Tillit er noe som blir en betrodd, noe som gis, ikke noe som kan kreves, eller tas.Den opparbeides over tid. Slik er det også med autoritet. Også den gis, vokser frem, og modnes.Men i dag finnes det mange som setter titler på seg selv. De kaller seg gjerne apostler, og tar seg selv en tjeneste, som ingen andre har gitt dem, eller betrodd dem. De står ikke i noen menighetsrelasjon, hvor de blir holdt ansvarlig for levd liv. De står over menighetene.
Enkelte av de som kler sin åndelige armod med tittelen apostel, har det til felles at de gjerne er blitt såret i en eller annen sammenheng. De føler seg oversett. Ingen har sett deres nådegave, ingen har gitt dem aksept. Få, om noen, har bekreftet deres særskilte kall. Kanskje fordi de aldri har hatt noe genunit kall, men er ute etter en posisjon, en fremskutt plass hvor de sees? Kanskje har omgivelsene sett det de selv ikke har sett: deres umodenhet? At de ikke er personer om bygger, eller som skaper forsoning, men samler rundt seg, og splitter. At nådegaven de mener seg å ha brukes til å manipulere. Ikke til å oppbygge, lege.
Når noen kaller seg apostel, eller profet, burde man være på vakt allerede i utgangspunktet. Det at de selv må si det, viser at de nok mest sannsynlig ikke er det! Man blir ikke apostel eller profet ved å skaffe seg et visitkort.
Når noen står alene, og ikke har noen som har innsyn i deres liv, ingen de holdes ansvarlig overfor, andre enn seg selv, og samtidig hevder at de har en tjeneste som skal hjelpe til med å bygge Kristi kropp, da burde vi være på vakt. Et menneske som ikke vil være en del av Kristi kropp lokalt, har neppe noe å bidra med til Kristi kropp nasjonalt eller internasjonalt. Jo, kanskje èn ting: deres egen oppblåsthet!
Også apostelen Paulus møtte disse superapostlene:
"Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse superapostlene. Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere. Var det kanskje en synd av meg at jeg forkynte Guds evangelium for dere uten betaling, og dermed ydmyket meg selv for å opphøye dere? Andre menigheter har jeg nærmest plyndret; jeg fikk lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. Da jeg var hos dere, ble jeg ikke til byrde for noen av dere når jeg trengte noe. For brødrene som kom fra Makedonia, ga meg det jeg manglet. På alle måter passet jeg på å klare meg uten hjelp fra dere, og det skal jeg også gjøre heretter. Så visst som Kristi sannhet bor i meg, denne æren skal ingen i hele Akaia få ta fra meg! Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud jeg gjør. Men det jeg har gjort hittil, vil jeg fortsatt gjøre. For noen vil gjerne ha skryt for at de er slik som jeg, men den muligheten skal jeg avskjære dem fra. Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger". (2.Kor 11,5-15)
Legg merke til at det er i denne sammenhengen Guds ord taler om at "Satan selv skaper seg om til en lysets engel."
De ekte apostlene er de som aldri snakker om at de er det, og som tjener, slik Jesus.
12 kommentarer:
Jeg er enig i din bekymring for bruk av titler. Men den siste setningen går kanskje lengre enn NT gir rom for: «De ekte apostlene er de som aldri snakker om at de er det». Både Paulus og Peter snakket jo faktisk om at de var apostler. Hvis noen stadig vekk må nevne at de er apostler eller profeter, så er de antakelig ikke det. Men hvis noen nevner dette ved helt spesielle anledninger, så viser vel ikke det at de er falske? Bare slik at vi ikke kaster ut barnet med badevannet.
