100 år med brukne våpen

Denne 'rødspettede' islenderen har sin historie! I dag er det på dagen 100 år siden Stortinget lovfestet retten til militærnekting. Grunnloven fra 1814 bestemte at alle norske menn 'er i Almindelighet lige forpligtet i en vis Tid at værne om sit Fædreneland.' Kvekerne var først ute her til lands om å nekte å gripe til våpen for å forsvare et stykke jord, og ble satt i fengsel. Flere, som av religiøse samvittighetsgrunner ikke kunne ta del i militæret, utvandret til Amerika for å slippe unna. 

Det var etter sterkt press fra Venstre og Arbeiderpartiet at Stortinget i 1902 bestemte at militærnektere på religiøst grunnlag skulle slippe å bli kastet i fengsel på grunn av sin samvittighet. Men de som nektet militæret av politiske årsaker ble fortsatt fengslet. Ikke-religiøse militærnektere var stort sett sosialister. De økte i antall da Arbeiderpartiet i 1906 ble antimilitært og deres ungdomorganisasjon startet flere antimilitære aksjoner. Under og etter 1.verdenskrig førte krigens redsler og drap av rundt 18 millioner mennesker til  både religiøse og politiske motiver bak militærnektingen ble styrket. Flere forslag til en militærnekterlov ble fremmet tidlig på 1900-tallet. Stridspørsmålet var om det bare var religiøs overbevisning som skulle være god nok grunn til å kunne nekte å gripe til våpen. Høyre og de militære lederne var negative til at det skulle kunne foreligge også politiske grunner. I dag er militærnekting godkjent som en menneskerett av både Europarådet og FN.

Men tilbake til den røde islenderen. Når jeg ble innkalt til å avtjene verneplikten hadde jeg allerede bestemt meg for å nekte. I 1972 hadde jeg hatt et radikalt møte med Jesus, og bestemt meg for å bli en disippel av Ham. Jeg ønsket å leve et liv i tråd med Bergprekennen, og kunne derfor av religiøs overbevisning ikke ta del i noe væpnet forsvar av landet. Derfor avtjente jeg verneplikten som sivilarbeider, og islenderen fikk alle sivilarbeidere utdelt som vårt arbeidsantrekk!  Den bar jeg stolt, selv om jeg måtte avtjene lengre verneplikt enn om jg hadde latt meg innrullere i Forsvaret. For min del avtjente jeg verneplikten på Toten museum, som altmuligmann.

Bergprekenen var det avgjørende skillet for meg. Det sammen med lesningen av urkirkens historie frem til keiser Konstantin. Urkirken var klart pasifistisk, og ikke-voldelig. Kristne iførte seg våpen først 300 år etter Jesu død og oppstandelse. Den russiske forfattergiganten Leo Tolstoj og dennes ikke-voldslære (basert på Bergprekenen) skulle også få avgjørende betydning. Det samme med den kirkelige tradisjonen jeg står i. Døperbevegelsen både var og er klart pasifistisk, og mange av mine trosfeller har lidd martyrdøden på grunn av sin pasifistiske overbevisning. Mange av Døperbevegelsens medlemmer måtte flykte fra land til land i Europa blant annet på grunn av at de ikke ville gripe til våpen, for å forsvare det landet de bodde i. Tankevekkende i dag er det at de først fikk et fristed i Russland/Ukraina, før bolsjevikrevolusjonen i 1917, som tvang dem til å flykte på nytt, denne gang til USA og Canada.

Et pasifistisk syn er kanskje mer aktuelt å kjempe for i en verden som nå nytt setter sin lit til enda mer opprustnning, vold og drap av uskyldige, vergeløse mennesker. Vi kjemper ikke for Guds rike med våpen i hånd. Gud tar parti med de som lider, de marginaliserte, barna, de gamle, mødrene, de funksjonshemmede. 

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 6

Anabaptister er fredens mennesker, og deres historie viser at de har handlet annerledes enn andre kristne i spørsmål som handler om maktutøvelse. Her kommer sjette del av den anabaptistiske Schleitheim bekjennelsen som nettopp handler om krig og fred og verdslig makt:

Om sverdet:
6. Angående sverdet er vi blitt enige om følgende: Sverdet er en Guds ordning utenfor Kristi fullkomne vilje. Det straffer og døder den som er ond og beskytter og bevarer den som er god. Gjennom loven er sverdet innsatt over den som er ond til avstraffelse og død, og de verdslige herskere har i oppdrag og anvende det på en slik måte. Men innen Kristi fullkomne husholdning skal kun forsamlingstukt anvendes til formaning og utestengelse av den som har syndet, det er snakk om kjødets død, en advarsel og befaling om ikke å synde mer.

