Jesus elsket sine helt til det siste

Skjærtorsdag 2022: Prekentekst: Joh 13.1-17

Evangelieteksten denne Skjærtorsdagen, som handler om Jesus som vasker disiplenes møkkete føtter, er en veldig god og praktisk kroppsliggjøring av de vakre ordene fra Kristus-hymnen i Fil 2: "uttømte han seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg..." (v.7) Bibelforskerne antar at ordene fra Fil 2,5-11 er en hymne, en lovsang som ble sunget i de første menighetene. Den legger stor vekt på betydningen av inkarnasjonen - dette at Gud ble menneske, og som menneske, en tjener.

Johannes tar oss med til Jerusalem. Det nærmer seg påske. Jesus og disiplene Hans er samlet til et måltid, Johannes innleder det som skulle bli en skjebnesvanger kveld, som topper seg med forræderiet til Judas, med disse sterke ordene: "... og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste," Dette er bakgrunnteppet.  Jesus "visste at hans time var kommet..." - timen Han var kommet for, når oppdraget skulle fullføres med korsfestelse og død. Vi vet - fra andre tekster i Det nye testamente - at  Jesus gruet seg for det som lå foran. Derfor er disse ordene så sterke: "slik elsket han dem til det siste."

Det er i denne situasjonen - med forræderiet hengende over seg - at Jesus inntar tjenerrollen. Han kler av seg og tar på seg et lendeklede. Dette er himmelkongen! Herrenes herre og kongenes konge. Han som har skapt alt og som alt er skapt til. Så bøyer Han seg ned, slår vann i et fat, og begynner å vaske skitne føtter! Det er uhørt, sett med menneskelige øyne, men det representerer til fulle hva det nye Gudsriket handler om! Herren selv er iført et vaskevannsfat og et håndkle og viser hva sant lederskap handler om! Å være en tjener, være den minste. "Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. For når jeg som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre sslik som jeg har gjort mot dere." (v.13-15)

Tjeneren er nemlig ikke større enn sin herre (v.16) Hva er dette? Praktisk kristen tro.

I 1973 - året etter at jeg ble en kristen - leste jeg noe som har fulgt meg siden. Det er et nokså provokativt og utfordende utsagn av Indiamisjonæren og verdensevangelisten, metodisten E. Stanley Jones. Hør bare: "Ifølge Arp 6 oppstod det en krise med hensyn til matdistribueringen i den første menighet. Et rasespørsmål var årsaken. Grekerne klaget over at deres enker ble oversett av den daglige utdelingen. Da gjorde apostlene noe klokt. De valgte syv menn og gav dem ansvar for den daglige matutdelingen. Alle disse syv hadde greske navn. Men de gjorde også noe som var mindre klokt. De sa: 'Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene...vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste.' De utså noen andre til å ta ansvar for den materielle siden. Dette lot til å være visdomsfullt og åndelig, men egentlig var det uklokt og uåndelig. De drev inn en kile mellom det materielle og det åndelige. De adskilte det som Gud hadde sammenføyet ved inkarnasjonen. Ved inkarnasjonen ble Ordet kjød. Det åndelige skulle fungere i materielle uttrykksformer. Det var to sider av en virkelighet. Men de skilte ut det åndelige og gjorde det til noe høyere, mens de satte det materielle på et lavere plan." (E.Stanley Jones: Kirken fornyet etter urkristent mønster. Ansgar Forlag 1973, side 43-44).

Stanley Jones har utvilsomt et poeng. Vi får problemer når vi skiller det åndelie fra det menneskelige. 

I denne Kristushymnen i Filipperbrevet finner vi også et annet svært interessant ord. Det heter at Kristus "fornedret" seg selv. Har du tenkt over hva det innebærer?

Kristus ble født i den djupeste fornedring. Ikke i et fornemt bosted i Jerusalem, men i en skitten stall, eller i et skur ute på Betlehemsmarkene. Senere skulle han vokse opp i Nasaret. Ikke akkurat verdens midtpunkt noen av disse stedene.

Ordet blir menneske, kjøtt og blod, Den Allmektige blir født som et forsvarsløst barn, som er helt avhengig av menneskelig berøring. All trøsts Gud, blir et menneske i behov av medlidenhet og trøst, et fattig menneske.

Broder Charles av Jesus, en av mine troshelter, har sagt følgende: "Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen". Broder Charles, eller Charles De Foucauld som var hans borgerlige navn, fortsetter: "Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedrelse....i og med at han en gang for alle helt bevisst inntok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn han".

Broder Charles av Jesus hadde et motto: Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus.

For broder Charles av Jesus betydde dette bokstavelig at han flyttet til Nasaret for å bo og dele kår med de fattigste av de fattige i Nasaret. Men etter å ha levd der en stund fant han ut at Nasaret kunne være hvor som helst. De elendige og fornedrede bor i alle byer og bygder. Det er til dem Jesus kommer med de gode nyhetene. Salig er de fattige. Det betyr, de velsignede. Når Jesus står frem i synagogen i hjembyen Nasaret, leser han blant annet disse ordene fra profeten Jesaja: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige...." (Luk 4,18).

Hvem er så de fattige? Ikke bare de som ikke har økonomiske midler, men de marginaliserte, de minste, de lave, de kronisk syke, funksjonshemmede, de utstøtte, de elendige. Det er til dem Jesus forkynner de gode nyhetene om Guds rike.

Om å gi sitt liv for sine venner

"Gode hyrder er villige til å legge ned sine liv for fårene (se Joh 10,11). Som åndelige ledere som vandrer i Jesu fotspor er vi kalt til å legge ned våre liv for vårt folk.

Å legge ned sitt liv kan i visse tilfeller innebære å dø. Men først og fremst betyr det å gjøre sitt liv - med den sorg og glede, ensomhet og nærhet, tilgjengelig for andre som en kilde til nytt liv.

En av de største gaver vi kan gi andre er oss selv. Vi tilbyr trøst og lindring, særskilt i vanskelige stunder, ved å si:

'Vær ikke redd, jeg vet hva du går igjennom og er med deg. Du er ikke ensom.'

På den måten er vi Kristus-like gjetere."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Dagens superapostler

Tillit er noe som blir en betrodd, noe som gis, ikke noe som kan kreves, eller tas.Den opparbeides over tid. Slik er det også med autoritet. Også den gis, vokser frem, og modnes.

Men i dag finnes det mange som setter titler på seg selv. De kaller seg gjerne apostler, og tar seg selv en tjeneste, som ingen andre har gitt dem, eller betrodd dem. De står ikke i noen menighetsrelasjon, hvor de blir holdt ansvarlig for levd liv. De står over menighetene.

Enkelte av de som kler sin åndelige armod med tittelen apostel, har det til felles at de gjerne er blitt såret i en eller annen sammenheng. De føler seg oversett. Ingen har sett deres nådegave, ingen har gitt dem aksept. Få, om noen, har bekreftet deres særskilte kall. Kanskje fordi de aldri har hatt noe genunit kall, men er ute etter en posisjon, en fremskutt plass hvor de sees? Kanskje har omgivelsene sett det de selv ikke har sett: deres umodenhet? At de ikke er personer om bygger, eller som skaper forsoning, men samler rundt seg, og splitter. At nådegaven de mener seg å ha brukes til å manipulere. Ikke til å oppbygge, lege.

Når noen kaller seg apostel, eller profet, burde man være på vakt allerede i utgangspunktet. Det at de selv må si det, viser at de nok mest sannsynlig ikke er det! Man blir ikke apostel eller profet ved å skaffe seg et visitkort.

Når noen står alene, og ikke har noen som har innsyn i deres liv, ingen de holdes ansvarlig overfor, andre enn seg selv, og samtidig hevder at de har en tjeneste som skal hjelpe til med å bygge Kristi kropp, da burde vi være på vakt. Et menneske som ikke vil være en del av Kristi kropp lokalt, har neppe noe å bidra med til Kristi kropp nasjonalt eller internasjonalt. Jo, kanskje èn ting: deres egen oppblåsthet!

Også apostelen Paulus møtte disse superapostlene:

"Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse superapostlene. Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere. Var det kanskje en synd av meg at jeg forkynte Guds evangelium for dere uten betaling, og dermed ydmyket meg selv for å opphøye dere? Andre menigheter har jeg nærmest plyndret; jeg fikk lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. Da jeg var hos dere, ble jeg ikke til byrde for noen av dere når jeg trengte noe. For brødrene som kom fra Makedonia, ga meg det jeg manglet. På alle måter passet jeg på å klare meg uten hjelp fra dere, og det skal jeg også gjøre heretter. Så visst som Kristi sannhet bor i meg, denne æren skal ingen i hele Akaia få ta fra meg! Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud jeg gjør. Men det jeg har gjort hittil, vil jeg fortsatt gjøre. For noen vil gjerne ha skryt for at de er slik som jeg, men den muligheten skal jeg avskjære dem fra. Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger". (2.Kor 11,5-15)

Legg merke til at det er i denne sammenhengen Guds ord taler om at "Satan selv skaper seg om til en lysets engel."

De ekte apostlene er de som aldri snakker om at de er det, og som tjener, slik Jesus.

Hva kjennetegner falske profeter og lærere, del 3

Her er et annet kjennetegn på en falsk profet og lærer:

2. Falske ledere fokuserer på penger; sanne ledere fokuserer på å tjene andre.

En god indikasjon på en falsk lære eller lærer er når man fokuserer på penger og materielle eiendeler, og man lærer at gudfryktighet er en måte å oppnå økonomisk gevinst på. Dette er en svært utbredt vranglære i dagens krisenhet, selv om Bibelen klart og tydelig advarer mot dette. Apostelen Paulus skriver følgende til sin unge medarbeider Timoteus:

"Hvis noen lærer annerledes og ikke holder seg til de sunne ord, vår Herre Jesu Kristi Ord ogh den lære som stemmer med gudsfrykt, da er han stolt og forstår ingenting. Men han har sykelig trang til stridigheter og diskusjoner om nord, og fra dette kommer misunnelse, strid, spott, onde mistanker, unyttig krangel mellom mennesker som er blitt frarøvet sannheten. De tror at gudsfrykten er et middel til vinning. Slike skal du trekke deg unna. Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi hadde ingenting med oss inn i denne verden, og det er sikkert at vi ikke kan bære med oss noe ut. Og når vi har mat og klær, skal vi være tilfreds med det. Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (1.Tim 6,3-10)

De samme tingene red også menneskene som en mare i den gamle pakt. Ta deg tid til å slå opp og lese Jeremia 6,13;Mika 3,11 og Jesaja 56,11.

Jesus advarer: "Se til at dere vokter dere for grådighet..." (Luk 12,15)

Apostelen Peter advarer mot de falske lærerne og sier: "De har et hjerte som er opplært til grådighet." (2.Pet 2,14) og "Med grådighet og forførende ord skal de utnytte dere..." (2.Pet 2,3)

Men de falske profetene og lærerne vrir og vender på disse ordene, som avslører dem. Få steder maser man så mye om å gi som i visse sammenhenger hvor man understreker at vi lever i tro! Det har undret meg at enkelte forkynnere reiser rundt i egne jetfly til millioner av kroner. Hvorfor kan de ikke bruke vanlige rutefly? Hva kommer det av at de er så mye viktigere enn andre?

Og hvor annerledes Paulus var. "Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. Ja, dere vet selv at disse hendene har sørget både for mitt behov og for det behov de hadde som var med meg. Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake. Og husk Herren Jesu ord, at Han sa: Det er saligere å gi enn å få." (Apgj 20,33-35)

I 2.Kor 2,17 skriver han dette: "For vi er ikke som de mange som tilbyr Guds ord for vinnings skyld. Men ut fra renhet, som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus."

Et av kravene som stilles til de som skal ha tjenesten som biskop eller tilsynsmann er dette:

"Han må ikke være ... pengekjær." (1.Tim 3.3)

(fortsettes)

Hva kjennetegner falske profeter og lærere, del 2

I den første artikkelen i denne serien, som sto på trykk i går, skrev jeg om Jesu advarsel om falske profeter og lærere. I denne artikkelen og i de kommende skal vi se på hva som kjennetegner de falske profetene og de falske lærerne. Jeg har laget oversikten over kjennetegnene, for at vranglærerne lettere skal kunne avsløres:

1. Falske ledere ønsker at andre skal tjene dem; sanne ledere ønsker å tjene andre.

Jesus sier det slik i Matt 20,25-28: "Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store, utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, han skal være deres slave - slik som Menneskesønnern ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange."

I Johannes 13 får vi et godt og konkret eksempel på dette, når Jesus vasker disiplenes føtter: "Hvis da Jeg som er deres Herre og Mester, har vasket føttene deres, skylder også dere å vaske føttene til hverandre. Nå har Jeg gitt dere et eksempel, for at dere skal gjøre som Jeg har gjort mot dere." (v.14-15)

Jesus gir forsamlingens leder makt og autoritet slik at de kan tjene andre!

Falske ledere, derimot, misbruker makt ved å utnytte andre til egen fordel. Judas beskriver dem på denne måten:

"... tjener de bare seg selv ..." (v.12)

"Disse er slike som knurrer, klager og lever etter sine egne lyster. Og de taler store og stolte ord med sin munn og smigrer folk for å få fordeler." (v.16)

Profeten Esekiel avslørte sin samtids (og vår tids) falske profeter på denne måten:

"Menneskesønn, profeter mot Israels hyrder, profeter og si til dem: Så sier Herren Gud til hyrdene: Ve Israels hyrder, de som røkter seg selv. Er det ikke flokken hyrdene skulle røkte? Dere eter fettet og kler dere med ullen. Dere slakter gjøfee, men dere røkter ikke flokken." (Esek 34,2-4)

Vær mistenksomme når du ser en leder dra oppmerksomhete mot seg selv og hans egne behov i stedet for behovene til andre. En sann leder er ydmyk og anser andre for viktigere enn seg selv, han gir spesiell oppmerksomhet til de som er spesielt sårbare, slik som de syke, de fattige, de undertrykte og de fortapte. Jesus har selv gitt den beste definisjonen på en leder i forsamlingen på denne måten:

"Jeg er Den gode Hyrde. Den Gode Hyrde gir sitt liv for sauene." (Joh 10,11)

(fortsettes)

Kroatiske baptister undervises om forsoning og tjenerskap

For ellevte gang siden 1999 har kroatiske baptister arrangert et kurs de kaller "Fornyelse av sinnet". 60 deltagere har deltatt på det siste kurset, som ble avsluttet 12. august. Kurset er spesielt tilrettelagt for unge mennesker som har ulike lederansvar. Et av temaene er forsoning, noe som er viktig i et samfunn som det kroatiske med utfordringene etter krigen på Balkan. Den har gitt mange sår. Gjennom kurset legges det også vekt på grunnleggende undervisning om tjenerskap.

Uten ekstern hjelp ville det ikke vært mulig for baptistene i Kroatia å arrangere et kurs som dette. Foreleserne kommer fra Israel, Storbritania, USA og Irland.

Billedtekst: Noen av deltagerne på kurset i Kroatia.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 4

Her følger den fjerde del av undervisningen til den lutherske presten Paul Anderson:

Kanskje sier du: 'Jeg er blitt ydmyket nok. Jeg kunne tenke meg litt opphøyelse nå.' Å bli ydmyket og å ydmyke seg er to forskjellige ting. Kanskje du er enig med meg i at ydmykhet er avgjørende for lederskap etter Jesu modell og du ønsker å vokse i å ydmyke deg. Skriften sier ganske klart at jeg ikke skal vente på at Gud skal ydmyke meg. Jeg må ydmyke meg selv (Jak 4,10;1.Pet 5,6)

Jeg kan ikke gjøre meg ydmyk; det er en Åndens frukt. Men jeg kan ydmyke meg, praktisere holdninger og handlinger der jeg fornedrer meg selv. Her er noen bibelske måter å gjøre det på:

Jeg vil ta imot kritikk, selv når den er feil. David lot Sime'i ydmyke seg da han var på flukt ut av Jerusalem. Å forsvare seg mot falkse beskyldninger kan synes som en rett søken etter sannheten, men den avslører en misforstått frykt for eget rykte. Å ikke ta imot kritikk er å si at jeg trenger ingen kritikk. Kritikk er alltid ydmykende, så den er i virkeligheten en gave. Er det mulig, kjære pastor, at Gud bevilger deg en en slik kritikkens gave fra et av dine medlemmer fordi han ønsker å opphøye deg? Når du farer opp for å forsvare deg, beviser du at du har behov for kritikken og insisterer på at Gud må gjøre det igjen.

Jeg vil tjene andre, ikke på den måten jeg dikterer eller ønsker, men på den måten Gud befaler. Jeg vil lære å forutse behov slik en god vert gjør. Hyrder kjenner sauene sine, er klar over deres behov og tar seg av behovene. Det største behovet for sauene er å bli ledet. (Salne 23,2b) Nøden Jesus hadde for folk på hans tid var at de ikke hadde ledere. Fariseerne elsket all den oppmerksomheten de kunne få, titlene de ble gitt, og rosen de ble overdynget med. De brukte sine posisjoner til å dominere. I stedet for å lede hersket de.

Jeg vil be. Om "så mitt folk .... ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn ..." (2.Krøn 7,14) Jesus ba hele natten før han valgte sine disipler. Han var den mest avhengige person som noen gang har levd. Han sa og gjorde ikke noe uten å lene seg til sin Far. Bønn er barnets språk, avhengighetens språk. Vårt mål av bønn svarer til vårt behov av avhengighet. Gud gir oss problemer for å se hvor avhengige vi er, ikke for å se hvor flinke vi er til å finne svar. Bruker jeg mye tid på bønn, eller på å skaffe meg oversikt over mine egne forsyninger? Hvor viktig er bønnen for meg? Hvis den ikke er sentral i min livsstil, er jeg ikke ydmyk uansett hva folk må mene om det.

Jeg vil ikke klage når jeg lider som om jeg fortjener noe bedre. "Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg hungre, han gav deg manna å ete ..." (5.Mos 8,2-3) Responsen på prøveløser er ofte å klage. Å klage er å si at vi fortjener da noe bedre.

Jeg vil bekjenne mine synder for en annen en Gud, for det er ydmykende å gjøre det. Pastor, hvem er din pastor? Hvem stoler du på? Hvem vender du deg til for å få støtte, forbønn og råd? Hvem deler du dine svakheter med? "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet." (Jak 5,16)

Jeg vil være lydig, uansett pris.

Jeg vil rose meg av mine svakheter (2.Kor 12,9), og det betyr at jeg vil være transparent og sårbar.

(fortsettes)

Kilde: Visjon

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 3

Her følger tredje del av den lutherske presten Paul Anderson's undervisning:

Ydmykhet beveger Gud. Akab og Manasse var konger i Israel og Juda. De hadde to ting felles. Det føste var at de begge var onde. "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var lite at han vandret i Jeroboams, Nebats sønns synder, tik han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al, til hustru, og gav seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham ... Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham. (1.Kong 16,30-31+v.33). Litt av et omdømme siden Israel hadde en rekke onde konger. Akab var ikke akkurat en venn av Gud. Han hadde 450 Baalsprofeter og 400 Astarteprofeter som daglig spiste ved Jesabels festbord.