Enig, Eskil, jeg kunne vært mer presis med den siste setningen. Jeg tenker mest på de som når de første gang presenterer seg kaller seg 'apostel' eller 'profet', eller som gjentatte ganger i alle slags sammenhenger må fortelle alle og enhver 'hvem' de er.
i dag så fyller man jo ut skjemaer som er laget av mennesker, og deretter ærklærer man seg for lærer,apostel,evangelist,hyrde eller profet. Dette hører til den nye kristne kulturen som virkelig er en uting. Hvis vi leser om apostlene i nye testamentet så ser vi at de var meget spesielt utrustet og virkelig var kalt av gud. store ting skjedde rundt de og fokuset var på jesus og jesu vilje. Har truffet mange selvæklærte profeter bla. som starter hver setning med "så sier herren" også kommer det en eller annen setning om trøst som har blitt formidlet mange ganger før. Det samme gjelder jo nådegavene..har selv blitt tilbudt "nådegavetesten" på konferanser og i menigheter. Dette kjenner jeg at jeg også er skeptisk til. Jeg tror et nært forhold til jesus i bønn og bibel vil naturlig utvikle oss inn i de tjenestene og nådegavene vi har og skal leve i. Vi burde heller inspirere hverandre til å studere guds ord daglig, være i bønn daglig og rett og slett formane hverandre i kjærlighet til å legge ned våre liv for jesus. Var forresten ikke et av kriteriene for å bli apostel, at man hadde sett den oppstandne jesus kristus?
Enig i kommentaren til Eskil. Når du først er inne på titler, er vel pastor tittelen brukt langt ut over den bibelske konteksten snakker om. Bibelens teamlederskap gjennom eldste er noe annet enn den pastortenkingen som er vanlig og gir like mye mulighet for misbruk av autoritet som det du tar opp. Savner refleksjon i forhold til dette i mange av de som snakker om lederskap innen kristen sammenheng
Jeg er helt enig i dette, Terje Dahle. Pastortjenesten slik den fungerer i dag finner vi ikke igjen i NT. Presbyterne var alltid i flertall. Jeg kommer til å skrive om dette ved en senere anledning.
Jeg synes også at du er litt for generelt skeptisk, og for mye kritisk. Det er nesten som jeg hører janteloven snakke: "Du skal ikke tro at du er noe."
Bibel lærer er det greit å kalle seg, samme med evangelist og pastor. Men apostel? Eller profet? "Nei, du skal ikke komme her og innbille deg at du er bedre enn oss."
Og hvis kriteriet for å være en ekte apostel, blir at man må fornekte at man er det, kan man da leve ekte og sant?
Og en tredje ting. Du tar opp dette med å skille mellom falsk og ekte apostel, uten å nevne umoden apostel. Da er det lett å putte de som er kalt til å bli apostel i samme bås med de falske apostlene. Dette er svært uheldig.
Hvem anerkjenner apostler eller profeter, om det ikke er kirken de skal tjene? Hva hjelper det å sette 'apostel' eller 'profet' på visitkortet, og tro at det er det man er fordi man selv har tatt seg tittelen?
Hvor mange apostler - ut fra bibelske kriterier - kjenner du? Og hvor mange av de som kaller seg profeter, er profeter?
Hva kommer det av at mange av disse 'profetene' eller 'apostlene' ikke tilhører en lokal menighet, eller vil underordne seg noe lederskap, ut over dem selv?
Av alle de 'apostlene' jeg har møtt er det veldig få som kan sies å være det. Ingen av dem har selv kalt seg apostel. Men deres levde liv, og deres uselviske tjeneste i Kristi kropp, har vist at de muligens er det. Av alle 'profetene' jeg har møtt er det likedan. Men jeg kjenner noen som aldri ville kalle seg profet, men som de fleste andre ser er det. De har blitt formet i lidelse, de har vært skjult og fostret i ørkenen. De er ikke utdannet på noen profetskole.
Jeg tror vi er ganske så enige om misbruk av titler. I noen sammenhenger har det antatt helt absurde nivåer dette med merkelapper. Men bare én kommentar til en av dine kommentarer: Jeg tror ikke at det var et krav for en apostel i NT at man måtte ha sett den oppstandne Kristus. For det første ville det innebære at aposteltjenesten i dag i praksis skulle være utdødd, selv om den oppstandne selvfølgelig fortsatt kan åpenbare seg. For det andre så har vi ingen indikasjoner på at folk som Barnabas og Timoteus hadde sett den oppstandne, til tross for at de kalles apostler (Apg 14,14 og 1Tess 2,7).