Nå spør mange, som ikke forstår Kristi vilje for oss; om en kristen får eller bør anvende sverdet mot den som er ond til beskyttelse og forsvar av det som er godt, eller for kjærlighetens skyld. Svaret er tydelig åpenbart; Kristus lærer og befaler oss til å lære av Ham, for Han er saktmodig og ydmyk av hjertet, og da skal vi finne hvile for våre sjeler. Kristus sier jo til kvinnen som ble tatt til fange på grunn av sitt ekteskapsbrudd, ikke at hun skulle stenes, i overensstemmelse med Hans Fars lov (og likevel sier Han: det som Faderen har befalt meg, det gjør jeg) men med barmhjertighet og tilgivelse og med advarsel om ikke å synde igjen: "Gå, og synd ikke mer!"
På samme måte skal vi gå frem, i følge forsamlingstuktens ordning.

For det andre blir det spurt om sverdet: om en kristen skal ta avgjørelsen i disputer og kamp om verdslige spørsmål, slik som de vantro har det seg imellom. Svaret: Kristus ønsket ikke å beslutte eller felle dom mellom brødre angående arv, men vegret seg for å gjøre det. Slik skal vi også handle.

For det tredje, i spørsmål om sverdet: om en kristen skal være en øvrighetsperson som han kan velges til? Til dette gir vi følgende svar: Kristus skulle gjøres til konge, men Han vek unna og betraktet ikke denne utvelgelsen som noe som kom fra Faderen. Slik skal vi også handle og etterfølge Ham og vi skal ikke vandre i mørket. For selv sier Han: "Den som vil følge ettter meg, han skal fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg." Han selv forbyr bruken av sverdet når Han sier: "denne verdens herskere opptrer som herrer etc, men blant dere skal det ikke være slik." Paulus sier også: "Den Gud har kjent, har han også forutbestemt til å bli sin Sønns avbilde." etc. Peter sier også: "Kristus har lidd (ikke regjert) og gitt oss et forbilde for at vi skulle følge i hans fotspor."

Til slutt kan man se ut fra følgende punkter hvorfor det ikke passer seg for en kristen å være en øvrighetsperson: deres måte å styre på er i overensstemmelse med kjødet, den kristne ifølge Ånden. Deres hjemstavn er denne jorden, den kristnes hjemstavn er himmelen. Deres medborgerskap er her i verden, den kristnes himmelen. Deres stridsvåpen er kjødelige og kun rettet mot kjøttet, men de kristnes våpen er åndelige, rettet mot djevelens festningsverk. De verdslige er rustet med stål og jern, de kristne er bevæpnet med Guds våpenrustning med sannhet, fred, tro, frelse og med Guds ord. Summen er: slik som Kristus, vårt Hodes sinnelag er, slik er også de til sinn som er lemmer på Kristi kropp; slik at det ikke finnes noen splittelse i kroppen som skulle forderve den. Ettersom Kristus er slik det står skrevet om Ham, så skal også Hans lemmer være slik at Hans kropp kan forbli hel og forenet slik at den kan gå fremover og bygges opp. For hvert rike som er delt i seg selv kan ikke bli stående.

Billedtekst: Det er ikke tilfeldig at mennonitene har tatt duen som sitt symbol.

(fortsettes)

Krig, antimilitarisme og Guds rike, del 4

La oss se nærmere på hva Bibelen har å si om ikke-vold. Da er det naturlig å begynne med Matt 5,38-39: "Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til." Lenge før Kristus kom til jord, annonserte profetene Hans komme på denne måten: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig far og FREDSFYRSTE." (Jes 9,6) Egentlig en merkelig kombinasjon dette: Fred og fyrste. Denne verdens fyrster er ikke det man forbinder med fred, men så er det også en helt annen fyrste vi snakker om. Denne fyrsten representerer et helt annerledes kongerike, med helt andre prinsipper og regler enn denne verdens riker. Jesus selv levde helt i samsvar med denne profetien. Han fortalte sine etterfølgere hvordan de skulle forholde seg til de som gjorde ondt mot dem: "Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen." (Matt 5,43-48)

Hva lærer så apostlene om dette?

