Artikkelen er oppdatert. Det som er oppdatert er merket med rødt.
Husmenighetsbevegelsen har fått mye oppmerksomhet de siste 30-50 årene - særlig hvis du tenker på den enorme fremgangen til de kinesiske husmenighetene. Bevegelsen har brakt med seg et forfriskende alternativ til verdslig, nominellt menighetsliv. Selv har jeg hatt stor glede og velsignelse av å være en del av en husmenighet i 10 år. Som jeg har skrevet på bloggen tidligere var nok dette de 10 beste årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng.
Jeg tror også at etter hvert som "kristenheten", i hvert fall slik vi opplever den i Europa, sklir mer og mer inn i modernitet og ikke minst kompromiss, så vil sanne, vekte kristne mer og mer føle behov for andre måter å komme sammen på som mer samsvarer med det nytestamentlige forbildet. Vi ser allerede denne lengselen komme til syne mange steder i form av husmenigheter, fellesskap og kommuniteter. Noen av dem ligner på hverandre, men slett ikke alle. Slik vil det være. Jeg skulle ønske det var mulig å samtale om ulikhetene, uten at man dermed gikk ned i skyttergravene og forberedte seg på en skyttergravskrig, for å bruke et litt slitt bilde. Personlig tror jeg at vi gjennom samtaler har mye å lære av hverandre. Selv er jeg blitt en del av et anabaptistisk nettverk, med opprinnelse i Sverige, og føler jeg har mye å hente og lære i samtaler og samvær med svenske brødre.
Dean Taylor, som jeg har henvist til i de to foregående kapitlene og som er en del av et anabaptistisk fellesskap i USA, skriver i en artikkel i tidskriftet "Remnant", som han er redaktør for, at selv om han føler seg svært velsignet av mange av disse fellesskapene, "så er jeg ikke alltid like begeistret for de stemmene som hevder at de taler for oss alle på vegne av alle." Her nevner han spesielt Gene Edwards og James Rutz.
"Nye bøker har også dukket opp som også er en stor skuffelse," skriver Taylor og trekker frem "Pagan Christianity" av Frank Viola og George Barna (bildet).
"Hedensk kristendom"
"Det er mange ting som det er verd å nevne vedrørende disse bøkene som påstår å tale på vegne av "husmenighetene" og "radikal kristen bevegelse"," skriver Taylor men han regner dem som døgnfluer. Som eksempel på dette nevner Taylor det Viola/Barna skriver om i sin bok:
"Der hevder de at forkynnelse er hedensk, liturgi er hedensk, ja selv stoler er det. Mye av dette kan høres radikalt ut, men min erfaring er at de fleste brødrene innen husmenighetsbevegelsen ikke bryr seg om dette. De fleste kristne omfavner den friheten vi har i Kristus - for eksempel en preken, hvis den er nødvendig. Dette er ikke de tingene som opptar meg mest med disse bøkene."
Taylor mener også det er veldig mye snakk om kirkebygninger, og at kirkebygning eller ikke er det store spørsmålet:
"Det er mulig det er på grunn av de sirklene jeg har vært i, men jeg har sjelden vært i en husmenighet hvor man føler at gruppen absolutt må møtes i et hus. Mange gleder seg over å møtes i små leide lokaler like mye som de møtes i hjemmene."
Taylor skriver i denne sammenheng noe svært interessant: "Det synes for meg som om temaet "bygning" er noe som var et langt større tema da husmenighetsbevegelsen var ung."
Dette kan vel være årsaken til at dette med "bygninger" eller særlig "kirkebygg" er det store teamet i enkelte norske miljøer. Her er det et spørsmål om man kan møtes i et kirkebygg eller ikke, og kirkebygget ser ut til å utgjøre den store forskjellen på om man lever etter det nytestamentlige mønsteret eller ikke. Det understrekes sterkt at de første kristne møttes i hjemmene, dermed sier man implisitt at de som møtes i en bygning, og særlig de som møtes i en kirke, ikke lever etter det nytestamentlige mønsteret og dermed ikke er en del av Guds plan. Noen sier det også direkte! Men Taylor hevder altså at dette hører med til barnesykdommene, og nå er et tilbakelagt stadium i den prosessen som husmenighetsbevegelsen internasjonalt er inne i.
Taylor skriver:
"Mange er enige i at det faktum at det å oppdage at de første kristne møttes i hjemmene, kan hindre små grupper fra å føle seg ubetydelige. Men de fleste er også enige i at det faktum at de første kristne møttes i hjemmene er noe helt annet enn at direkte påbud fra Kristus om at vi må møtes i hjemmene."
Taylor understreker også at det finnes arkeologiske bevis fra tiden før Konstantin som viser at grupper i utgangspunket møttes i hjemmene, men over tid gjorde betydelige endringer for å gjøre rom for større samlinger. Det er viktig å huske på at dette faktisk skjedde før keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Det er de som hevder at det var først da vi fikk kirkebygg, men det stemmer nok dårlig med det historiske materialet.
I neste artikkel skal vi se nærmere på kanskje det viktigste temaet innen deler av husmenighetsbevegelsen i dag, nemlig synet på lederskap.
(fortsettes)
18 kommentarer:
Jeg er veldig glad for at vi får denne oversikten, og ser spesielt frem til neste artikkel som jeg forstår skal handle om lederskapsspørsmål. Forstår at enkelte hevder det ikke fantes og skal finnes ledere.
Ole Anders
Problemet er etter mitt syn ofte måten me les Bibelen på. Det er så vanskeleg for oss å skilja mellom det normative og det deskriptive (dvs. det reint beskrivande). At dei første kristne samla seg i heimane er kun deskriptivt og har ingen normativ kraft i seg. Når nokon så går hen og gjer eit viktig poeng av dette, som om huskyrkjer er Guds vilje og plan for sitt folk for all framtid, har dei gjort ei norm av noko som Gud aldri har normert. Men dersom ein framstiller det å samlast i heimane som noko godt og tenleg, så er det lett å vera samd.
Det finst mange slike misbruk av Bibelen i våre dagar. Når det t.d. vert forkynt at teiknet på åndsdåp er tungetale, er det ut frå at tungetale ved to tre høve i Apostelgjerninga vert beskrive som eit fenomen knytt opp til formidling av Anden, men det står sjølvsagt ingenting om at dette er eit eintydig teikn på at åndsdåpen har funne stad. Slik har pinsevener og karismatikarar laga norm av skildringar. Slikt fører alltid galt av stad.
Jeg har snakket en del med mennesker som er opptatt av husmenighet. Den holdningen jeg møter er at alle andre har feil, de har rett. De snakker veldig nedlatende om de av oss som er i tradisjonelle menigheter. Hvorfor?
Legger merke til at serien om husmenigheter er gjenstand for debatt på andre blogger. Det er jo fint. Ser også at en ikke ukjent person har dukket opp igjen når anledningen bød seg til å kritisere Bjørn Olav Hansen.
Jens
Jeg synes du har gode poenger. I likhet med deg,kan jeg ikke se at det er noe skriftmessig bevis for at tungetalen er et bevis på Åndens dåp.
Men jeg undrer meg på om det ikke finnes en del ting fra Apostlenes gjerninger/brevene mht organiseringen av menigheten, som fortsatt er gjeldende? Det er vi sikkert enige om, f.eks når det gjelder ordningen av menigheten.
Anonym 1:
Ja, det er trist at vi ikke kan snakke sammen og ha respekt for hverandre ulikheter. Jeg husker fra den tiden hvor vi var en del av husmenighetsfellesskapet her på Gjøvik. Det var en tid i begynnelsen hvor vi nok var veldig ensidige. Vi hadde holdningen: "Meg har Gud vist ..." Da er det ikke lett for andre troende å føre samtaler eller ha fellesskap med oss.
Anonym 2:
Det er bare fint at dette som tas opp her blir gjenstad for samtaler. Det er viktig og nødvendig. Vi bør lytte og lære av hverandre.
Jo,Bibelen har mykje normativt å seia om kyrkjelyden. Både når det gjeld vesen, føremål, organisering, leiarskap og indre liv, ting som er vel verd å snakka saman om. Den boka eg har hatt best utbyte av i så måte er David Watson "I belive in the Church". Snadder. I fjor las eg forresten Wolfgang Simpson si bok om husmenigheten, og hadde mindre glede og nytte av den enn eg hadde forventa meg. Etter mitt syn går han alt for langt i å sverta dei tradisjonelle kyrkjesamfunna og plassera dei på sidelinja i det som Gud vil gjera framover. Det skulle vel ikkje vera noko i vegen for at Gud skulle kunna bruka både den eine og den andre kristne forsamling som ærleg lever i bøn og tilbeding, vitnar om Jesus, syner praktisk kjærleik og forkynner Ordet uavkorta og med engasjement. Det er vel der nøkkelen ligg.
Et eksempel på utvidelse av et privathus, er huset der Peters svigermor bodde. Foruten å bruke private hus, leide man også hus/haller til sine samlinger. Ellers er det vel tankevekkende at da kirkebyggingen begynte for alvor ved keiser Konstantin, virker det ikke som om det var noen som protesterte og sa at det var galt. Hvis det skulle være så bibelsk og riktig å bare møtes i hjemmene, hvorfor ble det da ingen debatt om dette i Kirken da man for alvor begynte å bygge egne kirkehus?
En liten korreksjon: Til tross for at det ofte sies, var det ikke keiser Konstantin som gjorde kristendommen til en statsreligion i romerriket, det var det keiser Theodosius som gjorde ca. år 380. Men legg merke til at det er en forskjell på statsreligion og statskirke. Det første sier hva som er statens grunnlag. Det andre sier noe om hvem som styrer Kirken.
Jens
Boka til David Watson har jeg også lest for en del år siden. Den er absolutt å anbefale. Jeg fant mye godt i Wolfgang Simsons bok, men jeg fant også en tone som jeg likte dårlig: sparkene mot andre kristne, en harselering med andres syn. Og en noe nesten bombastisk holdning av at "jeg har sett det", og "dette er det eneste riktige" og "dette er hva Gud gjør".
Dagfinn
Interessant! Særlig dette som du påviser: Den fraværende kritikken og debatten av kirkebygninger i tiden etter Konstantin. Det ser jo heller ikke ut for at det har vært en slik debatt i forkant heller.
Men som Are Karlsen skriver (iallfall slik som jeg leser det paa hans blog), er det ikke kirkebygningene i seg selv som er problemet. Dvs. som VAR problemet. Hvis "fellesskap" mer enn "aktivitet" er det i nytestamentlig mening menighetskonstituerende, kan fravaer av motstand mot bygninger paa 300-tallet skyldes at man ikke saa for seg at bygningene skulle endre paa menighetsforstaaelsen.
Situasjonen er utvilsomt annerledes idag. Bygningene reflekterer en "menighetskultur" som tilsier at det som primaert konsistuerer menighetsliv er "aktivitet". I vaare dager kan man riktignok faa tilbud om "fellesskap" ved aa bli med i spesifikke fellesskapsgrupper. Og da er det ikke lenger fellesskapet som er det menighetskonstituerende.
Dette tror jeg er det vesentligste anliggende hos de reflekterte talspersonene (foreloepig flest menn) innenfor husmenighetsmiljoer.
Bjoern Olav skriver:
"Jeg skulle ønske det var mulig å samtale om ulikhetene, uten at man dermed gikk ned i skyttergravene og forberedte seg på en skyttergravskrig, for å bruke et litt slitt bilde. Personlig tror jeg at vi gjennom samtaler har mye å lære av hverandre. Selv er jeg blitt en del av et anabaptistisk nettverk, med opprinnelse i Sverige, og føler jeg har mye å hente og lære i samtaler og samvær med svenske brødre."
Og jeg er helt enig: Det er vesentlig at man snakker sammen, men jeg er lite overbevist om at blogsamtale er egnet middel dersom kommunikasjonen tidligere har skaaret seg (jfr. Are Karlsens blog jfr. Bjoern Olav). For aa faa tak i hva den andre egentlig mener, tror jeg kun personlig samtale er egnet i initieringsfasen.
Jeg tillater med aa sitere fra Karlsens blogg:
"Bjørn Olav Hansen fortsetter å skrive om husmenighetsbevegelsen, og det er jeg glad for. Han sier selv han har 10 års erfaring fra husmenighet og at han er positiv til dette som en fornyelsesbevegelse. Men samtidig kritiserer han i del 3 i sin artikkelserie det som jeg oppfatter som kjernen i husmenighetsbevegelsen, nemlig forholdet til kirkebygninger og lederskap. Dersom man fjerner husmenighetsbevegelsens fokus på det å samles i hjemmene og fokus på det lederløse fellesskapet, hva står man da igjen med? (MIN KOMMENTAR: DET ER IKKE IRONISERINGEN OVER KIRKEBYGNINGENE SOM BYGNINGER I SEG SELV SOM ER DET VESENTLIGE ANLIGGENDE, MEN HVA DISSE BYGNINGENE REFLEKTERER AV IKKE-ARTIKULERTE VERDIER.) En helt tradisjonell menighet slik jeg ser det. Dette handler om verdier, ikke fiffige idéer knyttet til praktiske spørsmål. Derfor skaper det også debatt, noe jeg ser på som positivt. Hansen mener at husmenighetsbevegelsen er ubalansert i sin motstand mot kirkebygninger. Jeg er ikke enig. Slik jeg ser det, er det tradisjonelle menigheter som overdriver betydningen av kirkebygninger, så til den grad at man i praksis setter likhetstegn mellom menigheten og bygningen. Inntil husmenighetene gjorde seg gjeldende, var det ikke mulig å tenke seg menighet uten en kirkebygning. Internt i våre samlinger er dette sjeldent noe tema. Et kristent fellesskap kan ikke bestå i kritikk av andre kristne sammenhenger. Derfor blir det i grensesnittet mot andre kristne sammenhenger at det som særpreger oss kommer i fokus, hvilket ikke alltid er vår egen skyld, noe artikkelserien til Hansen er et eksempel på. Menigheten er Kristi kropp, enten man samles i kirker eller hjem. Men idag hindrer kirkebygningen en rett forståelse av hva menighet er. Det er knyttet verdier til kirkebygningen som det må tas et oppgjør med. (MIN KOMMENTAR: DETTE ER VESENTLIG OG KONSTRUKTIV KRITIKK SOM BOER TAS PAA ALVOR.)
Husmenighetsbevegelsens kall er å virkeliggjøre et nytestamentlig menighetsliv. I det bildet passer ikke kirkebygningen eller dagens pastorrolle inn."
Geir
Du har nok helt rett i at en blogg ikke er det beste forum for å føre en samtale om disse tingene. Det er flott at flere tar del i samtalene, men det er jo samtidig symptomatisk for "klimaet" i Norge, at man ikke engang kan samtale om disse tingene på den bloggen hvor artiklene publiseres, men må skrive egne artikler hvor man kommenterer denne på en annen blogg. Jeg har ikke noe imot det, men jeg sier bare at det sier noe om hvor langt, eller skal vi si kort, vi har kommet i prosessen er i Norge.
Når det gjelder kirkebygninger, så kan de selvsagt være et hinder for sant nytestamentlig menighetsliv, men det er ikke så lett å kommentere dette siden det du henviser til er skrevet på en annen blogg. Det interessante er at diskusjonen om kirkebygg eller ikke, er i følge Dean Taylor, mer eller mindre et tilbakelagt stadium i USA. Der samtaler man mer om det å leve et liv som Kristi kropp - i hverdagen.
Geir skriver: "Bygningene reflekterer en "menighetskultur" som tilsier at det som primaert konsistuerer menighetsliv er "aktivitet"."
Er det noe galt med "aktivitet" i en menighet? Å synge i et kor, er en aktivitet. Å samle barn og unge om Guds ord kan kalles en aktivitet. Under en vanlig gudstjenete må mange være i "aktivitet". Eller tenkes det på noe annet når man er kritisk til aktivitet i en menighet?
Hvis jeg oppfatter det riktig, ønsker man at det i større grad understrekes fellesskapsdelen ved det å være menighet, og at dette gjøres i dag bedre i en menighet som samles i et privathus enn i en kirkebygning. Det kan godt være det. Slik sett kan det være positivt at man samles i mindre grupper i private hjem.
Men det kristne fellesskap er jo også noe mer, fellesskapet med Kristus gjennom bl.a. nattverden. De ene utelukker selvsagt ikke det andre. Men det blir en ubalanse hvis man med "fellesskap" for det meste tenker på det sosiale/åndelige fellesskap oss mennesker imellom.
Når jeg går i kirken - enten det er i en kirkebygning eller et privat hus - er det først og fremst for å ha fellesskap med Kristus. Gjennom bønnen, forkynnelsen, sangen - og ikke minst gjennom nattverden. Fellesskapet med de andre troende kommer som et tilleggsgode. Det er flott og bibelsk. Men blir dette tillagt for stor betydning, står vi i fare for å miste Guds-fokuset i våre samlinger. Om store kirkebygniner kan gjøre oss mer utsatt for å miste det menneskelige fellesskap av syne, kan små, private hjem gjøre oss mer utsatt for å miste Guds-fellesskapet av syne.
Kort respons til Dagfinn: Nei, jeg mener paa ingen maate at det er noe galt med aktivitet. Men naar aktivitet har blitt primaerstorrelse og fellesskap sekundaerstorrelse i forhold til menighetsliv, mener jeg man har snudd ting paa hodet. Og jeg tror de fleste er enige i at naar de tenker paa kirke eller menighet i tradisjonell forstand, er det aktivitetene man foerst og fremst tenker paa.
Jeg er enig i at vi kan bli saa pass "fellesskapsorientert" i forhold til andre mennesker, at "Gudsfokuset" blir borte. Samtidig blir det for meg noe veldig individsentrert (Gud og meg) naar Gudslivet i moetesammenheng knapt beroerer Gudslivet til dem rundt meg paa annen maate enn at jeg observerer at de sitter ved siden av, evt. rundt meg.
Det er mulig vi snakker forbi hverandre. Da er vi tilbake til en av mine kjepphester: Egentlig liker jeg ikke bloggsamtaler, fordi det ofte krever at man kjenner hverandre godt fra foer for aa unngaa misforstaaelser. (Hadde jeg vaert konsekvent, skulle jeg derfor ikke ha bidratt her,.....)
Jeg har vært på husmøter hvor det har vært så mye spenninger, og så mye manipulasjon som jeg aldri har opplevd det i noen "ordinær menighet". Har følt presset for å delta i samtalen.
Reagerer på at møtelederen sier: Ja, nå har vi kommet inn i Guds hus. Eller: Så godt det er i Guds hus.
Bygningen kan jo aldri bli Guds hus. Det er det vi som er. Hører dette sagt i en pinsemenighet nesten hver søndag.
Men om vi samles i et vanlig beboelseshus, så blir vi ikke noe mer menighet for det.
Menigheten - det er de som er gjenfødt, og som lever med Jesus som Herre (Hodet) som er det.
Petter
Legg inn en kommentar