Jesus elsket sine helt til det siste

Skjærtorsdag 2022: Prekentekst: Joh 13.1-17

Evangelieteksten denne Skjærtorsdagen, som handler om Jesus som vasker disiplenes møkkete føtter, er en veldig god og praktisk kroppsliggjøring av de vakre ordene fra Kristus-hymnen i Fil 2: "uttømte han seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg..." (v.7) Bibelforskerne antar at ordene fra Fil 2,5-11 er en hymne, en lovsang som ble sunget i de første menighetene. Den legger stor vekt på betydningen av inkarnasjonen - dette at Gud ble menneske, og som menneske, en tjener.

Johannes tar oss med til Jerusalem. Det nærmer seg påske. Jesus og disiplene Hans er samlet til et måltid, Johannes innleder det som skulle bli en skjebnesvanger kveld, som topper seg med forræderiet til Judas, med disse sterke ordene: "... og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste," Dette er bakgrunnteppet.  Jesus "visste at hans time var kommet..." - timen Han var kommet for, når oppdraget skulle fullføres med korsfestelse og død. Vi vet - fra andre tekster i Det nye testamente - at  Jesus gruet seg for det som lå foran. Derfor er disse ordene så sterke: "slik elsket han dem til det siste."

Det er i denne situasjonen - med forræderiet hengende over seg - at Jesus inntar tjenerrollen. Han kler av seg og tar på seg et lendeklede. Dette er himmelkongen! Herrenes herre og kongenes konge. Han som har skapt alt og som alt er skapt til. Så bøyer Han seg ned, slår vann i et fat, og begynner å vaske skitne føtter! Det er uhørt, sett med menneskelige øyne, men det representerer til fulle hva det nye Gudsriket handler om! Herren selv er iført et vaskevannsfat og et håndkle og viser hva sant lederskap handler om! Å være en tjener, være den minste. "Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. For når jeg som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre sslik som jeg har gjort mot dere." (v.13-15)

Tjeneren er nemlig ikke større enn sin herre (v.16) Hva er dette? Praktisk kristen tro.

I 1973 - året etter at jeg ble en kristen - leste jeg noe som har fulgt meg siden. Det er et nokså provokativt og utfordende utsagn av Indiamisjonæren og verdensevangelisten, metodisten E. Stanley Jones. Hør bare: "Ifølge Arp 6 oppstod det en krise med hensyn til matdistribueringen i den første menighet. Et rasespørsmål var årsaken. Grekerne klaget over at deres enker ble oversett av den daglige utdelingen. Da gjorde apostlene noe klokt. De valgte syv menn og gav dem ansvar for den daglige matutdelingen. Alle disse syv hadde greske navn. Men de gjorde også noe som var mindre klokt. De sa: 'Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene...vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste.' De utså noen andre til å ta ansvar for den materielle siden. Dette lot til å være visdomsfullt og åndelig, men egentlig var det uklokt og uåndelig. De drev inn en kile mellom det materielle og det åndelige. De adskilte det som Gud hadde sammenføyet ved inkarnasjonen. Ved inkarnasjonen ble Ordet kjød. Det åndelige skulle fungere i materielle uttrykksformer. Det var to sider av en virkelighet. Men de skilte ut det åndelige og gjorde det til noe høyere, mens de satte det materielle på et lavere plan." (E.Stanley Jones: Kirken fornyet etter urkristent mønster. Ansgar Forlag 1973, side 43-44).

Stanley Jones har utvilsomt et poeng. Vi får problemer når vi skiller det åndelie fra det menneskelige. 

I denne Kristushymnen i Filipperbrevet finner vi også et annet svært interessant ord. Det heter at Kristus "fornedret" seg selv. Har du tenkt over hva det innebærer?

Kristus ble født i den djupeste fornedring. Ikke i et fornemt bosted i Jerusalem, men i en skitten stall, eller i et skur ute på Betlehemsmarkene. Senere skulle han vokse opp i Nasaret. Ikke akkurat verdens midtpunkt noen av disse stedene.

Ordet blir menneske, kjøtt og blod, Den Allmektige blir født som et forsvarsløst barn, som er helt avhengig av menneskelig berøring. All trøsts Gud, blir et menneske i behov av medlidenhet og trøst, et fattig menneske.

Broder Charles av Jesus, en av mine troshelter, har sagt følgende: "Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen". Broder Charles, eller Charles De Foucauld som var hans borgerlige navn, fortsetter: "Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedrelse....i og med at han en gang for alle helt bevisst inntok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn han".

Broder Charles av Jesus hadde et motto: Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus.

For broder Charles av Jesus betydde dette bokstavelig at han flyttet til Nasaret for å bo og dele kår med de fattigste av de fattige i Nasaret. Men etter å ha levd der en stund fant han ut at Nasaret kunne være hvor som helst. De elendige og fornedrede bor i alle byer og bygder. Det er til dem Jesus kommer med de gode nyhetene. Salig er de fattige. Det betyr, de velsignede. Når Jesus står frem i synagogen i hjembyen Nasaret, leser han blant annet disse ordene fra profeten Jesaja: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige...." (Luk 4,18).

Hvem er så de fattige? Ikke bare de som ikke har økonomiske midler, men de marginaliserte, de minste, de lave, de kronisk syke, funksjonshemmede, de utstøtte, de elendige. Det er til dem Jesus forkynner de gode nyhetene om Guds rike.

Om å leve evangeliet med våre liv

'Bli min etterfølgere', skrev apostelen Paulus i et av sine brev. I betydningen: slik han etterfulgte Kristus. Gode forbilder er gode å ta, noen å ta etter, immitere. Selvsagt er det farer med det også. Det er jo ikke persondyrkelse vi driver med. Men troens forbilder kan være godeå ha. To av mine forbilder er broder Charles av Jesus, og lillesøster Magdeleine av Jesus. Her om dagen kom over følgende, som jeg har oversatt til norsk:

Lillesøster Magdeleine skrev i Det grønne heftet: "Lillesøster, vil du virkelig vite hva det betyr å følge broder Charles av Jesus? Lik ham, må du være forberedt på å elske alle i hele verden... Den kjærligheten som fantes i Jesu hjerte favnet hele verden. Å gi gjensvar på denne kjærligheten, må du være rede til å gå til verdens ende og 'rope ut evangeliet', med selve livet ditt. mer enn med dine ord."

Dette ble så sterkt å lese. Min bønn er: Send meg, Herre, og la meg leve evangeliet.

Apostelen Paulus skriver:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø.' Kol 1,20.

Et brev fra ørkenen, del 1

Pascal sa ved en anledning at mesteparten av våre problemer som mennesker kommer fra vår manglende evne til å sitte stille i et rom for oss selv. Det er i hvert fall sant for mitt vedkommende. Mens jeg dvelte ved dette, kom jeg til å tenke på en bok jeg har i bokhylla mi, en av miner absolutte åndelige favoritter: Carlo Carretto's klasikker fra 1964: 'Letters from the Desert'.

I 1954. i en alder av 44, forlot Carretto (bildet), som var en høyt respektert katolsk leg-aktivist, et travelt liv i Italia til fordel for den nordafrikanske ørkenen. Der slo han seg i lag med 'Jesu lillebrødre', en liten religiøs kommunitet som baserte deres ordensliv på livet og undervisningen til Charles de Faucauld (1858-1916), en soldat og utforsker, som endte opp som eneboer. Boken inneholder, bokstavelig, brevene Carretto skrev til sine venner i hjemlandet.

Carlo fortalte at han følte et kall fra Gud, som drev ham: 'Forlat alt og kom med meg inn i ørkenen. Det er ikke dine handlinger og dine gjerninger jeg ønsker: Jeg ønsker dine bønner, din kjærlighet.' Letters from the Desert er historien om hvordan han fulgte Guds forunderlige kall, som kommer ut av troens mørke. Dette kallet, skriver han, er 'så fintfølende og diskre, at det er bare i den djupeste stillheten inne i oss at vi kan høre det.'

Han gjør det tydelig, at han ikke gjemte seg for verden. Faktum er, insisterer han, at han gjennom bønn føler seg enda mer knyttet enn noensinne til de han elsker. Han skriver: 'Man mister aldri noe tid ved å be; det finnes ikke noen bedre måte å hjelpe de vi elsker på.'

( Dette er første del av en artikkel skrevet av Pat Mcnamara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).)

Etterfølgelse, del 2

"Vennligst del tiden avsatt til indre bønn i to deler: I forbindelse med den første delen behov mediter. I forbindelsle med den andre delen: Be for menneskene, for alle uten unntak, samt for dem som jeg har et spesielt ansvar for å be for. Vær ytterst nøyaktig med å be tidebønnene. De er som en bukett friske roser plukket hver dag, symbolet for evig kjærlighet, daglig gitt oss av den høyt elskede, vår Brudgom.

Ofte, svært ofte, ta imot Herren i nattverden, og som en eneste grense for hvor ofte, la kjærligheten bestemme. Det blir aldri for ofte å rope på Den elskede, Frelseren!

'Jeg har ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere' ... Vær besjelet med ett eneste ønske: å gi Jesus til alle. Gi deg særskilt til de fortapte sauene, synderne, de som ikke betrakes som gode mennesker. Ikke overgi de nittini sauene som har gått seg vill, for å ha det skjønt i innhegningen med de trofaste. Overvinn din strenghet mot syndere som ligger i din natur, og vis i stedet medlidenhet, interesse, oppofrelse og ivrig omsorg for deres sjeler.

fortsettes

Billedtekst: Broder Charles av Jesus

Etterfølgelse, del 1

Det kjennes så riktig for meg å starte det nye kirkeåret, med å minnes broder Charles de Foucauld eller broder Charles av Jejsus. Han har vært som en åndelig veileder for meg i mange år. Broder Charles av Jesus led martyrdøden 1.desember 1916 i Tamanrasset i Algerie. Jeg har skrevet om hans liv en rekke ganger, så jeg skal ikke gjenta det nå, men for aller første gang på norsk skal jeg gjengi hans første nedtegnelser i det som var tenkt å bli ordenfellesskapet 'Jesu lillebrødre'. I sin levetid så ikke broder Charles dette ordensfellesskapet realisert. Ordensfellesskapet ble grunnlagt av Rene Voillaume i 1936.

Her er de første notatene fra retreaten broder Charles av Jesus holdt i Beni Abbes, her i min oversettelse:

"Følge Jesus gjennom å la vår livsgjerning bli så lik Jesus med å redde mennesker at ordet Jesus, Frelseren, helt og holdent sier hva vi er, likesom det helt og holdent sier hvem Han er. For å kunne gjøre dette; Være alt for alle, besjelet med et eneste ønske: å gi Jesus til menneskene.

'Om noen vil bli min etterfølger, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.'  La oss gå inn gjennom den smale og trange porten: Det er Korset som vi skal etterstrebe, vi som vil følge vår korsfestede brudgom, og få dele Hans kors og Hans torner. Kors og offer, la oss gjøre det til noe vi etterstreber, noe som vi hengir oss til, akkurat som verdslige mennesker hengir seg til fornøyelser. Tar vi ikke på oss vårt kors er vi ikke Jesus verdige.

'Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.' 'Vær ikke bekymret for deres liv og for hva dere skal spise, eller for deres kropp og for hva dere skal kle dere med.' Vi skal fryde oss av hele vårt hjerte hver eneste gang vi savner noe.

fortsettes

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Puslebitene som mangler, del 2

I det brevet apostelen Paulus skriver til menigheten i Filippi, finner vi kanskje det som er den eldst bevarte hymnen vi har fra urkirkens dager. Så har den da også fått tittelen: Kristushymnen. I denne hymnen finner vi et svært interessant ord. Det heter at Kristus "fornedret" seg selv. Har du tenkt over hva det innebærer?

Kristus ble født i den djupeste fornedring. Ikke i et fornemt bosted i Jerusalem, men i en skitten stall, eller i et skur ute på Betlehemsmarkene. Senere skulle han vokse opp i Nasaret. Ikke akkurat verdens midtpunkt noen av disse stedene.

Ordet blir menneske, kjøtt og blod, Den Allmektige blir født som et forsvarsløst barn, som er helt avhengig av menneskelig berøring. All trøsts Gud, blir et menneske i behov av medlidenhet og trøst, et fattig menneske.

Broder Charles av Jesus, en av mine troshelter, har sagt følgende: "Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen". Broder Charles, eller Charles De Foucauld (bildet) som var hans borgerlige navn, fortsetter: "Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedrelse....i og med at han en gang for alle helt bevisst inntok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn han".

Broder Charles av Jesus hadde et motto: Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus.

For broder Charles av Jesus betydde dette bokstavelig at han flyttet til Nasaret for å bo og dele kår med de fattigste av de fattige i Nasaret. Men etter å ha levd der en stund fant han ut at Nasaret kunne være hvor som helst. De elendige og fornedrede bor i alle byer og bygder. Det er til dem Jesus kommer med de gode nyhetene. Salig er de fattige. Det betyr, de velsignede. Når Jesus står frem i synagogen i hjembyen Nasaret, leser han blant annet disse ordene fra profeten Jesaja: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige...." (Luk 4,18).

Hvem er så de fattige? Ikke bare de som ikke har økonomiske midler, men de marginaliserte, de minste, de lave, de kronisk syke, funksjonshemmede, de utstøtte, de elendige. Det er til dem Jesus forkynner de gode nyhetene om Guds rike.

Fortsettes

To åndelige forbilder, del 2

Fordi Gud ble menneske i Jesus Kristus, er menneskelighet det viktigste aspektet ved ordenslivet til Jesu små søstre. Fordi Gud er blitt menneske i Jesus Kristus, kan det heller ikke i det åndelige liv finnes noe kosteligere enn det å være menneske.

Lille søster Magdeleine (bildet) skriver:

"Viktigere enn ditt liv som ordenssøster er ditt liv som menneske og kristen. Lev det i den fylde og skjønnhet som ligger i disse ordene. Kristus, vår Gud, er sant menneske: vær ikke redd for å være menneske, helt og fullt. Jo dypere din menneskelighet går, jo mer fullkomment kan du overgi den til Gud."