De 12 apostelene er i særklasse. De var kalt og utvalgt av Herren selv. Deres tjeneste var av grunnleggende karakter, ikke minst når det gjaldt den apostoliske undervisningen, som er avsluttet hva den overleverte læren angår. Dagens apostler har ingen tilsvarende tjeneste, som deres. Det er også tydelig at i den tidlige kirken overtok biskopene det som var apostelens tjenestefunksjon.
Apostelens tjeneste var karakterisert av tegn og under. (2.Kor 12,12)
Men ikke dette alene, fordi tegn og under slett ikke behøver å være tegn på Guds rike, men kan også være en forførelse. Det er fruktene vi skal se etter, sier Jesus.
Og den fremste frukten er viljen til å legge ned sitt liv, ja gi sitt liv, for brødrene. Det er å være tjener. Ser man på apostelen Paulus, ser man hvilke lidelser han gikk igjennom. Er dagens 'apostler' villige til det samme? Vil de bære Kristi sårmerker på deres kropp?
Ja, jeg er enig i at vi skal ha en høy standard på tjenestegavene.
Og det er vel personer med narsissistiske trekk som har en tendens til å blåse seg opp og bli store i egne øyne.
Rom 12,3 For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.
Og, ja, jeg kjenner også personer som ikke vil kalle seg apostler i det offentlige rom, men som allikevel innser at de er det, og i tillegg er stolte av sine lidelser og offerrolle.
Og det trenger ikke være motsetning mellom "å bli formet i lidelse, skjult og fostret i ørkenen" og profetskole. De fleste som kommer til profetskolen er mennesker som har vert eller er igjennom lidelse. Og det er fantastisk å se hvordan disse blir møtt av det profetiske ordet og den profetiske salvelsen, hvordan de blir utrustet og satt i stand til tjeneste.
Der er i grunn rart at ikke menighetene i seg selv er en profetskole. For djevelen er jo mye flinkere til å gjenkjenne personer med et høyt kall enn det menighetene er. Og djevelen angriper disse for å ødelegge dem og tjenesten deres, og menighetene forstår ikke hva som skjer og har heller ikke et tilbud til dem. Så det er ikke så rart de flykter ut av menighetene...
En ting er å skjelne mellom falske og ekte apostler, en annen ting er å skjelne hvorfor de falske er falske eller umodne. Hadde de et ekte kall, men på grunn av sår og lidelser har bommet og blitt stolte på veien? Hva skal til for å lege dem og forvandle dem til sunne og friske apostler? Eller er de bare uomvendelige på grunn av forherdet stolthet?
Men mitt store spørsmål for tiden er hvordan vi kan fostre det profetiske og apostoliske i menigheten på en sunn måte.
(Forresten skulle jeg ønske jeg var like flink til å lese bloggen din, som du er til å skrive den. Du har så mye bra å komme med, Bjørn Olav.)
Kan det tenkes at de som søker til disse miljøene hvor man nærmest kan bestille et 'profeti' på forhånd, er ute etter bekreftelser? Jeg forstår ikke at det er mulig å 'profetere' på bestilling. Har Gud alltid noe å si?
Jeg er enig i at enkelte menigheter ikke er gode til å fostre frem tjenestegaver, ei heller til å bekrefte dem. Det er mangel på åndelige fedre og mødre i forsamlingene. Men jeg har også sett nok av tilfeller hvor mennesker som påberoper seg å ha en nådegave, forlater menigheten i opprør. Jeg kan forstå frustrasjonen, men samtidig viser dette også en umodenhet som gjør at de ikke kan bli stående i noen tjeneste i Kristi kropp - uten legedom og rettledning. Flere av disse jeg har møtt har en særdeles kritisk ånd til alle ledere, og de feller en sterk dom over menighetene.
Ellers skriver du mye godt i ditt innlegg, som jeg er helt enig med deg i, og jeg deler byrden din om hvordan man kan fostre frem tjenestegaver på en sunn måte. Kanskje gjøres det best ved modelleering, og at rollemodellene finnes hos mennesker som ikke er ute etter plattformtjeneste, men som lever i bønn, stillhet, forsakelse og tro?
Legg inn en kommentar