"Jeg har våknet fra søvnen og oppsender morgenhymnen til Deg, O Frelser, og faller ned og påkaller Deg ..."Slik lyder en bønn av Hl. Makarios den store. Og slik begynte min dag i dag. Bildet av den koptiske munken som tegner seg med korsets tegn i daggryet, taler så sterkt til meg. Dagen er Herrens. Den er en nåde som skjenkes meg.
Igjen kjenner jeg på en djup takknemlighet for Kirken - for Kristi kropp. For kontinuiteten gjennom historien. For den overleverte troen. I vår tid skal man helst snekre sammen sin egen tro, basert på hva man måtte føle til en hver tid. Men hvem er vel jeg som kan sette meg over "den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert"? (Jud v.3) Som har vært trodd og etterlevd i 2000 år. Det menneskelige hybris ser ut til å bli bare større og større med årene. Mennesket forsøkte å bygge sitt himmelstrebende tårn i Babel. Språkforvirringen som fulgte satte ikke en demper på denne trangen, og det moderne mennesket synes å tro at det er overlegent de som har levd før oss. Vi vet best, vi som lever i dag.
Men når jeg leser om de som kjempet for den overleverte troen - den tro som er gitt, èn gang for alle, forstår jeg at det er mye vi ikke har forstått eller forstår. De som skrev vår tros bekjennelse i Nikea og Konstantinopel, visste hva de gjorde. De var ikke bare skarpskodde teologer i den betydning vi legger i ordet. Nei, de var også teolog i datidens betydning av ordet: en beder.
Og alle biskopene som kom sammen og kjempet for å forsvare den overleverte troen mot samtidens heresier - som fornektet Kristi guddom, den treenige Gud, som forsøkte å blande sammen gnostisme og sann kristen tro - skulle jeg sette meg over dem? Og tro at jeg vet bedre? At jeg har mer innsikt?
Men det tror det moderne menneske.
Jeg velger å bøye meg for Herren, og overgi alt det jeg ikke forstår, alt det som er for stort for meg, og gi det til Ham. Det holder for meg å bekjenne det som Trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel sier, eller som det gis uttrykk for i Den apostoliske trosbekjennelsen. Da er jeg på trygg grunn mot alle meningene og alle lærdomsværene som blåser inn over oss med storms styrke i dag.
Der befinner jeg meg. I dette finner jeg hvile. Jeg har intet behov for å finne opp den kristne tro på nytt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar