Gud har gitt mer til menigheten enn til enkeltindividet, del 3

I to artikler har jeg delt noe av det Watchman Nee (bildet) talte om i forbindelse med et møte i den kristne forsamlingen i Shanghai 1. april 1950. Han talte her om betydningen av Kristi kropp, at Gud har gitt mer til menigheten enn Han har gitt til den enkelte troende, og at menigheten kun er Kristi forsamlingen om den har Helligånden som autoritet. Det innebærer at Kristus er hodet for sin kropp. Menigheten konstitueres heller ikke av antallet mennesker som er medlemmer av den. En menighet kan ha 1000 medlemmer, og likevel ikke være Kristi forsamling! Om ikke de som utgjør menigheten er mennesker som er underlagt Kristi herrevelde, er det ingen menighet i bibelsk betydning. Den andre forutsetningen for at vi kan snakke om en nytestamentlig forsamling, er dens lokalitet. Uten denne er det heller ingen menighet, hevder Watchman Nee.

Watchman Nee understreker at menigheten både er himmelsk, og jordisk. En menighet hører til et geografisk sted, en lokalitet. Det fantes en menighet i Jerusalem, en i Antiokia, en i Korint, en i Efesos. I Det nye testamente kommer det tydelig frem at menighetens grunn er den lokalitet der menigheten finnes. Menighetene tar lokaliteten eller det geografiske området hvor den befinner seg som sin grense. Når så Nee taler om menigheten og menighetene tar han blant annet utgangspunkt i 1.Tess 2,14:

"For dere, brødre, ble etterfølgere av de Guds menigheter som er i Judea i Kristus Jesus ..."

Nee skriver: "Her brukes det flertall, det snakkes om 'menigheter'. Det er menighetene i Judea. Hvorfor brukes det flertall her? Fordi på denne tiden dette er skrevet var Judea en provins i Romerriket. Siden en provins består av mange lokaliteter, så er det derfor, mange menigheter i Judea. Så det er altså ikke snakk om menigheten i Judea, men menighetene i Judea. I Skriften, finnes det bare èn lokal menighet, ikke område-menigheter. Det samme er sant for Galatia, som var en provins sammensatt av mange lokale steder. Vi snakker derfor om "menighetene i Galatia." (1.Kor 16,1) Vi ser det samme i Åpenbaringen. Filadelfia var en by, og bare en menighet eksisterte der (Åp 3,7). Asia, som er Lille-Asia i dag, var en stor provins, derfor snakker Bibelen om "de sju menighetene" i Asia. (Åp 1,4 og v.11)."

Watchman Nee er tydelig avvisende til tanken om èn nasjonal kirke. Noe slikt finnes ikke i Bibelen. Det finnes ingen eksempler på menigheter som var menigheter for hele provinser i Romerriket. Menigheten var lokal, bundet til en bestemt lokalitet. Det finnes heller ingen eksempler på menigheter bestående av bare en folkegruppe, slik vi ser eksempler på i dag. Det er i utgangspunktet en helt absurd tanke. Vi deler ikke frelste mennesker inn i nasjonaliteter, og snakker om en menighet som f.eks bare består av kinesere, eller burmesere. Kristi kropp er ikke delt.

Det andre punktet Watchman Nee tar opp i sin tale med hensyn til menighetens lokale stilling, er nok enda mer kontroversielt. Han sier:

"En lokalitet, en menighet."

I følge ham fantes det ikke mange menigheter i en by, bare en. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

Gud har gitt mer til menigheten enn til enkeltindividet, del 1

Watchman Nee's undervisning om menigheten er radikal. 1.april 1950 er han sammen med forsamlingen i Shanghai og holder en av sine mange taler om den kristne forsamlingen i lys av Det nye testamentes undervisning. Her sier han noe som strider mot det meste av det som det fokuseres på i vår tid. Hør bare:

"Selv om vi vanligvis understreker Jesu liv i den enkeltes liv, så er faktum at Hans liv er i menigheten. Fotrdi Gud har forpliktet seg på å gi så mange ting til menigheten, er det av avgjørende betydning om det som sies å være menigheten, virkelig er menigheten. Hvis det er slik at Gud har gitt så mange ting til enkeltindivider, ville ikke problemet ha vært så stort. Men Gud har vist oss i Bibelen at Han har gitt alt til menigheten. Derfor, om den gruppen jeg tilhører er menigheten eller ikke, vil være helt avgjørende....

Vi må ha det helt klart for oss at mange åndelige t8ing er i menigheten, ikke i det enkelte individ. Herrens ord: 'På denne klippe, vil jeg bygge min menighet' er veldig klart og vidunderlig. Resultatet er at "dødsrikets porter skal ikke få makt over den'. Dette er et løfte gitt til menigheten, ikke til det enkelte individ. Mange ganger er det slik at det er svært vanskelig for en enkeltperson å kunne motstå fienden, men så snart menigheten trer frem er satan umiddelbart overvunnet. Individer opplever velsignelser, men de velsignelsene de opplever er begrenset. Det er bare i menigheten at velsignelsene er ubegrensede og i sin fylde."

I denne talen sier Watchman Nee også noe som kanskje vil forundre mange, og burde få oss til å tenke. Han sier:

"Husk at hver person ikke er noe mer enn et individ. To kan være menigheten, eller de er bare to individer og ikke menigheten. Ikke forestill deg at fem hundre mennesker som er samlet er menigheten, eller et tusen som er samlet er menigheten. Det behøver ikke være slik. Takk Gud, et tusen mennesker kan bli menigheten, men et tusen mennesker kan også bare være et tusen forskjellige indvider; da er de bare individer, og ikke menigheten. Vær snill å husk at selv titusen mennesker kan forbli titusen individer og ikke menigheten. Guds menighet har noen andre kjennetegn og vi trenger derfor å være oppmerksomme på hva menigheten er."

Watchman Nee mener det er to ting som må finnes om man skal kunne snakke om en bibelsk menighet: Det ene er Den Hellige Ånds autoritet, det andre er menighetens grense.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

På bildet sees Watchman Nee (til venstre) sammen med bibellæreren T.Austin Sparks.

Den nytestementlige forsamlingen

Hør William MacDonald undervise om hva Bibelen sier om den nytestamentlige forsamlingen. Jeg deler nok ikke alle synspunktene, men det er veldig interessant å lytte til den grundige undervisningen om menigheten med en som har bakgrunn fra Plymouth Brethren. MacDonald underviser både om den universelle og den lokale menigheten. Dette er en undervisningsserie, og du finner resten på You Tube.