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at lille søster Magdeleine vegrer seg for å skille Gud og menneske, og oppfatte det menneskelige som hindring for Gud. Gud vil bli synlig i menneskenes menneskelighet.

Jeg tenker på dette når jeg leser de første sidene i Bibelen. Om mennesket som er skapt i Guds bilde:

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem." (1.Mos 1,27).

Det betyr jo at Gud både har mannlige og kvinnelige egenskaper. Begge er jo skapt i Guds bilde. Begge bærer noe av Gud med seg. Guds bilde finnes i alle mennesker, uansett hudfarge, uansett nasjonalitet, om de tror på Gud eller ikke. ALLE mennesker.

"Jeg priser deg," skriver kong David, og legger til: "fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben ble ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet." (Salme 139,14-16)

Lille søster Magdeleine skriver:

"Du kommer til å vekke forargelse fordi du spiser sammen med mennesker som er utelukket fra det gode selskap, fordi du dukker ned i folkedypet, fordi du omgås kvinner med tvilsomt rykte, fordi du lar små barn legge beslag på deg."

Skal vi følge Jesus må vi utenfor komfortsonen vår! Sant disippelliv koster.

(fortsettes)

To åndelige forbilder, del 1

Jeg har slått følge med lille søster Magdeleine (bildet) (1898-1989). Til tross for stor kroppslig svakhet la hun ut på strabasiøse reiser verden over for å dele evangeliet og leve ut evangeliet med andre. Jeg har heller ingen stor kroppslig styrke, men livet mitt er Hans.

Lille søster Magdeleine er grepet av Guds lidenskap for menneskene. Det er også hennes pasjon. "Så høyt har Gud ELSKET verden at han ga sin Sønn, den enbårne ..." (Joh 3,16)

Gud er blitt menneske, Han er inkarnert, og dette inkarnasjonens mysterium utlegger lille søster Magdeleine i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte luv i Nasaret, Hans liv på veiene og hos menneskene, Hans lidelsesvei. Hun ser alle aspekter av Hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

Det skriver hennes biograf, Angelika Daiker.

Det store forbildet, foruten Jesus, for lille søster Magdeleine, ja, slik kalte hun seg: lille søster, var Charles de Foucauld, bedre kjent som broder Charles av Jesus. Han har i mange år også vært mitt forbilde. Broder Charles gav alt for Jesus. Han hadde heller ingen sterk helse. Tvert om.

Jesus som 'den eneste' tok nemlig all plass i hjertet til broder Charles og ble hans store lidenskap. Denne holdningen er hans livs mysterium, nøkkelen til å forstå både ham og lille søster Magdeleine. Som broder Charles bygger også lille søster Magdeleine sin spiritualitet på Jesus. Fra Ham skulle også Jesu små søstre, som er den orden lille søster Magdeleine grunnla, få sin vei, sitt oppdrag, sitt navn og sitt kjennetegn.

Lille søster Magdeleine skrev:

"Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus. Ditt oppdrag: gjøre plass for Jesus i ditt hjerte og dine omgivelser, slik at Han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan være utføre det i Ham og gjennom Ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er et tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse."

Lille søster Magdeleine tar Jesus på ramme alvor. Ikke minst Hans menneskelighet:

"Jesus, Guds Sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem, i kjærlighet, 'det var hans glede å være blant menneskene'. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og leve som et menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet."

Hennes biograf skriver: "Når lille søster Magdeleine snakker om Jesus som 'eneste forbilde', da ser hun Jesus konkret for seg som håndverker, som Marias og tømmermannen Josefs sønn. Hun ser ham som er født i armod og døde i dypeste fornedrelse. Hun ser ham som valgte den siste plass. Hun ser Jesus som han som forvoldte forargelse hos fariseerne og yppersteprestene. Den Gud som er blitt menneske, er utgangspunktet og mål for hennes spiritualitet. Han er Du for hennes kontemplasjon, Han er den Andre også i møtet mellom mennesker. For å lære ham å kjenne, for å bli ham lik, er det viktig å kjenne Evangeliet, stadig på nytt å meditere over det og studere det. Evangeliet er basis for forholdet til Jesus."

Selv sier lille søster Magdeleine:

"Les evangeliet og les det om igjen og om igjen. Mediter over det til dere kan det utenat... Vær minst like stolte over Evangeliet som muslimene er over Koranen... og det er ikke lite! Når dere omgås slik med Evangeliet, kommer dere til å bli enkle mennesker, dere kommer til å bli ledet på samme vei som bror Charles av Jesus, den som så tydelig er Jesu vei: For å forkynne Evangeliet er jeg rede til å gå til verdens ende og leve til dommedag ..."

(fortsettes)

100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden

I dag er det på dagen 100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden i Tamanrasset i det sørlige Algerie. Mange år tidligere hadde han skrevet: "Lev som om du skulle dø som martyr i dag."