Hør hva Paulus skriver til forsamlingen i Rom: "Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!" (Rom 12,17-21)
Apostlenes lære harmoniserer med Jesu undervisning. Både apostelen Paulus, som jeg har vist i verset ovenfor, og apostelen Peter lærte ikke-vold. Hos Peter heter det: "Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse." (1.Pet 3,9) Likeledes, i 2.Kor 10,3-4 underviser apostelen Paulus oss om at våre våpen ikke "er fra mennesker, men har sin kraft fra Gud..."

Av denne grunn kan jeg ikke se at kristne kan bære våpen, selv om de skal brukes i selvforsvar, ei heller vil det være mulig å delta i en nasjons væpnede styrker.

Apostelen Peter bruker Kristus selv som eksempel, som led tålmodig hån, spott og dårlig behandling fra sine fiender, ja som ba for dem på korset til sin Far, om at Han måtte tilgi dem, for de visste ikke hva de gjorde.

"For det er godt om noen finner seg i uforskyldte lidelser, fordi han har Gud for øye. Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,19-23)

Jesus er den eneste som kan bringe fred. ”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet.” (Ef 2,14a) Vårt kall har apostelen Paulus beskrevet for oss i 2.Kor 5,18: ”Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte verden med seg selv, og gav oss forsoningens tjeneste.”

Det finnes ikke noe sterke vitnesbyrd om forsoningens forvandlende kraft enn å se mennesker som tidligere hatet hverandre, finne fred med Gud gjennom Jesus Kristus. Vi ser det i dag gjennom palestina-arabere og jøder som finner Jesus som sin frelser, vi ser det i katolikker og protestanter som finner Jesus i Nord-Irland – bare for å nevne to eksempler.

Bildet er hentet fra Bruderhof fellesskapet der ung og gammel lever side om side, i fred og forsoning, gjort mulig gjennom Kristus.

Krig, anti-militarisme og Guds rike, del 2

Dr. Gregory A. Boyd (bildet) er pastoren som mistet 1000 medlemmer i kirken han betjener, Woodland Hills Church i St. Paul i Minnesota, fordi han våget å røre ved et meget kontroversielt emne, i en serie prekener kalt ”Sverdets kongedømme.” Pastor Boyd mener at iveren etter politisk makt ødelegger kirken. Ja, han går så langt som å si at å blande Guds rike sammen med denne verdens rike er avgudsdyrkelse og at denne sammenblandingen får alvorlige følger for Kristi kirke og for Guds rikes vekst. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig i denne påstanden.

Det hele begynte i april 2004, noen måneder før det amerikanske valget. I likhet med mange evangelikale pastorer hadde han følt et betydelig press fra et en gruppe med konservative politikere, fra noen religiøse organisasjoner og fra en gruppe i hans egen menighet, om å ”hjelpe” sin forsamling til å stemme på de rette kandidatene, og for den ”rette posisjonen”. Pastor Boyd ble bedt om å dele ut løpesedler, skape oppmerksomhet om ulike politiske sammenkomster og få medlemmene av menigheten til å skrive under på opprop. Enkelte av medlemmene ble irriterte over at pastor Boyd nølte med å gjøre dette.

I stedet startet han på en undervisningsserie, hvor han forsøkte å forklare hvorfor kirken ikke skulle delta i det økende hylekoret av høyrevridd politisk aktivitet. Pastor Boyd bestemte seg også for at dette var en god anledning til å påpeke faren ved å knytte den kristne tro med et bestemt politisk standpunkt, enten det nå var konservativt eller liberalt.

Responsen på denne undervisningsserien overrasket pastor Boyd. Aldri før hadde han fått så mange positive tilbakemeldinger. Enkelte til og med gråt, og fortalte at de hadde følt seg helt utenfor det evangeliske fellesskapet fordi de ikke holdt seg til den konservative partilinjen. Andre kunne fortelle at deres øyne var blitt åpnet og de hadde fått se hvordan de hadde tillatt en politisk og nasjonal agenda å formørke deres visjon av skjønnheten i Guds rike.