Urkristne kraftkilder, del 2

I den forrige artikkelen pekte jeg på urkirkens fremste kraftkilde, kraften selv: Den Hellige Ånd. Egentlig burde jo Apostlenes gjerninger vært kalt "Helligåndens gjerninger", for det er jo den som er hovedpersonen. Men hovedpersonen peker aldri på seg selv. Ånden peker alltid på Jesus!

De første kapitlene av Apostlenes gjerninger avslører en annen av urkirkens kraftkilder, nemlig Navnet Jesus!

Når apostelen Peter taler for Det høye Råd sier han det rett ut:

"Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12)

Dette er et direkte svar på det spørsmålet som apostlene stilles etter at en lam mann blir helbredet utenfor Fagerporten i Jerusalem. Representantene for det høye råd spør:

"Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette?" (v.7)

Da kommer det frimodige svaret til Peter og Johannes:

"... så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, nasareerens navn, Ham som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står her frisk foran dere." (v.10)

Navnet Jesus har nemlig en slik kraft at det kan reise lamme mennesker opp fra deres sykeleie! Navnet Jesus har helbredende kraft.

Når apostelen Peter skal forkynne for de som kom sammen i Salomos buegang, og den lamme mannen står der frisk, så sier han: "Og ved troen på Hans navn har Hans navn gjort denne mannen sterk, han som dere ser og kjenner. Ja, troen som kommer ved Ham, har gitt ham full helse framfor dere." (Apgj 3,16)

Når så apostlene skal be, etter at de er blitt truet til ikke å tale eller undervise i Jesu navn (se Apgj 4,18), så løfter de samstemmig sin røst til Gud (v.24) og sier blant annet: "... idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skjer ved Din Helige Tjener, Jesu navn." (v.30)

Senere må disiplene "lide vanære for Hans navns skyld." (Apgj.5,41)

La oss ikke bruke Navnet i "hytt og vær", men ha ærefrykt for det underfulle Navnet Jesus. I brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi heter det:

"... for at i Jesu Navn skal vært kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,10-11)

Anabaptistiske røtter, del 1

En kort presentasjon av de historiske anabaptistiske røttene av forfatteren av "Pilgrim Aflame", menonitten Myron Augsburger.

En kort presentasjon av Anabaptistene

Her følger en kort presentasjon av hva anabaptismen er for noe. På så få minutter er det selvsagt ikke mulig å få med seg alt, men et lite innblikk gir den. Jeg kommer til å presentere små "filmsnutter" fremover som tar for seg enkelte av disse temaene som presenteres her. Dessverre er ikke noe av dette tekstet til norsk.

Led oss videre, Herre

Brian Doerkersen henter inspirasjon fra anabaptistenes historie og spør om veivalget videre for den som vil følge Herren i en radikal overgivelse, og som vil leve radikalt for ham, i denne nydelige sangen som han har kalt oss: "Lead us Lord." Det er en bønn jeg ber for tiden.

Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 6

"Når det ikke er nok å vri på skriftsteder, så har jeg sett - uten unntak - at alle disse moderne skribentene har vendt seg til den unge kirkens skriftlige materiale for å forsvare deres stillingstagen," skriver Dean Taylor, redaktør av The Remnant.

Så legger Dean Taylor til:

"Dette er kanskje den mest uærlige delen av deres argumenter. Det synes som om det ikke spiller noen rolle hva slags historiske bevis disse folkene finner, ingenting vil endre deres syn på det de tror den første menighet så ut som."

Taylor trekker i denne sammenhengen frem Frank Violas og Geoge Barnas bok: Pagen Christianity som et grellt eksempel. Dean Taylor skriver:

"I denne boken, etter at premissen er lagt om at de første kristne ikke hadde noe organisert lederskap, går Viola rett til den før-konstantinske kirken. Problemet for Viola og hans like, er at de ikke finner noe vityne - nei ikke et eneste - i den tidlige, førkonstantinske kirken som har samme synspunkter som dem."

Et eksempel på dette er når Viola ikke finner noe eksempel i den førkonstantinske kirken som stemmer med sitt syn, så begynner han sin diskusjon om de første kristne ved å føre dem inn i sin lange oversikt over mennesker som han hevder rotet alt til.

"Han starter med brevet til Ignatius. Denne tidlige tilsynsmannen (biskop) skrev sine brev til de omkringliggende kirker på vei til martyrdom rundt år 90 etter Kristus. Det er tydelig at Ignatius hadde et helt motsatt syn på menighetens lederskap enn det Viola har. Men i stedet for å innrømme at dette er litt flaut at et så tidlig tidsvitne sier det motsatte av hva Viola sier, så hevder Viola at Ignatius fant på det hele. Det Viola ikke sier, er at alle tidlige vitnesbyrd vi har fra denne tiden bekrefter det Ignatius skriver."

Taylor henviser her til kanskje det tidligste kristne dokumentet vi har utenom Det nye testamemte, nemlig Didache, eller De 12 apostlers lære. Dette ble skrevet, mest sansynlig rundt år 90 etter Kristus. Allerede på dette tidspunktet så er det nedskrevet hva de første kristne tenkte om lederskap:

"Velg dere derfor tilsynsmenn og diakoner som er Herren verdige, tålsomme menn som ikke er glad i penger, som er troverdige og som har stått sin prøve. For også de utfører profeters og læreres tjeneste for dere. Se ikke ned på dem; for sammen med profetene og lærerne er de deres fremste ledere." (Didache 15/De apostoliske fedre/Luther forlag, side 29)

I neste artikkel skal vi se nærmere på et annet vitne fra den tidlige kirkens historie, nemlig Klemens av Rom.

(fortsettes)

Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 5

Spørsmålet om og rundt lederskap er et av de spørsmålene som opptar husmenighetsbevegelsen for tiden. Enkelte mener at det ikke fantes noe lederskap i urkirken, og at de ordene som benyttes i Det nye testamente kun var ord som var hentet fra gresk dagligtale og ikke betydde det vi legger i det i dag. Andre insisterer på at det ikke var lederskap, men tjenerskap det var snakk om, og setter disse to ordene opp mot hverandre. Det kan selvsagt være slik at det er et motsetningsforhold mellom disse ordene, men det behøver slett ikke være det. Jeg tror Bibelen taler om et tjenende lederskap. Og hvor Jesus er det beste eksemplet på et slikt tjenende lederskap.

