Forskjellen mellom menigheten i Jerusalem og Antiokia

Gud gjorde forunderlige ting både i Jerusalem og Antiokia, slik vi kan lese om det i Apostlenes gjerninger. Sammenligner vi de to forsamlingene vil vi finne noe svært interessant, som også har betydning i vår tid hvor det rettes mye fokus på dette å vende tilbake til våre åndelige røtter.

Det første iøyenfallende er dette: I Jerusalem er menigheten i altoverveide grad jødisk. I Antiokia derimot er flesteparten av de som er medlemmer ikke-jøder. Antiokia forsamlingen er den første hedningekristne menighet, og det er ikke uten betydning. Mens forsamlingen i Jerusalem var modermenigheten, ser det ut som om tyngdepunktet flyttes fra Jerusalem til Antiokia, for menigheten i Antiokia blir en misjonsmenighet, en som strekker seg langt ut over det jødiske miljøet, for å spre evangeliet til alle mennesker. Menigheten i Antiokia blir det som menigheten er ment å være: et bønnens hus for ALLE folk.

Under tjenesten til Barnabas og Paulus fortsetter menigheten i Antiokia å vokse. En betydningsfull indikasjon på veksten er omsorgen for Guds folk ut over Antiokias geografiske grenser. Denne omsorgen ble gitt et praktisk uttrykk i den hjelpen som ble sendt de hellige i Judea, som opplevde følgende av en hungersnød. Dette er bemerkelsesverdig all den stund medlemmene av forsamlingen i Antiokia i all hovedsak bestod av hedninger som var kommet til tro på Jesus som Messias, mens Jerusalem menigheten var jødisk. Gud hadde satt medlemmene av forsamlingen i Antiokia fri fra klasse- og raseskiller. Mens forsamlingen i Jerusalem var opptatt av seremonielle forhold på grunn av medlemmenes jødiske bakgrunn, var forsamlingen i Antiokia fri fra dette og så klarere enn sine trossøsken i Jerusalem at grunnvollen for deres fellesskap var med Jesus alene.

Menigheten i Antiokia ser ut til å ha hatt en klar forståelse av den særegne rolle en forsamling spiller, uavhengig som den er av alle utenforliggende forhold, ikke minst fra denne verdens måte å tenke på. Selve navnelisten vi finner i Apostlenes gjerninger kapitel 13 forteller oss mye om denne menighetens grensesprengende karakter. Her finnes det mennesker fra alle slags kultuelle og nasjonale bakgrunner.

Fokus for Den Hellige Ånds arbeid skifter utvilsomt fra Jerusalem til Antiokia, og det er herfra at Barnabas og Paulus legger ut på sine misjonsreiser. Gud er i ferd med å påbare for oss sin hensikt og plan med menigheten. Den er et "nytt menneske", som vi kan lese om i Efeserbrevet:

"For Han er vår fred, Han som gjorde dem begge (altså jøder og hedninger. Min tilføyelse) til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendeskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene, for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred. Slik kunne Han også forlike dem begge med Gud i en kropp ved korset og ved det drepe fiendskapet. Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For ved Ham har vi begge adgang til Faderen i èn Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, med medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden." (Ef 2,14-22)

Bildet viser Peterskirken i Antiokia. I denne hulen kom mange kristne sammen under tider av forfølgelse. Tradisjonen sier at Peter preket her et sted mellom år 47-54.