Men aldri før hadde pastor Boyd opplevd en slik intens negativ tilbakemelding. Han følte det som om han virkelig hadde stukket hånden inn i et vepsebol. Undervisningsserien resulterte altså i at ca 20 prosent av medlemmene rett og slett forsvant!

Årsaken til disse sterke reaksjonene mener pastor Boyd skyldes at en betydelig antall evangelikale kristne i USA er skyldig i nasjonalistisk og politisk avgudsdyrkelse!

”I en skremmende grad, mener jeg, evangelikale kristne blander Guds rike sammen med en foretrukket versjon av denne verden, enten det dreier seg om våre nasjonale interesser, et spesielt styresett, eller et spesielt politisk program. I stedet for å fokusere på vår forståelse av Guds rike og personen Jesus – som for øvrig, aldri tillot seg selv å bli trukket inn i den poltiske debatten i sin samtid – tror jeg mange av oss amerikanske evangelikale har tillatt at vår forståelse av Guds rike har blitt forurenset av politiske idealer, agendaer og temaer.” (Gregory A. Boyd: The Myth of a Christian Nation. Zondervan 2005, side 11)

Pastor Gregory Boyd tar et kraftig oppgjør med det han kaller “myten om den kristne nasjonen”, og i særdeleshet USA som en spesielt utvalgt nasjon. Boyd sier rett ut at Gud nødvendigvis slett ikke er på Amerikas side.

Betyr dette at pastor Boyd ikke er imot abort, homoseksuell adferd, er for det kristne ekteskapet, og at han er en liberaler som kompromisser, upatriotisk og redd for å ta et skikkelig standpunkt? Nei, slett ikke. Men han er overbevist om at som kristne skal vi ikke leve etter verdens prinsipper, men etter Guds rikes prinsipper. Jeg skal komme tilbake til pastor Boyds syn på dette i senere artikler. Det er tydelig at pastor Boyd er påvirket av anabaptistene, som var og er veldig tydelige på skillet mellom kirke og stat og som står for et ikke-voldelig alternativ til militarismen.

For å gjenta ordene jeg siterte fra Joh 18,36: ”Jesus svarte: Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene.”

Jeg nevnte Eberhard Arnold i går, en av grunnleggerne av det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof. I forbindelse med en konferanse i 1919 som den kristne studentbevegelsen i Tyskland holdt var det viktigste samtaleemnet dette: ”Hva er en kristens innstilling til krig og revolusjon? Kan en kristen være soldat?” Eberhard Arnolds svar var et tydelig nei. I et referat fra denne konferansen heter det:

”Eberhard Arnold erkjenner nødvendigheten av den nye fødselen og at denne hører til den kristne forkynnelsen. Jesus erkjente statens autoritet, men Han talte om Guds rike som noe helt annerledes. Den kristne må være et uavbrutt korrektiv til staten – en samvittighet for staten og dens lovstiftende organ, en surdeig, en fremmed kropp i betydningen en større verdi; men han kan ikke være soldat eller politisjef. Det er vår oppgave i ord og i handling å bære vitnesbyrd og se til at ingen ting i Jesu ord blir uklart, Vi må lyde Gud mer enn mennesker. Vi må være et korrektiv i denne verden.”

Vi skal i neste artikkel se litt nærmere på forskjellen mellom Guds rike og denne verdens riker, eller verden som er det begrepet Bibelen benytter.

Krig, anti-militarisme og Guds rike, del 1

Jeg har skrevet om Eberhard Arnold ved flere anledninger. Sammen med sin hustru Emmy og hennes søster Else, grunnla de det som skulle bli det anabaptistiske fellesskapet, Bruderhof. I går leste jeg mer i Emmy Arnolds biografi: Torches together, og det som spesielt fanget min oppmerksomhet var Emmy Arnolds beskrivelse av hvordan de opplevde den første verdenskrigs brutalitet og konflikten mellom kristne i deres syn på såkalt ”rettferdig krig”. Finnes det noe slikt som ”rettferdig krig”, i det hele tatt? Er det riktig av kristne å avtjene verneplikt? At dette jeg leste, virket så sterkt på meg, har nok sammenheng med en annen bok jeg leser for tiden, som virkelig har grepet meg, nemlig: The Myth of a Christian Nation av Gregory A. Boyd. Boken fikk jeg av min venn Tore Lende. Nå skal jeg ikke kommentere innholdet i den sistnevnte ennå. Jeg er ikke kommet så veldig langt, men det jeg leser kan karakteriseres med kun ett ord: rystende! Og da mener jeg ikke negativt. Boken har åpnet mine øyne. Åpnet dem for å se Guds rike på nytt! Men mer om dette senere. La meg legge et grunnlag for det jeg skal skrive om denne boken, med å henvise til det jeg leste i går i Emmy Arnolds biografi.

