Augustin sier dette om bønnen:
Det fortelles om ørkenfedrene i Egypt at de bad svært ofte, men at deres bønner var særdeles korte og ble slynget ut som spyd for at ikke den spente oppmerksomheten - som er helt nødvendig for den som ber - skulle bli slapp og avstumpet under lange bønnestunder.
På denne måten viser de også at denne konsentrasjonen, som ikke må strekkes lenger enn den kan holdes spent, ikke må avbrytes om den skal beholdes.
Mye snakk må renses bort fra bønnen, men slett ikke megen bønn, dersom oppmerksomheten får beholde sin intensitet. Å snakke mye er å legge frem et viktig anliggende i bønnen med overflødige ord, men å be mye er med hengivenhet og stadig iver å banke på hos den vi ber til. Her betyr som oftest klagerop mer enn utlegninger, tårer mer enn tale. Men Gud samler våre tårer i sin flaske, og våre sukk er ikke skjult for Ham som har skapt alt ved sitt Ord og som ikke spør etter menneskers ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar