Hvor dypt kan du bøye deg? Del 4

Her følger den fjerde del av undervisningen til den lutherske presten Paul Anderson:

Kanskje sier du: 'Jeg er blitt ydmyket nok. Jeg kunne tenke meg litt opphøyelse nå.' Å bli ydmyket og å ydmyke seg er to forskjellige ting. Kanskje du er enig med meg i at ydmykhet er avgjørende for lederskap etter Jesu modell og du ønsker å vokse i å ydmyke deg. Skriften sier ganske klart at jeg ikke skal vente på at Gud skal ydmyke meg. Jeg må ydmyke meg selv (Jak 4,10;1.Pet 5,6)

Jeg kan ikke gjøre meg ydmyk; det er en Åndens frukt. Men jeg kan ydmyke meg, praktisere holdninger og handlinger der jeg fornedrer meg selv. Her er noen bibelske måter å gjøre det på:

Jeg vil ta imot kritikk, selv når den er feil. David lot Sime'i ydmyke seg da han var på flukt ut av Jerusalem. Å forsvare seg mot falkse beskyldninger kan synes som en rett søken etter sannheten, men den avslører en misforstått frykt for eget rykte. Å ikke ta imot kritikk er å si at jeg trenger ingen kritikk. Kritikk er alltid ydmykende, så den er i virkeligheten en gave. Er det mulig, kjære pastor, at Gud bevilger deg en en slik kritikkens gave fra et av dine medlemmer fordi han ønsker å opphøye deg? Når du farer opp for å forsvare deg, beviser du at du har behov for kritikken og insisterer på at Gud må gjøre det igjen.

Jeg vil tjene andre, ikke på den måten jeg dikterer eller ønsker, men på den måten Gud befaler. Jeg vil lære å forutse behov slik en god vert gjør. Hyrder kjenner sauene sine, er klar over deres behov og tar seg av behovene. Det største behovet for sauene er å bli ledet. (Salne 23,2b) Nøden Jesus hadde for folk på hans tid var at de ikke hadde ledere. Fariseerne elsket all den oppmerksomheten de kunne få, titlene de ble gitt, og rosen de ble overdynget med. De brukte sine posisjoner til å dominere. I stedet for å lede hersket de.

Jeg vil be. Om "så mitt folk .... ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn ..." (2.Krøn 7,14) Jesus ba hele natten før han valgte sine disipler. Han var den mest avhengige person som noen gang har levd. Han sa og gjorde ikke noe uten å lene seg til sin Far. Bønn er barnets språk, avhengighetens språk. Vårt mål av bønn svarer til vårt behov av avhengighet. Gud gir oss problemer for å se hvor avhengige vi er, ikke for å se hvor flinke vi er til å finne svar. Bruker jeg mye tid på bønn, eller på å skaffe meg oversikt over mine egne forsyninger? Hvor viktig er bønnen for meg? Hvis den ikke er sentral i min livsstil, er jeg ikke ydmyk uansett hva folk må mene om det.

Jeg vil ikke klage når jeg lider som om jeg fortjener noe bedre. "Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg hungre, han gav deg manna å ete ..." (5.Mos 8,2-3) Responsen på prøveløser er ofte å klage. Å klage er å si at vi fortjener da noe bedre.

Jeg vil bekjenne mine synder for en annen en Gud, for det er ydmykende å gjøre det. Pastor, hvem er din pastor? Hvem stoler du på? Hvem vender du deg til for å få støtte, forbønn og råd? Hvem deler du dine svakheter med? "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet." (Jak 5,16)

Jeg vil være lydig, uansett pris.

Jeg vil rose meg av mine svakheter (2.Kor 12,9), og det betyr at jeg vil være transparent og sårbar.

(fortsettes)

Kilde: Visjon