De siste dagers hendelser i Sverige har på ny tvunget meg til å tenke igjennom mitt kirkelige ståsted. Det har forsåvidt vært en prosess som har pågått siden 1988, og i de årene har jeg tatt en del skritt nærmere det ståsted jeg nå kjenner meg mer og mer overbevist om er mitt landingsted.For noen få år siden stod jeg midt oppe i en opprivende strid innen det kirkesamfunn hvor jeg er ordinert pastor. Det var smertefullt å være vitne til at en av menighetene i denne sammenhengen valgte å sette seg opp mot Guds ords autoritet, ved å velge en lesbisk kvinne inn i lederskapet. En strid som tappet meg for krefter fulgte dette famøse vedtaket. Den var så slitsom at det var en medvirkende årsak til at jeg sluttet som forstander for menigheten jeg da betjente. Heldigvis viste et flertall innen dette kirkesamfunnet såpass mot at det valgte å ekskludere denne menigheten. Men det til tross: jeg kjente at noe dyrebart var blitt ødelagt for meg gjennom denne striden. Jeg trodde nemlig at det kirkesamfunnet jeg hadde valgt å bli en del av virkelig holdt Guds ords autoritet høyt, men jeg forstod at det var sterke krefter som arbeidet for å svekke denne autoriteten innad i denne sammenhengen.
Nå har striden som oppstod rundt denne menigheten, som nå forlengst er lagt ned, roet seg noe ned. Men etter at Norrmalms baptistmenighet gjorde sitt famøse vedtak som nå åpner for at denne menigheten kan "vie" homofile, kjenner jeg at jeg har nådd et punkt hvor jeg ikke orker mer av disse evindelige stridighetene. For meg er det umulig å være del av en sammenheng hvor det er opp til et menighetsmøte å avgjøre hva slags teologi en menighet skal ha. I en annen artikkel på bloggen har jeg redegjort for hvor ubibelsk dette er. Artikkelen "Hvor galt det kan gå med såkalt menighetsdemokrati" ble publisert onsdag, så jeg skal ikke gjenta argumentene her. Har du ikke lest den, anbefaler jeg at du gjør det, slik at du bedre kan forstå hva jeg mener.
Når Den svenska kyrkan i går fulgte opp med å vedta at de også vil "vie" homofile bekrefter bare det den utviklingen vi har sett de siste årene: kristne fanges inn av tidsånden, men i stedet for å "kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt de hellige" (Jud v.3), gir de etter og blir politisk korrekte og vraker Guds ords autoritet. Om ikke lenge følger Norge etter, både Den norske kirke og enkelte av frikirkene. Det er bare et tidsspørsmål. Det tar bare litt lenger tid her enn det gjorde i Sverige.
For mitt vedkommende settes det nå punktum. Jeg kan ikke være del av en sammenheng hvor lærespørsmål avgjøres på et menighetsmøte, og der en menighet lærer noe helt annet enn enn nabomenigheten innen samme kirkesamfunn, og hvor det er helt i orden. Eller en sammenheng der det sies at "min måte å lese Bibelen på, er like riktig som din måte å lese den på", eller hvor ulike trender skal bestemme hvordan gudstjenesten skal se ut. Jeg kan ikke være del av en sammenheng hvor det heter at vi "enige om å være uenige". Ganske enkelt fordi jeg ikke finner eksempler på noe i slikt i Bibelen.
Så spør noen kanskje om dette handler om mitt syn på homofili, siden det er nevnt i denne sammenhengen. Til det er svaret nei. Det handler om troskap mot Bibelen, og dermed den apostoliske lære og den kirke som Kristus grunnla.
23 kommentarer:
Her presenterer du tanker som er skremmende synonyme med mine egne. Spesielt i nest siste avsnittet. Jeg kan heller ikke lenger være en del av en sammenheng hvor det heter at vi er "enige om å være uenige".
Uttalelser som "vi kan uansett samles om det viktigste - Jesus". Hvordan kan man samles om Jesus når man delvis forkaster det han har sagt i sitt Ord fordi det ikke passer menneskelige behov og meninger? Når man må sitte i endeløse ordskifter om ting Bibelen er tydelig på, men som ikke aksepteres fordi mennesket (kjødet) har seg selv og sine behov som premiss for sitt gudsforhold.
Det er derfor en trøst å lese din blogg og se at det fortsatt finnes de som ønsker å sette Herren og hans åpenbarte Ord foran egen forstand, tanker, refleksjoner, følelser og behov.
Takk for at du deler dette med oss. Jeg har mange lignende tanker som du deler , men det som er et av mine spørsmål er hvor skal jeg vende meg dersom jeg melder meg ut av den kirken jeg nå tilhører. Jeg opplever at denne delingen av kirken går på tvers av de ulike konfesjonene.
Takk Aleksander, det ser ut som om vi tenker ganske likt i flere sammenhenger, slik jeg leser deg. Som deg har jeg også tenkt på utsagnet: "vi kan uansett samles om det viktigste - Jesus." Det høres fromt og riktig ut, som om det andre skulle være uvesentlig - hvilket det ikke er. Hvem er vi egentlig som kan plukke ut det som er viktig, og det som er mindre viktig? Hvem har gitt oss autoritet til å fjerne noe fra Guds ord.