I den forrige artikkelen henviste jeg til en rekke steder som snakker om lederskap i menighetene. Apostelen Paulus skriver også til den kristne forsamlingen i Korint at Gud selv har "satt noen" i menigheten, og ut fra det som følger er det tydelig at de hadde bestemte oppgaver:

"Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å utføre helbredelser, så nådegaver til å hjelpe, videre nådegaver til å styre, så nådegaver til å tale i forskjellige slags tunger." (1.Kor 12,28)

Til den kristne forsamlingen i Efesos begrunner den samme apostelen hvorfor Gud satte disse ulike tjenestene i menigheten. Det var "for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster." (Ef 4,12-14)

Vi ser her at årsaken til at Gud har satt bestemte tjenestegaver i menigheten er:

*For å utruste og oppbygge Kristi kropp. *For å skape enhet. *For å formidle kunnskap, skape vekst. *For å verne mot vrang lære.

Når lokalmenighetene grunnlegges, innsettes også eldste. Det gir Det nye testamente en rekke eksempler på. Eldste og tilsynsmenn har da også helt spesielle krav til å være skikket til denne tjenesten, så det er altså ikke hvem som helst som innsettes i en slik tjeneste. Disse bestemte kravene måtte oppfylles. Når apostelen Paulus instruerer sin medarbeider Titus, skriver han dette om den oppgave tilsynsmannen (biskopen) har:

"... og som holder fast på det troverdige ordet i samsvar med læren, for at han ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og overbevise dem som sier imot." (Tit 1,9)

Hva denne tjenesten innebærer beskriver også blant annet Ap.gj 20,28: "Derfor, gi akt på dere selv, og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod."

Dean Taylor trekker også frem Hebreerbrevets forfatter i denne sammenhengen, og at Hebreerbrevets forfatter bruker så sterke ord som "å følge etter dem", og "lyde".

"Husk på deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7)

"Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La dem gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere." (Hebr 13,17)

"Hils alle deres ledere og alle de hellige..." (Hebr 13,24)

Dean Taylor skriver: "Mange av dagens nye forfattere bedriver gymnastiske gresk øvelser for å forsøke å komme unna det sterke ordet "lyde". .. Jeg er enig i at jeg ikke liker ordet, men det er der og vi må forholde oss til det. Det er simpelthen ikke mulig å ta betydningen av ordet autoritet ut av dette ordet. Seriøst - selv om du forsøker å sette inn alle mulige slags myke ord i stedet så forandrer du ikke meningen særlig mye likevel. Uansett hvor mye du forsøker å mildne ordene, kommer du ikke unna at vi skal "lyde" og "underordne oss" dem fordi de er satt til å våke over våre sjeler. De skal da også holdes ansvarlig for dette. Titlene i den første menighet var muligens unøyaktige, men den posisjon de hadde var svært tydelig."

I neste artikkel skal vi se nærmere på de nye forfatternes omgang med det historiske kildematerialet de bruker.

(fortsettes)

Bildet viser Gene Edwards som har vært en foregangsfigur for husmenighetsbevegelsen i mange år.

Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 4

Som jeg skrev i forrige artikkel, så er ikke spørsmålet om kirkebygning konta det å møtes i hus, lenger det store tema når det gjelder husmenighetsbevegelsen i USA. Det som opptar mest spalteplass og tid er spørsmålene rundt lederskap i menigheten. Her i Norge går debatten om det i det hele tatt skal finnes ledere i menigheten. Man gjør et stort nr av at Bibelen visstnok ikke snakker om lederskap, men tjenerskap, som om disse nødvendigvis står i motsetningsforhold til hverandre. Det kan de, men ikke nødvendigvis.

"Etter å ha lest en del av alle disse bøkene som tar opp disse spørsmålene, undrer jeg meg på hva det er som har fornærmet eller såret disse menneskene," skriver redaktøren for The Remnant, Dean Taylor.

Han nevner en del av de sterke ordene som brukes i denne sammenhengen:

"Ønsker å styre over livet ditt", "mentale overgrep", "høye lønninger", "grusomme titler" og selvsagt "konspirasjon".

Det vanligste argumentet som trekkes frem av forfatterne av de nye bøkene på markedet om husmenigheter, er at de begrepene som brukes for ledere i Det nye testamente: biskoper (tilsynsmenn), eldste, diakoner og apostler er vanlige greske ord. Dean Taylor eksemplifiserer dette ved å trekke frem at biskop betyr tilsynsmann, eldste betyr en eldre person, diakon betyr tjener og apostel, en som er sendt.

"Fra å gjøre denne oppdagelsen, så antar de vanligvis at siden dette er vanlige greske ord, så hadde de ingen spesiell rolle i betydningen at de handlet om noe som var 'satt til side', eller det handlet om noen som var ordninert," skiver Dean Taylor og trekker frem Frank Viola (bildet), som skriver at ordet "pastor" ganske enkelt er "en metafor, ikke en tjeneste eller en tittel". Disse forfatterne er ganske riktig raske til å sitere Skriften vedrørende likhet - likhet mellom mann og kvinne, likhet mellom greker og jøde, og i særlig grad likhet mellom brødre og lederskap."

Dean Taylor skriver at han i all hovedsak er enig i dette, men understreker samtidig at man skal være særdeles forsiktig. "Det er sant, og særs viktig, at Jesus lærte at kristent lederskap skulle være annerledes enn det vi finner hos hedningene." I denne forbindelse siterer Taylor Mark 10,42-43:

"Men Jesus kalte dem til Seg og sa til dem: Dere vet at de som regnes som herskere over folkene, har fullt herredømme over dem, og deres store menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener."

"Det er også sant", skriver Dean Taylor, at i "Det nye testamente leser vi om det alminnlige presteskap. Dette betyr ganske enkelt at som kristne trenger vi ikke en 'forbeder' eller 'en som går imellom' annet enn Kristus som står mellom oss og Gud."

Gymnastiske greskøvelser

"Alt dette er sant," skriver Taylor og legger til: "Men å ta disse punktene som handler om likhet, alminnelig presteskap og titler og så anta at det ikke var noe begrep for en tydelig autoriet som er 'satt til side' i den tidlige kristne kirken, er å ta det altfor langt. Det er å trekke falske konklusjoner som enten er blindt feilaktig eller beklagelig uærlig. Vi må være forsiktig så vi ikke kaster ut barnet med badevannet."

