100 år med brukne våpen

Denne 'rødspettede' islenderen har sin historie! I dag er det på dagen 100 år siden Stortinget lovfestet retten til militærnekting. Grunnloven fra 1814 bestemte at alle norske menn 'er i Almindelighet lige forpligtet i en vis Tid at værne om sit Fædreneland.' Kvekerne var først ute her til lands om å nekte å gripe til våpen for å forsvare et stykke jord, og ble satt i fengsel. Flere, som av religiøse samvittighetsgrunner ikke kunne ta del i militæret, utvandret til Amerika for å slippe unna. 

Det var etter sterkt press fra Venstre og Arbeiderpartiet at Stortinget i 1902 bestemte at militærnektere på religiøst grunnlag skulle slippe å bli kastet i fengsel på grunn av sin samvittighet. Men de som nektet militæret av politiske årsaker ble fortsatt fengslet. Ikke-religiøse militærnektere var stort sett sosialister. De økte i antall da Arbeiderpartiet i 1906 ble antimilitært og deres ungdomorganisasjon startet flere antimilitære aksjoner. Under og etter 1.verdenskrig førte krigens redsler og drap av rundt 18 millioner mennesker til  både religiøse og politiske motiver bak militærnektingen ble styrket. Flere forslag til en militærnekterlov ble fremmet tidlig på 1900-tallet. Stridspørsmålet var om det bare var religiøs overbevisning som skulle være god nok grunn til å kunne nekte å gripe til våpen. Høyre og de militære lederne var negative til at det skulle kunne foreligge også politiske grunner. I dag er militærnekting godkjent som en menneskerett av både Europarådet og FN.

Men tilbake til den røde islenderen. Når jeg ble innkalt til å avtjene verneplikten hadde jeg allerede bestemt meg for å nekte. I 1972 hadde jeg hatt et radikalt møte med Jesus, og bestemt meg for å bli en disippel av Ham. Jeg ønsket å leve et liv i tråd med Bergprekennen, og kunne derfor av religiøs overbevisning ikke ta del i noe væpnet forsvar av landet. Derfor avtjente jeg verneplikten som sivilarbeider, og islenderen fikk alle sivilarbeidere utdelt som vårt arbeidsantrekk!  Den bar jeg stolt, selv om jeg måtte avtjene lengre verneplikt enn om jg hadde latt meg innrullere i Forsvaret. For min del avtjente jeg verneplikten på Toten museum, som altmuligmann.

Bergprekenen var det avgjørende skillet for meg. Det sammen med lesningen av urkirkens historie frem til keiser Konstantin. Urkirken var klart pasifistisk, og ikke-voldelig. Kristne iførte seg våpen først 300 år etter Jesu død og oppstandelse. Den russiske forfattergiganten Leo Tolstoj og dennes ikke-voldslære (basert på Bergprekenen) skulle også få avgjørende betydning. Det samme med den kirkelige tradisjonen jeg står i. Døperbevegelsen både var og er klart pasifistisk, og mange av mine trosfeller har lidd martyrdøden på grunn av sin pasifistiske overbevisning. Mange av Døperbevegelsens medlemmer måtte flykte fra land til land i Europa blant annet på grunn av at de ikke ville gripe til våpen, for å forsvare det landet de bodde i. Tankevekkende i dag er det at de først fikk et fristed i Russland/Ukraina, før bolsjevikrevolusjonen i 1917, som tvang dem til å flykte på nytt, denne gang til USA og Canada.

Et pasifistisk syn er kanskje mer aktuelt å kjempe for i en verden som nå nytt setter sin lit til enda mer opprustnning, vold og drap av uskyldige, vergeløse mennesker. Vi kjemper ikke for Guds rike med våpen i hånd. Gud tar parti med de som lider, de marginaliserte, barna, de gamle, mødrene, de funksjonshemmede. 