1. desember 1916 ble Broder Charles av Jesus dratt ut av sin borg av en gruppe bevæpnede banditter ledet av El Mandani ag Soba, en beduin. Deres intensjon var å kidnappe Broder Charles, men idet disse bandittene ble forstyrret av to vakter, skjøt en 15 år gammel gutt, Sermi ag Thora, Broder Charles gjennom hodet, og Broder Charles døde momentant, 58 år gammel.

Broder Charles, eller Charles de Faucauld, har i mange år vært en av mine troshelter og åndelige inspirasjonskilde. Hans etterlatte tekster, meditasjoner og brev har hatt avgjørende betydning for den retningen mitt eget liv har fått. Et av hans berømte utsagn er dette: "Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord, tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesu."

 Han ble født i Strasbourg 15. september 1858, men var ikke gamle karen før han ble foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte turbulente år og ikke minst lettsindige år i en karriere i hæren. Han blir fascinert av den arabiske verden, og tar adskillige turer til Marokko for å lære landet og kulturen å kjenne.

28 år får han et dramatisk møte med Jesus. Det fører til at han finner tilbake til sin tro og ble samtidig klar over sitt kall. Han føler en djup dragning mot et kall i fullstendig overgivelse og etterfølgelse av Jesus. Han vil leve som Jesus - som "alltid tok den nederste plassen", slik Broder Charles uttrykker det. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike og avga med tiden sine løfter der. Men han vil noe mer. Han vil leve som Jesus i fattigdom og enkelhet, og får tillatelse til å forlate klosteret. Han reiser til Israel, hvor han lever et par år alene i en hytte i Nasaret. Her identifiserer han seg med de marginaliserte, de fattige i Nasaret. Det var her i byen hvor Jesus vokste opp at grunnlaget ble lagt for den spiritualiteten som skulle bli Broder Charles kjennemerke: en fullstendig etterfølgelse av Jesus.

Fra Nasaret går ferden videre til Sahara-ørkenen. Etter å ha blitt presteviet i 1901 slår han seg i lag med tuaregene. Dette er et stammefolk i den algeriske ørkenen. Her levde Broder Charles i stillhet og stor enkelhet. Broder Charles elsket alle og omfavnet dem. I Beni-Abbes og Tamanrasset ble han kjent for å befri slaver og for å forkynne evangeliet. Evangeliene fikk han oversatt til det lokale språket og ble god venn med sine muslimske naboer.

Broder Charles døde alene. Han hadde ingen følgesvenner mens han levde. Ingen var sammen med ham heller når han led martyrdøden. Men etter sin død oppstod ordenssamfunn som Jesu små brødre i 1933 og Jesu små søstre i 1939. Begge finnes den dag i dag. Og Broder Charles er fremdeles en stor inspirasjonskilde for tusenvis av mennesker. Selv om Broder Charles var katolikk, er han i likhet med Frans av Assisi, blitt allemannseie.

I kveld, i Kristi himmelfartskapellet, skal vi minnes denne martyren.

Bilder av Broder Charles av Jesus:

Alt handler om Jesus

"Hele vår eksistens, hele vårt vesen må rope ut evangeliet fra hustakene. Hele vår person må puste Jesus, alle våre handlinger.

Alt ved oss må bli en levende proklamasjon, en refleksjon av Jesus."

- Broder Charles av Jesus (1858-1916), kristen martyr.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

I din hånd er mine tider

'Alt har sin tid', lød en av tekstene vi leste sammen i Kristi himmelfartskapellet i går kveld, da vi tok avskjed med det gamle året og ønsket det nye velkommen. Vi var 12 stykker som ønsket å innvie oss for et nytt år med å synge og be noen av kirkens eldste hymner, og lytte til Guds ord og ta del i de hellige gavene - brød og vin. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å tilhøre et slikt fellesskap som møtes i dette enkle bønnekapellet inne i skogen.

Salme 31 har betydd mye for meg lenge. Ved nyttårsleite har vers 15-16 fått en særlig ny aktualitet:

'Men jeg - jeg setter min lit til deg, Herre! Jeg sier: Du er min Gud. I din hånd er mine tider ...'

Det gir både håp og trygghet for fremtiden, selv om den er aldri så usikker. Det er Wilfrid Stinissen som har sagt følgende:

'Å tro er å gi avkall på egen sikkerhet og overgi deg selv til Gud på liv og død. Gud blir din eneste garanti. Et menneske som blir kalt av Gud, inviteres til å la det gamle livet ligge og gå inn i nytt og ukjent liv, i tillit til ham'. 

Tidligere i denne salmen skriver David om overgivelsen:

'I din hånd overgir jeg min ånd ...'. (v.6).

Det er de ordene Jesus låner når Han henger på korset, og skal dø. I disse ordene ligger hele troens mysterium. Den fullstendige tilliten.