Taylor skriver videre at når vi kommer fordi det faktum at titlene for lederskapet i den første kristne menighet var hentet fra gresk dagligtale, og at kristent lederskap ikke skal handle om å misbruk, så bør vi stanse opp og tenke igjennom hva Bibelen faktisk har å si om lederskap.

"Når vi gjør det vil vi se at Skriften faktisk gir noen svært konkrete instruksjoner når det gjelder autoritet i menigheten," skriver Dean Taylor.

Han henviser til disse skriftstedene:

"Og vi ber dere innstendig, brødre, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmuntrer (rettleder) dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre." (1.Tess 5,12-13)

"Han (altså tilsynsmannen) .... skal styre sitt eget hus ... hvordan skal han ta ta vare på Guds menighet." (1.Tim 3,4-5)

"Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken." (1.Pet 5,2-3)

"Jeg forlot deg på Kreta for at du skulle få orden på de ting som ennå mangler og innsette eldste i hver by - slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

Om Judas og innsettelsen av Mattias heter det: "La en annen ta hans tilsynstjeneste." (Apgj 1,20)

"Derfor, gi akt på dere selv og på hele flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod." (Apgj 20,28)

Dean Taylor hevder at en del bedriver det han kaller gymnastiske greskøvelser for å få disse tydelige ordene til å handle om noe annet enn det som står der. Vi skal komme tilbake til det i neste artikkel.

(fortsettes)

Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 3

Artikkelen er oppdatert. Det som er oppdatert er merket med rødt.

Husmenighetsbevegelsen har fått mye oppmerksomhet de siste 30-50 årene - særlig hvis du tenker på den enorme fremgangen til de kinesiske husmenighetene. Bevegelsen har brakt med seg et forfriskende alternativ til verdslig, nominellt menighetsliv. Selv har jeg hatt stor glede og velsignelse av å være en del av en husmenighet i 10 år. Som jeg har skrevet på bloggen tidligere var nok dette de 10 beste årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng.

Jeg tror også at etter hvert som "kristenheten", i hvert fall slik vi opplever den i Europa, sklir mer og mer inn i modernitet og ikke minst kompromiss, så vil sanne, vekte kristne mer og mer føle behov for andre måter å komme sammen på som mer samsvarer med det nytestamentlige forbildet. Vi ser allerede denne lengselen komme til syne mange steder i form av husmenigheter, fellesskap og kommuniteter. Noen av dem ligner på hverandre, men slett ikke alle. Slik vil det være. Jeg skulle ønske det var mulig å samtale om ulikhetene, uten at man dermed gikk ned i skyttergravene og forberedte seg på en skyttergravskrig, for å bruke et litt slitt bilde. Personlig tror jeg at vi gjennom samtaler har mye å lære av hverandre. Selv er jeg blitt en del av et anabaptistisk nettverk, med opprinnelse i Sverige, og føler jeg har mye å hente og lære i samtaler og samvær med svenske brødre.

Dean Taylor, som jeg har henvist til i de to foregående kapitlene og som er en del av et anabaptistisk fellesskap i USA, skriver i en artikkel i tidskriftet "Remnant", som han er redaktør for, at selv om han føler seg svært velsignet av mange av disse fellesskapene, "så er jeg ikke alltid like begeistret for de stemmene som hevder at de taler for oss alle på vegne av alle." Her nevner han spesielt Gene Edwards og James Rutz.

"Nye bøker har også dukket opp som også er en stor skuffelse," skriver Taylor og trekker frem "Pagan Christianity" av Frank Viola og George Barna (bildet).

"Hedensk kristendom"

"Det er mange ting som det er verd å nevne vedrørende disse bøkene som påstår å tale på vegne av "husmenighetene" og "radikal kristen bevegelse"," skriver Taylor men han regner dem som døgnfluer. Som eksempel på dette nevner Taylor det Viola/Barna skriver om i sin bok:

"Der hevder de at forkynnelse er hedensk, liturgi er hedensk, ja selv stoler er det. Mye av dette kan høres radikalt ut, men min erfaring er at de fleste brødrene innen husmenighetsbevegelsen ikke bryr seg om dette. De fleste kristne omfavner den friheten vi har i Kristus - for eksempel en preken, hvis den er nødvendig. Dette er ikke de tingene som opptar meg mest med disse bøkene."

Taylor mener også det er veldig mye snakk om kirkebygninger, og at kirkebygning eller ikke er det store spørsmålet:

"Det er mulig det er på grunn av de sirklene jeg har vært i, men jeg har sjelden vært i en husmenighet hvor man føler at gruppen absolutt må møtes i et hus. Mange gleder seg over å møtes i små leide lokaler like mye som de møtes i hjemmene."

Taylor skriver i denne sammenheng noe svært interessant: "Det synes for meg som om temaet "bygning" er noe som var et langt større tema da husmenighetsbevegelsen var ung."

Dette kan vel være årsaken til at dette med "bygninger" eller særlig "kirkebygg" er det store teamet i enkelte norske miljøer. Her er det et spørsmål om man kan møtes i et kirkebygg eller ikke, og kirkebygget ser ut til å utgjøre den store forskjellen på om man lever etter det nytestamentlige mønsteret eller ikke. Det understrekes sterkt at de første kristne møttes i hjemmene, dermed sier man implisitt at de som møtes i en bygning, og særlig de som møtes i en kirke, ikke lever etter det nytestamentlige mønsteret og dermed ikke er en del av Guds plan. Noen sier det også direkte! Men Taylor hevder altså at dette hører med til barnesykdommene, og nå er et tilbakelagt stadium i den prosessen som husmenighetsbevegelsen internasjonalt er inne i.

Taylor skriver:

"Mange er enige i at det faktum at det å oppdage at de første kristne møttes i hjemmene, kan hindre små grupper fra å føle seg ubetydelige. Men de fleste er også enige i at det faktum at de første kristne møttes i hjemmene er noe helt annet enn at direkte påbud fra Kristus om at vi må møtes i hjemmene."