I 100 for evangeliet

I dag er det på dagen 100 år siden den evangelikale lederen og anglikanske sognepresten John Stott ble født. Det er det gode grunner for å feire! Stott var arkitekten og en av de store drivkrefene bak den såkalte Lausanne-pakten, som han førte i pennen under Lausanne-konferansen i 1974. Stott regnes som en av de store lederne innen den evangelikale tradisjonen innenfor kristendommen, og var i 2005 med på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden. Samtidig var det ikke noe jåleri eller spektakulært over denne mannen - han var en stillferdig og ydmyk mann. I hele sitt yrkesaktive liv var han prest for en og samme kirke: All Souls Church i London, en menighet han hadde vært medlem av siden han var barn. Snakk om trofasthet! John Stott var også dronning Elisabeths personlige prest og sjelesørger i hele 32 år.

Evangeliske kristne verden over har sluttet seg til denne erklæringen fra 1974, som formulerte en felles holdning til spørsmål som har med misjon og evangeliets troverdighet å gjøre i en moderne tid.

Kanskje mer enn å være prest, så var John Stott evangelist. John Stott hadde en gudgitt evne til å formidle evangeliet slik at vanlige mennesker forstod det. Selv komplisert teologi ble lettfattelig når Stott skrev eller talte. Hans sentrale tema var Bibelens sentrum: Kristi død og oppstandelse. Hans innflytelse var stor i alle evangelikale sammenhenger. Det sier sitt når Time Magazine i 2005 satte han på en liste over hundre av verdens mest innflytelsesrike personer.

17 år gammel møtte Stott en forkynnelse av Guds ord som satte djupe spor hos ham. Dette ledet ham til en personlig overgivelse til Kristus. Så skulle da Stott selv bli rotfestet i Skriften og fremholdt Bibelens autoritet med hensyn til liv og lære. Men han satte også pris på kirkens  liturgiske liv.

John Stott ble aldri gift. Å leve enslig var for ham et guddommelig kall. Han ville bruke all tid på forkynnelsen av evangeliet, og levde svært enkelt. Hans store hobby var å se på fugler. Så har han da også skrevet bøker om fuglene i Bibelen! Hvert år dro han til en liten hytte for å studere fuglenes liv. Han var en dyktig ornitolog. Inntektene av alle bøkene han skrev ga han bort til veldedige formål.

Selv om han trofast tjente All Souls som sogneprest hele sitt liv  var visjonen hans mye større. I 1951 var han en av de som grunnla Verdens evangeliske allianse, og uten John Stott hadde det heller ikke vært noen Lausannedeklarasjon. Gjennom begge disse organisasjonene har han påvirket tusener av mennesker. I dag finnes det 620 millioner evangelikale kristne i verden.

Når Den evangeliske allianse ble stiftet, fremmet John Stott prinsippene denne organisasjonen skulle arbeide etter, ut fra Filipperbrevet. De punktene han da satte opp passer i grunnen på hele det lange livet John Stott fikk leve:

1) Å fremme evangeliet (Fil 1,12)
2) Forsvare og stadfeste evangeliet (Fil 1,7)
3) Samfunn i tjenesten for evangeliet (Fil 1,5)


For å ære denne gode mannens minne har jeg i dag funnet frem boken: "Mine favoritt salmer" som John Stott ga ut i 1988, og som Hermon forlag ga ut i 1997. Den er et lite blikk på 37 av de 150 salmene i Salmenes bok. Jeg gleder meg.

27. juli 2011 - i en alder av 90 år - sovnet han stille inn mens han lyttet til Händels Messias.

100 år siden den polsk-jødiske Rosa Luxemburg ble myrdet

15. januar 1919 er en skjebnedag i europeisk historie. Det er dagen da den polsk-jødiske revolusjonslederen Rosa Luxemburg (bildet) ble myrdet sammen med Karl Liebknecht. En av morderne var Leonardo Conti. Under 2.verdenskrig ble han general i det beryktede SS, og ledet 'aktiv-dødshjelp' programmet nazistene iverksatte mot funksjonshemmede.

Conti var ikke alene med å huse slike tanker. Mennene som henrettet Rosa Luxemburg og flere hundre andre såkalte 'samfunnsfiender' i januar 1919 skulle senere danne ryggraden i nazistiske bevegelsen. Otto Runge, en ung soldat, som slo den forsvarsløse kvinnen brutalt i hodet med kolben på geværet sitt, ble tilkjent økonomisk erstatning fra nazistene for den tiden han satt i fengsel for medvirkning på drapet på Rosa Luxemburg.