I dag er det slik at så lenge det kjennes godt og riktig, så er det sant. Som om smak og behag skulle være målestokk på hva som er sant.
Takk for bidragene dine, de setter jeg stor pris på.
Anonym
Jeg deler din smerte. Jeg er også enig med deg i at delingen av kirken går på tvers av konfesjonene. Det er i hvert fall sant hva de protestantiske kirkesamfunnene angår. Derfor kan en også kjenne slektskap med mennesker i flere sammenhenger. Enkelte kaller oss "de gammeltroende", og det er kanskje ikke så dumt.
Ditt dillemma er forsåvidt også mitt dillemma. Slik utviklingen nå går, og det skjer jo helt i tråd med Jesu egne advarsler om den siste tid, tror jeg vi vil se et frafall fra troen i de fleste sammenhenger. Dette er frafallets tid. De sammenhengene vi trodde ville stå fast, selv de viker av fra sannheten. Det er ikke bare homofilisaken. I mange sammenhenger aksepteres f.eks samboerskap. Dette skjer selv i frimenigheter som i hvert fall har hatt bibeltroskap som sitt varemerke rent historisk.
Her jeg bor er det ikke mange alternativene, for jeg frykter for at noe lignende av det som skjedde i Norrmalms baptistförsamling like så godt kunne skje her. Det åpnes for det så lenge teologiske spørsmål avgjøres med en bitteliten gruppe som møter på menighetsmøtet. Og når Svenska kyrkan nå følger opp, skjer det om ikke så lenge her i Norge også.
Jeg er så heldig at det nå bygges en klosterkirke en 40 minutters kjøretur fra der hvor jeg bor. Det føles naturlig for meg å søke dit. I Hellige Trifons kloster som tilhører Den ortodokse kirke er det godt å være. Innholdet i gudstjenestene der går like tilbake til den første kristne tiden. Det kjennes trygt.
La meg føye til: Jeg tror det er viktig at "de gammeltroende" finner inn til hverandre, og kan støtte hverandre og kan stå sammen.
Den ortodokse kirke er også splittet i ulike deler. Og hva med denne kirkens ubibelske lære bl.a. om dåpen? Dersom man skal forlate en kirke, fordi man ikke tar Bibelens ord på alvor, kan man jo ikke gå over til en sammenheng som heller ikke tar Guds ord på alvor. Det blir jo ikke noe bedre. Eller?
Takk til siste annonyme skribent. Jeg er for så vidt enig med Bjørn Olav Hansen i at det er vanskelig og vite hvor man skal gå hen. Det er ikke lett og vite det i denne tiden. MEN, det jeg stusser over er at bloggansvarlig på den ene siden går ut av en sammenheng som ikke følger Bibelen og beveger seg over til en annen som heller ikke står for bibelse sannheter. Det er for meg ganske uforståelig.
En annen ting er at etter som jeg forstår sier du ikke nei til og besøke de forskjellige kirkesamfunn for og tale.
Når du sier ja til de innvitasjonene så er det betenkelig, mener jeg.
Bare et lite hjertesukk over alle de motsetnigsforhold som dukker opp i kjølvannet av disse tankene.
Tobias
Jeg har ikke sagt at dette er lett. Legg merke til ordvalget mitt. Jeg skriver at jeg søker meg til denne klosterkirken. Hva som skjer videre, vet jeg ikke. Jeg er bare så inderlig lei av alle disse meningene, alle de ulike synene, alt frafallet fra apostolisk tro. Endringene som skjer, pressgruppene.
Det kunne vært interessant å høre med anonym og Tobias om hva de anser som alternativer? Hvilken kirke står dere selv i, og hvilken kirke mener dere en "gammeltroende" bør tilhøre?
Først må jeg si at det er to anonyme her. Jeg er den første. Jeg tilhører fortsatt den Norske kirke, enn så lenge, men går i en NLM forsamling. Jeg ønsker å tilhøre en kirke,men lurer på om jeg skal velge å stå uten noen spesiell tilhørighet. Jeg er jo med i misjonsforsamlingen selv om den ikke er en kirke. Jeg skulle ønske at det hadde vært mulig å samle de "gammeltroende" på tvers av konfesjonene for å se om Jesus kan skape noe nytt for oss. Kanskje det kan bli en form for undergrundskirke? Jeg stiller bare spørsmålet. Vi trenger et sted der vi kan utrustes og vokse som kristen i vår tid.
Kari
Anonym 1:
De siste årene har jeg vært velsignet gjennom å møte lutherske trossøsken i ulike sammenhenger. Det har betydd mye for meg. Disse har i all hovedsak tilhørt Den evangelisk lutherske frikirke og Misjonssambandet. Noen også med bakgrunn i Messiaskirken og DELK.
Jeg tror den lutherske presten og teologen, Dietrich Bonhoeffer, som var en del av Bekjennelseskirken i Hitlers-Tyskland, talte profetisk da han rett før sin martyrdød snakket om at fornyelsen vi trenger vil komme fra en gjenoppdagelse av klostrenes betydning, av kommunitetene. Jeg har tenkt mye på det. Kanskje dette er et alternativ, hvor "gammeltroende" på tvers av konfesjonene kan møtes, og dele liv. Bonhoeffer tenkte ikke kloster i den betydning vi har sett frem til nå, men felleskap hvor man kan leve ut den kristne tro mer forpliktende og nært enn man gjør i mange av dagens menigheter.
Jeg tror de "gammeltroende" har mer til felles enn vi kanskje tenker oss. Og ja - jeg tror det kommer til å fungere som en undergrunnskirke i endens tid.
Takk for svar. Jeg har lenge hatt et ønske om å bo og leve i et fellesskap der en kan få leve ut kristenlivet slik du beskriver. Jeg tror dette er noe vi i familien vår skal ta fram igjen og be over.
Jeg ønsker deg Guds fred over vandringen din videre.
Kari
Menighetsmøte treng ikkje vera verre enn teologane når det gjeld å innføra falsk lære, skal me tru Wayne Grudem.
Wayne Grudem skriv litt om ”How should Church Officers be chosen ?” i boka ”Systematic Theology - An introduction to Biblical Doctrine” s.920 -923.
Her er nokså omtrentleg essensen i det han skriv - slik eg forstår det:
Han nemner fleire grunnar til at det er best at menighetsleiinga (eldste inkludert pastor og diakonar) bør veljast - eller i det minste bli bekrefta eller annerkjent på ein eller annan måte av heile forsamlinga.
1) I NT er det fleire døme der det ser ut til at menighetsleiinga vert valde av heile forsamlinga. (Apgj.1.15-23, Apg. 6.3, Apgj. 15.22-25, 2. Kor 8:19).
Ein kan innvenda at Paulus og Barnabas innsette eldste i kvar kyrkjelyd (Apgj.14:23) og at Paulus også ba Titus om å setja inn eldste i kvar by. Men desse versa treng ikkje å implisera at apostlane aleine stod for utveljinga. Truleg vart forsamlinga konsultert og samtykte i utnemninga og innsetjinga (som i Apgj. 6.3-6). Grudem seier at ordet ”appoint” (utnemna) også kan bety ”install” (innsetja).
2) Ein annan grunn for at forsamlinga bør delta i utveljinga av menighetsleiinga er at det i NT generelt ser det ut til at den endelege autoriteten til å styra ikkje ser ut til å vera hjå ei gruppe utanfor menigheten eller hjå ei gruppe i menigheten, men hjå heile forsamlinga. I samband med menighetstukt er siste steg før utestenging å bringa saka fram for forsamlinga: Mat. 18:17: ”Høyrer han ikkje på dei, så sei det til forsamlinga.” Sjå også 1. Kor 5.14.
Det var også slik at når apostlane skreiv, så skreiv dei til menighetane – ikkje til menighetane gjennom dei eldste eller til andre i leiinga. Apostlane vende seg direkte til menighetane (Rom. 1.7, 1.Kor. 1:2, 2 Kor: 1:1, 2.Kor 1:13, Kol. 4.16, 1. Tim.4.13). Heile forsamlinga vert formant til å lesa og legga vinn på det dei skriv.
3) Om heile forsamlinga er med på å velja leiinga, så vert forsamlinga meir ansvarleggjort. Paulus føreset at forsamlinga har eit visst nivå av ”accountability” i 1. Tim. 5.19: “godta ikke anklager mot en eldste uten to eller tre vitner.”
4) Historisk har det vore slik at falske doktrinar først blir ”sugd opp” av teologane, så av pastorane og til slutt av lekfolket. Byrjar leiarskapet å tulla med falsklære og dei samstundes ikkje er valde av forsamlinga, så er det inga motvekt. Men visst leiarskapet er valde av forsamlinga så er det eit ”checks and balance” system.
5) Leiing fungerer best når dei som blir leia gjev samtykke - er med på det (jf GT 2.Moseb. 4:29-31, 1. Sam 7:5-6, 10:24, 2.Sam. 2.4, 1 Kong. 1.39-40) og Rehabeam sitt mistak i 1. Kong. 12.1 og vers 15-16.
Kommentaren er slettet da den har et innhold som bryter med publiseringsreglene for denne bloggen.
Men vi skal huske på å be for deg.
Det er synd du må beskytte deg bak satansforsvaret. Det jeg skrev var at du har skadet andre mennesker, men selvsagt vil du ikke at dette skal komme ut. Hykler. Feiging. Men det er for sent, for de som har godt av å lese hvordan du er, er allerede nå på bloggen din. Du rekker ikke å slette ditt dårlige jeg før andre har sett det.
Gud velsigne deg.
Gud har velsignet meg. Det er derfor du har det vondt, og får det like vondt som det helvete du med din gammeltroende ondskap har påført andre mennesker. Det er ikke noe du kan gjøre med det. Det eneste du kan gjøre er å være tålmodig i den lidelsen du lider. Det er også min glede.
Vi skal fortsette å huske deg i våre bønner.
Legg inn en kommentar