Taylor understreker også at det finnes arkeologiske bevis fra tiden før Konstantin som viser at grupper i utgangspunket møttes i hjemmene, men over tid gjorde betydelige endringer for å gjøre rom for større samlinger. Det er viktig å huske på at dette faktisk skjedde før keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Det er de som hevder at det var først da vi fikk kirkebygg, men det stemmer nok dårlig med det historiske materialet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på kanskje det viktigste temaet innen deler av husmenighetsbevegelsen i dag, nemlig synet på lederskap.

(fortsettes)

Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 2

I den forrige artikkelen fortalte jeg om Dean Taylor som møtte James Rutz (øverst) og Gene Edwards (til høyre) på en bokmesse i 1992.

Taylor hadde fått en brosjyre som inneholdt et utdrag av den nye boken til Rutz som heter "The Open Church". Etter å ha brukt tid på å harselere mot andre kristne, hevdet Rutz i denne brosjyren at "menigheten hadde mistet sin frie måte å lovprise på grunn av kirkebygninger, pastor-tjenesten, menighets-strukturer med mer." Så henviser Rutz til noe han hevder han har hentet fra Tertullian:

"I våre kristne møter synger vi mange sanger, vers, setninger og ordspråk (opplagt individuelle). Etter å ha vasket hendene og brakt inn lysene, blir hver kristen spurt om å reise seg opp og synge, som best han kan, en hymne til Gud, enten det er hans egen komposisjon, eller den er hentet fra Den Hellige Skrift."

Dean Taylor synes sitatet var kjent, og fordi han nettopp hadde tatt med seg en samling av skriftene til Tertullian på denne bokmessen, forsøkte han å finne det. Da kunne han ganske raskt slå fast at første del av sitatet var noe Rutz hadde funnet på, og resten av sitatet var tatt helt ut av sin sammenheng. Det viste noe ganske annet enn det Rutz beskrev.

Når han så traff Rutz igjen konfronterte han ham med Tertullian sitatet.

"Jeg viste ham at hans referanse til Tertullian var feil, og at setningene forut for resten av sitatet beskrev et helt motsatt bilde enn det han forsøkte å portrettere."

Taylor viste Rutz at Tertullian gav en beskrivelse av de første kristnes samlinger var preget av nøkternhet når det gjaldt både mat og drikke i forbindelse med deres agapefeiring. Etter å ha vist sitatene av Tertullian ba Rutz Taylor om å ta kontakt med Gene Edwards, hans forlegger.

Gene Edwards på sin side var ikke spesielt interessert i å samtale med Taylor om dette. Han henviste til en bok han nettopp hadde utgitt, hvor det fantes en tegning fra en av katakombene som viser Agapemåltidet. Til dette svarte Edwards:

"Se, de smiler!"

Dean Taylor forsøkte så om få samtalen inn på et mer konstruktivt plan, og sa: "Jeg har lest mye om den tidlige kirkens historie den siste tiden, og jeg blir forvirret av at det jeg leser der er helt motsatt av det jeg leser i dine bøker om den tidlige kirken."

Til dette svarte Gene Edwards: "Se, de smiler!"

Taylor forsøkte litt til, og sa: "Vel, hva gjør du med de faktiske skriftene fra den første kristne tiden fra den før-Konstantinske tiden ... Du vet de 10 bindene av Ante-Nicene fathers?"

Taylor sier: "Jeg kommer aldri til å glemme hans svar. Han sa: Å, de har jeg ikke lest siden jeg gikk på seminaret."

Taylor legger til: "Jeg ble helt stum. Jeg tenkte: Vent et lite øyeblikk ... Du er guruen for de som er opptatt av den tidlige kirken, du har skrevet alle disse bøkene hvor du beskriver den tidlige kirken slik du påstår den tidlige kirken var, og så forsøker du å si meg at du faktisk ikke har lest den tidlige kirkens historie siden du gikk på seminaret for mange år siden?!"

Så ser Gene Edwards på Dean Taylor og sier: "Kan vi ikke bare være enige om at vi er uenige?" Til dette svarer Taylor: "Jeg er bare ute etter sannheten."

Da ser Edwards meget overrasket ut, og sier: "Du er ute etter sannheten?"

"Ja," svarer Taylor.

Så legger Edwards til: "Det er sannsynligvis det verste du kan være. Paulus var ikke ute etter forståelse, Paulus var ute etter en åpenbaring."

Da ser Taylor på ham og sier: "Ok, så hvis jeg mottar denne åpenbaringen, vil den i det minste stemme med Bibelen?"

Gene Edwards ser over til James Rutz og sier:

"Kast Bibelen og få en åpenbaring!"

(fortsettes)

Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 1

Tre av premissleverandørene i den nye husmenighetsbevegelsen er James Rutz, Gene Edwards og Frank Viola. Sistnevnte har ganske nylig skrevet boken "Pagan Christianity". Fellesnevneren for disse tre er påstandene om at det i den første menighet ikke fantes noen ledelse, ingen form for liturgi, ingen preken, kun husmenigheter hvor alle kunne bryte inn og komme med sine meninger. Et annet trekk ved deres påstander er en svært lettvint omgang med det historiske kildematerialet.

En som har satt seg ned for å se nærmere på denne trenden er Dean Taylor (det lille bildet). Dean Taylor er redaktør av tidsskriftet "The Heartbeat of Tne Remnant", som er en del av Charity Christian Fellowship i Ephrata i Pennsylvania, USA. Dette bladet har tusenvis av lesere verden over. Charity Christian Fellowship er en del av de anabaptistiske gruppene i Amerika, og springer ut av den rike anabaptistiske tradisjonen som finnes i Lancaster County. Siden Rutz/Edwards og Viola også henter noe av sitt tankegods fra anabaptismen, er det spesielt interessant å høre hvordan Dean Taylor vurderer denne retningen. Tross alt så har Dean Taylor levd i et radikalt kristent fellesskap i mange år, og vet av erfaringen hva det vil si. Dessuten har han også en teologisk ballast til å kunne uttale seg med en viss tyngde. Den anabaptistiske gruppen Dean Taylor tilhører har sin bakgrunn i et konservativt bibelsyn og med en dyptfølt lengsel etter å se vekkelse og uttrykk for radikalt kristent liv.

Læremessig representerer dette trekløveret noe som er nokså marginalt også i den nye husmenighetsbevegelsen, i hvert fall her til lands. Men det er en lengsel hos mange etter å vende tilbake til urkirkens menighetsliv, etter original kristentro, etter apostolisk lære. Derfor er det så viktig å ta denne trenden på alvor, og vise til det bibelske og historiske materialet som faktisk finnes. Min bakgrunn er at jeg ble frelst under Jesusvekkelsen i 1972, har erfaring fra en form for kristent kommunitetsliv i 10 år, studert teologi og holder for tiden på med å skrive en bok om anabaptismens historie.

Dean Taylor forteller at det var i 1992, i forbindelse med en bokmesse, at han traff James Rutz og Gene Edwards første gang. I forbindelse med denne bokmessen ble Rutz intervjuet av av en journalist fra Trinity Broadcasting. På spørsmål fra journalisten:

"Så det du sier er at den tidlige kirken hadde ingen eldste eller pastorer som tok bestemmelser, eller som sa hvor pengene skulle brukes?" svarer Rutz: "Det er helt rett forstått."

Dean Taylor, som overhørte det hele, fikk en brosjyre av Rutz som presenterte de første kapitlene av hans bok: "The Open Church". Taylor leste brosjyren. Her ble det hevdet at moderne kristendom helt og fullt hadde rotet til den originale kristendommen. "Denne konklusjonen var jeg helt enig med Rutz i," sier Dean Taylor. De første kapitlene av boken til Rutz var en blanding av bibelsteder, forfatterens påstander og sitater fra øyenvitnene og skriftene til den tidlige kristne kirken.

Nå hadde det seg slik at Dean Taylor på denne tiden hadde lest svært mye av de tidlige kristne forfatterne. Han hadde til og med ta med seg bind tre av Tertullians skrifter i bokserien "Ante-Nicene Fathers" på bokmessen.

"Men den kvelden på hotellet leste jeg om en helt annen urkirke i boken til Rutz enn det jeg hadde lest i det historiske kildematerialet."

(fortsettes)

Russisk troshelt hjemme hos Herren

28. februar døde en av trosheltene blant de russiske baptistene: Basil Feodosevitsj Ryzhuk. Han var en av veteranene innen fellesskapet av evangeliske kristne/baptistene. Han var medlem av rådet for dette fellesskapet samtidig som han var tilsynsmann for Moskva-Volga regionen. Han ble begravet 7. mars med stor deltagelse.

Basil Feodosevitsj Ryzhuk ble født 18. mai 1930 i Bryansk regionen. Han vokste opp i et gudfryktig hjem. Familien tilhørte fellesskapet av evangeliske kristne/baptistene. I 1948, under svært vanskelige kår for de kristne i Russland, ble Basil døpt. Han viste stort mot ved å gjøre dette. I 1951, mens han avtjente militærtjeneste, giftet han seg med Ludmila Ivanovna Shopotovoj. Ekteparet fikk seks barn.

I 1956 ble Basil Feodosevitsj ordinert evangelist. Dermed begynte trakasseringen og forfølgelsen. I 1961 ble han, og en rekke andre brødre, dømt til fem år i eksil og sendt til Krasnojarsk regionen. I 1968, ble Basil Feodosevitsj valgt til regional evangelist, og på nytt fengsel og satt da tre år i fangeleir. Tilsammen ble det fem slike leiropphold for denne trofaste Herrens tjener. Han og hans kone hadde et åpent hjem, hvor alle var velkomne. Her arrangerte de møter, brøt brødet sammen og vant mennesker for Gud.

For våre russiske trossøsken var Basil Feodosevitsj et stort forbilde. Han var ydmyk, modig og trofast mot Guds ord hele sitt liv, selv om det kostet ham en rekke fengselsopphold under meget vanskelige forhold. Han eide en glede og en indre fred som mennesker la merke til når de møtte ham. Han tjente som en rollemodell for neste generasjoner. Vi lyser fred over hans gode minne, og ber oss alle huske ordene fra 1.Tess 5,12-13:

"Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre."

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 9

Jeg synes det er interessant at den av Korahs barn som har skrevet denne salmen, omtaler Gud som Jakobs Gud. Det er mer vanlig at Gud omtales i sammenheng med alle de tre patriarkene: Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Nå er det slik at Gud kalles Jakobs Gud 28 ganger, mens Han omtales som Abrahams Gud 17 ganger, og Isaks Gud 13 ganger. Hvorfor omtales Gud sammen med Jakob flere ganger enn de andre?

Jeg har ikke noe fullgodt svar på dette, kanskje noen av leserne har det?

Men jeg vil tro det har sammenheng med den dramatiske historien som Bibelen forteller om Jakobs kamp med Gud. Jakob er mannen som "har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet." (1.Mos 32,28) I forbindelse med denne kampen får også Jakob et annet navn, Israel.

Men det kan også ha sammenheng med en annen hendelse i Jakobs liv, som vi finner beskrevet i 1.Mos 28. Der leser vi om Jakob som har en underlig drøm: "Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den." (v.12)

Som du sikkert husker, reiser Jakob et minnested her:

"Da Jakob våknet av sin drøm, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port. Jakob stod tidlig opp om morgenen, og han tok den steinen han hadde lagt under hodet, og reiste den opp som en minnestein. Han helte ut olje over toppen av steinen. Han gav stedet navnet Betel..." (v.16-19a)

Dette er en svært viktig hendelse, ikke bare i den jødiske historien, men i historien om alt Guds folk som har Jakobs Gud til sin far. Dette er nemlig aller første gang vi får en åpenbaring av at Gud vil ha sin bolig hos menneskene. Betel betyr Guds hus.

Tidligere i 1.Mosebok har vi lest om at de har reist altere, nå reises en stein og ordene Betel blir brukt i den forbindelsen.

"Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus..." (1.Mos 28,22)

Denne steinen ble senere til Tabernaklet, så til Templet, og i den nye pakts tid til menigheten.

"Jakobs Gud er vår faste borg", skriver Korahs barn. (Salme 46,8)

Kanskje viser det til denne steinen Jakob reiste?

Ordene fra Matt 16,18 kommer meg i hu når jeg leser dette: "På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Hvilken klippe: Jakobs Gud.

Guds bolig blant menneskene, del 1

Kanskje er navnet Charles Andrew Coates (1862-1945), eller C.A Coates som han gjerne ble kalt, et nytt bekjentskap for deg? Han tilhørte de såkalte "Brødrene", født i Bradford i Yorkshire, men bodde mesteparten av livet sitt Teignmouth i Devon, på sørkysten av England. Mesteparten av sin tjeneste som bibellærer var knyttet til dette området, mest sannsynlig på grunn av store helseproblemer.