I dag er det ganske nøyaktig 100 år siden.

Det brutale drapet - Rosa Luxemburg ble mishandlet, skutt og kastet Landwehr-kanalen i Berlin - la veien åpen for både nazismen og stalinismen. For Luxemburg sto for en sosialisme med et menneskelig ansikt. Allerede i 1904 publiserte hun en krass artikkel av den toppstyrte partimodellen til Lenin. Hun avviste at revolusjonen kunne vedtas i noe partiprogram, og pekte på massene som som selve drivkraften til sosial forandring.

Dermed ble hun ikke særlig populær i det som skulle bli Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Hun ble et horn i siden på pampeveldet.

"Frihet er alltid frihet for de annerledes tenkende," sa Røde-Rosa.

Hundre år etter Rosa Luxemburgs død marsjerer høyreradikale krefter og nynazister i våre gater. Hatet blusser opp mange steder i mange europeiske land. De som tenner dette hatet er tilbake i nye former, men de representerer gammelt tankegods, deriblant antisemittismen.

Rosa Luxemburg, den polsk-jødiske kvinnen, sto for den sosialisme som er blitt kalt den tredje vei. Hun var ikke alene om disse tankene. Mange jødiske intellektuelle sto for det samme, og utgjorde en sterk kraft i den gryende sosialistiske  bevegelsen. Flere av disse skulle bli toneangivende i forbindelse med gjenopprettelsen av staten Israel.

Den mollstemte dikteren

I dag er det 100 år siden Hans Børli ble født. For meg personlig har hans dikt betydd mye. Jeg har mine 'Børli-øyeblikk', da jeg må hente frem hans samlede dikt. Det kan være på høytidsdager, ved familiebegivenheter, på solvarme dager, når jeg er trist eller lei meg, eller når jeg trenger noen som kan hjelpe meg til å sette ord på djupe lengsler.

Jeg har tatt med meg Børli mange ganger på prekestolen. Enten i forbindelse med en søndagspreken, et bryllup eller i en begravelse. Uten unntak har noen kommet for å takke meg for det. Børli har berørt dem.

Mange av oss har 'Børli-favoritter'. Jeg har to:

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning
bli salig
og komme i de saliges boliger, 
da skal jeg si til erkeengelen:


Jeg har sett noe 
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel.

Jeg har sett myrulla blømme 
på Lomtjennmyrene

heime på jorda.

Det andre diktet av den mollstemte dikteren er dette:

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv, 
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Foto: Avistegneren Oddmund Mikkelsen/Wikipedia.

100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden

I dag er det på dagen 100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden i Tamanrasset i det sørlige Algerie. Mange år tidligere hadde han skrevet: "Lev som om du skulle dø som martyr i dag."

1. desember 1916 ble Broder Charles av Jesus dratt ut av sin borg av en gruppe bevæpnede banditter ledet av El Mandani ag Soba, en beduin. Deres intensjon var å kidnappe Broder Charles, men idet disse bandittene ble forstyrret av to vakter, skjøt en 15 år gammel gutt, Sermi ag Thora, Broder Charles gjennom hodet, og Broder Charles døde momentant, 58 år gammel.

Broder Charles, eller Charles de Faucauld, har i mange år vært en av mine troshelter og åndelige inspirasjonskilde. Hans etterlatte tekster, meditasjoner og brev har hatt avgjørende betydning for den retningen mitt eget liv har fått. Et av hans berømte utsagn er dette: "Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord, tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesu."

 Han ble født i Strasbourg 15. september 1858, men var ikke gamle karen før han ble foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte turbulente år og ikke minst lettsindige år i en karriere i hæren. Han blir fascinert av den arabiske verden, og tar adskillige turer til Marokko for å lære landet og kulturen å kjenne.

28 år får han et dramatisk møte med Jesus. Det fører til at han finner tilbake til sin tro og ble samtidig klar over sitt kall. Han føler en djup dragning mot et kall i fullstendig overgivelse og etterfølgelse av Jesus. Han vil leve som Jesus - som "alltid tok den nederste plassen", slik Broder Charles uttrykker det. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike og avga med tiden sine løfter der. Men han vil noe mer. Han vil leve som Jesus i fattigdom og enkelhet, og får tillatelse til å forlate klosteret. Han reiser til Israel, hvor han lever et par år alene i en hytte i Nasaret. Her identifiserer han seg med de marginaliserte, de fattige i Nasaret. Det var her i byen hvor Jesus vokste opp at grunnlaget ble lagt for den spiritualiteten som skulle bli Broder Charles kjennemerke: en fullstendig etterfølgelse av Jesus.

Fra Nasaret går ferden videre til Sahara-ørkenen. Etter å ha blitt presteviet i 1901 slår han seg i lag med tuaregene. Dette er et stammefolk i den algeriske ørkenen. Her levde Broder Charles i stillhet og stor enkelhet. Broder Charles elsket alle og omfavnet dem. I Beni-Abbes og Tamanrasset ble han kjent for å befri slaver og for å forkynne evangeliet. Evangeliene fikk han oversatt til det lokale språket og ble god venn med sine muslimske naboer.

Broder Charles døde alene. Han hadde ingen følgesvenner mens han levde. Ingen var sammen med ham heller når han led martyrdøden. Men etter sin død oppstod ordenssamfunn som Jesu små brødre i 1933 og Jesu små søstre i 1939. Begge finnes den dag i dag. Og Broder Charles er fremdeles en stor inspirasjonskilde for tusenvis av mennesker. Selv om Broder Charles var katolikk, er han i likhet med Frans av Assisi, blitt allemannseie.

I kveld, i Kristi himmelfartskapellet, skal vi minnes denne martyren.

Bilder av Broder Charles av Jesus:

100 år siden bror Roger ble født

I dag er det på dagen 100 år siden Bror Roger (bildet) ble født. Få har hatt en slik betydning for å bygge broer mellom de ulike kristne konfesjonene som han. Men dette er ikke hans eneste bidrag til kristenheten. Bror Roger ble også en åndelig veileder for mange, som søkte etter å leve i en radikal etterfølgelse av Jesus, i enkelhet, forsakelse og tro. Gud alene vet hvor mange som har funnet en levende Jesus i Taize, en oppstanden Frelser har forvandlet deres liv.

Han het opprinnelig Roger Schütz, og ble født 12. mai 1915, som det niende og yngste barnet til Karl Ulrich Schütz, en protestantisk pastor fra Bachs i Sveits, og Amelie Henriette Marsauche, en hugenott fra Frankrike.

Jeg har skrevet om bror Roger mange ganger. Her er noe jeg skrev i fjor:

Det var i 1940 etter avsluttende studier i teologi i Lausanne og Strasbourg at Roger Schutz, som er hans borgerlige navn, slo seg ned i den  franske landsbyen Taize. Her oppe på det lille høydedraget i Bourgogne, fant han sitt himmelrike på jord! Til å begynne med var han alene. Krigen herjet med all sin gru. Roger Schutz gjemte unna de som fikk problemer med nazistene. Han reddet blant annet flere jøder.

Roger Schutz bar på en drøm om å grunnlegge en kommunitet, hvor man skulle arbeide for forsoning og enhet mellom kristne og for å lindre lidelsene på grunn av krigen. I 1942 måtte han flykte fra Taize, etter at han hadde blitt angitt for å ha gjemt jøder. For det var det dødsstraff.

 Kommuniteten i Taize 
Det skulle gå to år før Roger Schutz kunne vende tilbake til Taize. Men da kom han ikke tilbake alene. Han kom sammen med tre brødre som delte hans kall. Den økumeniske kommuniteten i Taize ble grunnlagt i 1949. Det skjedde påsken det året da de første syv brødene gav sine løfter. De første årene var det brødre fra ulike protestantiske kirker som ble en del av kommuniteten. Fra 1969 kom de første katolikkene, og dermed kunne kommuniteten i Taize bli en økumenisk kommunitet. Siden da har også brødre fra Den ortodokse kirken blitt en del av Taize kommuniteten.