Manasse, konge i Juda i femtifem år, kunne måle seg med Akab i ondskap: "Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned, og reiste altere til Ba'alene og laget Astarte-bilder. Han tilbad hele himmelens hær og dyrket den ... Han lot sine sønner gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal, og han gav seg av med å spå av skyene og tyde varsler og drive trolldom. Han skaffet seg dødningemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han vakte hans harme." (2.Krøn 33,3+v.6)

Disse to kongene hadde noe annet felles også. Elias profeterte til Akab at Gud ville føre ulykke over ham på grunn av at han hadde myrdet Nabot og alle de andre tingene han hadde gjort. Så kommer dette parentetiske utsagnet: ("Det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans hustru Jesabel egget ham. Hans ferd var over all måte avskyelig. Han fulgte avgudene, slik som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for Israels barn.") Og likevel: "Da Akab hørte det Elias sa, sønderrev han sine klær og la sekk omkring seg og fastet. Og han sov i sekk og gikk stille omkring. Da kom Herrens ord til tisbitten Elias, og det lød så: Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager..." (1.Kong 21,25-29)

Manasse ble ført som fange til Babylon, "men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn. Og da han bad til Herren, bønnhørte ham ham. Herren hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud." (2.Krøn 33,12-13)

Begge disse forferdelig onde menn ydmyket seg og opplevde at Herren reddet dem. Det er en lov: de stolte blir ydmyket - og de ydmyke blir opphøyet - uansett. Gud hører den ydmykes rop - alltid! Ingenting beveger Gud mer enn å se stolte mennesker ydmyke seg. Hvis du ønsker Guds oppmerksomhet, ydmyk deg! Hvis du vil vinne Guds velbehag og erfare hans kraft i ditt liv, ydmyk deg! "Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde." (Ord 3,34)

Den overvinner Satan. Satan er ikke i stand til å ydmyke seg: han er for stolt. Han vil alltid velge opphøyelsens vei. Så hvis vi tar fornedrelsens vei, slår vi ham hver gang. Når Skriften taler om å beseire Satan, taler den også om ydmykhet. (Jak 4,7;1.Pet 5,5-6, Ef 6) Den utløser Guds kraft. Paulus erfarte Guds kraft i sin svakhet når han valgte å ydmyke seg, rose seg mer av sine trengsler enn av sin styrke. (2.Kor 12,9-10)

(fortsettes)

Kilde: Visjon.

Tegningen fremstiller Jesabel.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 2

Her følger andre del av den lutherske presten Paul Andersons undervisning:

Jesus underviste om ydmykhet med to bilder: et barn og en tjener. Barn er fysisk mindre enn andre. Jesus brukte dem som eksempel på ydmykhet på grunn av deres lave høyde, deres tilsynelatendee mangel på betydning, deres tillit og deres åpenhet. (Matt 18,1-4) På samme måte har tjenerne den laveste posisjonen. De har minst ære, omdømme, lønn og betydning. Tjenere gjør ikke det de selv vil, men hva deres herrer vil at de skal gjøre. Og når de gjør det, får de ikke noe ære for det (Luk 17,10). De har ingen egen vilje, ingen frihet, ingen rettigheter, bare plikter. De har ingen ærestitler.

Hele Jesu liv fra fødsel til død var et bilde av ydmykhet. Jesus er legemliggjørelsen av ydmykhet, og Satan er antitesen. Satan var den høyeste av englene, og likevel ville han ha mer, mens Jesus som hadde den høyeste plass i huset, villig gav avkall på den for å bli en tjener. Han som "var i Guds skikkelse" kom "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene". Fotvaskingen var et livssymbol. Hans fødsel var beskjedeen - på et beskjedent sted av en beskjeden kvinne (se Marias lovsang, en oppsumering av Det gamle testamentes undervisning om ydmykhet). Ættetavlen hans inkluderte folk med lavstatus og tvilsom bakgrunn. Han ble døpt i en beskjeden elv nær det laveste punktet på jord av en beskjeden evangelist som levde i ødemarken og spiste insekter.

Han vokste opp på et beskjedet sted ("Kan det komme noe godt fra Nasaret?"), tjente under en far som var en vanlig håndverker, ble så en omreisende predikant, noe som føltes pinlig for familien. Han valgte disipler med beskjeden bakgrunn fra Galilea, lavere i status enn Judea. Helbredelses- og befrielsestjenesten brakte ham i siste instans mer skam enn respekt. Han brukte tid med lavstatusfolk, de forstøtte. Han presenterte seg som en ydmyk konge som red inn i Jerusalem på et esel, og til slutt døde han den mest foraktelige av alle mulige dødsmåter, korsfestelse, mens han mistet den eneste eiendel han hadde. Etter sin død ble han "regnet blant overtredere". Han personifiserte total avvisning, avvist av hjembyen, av det religiøse fellesskapet, av den nasjonen han identifiserte seg med, av familien, av sine disipler da han hadde mest behov for dem, av en hedensk konge som hadde makt til å sette ham fri, og til slutt av sin egen Far. Profeten Jeasja skrev "at foraktet var han og forlatt av mennesker".

Hvorfor er stolthet så farlig?

Den opererer uten Gud. Den stoler helt på seg selv, like til det å stå Herrens ord imot (Jes 9,9-10). Den sier: "Vi gjør det likevel." Salmisten skriver om en slik arroganse på denne måten: "Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer." (Salme 10,4) Den stolte sier: "Jeg har ingen nød" (Åp 3,17). Saul tok saken i egne hender da Samuel ikke kom for å bære frem offeret. Det var opprørsk uavhengighet på linje med trolldom.

Gud hater den. Stolthet står først på sisten over de sju dødssynder (Ord 8,13). Den står sammen med forferdelige overtredelser: Folk som byttet ut Guds sannhet med løgn, forlot naturlig lyst til fordel for unaturlig, gikk over alle grenser slik at Gud til slutt gav dem opp, de som er fulle av all slags ondskap, inkludert mordere, gudshatere og de arrogante og skrytende (Rom 1,30). I endetiden vil stoltheten finne enda større plass. "For menneskene skal da være ... skrytende, overmodige ... uten aktelse for det hellige" (2.Tim 3,2)

Den frarøver oss nåde. De stolte får ikke nåde, de får skam. "Med overmot følger skam." (Ord 11,2) "Herren er opphøyet. Han ser til den ringe og den stilte kjenner han på lang avstand." (Sal 138,6) Den stolte kan ikke erfare Guds nærvær. Hvis mennesker sier til deg: "Gud synes så langt borte," så svar ikke bare: "Han kan synes så langt borte, men han er alltid nær." Det kan være at de er stolte og avstøtende for Gud som velger å holde seg på avstand av de hovmodige. Kjenner du mennesker som er så stolte at du helst ikke vil være i nærheten av dem? Det gjør Gud også.

Den skaper gale forutsetninger. Hensiketen med lederskap er tjeneste i følge Jesu undervisning, men faren med posisjon, høyere rang enn andre, er at vi kan tenke at vi bør tjenes. Jeg følte det som hovedpastor. Jeg laget mine egne forutsetninger på basis av min posisjon. Jeg tenkte at medlemmene burde følge min visjon og støtte min plan fordi jeg var pastoren. Det er stolthet, og det leder til åndelig misbruk.

(fortsettes)

Kilde: Tidsskriftet Visjon.

Hvor dypt kan du bøye deg? Del 1

Paul Anderson (bildet) er luthersk prest, og leder for Lutheran Renewal. Han har vært flere ganger i Norge som gjest i Kristkirken i Bergen. Da Reidar Paulsen, pastor emeritus i Kristkirken og leder for Doulos nettverket, gav ut bladet Visjon, var Paul Anderson en flittig gjest i spaltene - og med god grunn! Pastor Paul Anderson har virkelig noe å fare med!

I 2002 oversatte bladet Visjon en artikkel av Paul Anderson hvor han skriver om betydningen av ydmykhet og tjenersinn. Anderson skriver: "Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt." Undervisningen Paul Anderson gir gjelder for oss alle - leder eller ikke. Jeg synes den er så viktig at jeg gir den videre på bloggen. På grunn av dens lengde må den deles opp i mindre enheter, men det gir leseren bedre anledning til å bruke god tid på å sette seg inn i innholdet og leve det ut! Første del av artikkelen begynner her:

Her er en radikal tanke: Den samme Gud som opphøyet sin egen Sønn, ønsker å opphøye deg. Det er ikke vranglære, det er den enkle sanhet: "Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere." (Jak 4,10) Peter sier det slik: "Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kam opphøye dere i sin tid." (1.Pet 5,6) Og Jesus sa selv flere ganger i sin tjeneste: "Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes." (Matt 23,12; Luk 14,11;18,14) Vår oppgave - ydmyke oss selv; Guds oppgave - opphøye oss.

Jeg vil mye heller opphøye barna mine enn å ydmyke dem. Jeg ser etter anledninger til å opphøye dem. Det gjør Gud også. Han elsket å opphøye Josef til statsminister i den mektigste nasjonen i verden. Han opphøyde Daniel til å ha innflytelse på ikke mindre enn tre verdensherskere. Og han ønsker å opphøye deg.

Ett problem: Vi er ikke særlig flinke til å ydmyke oss selv. Vi vet nesten ikke hva det betyr. Jeg ble innsatt som leder for Lutheran Renewal i august 1995. Våren etter var Lutheran Renewal i økonomiske vansker, men jeg gjorde ikke noe med det. Jeg fortalte staben at det nok ville snu seg - men det gjorde det ikke. Da styrets årsmøte nærmet seg, hørte jeg at det ville bli "full granskning". En person brukte til og med ordet "intervensjon". Siden det syntes å være kritikk av min lederstil og måte å styre på selv om det kom fra en omsorgsfull person, begynte jeg i min usikkerhet å forsvare meg. Styremøtet ble en ubehagelig opplevelse. Gud ville løfte meg opp, men jeg ydmyket meg ikke.

Det er mer naturlig for meg å ville gå opp enn ned, å ta meg godt ut enn dårlig, å være på toppen enn på bunnen, å søke anerkjennelse enn å gi det. Og likevel vet jeg hva Skriften sier: "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6) Nåde er Guds styrkende nærvær. Jeg har et desperat behov for nåde, men noen ganger når Gud ønsker å styrke meg, hjelpe meg å lykkes, la meg ta meg godt ut, må han stå imot i stedet.

Det beste stedet å lære ydmykhet er fra ham som fullstendig manglet erfaring med å opphøye seg selv, men hadde mye erfaring med å ydmyke seg selv. Av hans undervisning og liv kan vi lære ydmykhet. Han sa: "Kom til meg ... for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." (Matt 11,28-29) Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt.

Hva er ydmykhet?

Det greske ordet "tapeinos" betyr "lav i posisjon, makt og anseelse, fattig, beskjeden, dårlig." (Arndt og Gingrich) Det greske menneskesynet satte frihet høyt og foraktet følgelig underkastelse, så "tapeinos" var et negativt ord. Bibelen gav imidlertid "tapeinos" en positiv klang. Verbet "tapeinoomai" betyr "å ydmyke seg selv."

Det hebraiske ordet "shaphal" betyr "lav i høyde eller status, ydmykhet." Som verb betyr det "å bli lav." Shephelah er den geografiske regionen nedenfor Judaåsene som strekker seg inn på filistersletten.

Så ydmykhet har altså noe å gjøre med posisjon. Det betyr å gå lavt. Det er en handling, ikke bare en holdning. Den tydeligste illustrasjonen på ydmykhet er Jesus. Da han "fornedret seg selv", beveget han seg fra den høyeste posisjonen til den laveste posisjonen, fra konge til tjener, fra tronen til støvet. Jesus fanget ofte disiplene på vei i motsatt retning, opptatt av den fremste plassen, den beste stolen, den største æren. Det er ved en av disse situasjonene Jesus igjen bøyer seg lavt, tar et håndkle og tjener dem. Da Jakob og Johannes prøvde å bli utnevnt til æresplasser, talte han til dem om behovet for å bli den minste og den siste. Sanne ledere, sa han, tjener fra bunnen og opp. Kjør det gjennom en grid av hierarkiske byråkrater, politiske eller religiøse, og du vil ha et virkelig radikalt konsept. En får ofte den tanke at byråkratiet er det som skal tjenes, og at det regulerer tjenesten med kontrollerende organisasjon.

(fortsettes)