C.A Coates hadde et sjeldent lys over Guds ord, særlig når det gjaldt forståelsen av den nytestamentlige forsamlingen.

"Det er svært viktig," sier C.A Coates, "at vi ser at Gud har et sted på jorda. Alle forstår vi at himmelen er Guds trone og bosted, men det jeg skulle ønske å klargjøre er at Gud har et sted på jorda hvor Han bor i sin nåde og med sin velsignelse og må jeg få legge til, i hellighet."

Så legger Coates til:

"Han har et sted på jorda hvor Han er kjent, og hvor Hans vitnesbyrd er tatt vare på. Guds hus er: den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15)

C.A Coates tar utgangspunkt i fortellingen om Jakob i 1.Mos 28,10-22; 1.Mos 31,13 og 1.Mos 35,1-15. "Ingen kan lese Skriften uten å se at Guds hus er et viktig tema både i Det gamle- og i Det nye testamente," sier Coates og så legger han til:

"Det er blitt sagt at den første gang noe nevnes i Skriften får vi selve nøkkelen til hele emnet, og jeg tviler ikke på at det er sant. Fra fallet til syndfloden fremkommer det ikke noe som viser at Gud har et sted her på jorda. Mennesket ble drevet ut av Edens hage, og kjerubene med det flammende sverd hindret adgangen til Livets tre. Jorda var under forbannelse på grunn av menneskets synd, og mennesket ble en omflakkende vagabond. Det som kjennetegnet troens menn på denne tiden var at de 'vandret med Gud,' noe som var tilfelle med både Enok og Noah. De forstod at Gud ikke hadde noe sted her, og de vandret med Gud og holdt seg adskilt fra den ugudelige verden. Noah forkynte rettferdighet og selve byggingen av arken var et konkret vitnesbyrd om den kommende dom."

Etter syndfloden ser vi verdenssystemet som den onde står bak, ta mer og mer form. Vi finner dette beskrevet blant annet i 1.Mos 10,9 hvor vi leser om Nimrod. Om han står det at han var en "mektig jeger for Herren". Han grunnla et kongedømme. Det andre vi skal merke oss er byggingen av tårnet i Babel. Gjennom dette forsøkte mennesket å skape seg et navn. Men det verste av alt var at den tjener som hadde erklært at jorden var Herrens, brukte den til å opphøye seg selv. Guds navn var ikke det høyeste og opphøyde på jorden. Så kommer kallet til Abraham, og løftet om landet og folket. Men det er ikke før enn i kapitel 28 at vi stifter bekjentskap med Guds lengsel og Guds ønske om et bosted på jorda.

(fortsettes)

Prinsipper for sant menighetsliv, del 3

I to artikler har jeg skrevet om de prinsippene de ukrainske baptistene legger til grunn for deres syn på nytestamentlig menighetsliv. Her i den tredje artikkelen ser S. Sannikov og Y. Reshetnikov på nærmere på prinsippet om at stat og kirke er to uavhengige størrelser:

Vi er av den mening at dette prinsippet er nært knyttet til begrepet frihet. Det tradisjonelle synspunktet baptister i denne sakens anledning kommer klart til uttrykk i Hamburg-bekjennelsen, i kapitel 13 hvor det heter: 'Vi tror at øvrigheten som eksisterer idag er innsatt av Gud, og at Gud gir øvrigheten rett til å forsvare det gode og dømme et onde. Vi ser det slik at vi er ansvarlige i å lyde dens lover hvis de ikke begrenser vår frihet til å utføre det vår kristne tro krever av oss, ved et stille og gudfryktig levesett leve opp til dens vanskelige oppgave.

Vi anser det også som vår plikt å be for vår øvrighet i følge Guds egen befaling, slik at den, etter Herrens vilje og under Hans nådige beskyttelse kan bruke den autoritet den er blitt gitt på en slik måte at vi kan bevare freden og yte rettferdighet.

Vi tror at for kristne er det forbudt å avlegge ed, vårt kall fra Gud er å vitne om sannheten, og at når vi så gjør er også den en form for bønn.

Vi tror at øvrigheten ikke bærer sverd for ingenting, men som i den nytestamentlige tid har den rett til å straffe, ved Guds lov, de som gjør ondt, til å bruke sverdet for å forsvare dens borgere. Av denne grunn ser vi oss selv ansvarlige, om våre myndigheter skulle kreve det av oss, at vi utfører militær tjeneste. På samme tid tror vi at ingen bør tvinges til dette, om de av samvittighets grunner ikke kan utføre slik tjeneste, og ber om at de blir fritatt fra en tjeneste hvor de må bære våpen.

Vi ser det heller ikke problematisk om vi sitter i styrende organer.'

Derfor, når vi holder stat og kirke adskilt, faller de evangeliske kristne/baptistene ikke i sekterisme. Men vi understreker at staten ikke har noe med å blande seg inn i det åndelige livets sfærer.

Vi slutter oss til det som ble sagt av pastor Freeman ved åpningsmøtet til den første verdenskongressen for baptister, holdt i London i 1905.

"Troens viktigste prinsipp er å anerkjenne Jesu Kristi herrevelde og kraft over enhver menneskesjel.... Dette er hovedfaktoren for våre åndelige erfaringer, sentrum for vår bekjennelses nervesystem, ryggraden i vår teologi, hjørnesteinen i våre kirkers organisering, drivkraften i vår misjonsvirksomhet, håpets anker og vår gledes krone."

Prinsipper for sant menighetsliv, del 2

Vi fortsetter her artikkelen til S. Sannikov og Y. Reshetnikov om prinsippene som ukrainske baptister vektlegger for sine menigheter. I den forrige artikkelen poengterte de at kilden for all autoritet er Den Hellige Skrift, og at menigheten består kun av de som er født på ny:

Hvert fellesskap er selvstendig og har ingen organisatorisk eller administrativ enhet over seg. Det betyr at hvert fellesskap uavhengig av hverandre velger sin måte å fungere på, særlig i de spørsmål som ikke er beskrevet i Bibelen. Fellesskapet mottar medlemmer, formaner og refser syndere, og tilgir de som er blitt utestengt og som har omvendt seg. Menighetsmøter hvor alle medlemmene er tilstede finner frem til måter å organisere menighetens indre liv, antallet menighetstjenere, deres ansvarsområder etc. Utvelgelsen og valget av menighetstjenere, spørsmål vedrørende økonomi og andre spørsmål hører inn under menighetsmøtet. Den vanligste måten å løse ting på er at det skjer i menighetsmøtet eller av et lederskap i form av det vi kaller et råd. Dette rådet er enten valgt av menighetene eller i de fleste tilfeller er det organisert av pastorer, diakoner og forkynnere.