Unikt
Det finnes ikke noe som Taize i hele Europa. Heller ikke i resten av verden. Hit kommer titusener av ungdommer hvert eneste år. Og mange av disse ungdommene stifter for aller første gang kontakt med et levende kristent miljø. De bor i telt, de spiser i fellesskap, de deltar på tidebønnene i Forsoningskirken med tente lys og synger de etter hvert så berømte Taize-sangene. Bønneatmosfæren her er sterk. Her har mange bestemt seg for å følge Kristus resten av livet.

Og hit kommer kirkeledere fra alle konfesjoner - for samtaler, og for å be!

Bror Roger's sterke lengsel etter enhet ledet han til å ta ulike initiativ til møteplasser for økumeniske samtaler, ikke minst mellom ungdom. Det var barna og de unge som sto broder Roger's hjerte aller nærmest.

Taize-kommuniteten fortsetter sitt arbeid og ledes nå av bror Alois.

Vi minnes de 1,5 millioner armenere som ble offer for folkemordet

I dag markeres det at det er 100 år siden 1,5 millioner armenere ble drept. Det skjer først og fremst med djup medfølelse overfor ofrene, og de traumer dette har etterlatt seg i generasjonen som fulgte, men også i forferdelse over at Norge ikke har anerkjent dette som det folkemordet det var. På denne dagen burde regjeringen ha vist mot og gjort nettopp det. I stedet viser den feighet og unnfallenhet overfor NATO-landet Tyrkia, og setter norske interesser over det faktum at et folkemord fant sted.

Vi må ikke glemme det som skjedde med armenerne. Massakren som fant sted på denne dagen i 1915, i Istanbul, hvor flere hundre ledende armenske intellektuelle og embetsmenn ble arrestert og myrdet, ble innledningen til selve folkemordet. Vi må heller ikke glemme konteksten dette skjedde i: Kristne minoriteter i det osmanske imperiet, først og fremst armenere, men også syrianerne (assyrere) og grekere ble utpekt som en indre fiende, som fremmede makters allierte. Særlig ble armenerne anklaget for å stå i ledtog med Tyrkias fiende Russland.

Disse minoritetene ble så forfulgt på grunn av sin religion og kultur. Ingen av dem passet inn i Tyrkias drøm om et etnisk rent land, bygget på en nasjon, en religion og ett språk.

Dermed brøt helvete løs. Armenernes lidelser overgår det meste i brutalitet. Hele byer ble utslettet gjennom massedrap. Kvinner og barn ble tvunget ut i ørkenen i Syria og Irak. Disse dødsmarsjene krevde mange ofre. De ble nektet vann og mat underveis. Det var ikke uvanlig å voldta barn.

Det som forsterker tragedien var at noen visste. De europeiske nasjonene visste om det som skjedde, men landene valgte å se en annen vei. Slik Norges regjering i dag ser en annen vei. Det er og blir en skamplett i norsk historie.

I forbindelse med 100 markeringen av det armenske folkemordet gjengir jeg her en artikkel jeg skrev i 2007, om den såkalte 'gutteprofeten': Efim Gerasemovitsj Klubniken:

År om annet kom en gruppe russiske pinsevenner til den lille landsbyen Kara Kala ved foten av Ararat-fjellet. De kom i lange vogntog, kledd som armenerne, i lange, høyhalsede tunikaer med rep om livet. Gifte menn hadde fullskjegg. Armenerne lyttet med stor interesse til russernes fortellinger om det de kalte "utgytelsen av Den Hellige Ånd". Og som årene gikk var det mange armenske ortodokse kristne som ble døpt i Den Hellige Ånd. Blant russerne som besøkte Kara Kala var Efim. Fra sine tidlige barneår hadde han viet sitt liv til bønn. Ofte fastet han i lange perioder og bad døgnet rundt. 11 år gammel kalte Herren ham til en spesiell bønneperiode. Den varte i syv døgn. I løpet av denne tiden fikk han se et syn. Efim kunne ikke lese eller skrive. men der han satt i det lille steinhuset i Kara Kala, så han foran seg et kart og et budskap skrevet med vakker håndskrift. Efim bad om penn og papir, og i syv dager satt han og kopierte bokstavene og tegningene som han så i synet. Da han ble ferdig ble manuskriptet tatt med til noen i landsbyen som kunne lese. Det viste seg at den lille analfabeten hadde skrevet ned en rekke instruksjoner og advarsler på russisk. En gang i framtiden ville alle kristne i Kara Kala komme i livsfare. Han profeterte om en forferdelig tragedie som skulle ramme hele området. Tusener av kristne, menn, kvinner og barn skulle brutalt bli slaktet ned. Tiden ville komme, advarte han, og alle i området måtte flykte om de ville redde livet. De måtte dra til et land på den andre siden av havet. Selv om han aldri hadde sett en geografibok, tegnet Gutteprofeten et kart som nøyaktig viste hvor de kristne skulle dra. Til sin forskrekkelse så de at havet som var tegnet inn ikke var Svartehavet eller Det Kaspiske Hav, heller ikke det fjerne Middelhavet, men Atlanterhavet! Det var ingen tvil om hvilket land som lå på den andre siden; kartet viste klart og tydelig østkysten av Amerika.

