til en subjektiv opplevelse. Hvis ting ikke er bra nok svitsjer man:

- Shoppingkristendom kan bli en tro på at menighetslivet er å få, ikke gi. Mennesker som bare forventer å få, blir ofte kritiske betraktere istedenfor verdifulle bidragsytere. Sagt på en annen måte: Folk oppfører seg om de tror de bor på hotell enn om de forstår at de er med å bygge en familie, sier Erlandsen og legger til:

- Nettopp ved å forkynne hva det kristne fellesskap er, at man kan tjene sammen med andre og kjenne seg hjemme et sted. Ikke gi etter for forbrukerkulturen. Gi folk mat - evangeliet, ikke godteri. Det er det vi er kalt til.

Menigheten i Jerusalem - et apostolisk fellesskap, del 1

Fra flere hold tales det i dag om at vi må vende tilbake til våre jødiske røtter og at valget står mellom Rom eller Jerusalem. I vår iver etter å finne tilbake til urkirken, står vi muligens i fare for å glemme at det var minst to toneangivende menigheter i den første kristne tiden: Jerusalem og Antiokia. Og disse to menighetene er veldig forskjellige. Jerusalem-menigheten var altoverveiende jødisk, mens menigheten i Antiokia var en altoverveiende hedningekristen menighet. For meg ser det ut som om tyngdepunktet etter en tid flyttes fra Jerusalem til Antiokia. I denne artikkelen berører jeg bare innledningsvis disse problemstillingene. Hovedfokuset er på Jerusalem-menigheten som en apostolisk kommunitet eller fellesskap. I en egen artikkel skal vi se nærmere på menigheten i Antiokia.

Kristi forsamling i Jerusalem har sin bakgrunn i 120 mennesker som samles på Øvresalen (bildet) for å be og vente på Faderens løfte. Den fødes i pinsens ild og kraft. Og den opplever en fenomenal vekst. 3000 mennesker blir medlemmer på èn dag! Så fra første dag av har denne menigheten minst 3120 medlemmer! Senere kommer 2000 til, så tallet er oppe i minst 5000. I sin trebinds kommentar til Apostlenes gjerninger, skriver professor i kirkevekst, C.Peter Wagner, at en forsiktig antydning går ut på at det var mellom 20.000 og 25.000 disipler tilhørende menigheten i Jerusalem, etter bare kort tid. (C.Peter Wagner: Kraft til tjeneste. Bind 1. Rex forlag 1995, side 146)

Pinseopplevelsen til tross med de tegn, under og kirkevekst som fulgte med - skal man ikke lese lenge i de innledende kapitlene til Apostlenes gjerninger før man ser at bakteppet for denne menigheten er forfølgelse. Følgen av denne er jo da også at menigheten i Jerusalem spredes for vinden. "Og på den tiden oppsto det en stor forfølgelse mot menigheten som var i Jerusalem. Og alle sammen, bortsett fra apostlene, ble spredt utover områdene Judea og Samaria." (Apgj 8,1b) De troende i Jerusalem ble konstant minnet om hvordan religiøse autoriteter og deres mobb følte for deres Herre. Dette vil du se om du leser Apostlenes gjerninger 5,27-42. Idylliseringen av enkelte ortodokse jødiske miljøer i dagens Israel som foretas av enkelte overivrige Israelstilhengere står i skarp kontrast til det den første menigheten opplevde fra samme hold. Og som flere messianske menigheter i dagens Israel også opplever.

Men fordi Jerusalem-menigheten var født i overraskelsen ("Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind...") var denne menigheten designet for det uventede, og den klarte å snu selv forfølgelsen til noe som menigheten tjente på i form av kraftig tilvekst!

Menigheten i Jerusalem ble advart (Apgj 4,18), så truet (Apgj 5,40) og til slutt måtte en av menighetens diakoer, Stefanus, betale den høyeste pris av alle, ha måtte bøte med livet for å ha talt den uaksepterte sannheten (Apgj 7,54-60). Men vi finner ingen tegn til panikk. Apostlene gikk ikke i eksil for å trygge sin egen sikkerhet. Selv etter denne kraftige motstanden mot deres virksomhet forble de i Jerusalem. De sviktet ikke når det gjaldt, de forble på sin post, og ble på denne måten tydelige vitnesbyrd om at de aktet å tjene den hjorden som Herren hadde betrodd dem. Apostlene viste med sin handling at de var til å stole på - selv under forfølgelsestider!

Menigheten i Jerusalem viser seg å være godt forberedt, den besto ikke av mennesker som lukket seg inne, men som var tydelige på sin oppgave som en evangeliserende menighet. Forfølgelsen ble brukt til å bære vitnesbyrd om Jesu forvandlende kraft.

Det er også tydelig at denne menigheten spilte en rolle som modermenighet. I det andre kapitlet i Galaterbrevet forteller apostelen Paulus at han dro til menigheten i Jerusalem for å fortelle dem hva som hadde skjedd med ham og hva som var hans kall. Han forteller at Jakob, Kefas og Johannes ble "ansett for å være støttene" i menigheten i Jerusalem. (Se Gal 2,9) Jerusalem var også vertskap for det første apostelmøtet, jfr Apgj 15.

(fortsettes)