Personlig har jeg slitt med å bruke nettopp de ordene. Hva innebærer de egentlig? Jeg kan bruke dem bare som ord jeg lirer av meg, uten at mitt hjerte er delaktige i dem. Men så skriver David noe mer i samme vers: 'du forløser meg, Herre, du trofaste Gud'. Jeg har funnet ut at det er først når du virkelig gjør deg erfaringer av at Gud er trofast, at Han er til å stole på, at Han kan forløse deg, at du med hele deg: ånd, sjel og kropp kan overgi deg i Guds hender med fullstendig tillit.

Når du har kommet dit at du virkelig har overgitt din ånd i Guds hender, så kan du med djup fred også overlate din tid i Hans hånd. Eller som David skriver: mine tider. Med andre ord: alt det jeg opplever, for det er en tid for alt: for sorgen, savnet, gleden og dansen. Alle livets hendelser og omskiftninger.

Overgivelsen er i sannhet Alfa og Omega i Jesu liv, det aller første og det aller siste.

Disse ordene gir meg stor trøst innfor det nye året.

Broder Charles av Jesus ber slik, og jeg gjør hans ord til mine:

'Jeg legger mitt liv i Dine hender.
Jeg gir Deg det, min Gud,
med hele mitt hjertes kjærlighet.
for jeg elsker Deg,
og det er et behov hos meg
å få gi meg selv,
å overgi meg i Dine hender
uten forbehold,
med uendelig tillit,
for Du er min Far.

I sporene til en som fulgte det umuliges Mester, del 2

Lillesøster Magdeleine av Jesus het opprinnelig Marie-Magdeleine Hutin og ble født i Paris 26. april i 1898. Hun var nesten 40 år når hun reise til Algerie for å leve 'kontemplativt midt i verden'.

Hennes store forbilde - Charles de Faucauld - ville være Kristi nærvær blant muslimene i det nordlige Afrika. Han ville forkynne først og fremst gjennom levd liv. 20 år etter hans martyrdød ville Marie-Magdeleine Hutin det samme: bringe Kristus til steder der Hans navn og gjerning ikke var kjent.

Hun som skulle bli Lillesøster Magdeleine av Jesus gikk veier som få andre hadde gått: hun søkte et åpent, kontemplativt klosterliv uten noen klosterbygning, levd blant alminnelige mennesker.

'Herren bekymrer seg svært lite om menneskelig forstand og om kvaliteten på de redskapene Han velger seg. Det som synes vanvittig i menneskelige øyne, er ikke sjelden guddommelig visdom', sa hun ved en anledning.

Og det Lillesøster Magdeleine gjorde var i grunnen ganske vanvittig. I menneskelig forstand skulle hun ikke ha klart å utføre noe av det hun gjorde. Til det var helsen for skrall. Likevel gikk hun, beina bar henne til de mest avsidesliggende og ugjestmilde strøk av vår verden. Hennes store lidenskap var Jesus. Og gi evangeliet videre.

Utgangspunktet hennes er vel så umulig som det vel er mulig å bli. Familien rammes av den ene krisen etter den andre. Hør bare:

Da 1.verdenskrig bryter ut, er Magdeleine 16 år. Krigen blir forferdelig for denne familien. Hennes farmor blir skutt av tyske soldater i oktober 1914. I januar 1916 faller hennes bror Andre, bare 20 år gammel. Han sto henne spesielt nært. Knapt et halvt år senere får familien også vite at Jules er falt, 27 år gammel. I 1918 dør så Magdeleines eldres søster av spanskesyken. To andre brødre er døde som barn. Når krigen er over, er Magdeleine den eneste gjenlevende av seks barn. Og i 1925 dør så hennes store helt, faren, av influensa. Dermed er bare hun og moren igjen.

Likevel: til tross for alle disse harde slagene fortsetter Magdeleine å følge Jesus! Uten bitterhet.

(fortsettes)

I sporene til en som fulgte det umuliges Mester, del 1

En tid fremover skal vi gå i sporene etter lillesøster Magdeleine av Jesus (bildet). Hun er et av mine store forbilder. Jeg har nevnt henne ved noen anledninger, men denne artikkelserien er et forsøk på å tegne en skisse av hennes innholdsrike liv. Ikke minst om hennes etterfølgelse av Jesus, som satte djupe spor etter seg, og hva den konkret innebar.

Du kjenner henne kanskje ikke? I 1936 begynner hun sitt livsverk i Algerie, inspirert av Charles de Foucauld, en av det 19.århundres store kontemplative, som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand. Hennes misjon? Hun grunnlegger små kommuniteter av søstre, som uten støtte fra noen veldedige organisasjoner, arbeider med sine hender og deler vanlige arbeideres kår. Gjennom levd liv blir de levende vitnesbyrd om Jesus. Magdeleine og hennes 'lillesøstre' arbeider den gangen som nå blant samfunnets minste - de fattige, utstøtte og undertrykte. De lever 'kontemplativt midt i verden', som den 'kjærlighetens surdeig' lillesøster Magdeleine formulerte som deres kall.

Hva er det som fascinerer meg så sterkt med denne veve skikkelsen?

Det er flere ting, men la meg her innledningsvis være personlig og si at hun har hjulpet meg til å gi hele mitt liv til Jesus - gang på gang. Lillesøster Magdeleine var nemlig en person som ikke gav opp, selv om kroppen hennes gav henne store utfordringer. Slik min kropp gir meg. Til tross for en svært skrøpelig helse, og med få fysiske krefter, var hun stadig på farten - jorden rundt. Det var dager da alt stanset opp - som hos meg - men da la hun på nytt sitt liv i Herrens hender. Motbakkene var mange, men hun gav ikke opp. Hun ga seg over! Der ligger hemmeligheten til et godt liv.

Hun kalte Jesus for 'det umuliges Mester' og hun sa: 'Han tok meg ved hånden og jeg fulgte Ham blindt'.

Det er også blitt mitt motto, for det er også min erfaring at Herren Jesus er 'det umuliges Mester' og Han har også grepet min hånd. Jeg har tatt Ham i hånden og Han har sannelig vært trofast.

At Herren Jesus var for henne - for å sitere henne på hennes eget språk, fransk, - Maĩtre de I'impossible - forklarer også at hun ofte søke det mange ville kalle 'umulige steder', steder der kristne knapt hadde vært før eller som var såkalte 'lukkede' land.

Lillesøster Magdeleine gikk fordi Herren hadde bedt henne om det.

(fortsettes)

Hele vår person må ånde Jesus!

'Hele vår eksistens, hele vårt vesen, må rope evangeliet ut fra hustakene! 

Hele vår person må ånde Jesus, alle våre handlinger. Hele vårt liv må rope ut at vi tilhører Jesus, reflektere evangeliets måte å leve på. Hele meg må bli en levende proklamasjon, en gjenspeiling av Jesus'.

Broder Charles av Jesus.

Han tilbrakte først syv år som trappist-munk - 1890-1807 - for så å leve som eneborer. Først i Nasaret, blant de fattigste av de fattige, så i Sahara-ørkenen, for å dele evangeliet med mennesker som ikke hadde hørt om Frelseren. Han endte sitt liv som martyr.

Når vi blir forvandlet til Kristi bilde

Dette bildet har fulgt meg denne påsken. Klarer ikke helt å slippe tak i det. Blikket mitt dveler ved noen av ansiktene, og jeg tenker på ordene til apostelen Paulus i 2.Kor 3,18:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd'.

Et ansikt kan bli forklaret. I det kan vi se Jesus selv. Hos disse kvinnene ser jeg noe av Herrens skjønnhet.

Det kan være jeg tar feil, men jeg tror disse skjønne søstrene tilhører 'Jesu lillesøstre'.

Jesu lillesøstre ble grunnlagt i 1939 av Magdeleine Hutin. Hun hadde broder Charles av Jesus som sitt store forbilde, en franskmann som forsøkte å leve evangeliet blant muslimer i det nordlige Afrika, og som endte sitt liv som martyr. Lillesøster Magdeleine, som hun kalte seg, skapte en orden av blåkledde. Det vil si at søstrene tok seg vanlig arbeid og levde sitt stillferdige liv i små boenheter midt ute blant ordinære mennesker. Der ble de - med sine liv - vitner om den Herre Jesus.

Og det er denne måten å tenke på og praktisere det kristne livet som tiltaler meg. Disse kvinnene - og den mannlige grenen: Jesu lillebrødre - tok bokstavelig talt 'den nederste plassen', og levde blant vanlig arbeidsfolk, for å kunne tjene dem og gi dem evangeliet - mest gjennom sitt levde liv.

Når jeg har sett på dette bildet av disse Jesu lillesøstre, er jeg også blitt minnet om noe broder Charles av Jesus skrev, mens han var på en retreat i Nasaret i 1897:

"Jeg vil forsøke å lære Deg å kjenne bedre, Gud, slik at jeg kan bedre elske Deg. Jo mer jeg lærer Deg å kjenne, jo mer kommer jeg til å elske Deg, fordi hos Deg er alt fullkomment og verd å beundre og å elske. Å lære Deg å kjenne, selv om det gjelder bare en liten side av Deg, det er å se skjønnhet som stråler med en ennå strørre glans, ennå mer gjennomskinnelig, det er å henrykkes enda mer av kjærlighet. Du er tanker, ord og gjerninger, Gud - Du gjenspeiler uopphørlig Deg selv, Din egen fullkommenhet og Du ser i Deg Dine verk, Dine nåværende og kommende gjerninger, under alle århundrer og til alle tider."

Svakhetens teologi og julens budskap

Sjelden kommer svakhetens teologi så klart frem som i julens evangelium.

'Ansikt til ansikt med verdens hat og sinne må vi bære fram mildheten og smilet til barnet Jesus fra Betlehem. Ansikt til ansikt med verdens stolthet må vi bære fram litenheten og svakheten til det bittelille nyfødte barnet i krybben'.

Ordene tilhører Lillesøster Magdeleine av Jesus (bildet), grunnleggeren av Jesu lillesøstre. Hun levde ut innholdet i svakhetens teologi, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Forbildet var broder Charles av Jesus, som gav sitt liv for å nå muslimer i Sahara med evangeliet.

Begge disse to har vært og er viktige inspirasjonskilder for mitt eget liv.

Et liv i bokstavelig etterfølgelse av Jesus

I dag feirer vi minnet om en av mine åndelige forbilder, bror Charles av Jesus (1858-1916).


Etter å ha bestemt seg for å bli en kristen stod evangelienes Jesus-skikkelse i sentrum for hans interesse. Omkring Ham kretset Charles de Foucaulds tanker og han forsøkte å meisle fram hans bilde fra evangeliene, ikke av teoretisk interesse, men for å etterligne Ham. 'Den som vil ligne Jesus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen', skrev han som skulle bli kjent som Bror Charles av Jesus.

Du kan lese mer om ham her:
http://www.monastisk.blogspot.com

Jesus, min bror

'Är det sant att Jesus är min broder,' synger vi med Lina Sandell. Akkurat dette er blitt så stort for meg.

Derfor kjøpte jeg med meg det såkalte 'vennskaps'-ikonet fra Taize, da jeg deltok på Stevnet til Kirkelig Fornyelse på Gran, i går. Dette ikonet er ikke laget i Taize; det er eldre enn som så, men er tatt i bruk av den økumeniske kommuniteten for å formidle noe av det den står for.

Legg merke til hvordan Kristus legger armen rundt skulderen til abba Menas (285-309), en av de mest kjente egyptiske helgener og martyr. Det uttrykker et djupt vennskap mellom de to, et vennskap også Kristus innbyr deg og meg til. I Joh 15,15 leser vi:

'Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere'.

Denne teksten mediterer jeg over om dagen. Hva innebærer den for meg? Hva slags relasjon har jeg til Jesus? Bærer den preg av et gjensidig vennskapsforhold, hvor Han betror seg til meg? Ikke bare at jeg betror meg til Ham, med alle mine bønneemner? Fordjupes dette forholdet?

Jeg skal ikke svare på noen av disse spørsmålene her på bloggen. Svarene hører med til det private, men de gir uttrykk for noen av mine tanker. I mellomtiden ser jeg på dette ikonet, og lar det fortelle meg historien om Kristus og Abba Menas.

Bror Charles av Jesus, som jeg har skrevet så mye om på bloggen, kalte Jesus for 'min høyt elskede venn og bror'. Det vil jeg også kalle Jesus.

Mannen som ville bli lik Jesus, del 6

Charles de Foucauld fulgte Jesus bokstavelig. Etter at han hadde oppdaget at å følge Jesus var ensbetydende med å velge 'den nederste plassen' reiste han til Israel. Våren 1897 slo han seg ned i Nasaret. Han fikk seg arbeid i et kloster, og bosatte seg i et enkelt treskjul ute i hagen, og han sov på litt halm. I klosteret arbeidet han som murer, snekker, gartner og altmuligmann. Men arbeidet var ikke særlig tyngende. Han hadde rik anledning til å lese i Bibelen, og til å be. Hvilket han også gjorde.

Hans målsetning denne tiden var denne:

'Alltid, uopphørlig lese evangeliet for at man i Ånden alltid kan ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus'.

Hans skriftefar anbefalte ham å skrive ned de tankene han fikk når han mediterte over Guds ord. Disse dagboknotatene bestod ofte av svært personlige samtaler med Gud, båret av en sterk tillit til og åpenhet for Jesu nærvær. Det er fra denne tiden han skriver sin berømte overgivelsesbønn:

Far, jeg overgir meg til Deg;
gjør med meg som du vil.
Hva du enn gjør med meg,
så takker jeg Deg.
Jeg er rede til alt,
jeg tar imot alt.
Bare Din vilje skjer i meg
og alle Dine skapninger,
ønsker jeg meg intet mer, min Gud.

Jeg overgir min sjel i dine hender,
jeg gir Deg den, min Gud,
med mitt hjertes hele kjærlighet,

fordi jeg elssker Deg
og min kjærlighet driver meg
til en total overgivelse
uten forbehold:
å overgi meg i Dine hender
i en uendelig tillit.

for Du er min Far.

(fortsettes)