Profetien reddet livet til mange

Mange i Kara Kala smilte av disse profetiene, båret fram av en liten gutt. Andre begynte å kalle ham "Gutteprofeten". De var overbevist om at budskapet var fra Gud. Hver gang nyheter om politisk uro kom til de fredelige åsene ved Ararat, tok de fram de gulnede arkene og leste dem på nytt. Spenningen mellom de tyrkiske muslimene og de kristne armenerne synes bare å vokse i intensitet. Hadde ikke en tyrkisk mobb myrdet seks tusen armenere i Konstantinopel i 1896? Men Konstantinopel var langt borte, og det var mange år siden profetien ble båret fram. Men straks etter århundreskiftet forkynte Efim at oppfyllelsen av profetien var nær. "Vi må flykte til Amerika. Alle som blir igjen her, vil dø," var budskapet. Mange familier i Kara Kala pakket sine eiendeler og forlot det sted som hadde vært i familiens eie så langt tilbake som noen kunne huske. Efim og familien hans var blant de første som reiste. Hver gruppe som forlot Armenia, ble gjort til latter av de som ble igjen. Mange skeptiske og vantro, også blant de kristne nektet å tro at Gud kunne bruke slike detaljerte opplysninger for å lede sitt folk i moderne tid. Men budskapet viste seg å være sant. I 1914 begynte en periode med ufattelige lidelser i Armenia. Med kald beregning drev tyrkerne to tredjedeler av befolkningen ut i den mesopotamiske ørken. Over en million menn, kvinner og barn, døde under disse dødsmarsjene, blant dem alle innbyggerne i Kara Kala. En halv million andre ble massakert i sine landsbyer. Denne forfølgelsen skulle senere inspirere Hitler i hans massedrap på jødene. Verden så på at dette skjedde, men gjorde ingenting. De som hadde tatt Gutteprofetens advarsler alvorlig, og nå var trygge i Amerika, hørte nyhetene med stor sorg i sine hjerter.

Levende kirke

Armenia, med sine 3,5 millioner innbyggere er omkranset av både Tyrkia, Iran, Georgia, Aserbadsjan, - og står overfor store utfordringer i årene fremover. Men det finnes mange brennende kristne her. Den armensk apostoliske kirke er en levende kirke, med rike tradisjoner helt tilbake til 300 tallet. Blant annet finnes det en sterk fornyelsesbevegelse innen denne kirken. Denne fornyelsesbevegelsen teller over 20.000 mennesker. De finnes også mange kristne fra andre sammenhenger i dette fjellrike landet. I de siste årene har mange kurdere bosatt i Armenia blitt kristne. Jeg har en drøm om å komme hit en gang. I fjor var jeg så heldig å bli kjent med en av landets dyktigste ikonmalere, Haik Azarian, nå bosatt i Romania. Han gav meg en invitasjon til å reise sammen med ham til Armenia, for å besøke kirker og klostre der. Hans far, Abraham Azarian, bor fortsatt i Armenia og maler også ikoner. Nå ber jeg om at Herren skal legge det til rette, om det er Hans plan og vilje.