Det var meningen at Charles de Foucauld skulle bli offiser og han begynte sin utdannelse ved militærakademiet Saint-Cyr, men han nådde ikke opp til den moralske standarden. Hans utsvevende livsstil passet ikke for moralkodeksen i det franske militære. I denne tiden sløset Charles bort hele sin formue, var sammen med prostituerte kvinner fra Paris, og holdt nattlige fester.Men han var langt fra lykkelig. En smertefull følelse av tomhet grep ham, fortalte han senere. Han var nøye med å forberede sine fester godt, men fyltes med oro og han kjente seg ekkel. Han hørte ikke på vennenes gode råd. Det førte til at han måtte forlate armeen på grunn av sin skandaløse livsførsel.
Men den unge levemannen hadde store uutnyttede ressurser. Bakom den slappe holdninen fantes det en begavelse, viljestyrke og ærgjerrighet. Tidlig i 20 årene reiser han til Marokko på en forskningsreise. Han ville bli geolog og forsker, og var så dyktig at han ble belønnet med Det franske geografiske selskaps gullmedalje.
Men denne forskningsreise skulle få helt andre følger for den unge Charles de Foucauld. I Marokko levde han sammen med enkle muslimer og det fantes noe hos dem, som både uroet og fascinerte Charles: deres selvklare tro på Gud som alltids mening og mål.
- Gud er en, allting er Ham underlagt, ingen unngår Ham, Han har rett til å bli tilbedt og æret, fikk han lære seg av kameldrivere ved leirilden om kveldene.
Men hvem var denne Makt, som så fullstendig kunne gjennomsyre menneskenes tanker, ord og gjerninger i overbevisningen om at livet blir en helhet bare om man uten betingelser gir seg til Ham?
"Islam gjorde meg ordentlig forvirret," skrev Charles de Foucauld noen år senere og ikke nok med det. Gjennom møtet med disse muslimene begynte spørsmålene om Gud, som han hadde forlatt og glemt, igjen å gjøre seg gjeldende.
Charles de Foucauld vendte tilbake til Frankrike og etter fem års søken fant han tilbake til sin barndoms kirke.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar