Gud har gitt mer til menigheten enn til enkeltindividet, del 3

I to artikler har jeg delt noe av det Watchman Nee (bildet) talte om i forbindelse med et møte i den kristne forsamlingen i Shanghai 1. april 1950. Han talte her om betydningen av Kristi kropp, at Gud har gitt mer til menigheten enn Han har gitt til den enkelte troende, og at menigheten kun er Kristi forsamlingen om den har Helligånden som autoritet. Det innebærer at Kristus er hodet for sin kropp. Menigheten konstitueres heller ikke av antallet mennesker som er medlemmer av den. En menighet kan ha 1000 medlemmer, og likevel ikke være Kristi forsamling! Om ikke de som utgjør menigheten er mennesker som er underlagt Kristi herrevelde, er det ingen menighet i bibelsk betydning. Den andre forutsetningen for at vi kan snakke om en nytestamentlig forsamling, er dens lokalitet. Uten denne er det heller ingen menighet, hevder Watchman Nee.

Watchman Nee understreker at menigheten både er himmelsk, og jordisk. En menighet hører til et geografisk sted, en lokalitet. Det fantes en menighet i Jerusalem, en i Antiokia, en i Korint, en i Efesos. I Det nye testamente kommer det tydelig frem at menighetens grunn er den lokalitet der menigheten finnes. Menighetene tar lokaliteten eller det geografiske området hvor den befinner seg som sin grense. Når så Nee taler om menigheten og menighetene tar han blant annet utgangspunkt i 1.Tess 2,14:

"For dere, brødre, ble etterfølgere av de Guds menigheter som er i Judea i Kristus Jesus ..."

Nee skriver: "Her brukes det flertall, det snakkes om 'menigheter'. Det er menighetene i Judea. Hvorfor brukes det flertall her? Fordi på denne tiden dette er skrevet var Judea en provins i Romerriket. Siden en provins består av mange lokaliteter, så er det derfor, mange menigheter i Judea. Så det er altså ikke snakk om menigheten i Judea, men menighetene i Judea. I Skriften, finnes det bare èn lokal menighet, ikke område-menigheter. Det samme er sant for Galatia, som var en provins sammensatt av mange lokale steder. Vi snakker derfor om "menighetene i Galatia." (1.Kor 16,1) Vi ser det samme i Åpenbaringen. Filadelfia var en by, og bare en menighet eksisterte der (Åp 3,7). Asia, som er Lille-Asia i dag, var en stor provins, derfor snakker Bibelen om "de sju menighetene" i Asia. (Åp 1,4 og v.11)."

Watchman Nee er tydelig avvisende til tanken om èn nasjonal kirke. Noe slikt finnes ikke i Bibelen. Det finnes ingen eksempler på menigheter som var menigheter for hele provinser i Romerriket. Menigheten var lokal, bundet til en bestemt lokalitet. Det finnes heller ingen eksempler på menigheter bestående av bare en folkegruppe, slik vi ser eksempler på i dag. Det er i utgangspunktet en helt absurd tanke. Vi deler ikke frelste mennesker inn i nasjonaliteter, og snakker om en menighet som f.eks bare består av kinesere, eller burmesere. Kristi kropp er ikke delt.

Det andre punktet Watchman Nee tar opp i sin tale med hensyn til menighetens lokale stilling, er nok enda mer kontroversielt. Han sier:

"En lokalitet, en menighet."

I følge ham fantes det ikke mange menigheter i en by, bare en. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.