Når vi legger slik vekt på den lokale menighetens selvstendighet, er det fordi baptister har funnet frem til en sunn likevekt mellom uavhengighet og betydningen av fellesskap. Dette prinsippet ser vi i utformingen av de ulike baptistunionene som er skapt for å hjelpe lokalmenighetene til å løse sine problemer og for å kunne stå sammen. Selvsagt er det slik at en slik union ikke kan løse alle åndelige, administrative og organisatoriske problemer menighetene har, men kan gi råd eller på annen måte hjelpe til i de konfliktene eller problemene som har oppstått. Om dette sier J. Vins:

"Unionen (les sammenslutningen av baptistmenigheter) kan gjennom valgte medlemmer som kommer sammen, (les: f.eks i forbindelse med en konflikt) gi sine råd og komme med sine synspunkter, overfor de selvstendige menighetene, men har ingen rett til, uavhengig av disse menighetene, uten først å ha rådført seg med dets medlemmer, å gripe inn i dens indre anliggender og dømme i dem. En slik rett er forbeholdt lokalmenigheten alene." (The basic faith principles of the evangelical Christians Baptists– Elkhart, 1992. – p. 121).

Det er en kjent sak at evangeliske kristne/baptistene alltid og under enhver omstendighet forsvart samvittighetsfriheten for alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, rase og kirketilhørighet og har aldri forfulgt noen for deres tro.

(fortsettes)

Bildet er fra Baptistkirken i Vologodonsk i Russland.

Prinsipper for sant menighetsliv, del 1

Ukrainske baptister har laget en presentasjon av sine prinsipper for nytestamentlig menighetsliv som jeg synes er så interessant, at jeg har oversatt dem:

1. Den Hellige Skrift er basis for troen til De evangelisk kristne/Baptistene.

2. Menigheten består kun av de som er født på ny.

3. Dåpen og Herrens måltid hører ene og alene til de som er født på ny.

4. Hver lokalmenighet er selvstendig.

5. Alle medlemmer av de lokalene menighetene har like rettigheter.

6. Samvittighetsfriheten gjelder alle.

7. Menighetens og statens funksjoner er uavhengig av hverandre.

Disse syv punktene er kommentert av S. Sannikov og Y. Reshetnikov. Her heter det blant annet:

Aller først, disse prinsippene henviser til det som er selve kilden til all autoritet og basis for hele vårt fundament: Den Hellige Skrift, hvor vi finner menighetens ordninger beskrevet. Evangelisering og misjon og de baptistiske prinsipper er opplagt for den posisjon vi har tatt, og blir derfor ikke spesielt nevnt her.

Menigheten må bygges ene og alene av de som er født på ny. Medlemskritieriene i en baptistmenighet og for religiøse rettigheter generelt, er for dem som personlig har tatt imot Kristus og som har hengitt seg til leve i følge evangelisk standard, nøye knyttet sammen med lokalmenighetens uavhengighet og selvstendighet. Denne norm skiller historisk baptister radikalt fra andre kirker. Hovedforskjellen ligger i betydningen av lokalmenigheten.

Den ortodokse kirke ser lokalmenigheten som en kirke i en stat eller en nasjon. Evangeliske troende ser på lokalmenigheten som fellesskap som samles på et bestemt sted. Ivan Prokanov sier det slik: Den lokale menigheten er "en samling, en union av gjenfødte sjeler forenet i en tro (en bekjennelse), en kjærlighet og et håp som lever i et område."

Bildet viser nattverdfeiring i en ukrainsk baptistmenighet.

(fortsettes)

Å dele liv i broderlig kjærlighet

I går fikk jeg årets første nyhetsbrev fra Don og Naomi Murphy, som leder en liten anabaptistisk kommunitet i Tucson i Arizona, USA. I nyhetsbrevet gjør Don Murphy seg noen tanker om hva den kristne forsamlingen er. Don skriver:

"Hva er menigheten? Menigheten er en gruppe mennesker på et geografisk sted som deler et liv i glede og broderlig kjærlighet, som lever ifølge Jesu lære og befalinger i Den Hellige Ånds iboende kraft.

Denne forståelsen av menigheten kom sakte men sikkert til Conrad Grebel (1498-1526), en av forgrunnsfigurene i den anabaptistiske bevegelsen. Han var en ung gift mann da han sluttet seg til en bibelstudiegruppe ledet av Ulrich Zwingli, den ledende pastoren av den protestantiske kirken i Zurich, Sveits.

Mens Conrad studerte Bibelen, begynte han å se den enorme forskjellen mellom datidens kirke og menigheten beskrevet i Det nye testamente. Kirken i hans samtid bestod av alle som bodde i området hvor kirken var, enten det var gode eller dårlige mennesker. De ble medlemmer av kirken når de ble døpt som barn.

Dette var ingen menighet som besto av mennesker som var knyttet sammen og levde et gledesfylt liv, slik det var beskrevet i Bibelen. Deres kristne religion var en borgerlig religion, kontrollert av sivile myndigheter, som også valgte kirkens ledere. Det var intet skille mellom stat og menighet slik Det nye testamente lærer.

Conrad begynte å se behovet for troendes dåp og nattverd bare for de som levde et hellig liv. Han og 15 andre møtte hverandre den 21. januar 1525, i hjemmet til Felix Manz for å samtale om disse temaene. I løpet av dette møtet ba en tidligere katolsk prest, George Blaurock, Conrad om han kunne døpe han med sann kristen dåp. Resten av de som var tilstede ble så døpt, og den anabaptistiske bevegelsen var født.

Responsen fra den lokale kirken var å gjøre troende dåp illegal, og idømme dødsstraff for de som ble døpt. Felix Mantz ble arrestert og drept ved drukning den 5. januar 1527, og George Blaurock ble brent på bålet den 6. september 1529. Disse ble martyrer for den sanne kristne kirke."

Så langt Don. Jeg tror vi gjør vel i å se nærmere på definisjonen av hva en sann menighet er. Lengselen min etter å se uttrykk for den nytestamentlige forsamlingen er ikke blitt mindre i 2009.