Men la meg aller først begynne det hele med å sitere Jesu egne ord, som er viktige å få med seg i nettopp denne sammenhengen her: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” (Joh 18,36) Dette ordet er oversatt slik i den nye reviderte oversettelsen av 2005: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden.”

Eberhard Arnold ble alvorlig syk rett før utbruddet av 1. verdenskrig. Han ble rammet av tuberkulose i strupehodet og lungene. Sammen med familien bodde han i en liten alpehytte i fjellene i Sør-Tyrol. Her studerte de noen av anabaptistenes skrifter, bøker både av Hans Denck og Balthasar Hübmaier, og her skrev han de første kapitlene til sin bok ”Innenland”. Eberhard Arnold ble snart kalt ut for å tjenestegjøre i de tyske reservestyrkene, men ble raskt erklært stridsudyktig på grunn av sin dårlige helse.

Emmy Arnold forteller om alle transportene av sårede soldater de ser på sin reise fra de Sør-Tyroliske fjellene og til deres hjem. Og om alle soldatene på vei mot fronten. ”Overalt snakket ingen om noe annet enn krigen. Og det med stor entusiasme. ’Tyskland er omringet av fiender på alle kanter. Vi må kjempe for vår rettferdige sak, dø for den og holde ut til vi seirer!’ Dette var vårt umiddelbare inntrykk,” skriver hun. Men hun forteller også at Eberhard så det annerledes. ”Han så det ikke i et slikt rosenrødt lys. Vi var selv av annen mening, når vi så oss omkring i de kristne kretser, som vi sto nær. Fedre, brødre og sønner var ved fronten. ’Hva kan vi annet enn å følge med i den allmenne opinionen, kjempe for den store og rettferdige tyske saken og be om seier.’ Dette var den allmenne meningen. Hvor var den tro, en gang så sterk i de kretsene som hadde stått oss så nær, - at troens fellesskap stod høyt over den patriotiske kjærligheten til ens eget land? Hatet mot England var særskilt sterkt, selv blant dem som hadde opplevd Kristus. ’Vi er tyske kristne, og Gud skal gi oss seier. Måtte Gud straffe England.”

Disse synspunktene opptok Emmy og Eberhard Arnold mye. De hadde nå leid seg et lite hus i skogen og Eberhard skrev på boken ”Innenland”, med undertittelen: Krigen – en utfordring til vårt indre liv.” Enkelte, selv de som kalte seg kristne, sa til ham: ”Herr doktor, vi er i krig. Vi har ikke tid for det indre livet!” Til tross for sin sykdom foretok Eberhard Arnold flere reiser, holdt møter og innbød folk til tro i den alvorlige tiden de levde i. Han talte mot den rådende krigsånden.

Det er også gripende å lese hvordan Eberhard Arnold besøker de mange skadde på sykehusene. Han lytter til deres hjerteskjærende historier. Ikke minst deres plagede samvittigheter, og om hele krigsatmosfæren med dens skjendigheter.

I forbindelse med de siste krigsårene ble samvittighetens røst mer og mer merkbar. ”Er det mulig for en kristen, ja for noe menneske å ta del i dette massemord?” ”Finnes det rettferdighet på jorden?” Når til sist alt håp om seier var ute, dette håp som hadde holdt folket oppe, var skrinnlagt, tok en stor bedrøvelse, håpløshet og fortvilelse tak i massene. Emmy kan huske folk som sto og ropte: ”Dette er slutten for oss!” ”Jeg skal aldri glemme de endeløse kolonnene av grå, skjeggete, dypt bedrøvede soldater, som dro forbi vårt hus de dagene… De kom hjem etter fire år i frontlinjene. Ingen våget å si et ord. Sorg, dessillusjon og frykt for fremtiden kunne leses i alles ansikter.”

Emmy og Eberhard Arnold reiser særdeles viktige spørsmål. Er det mulig for en kristen å bære våpen? Gå i krig? Finnes det noe i det hele tatt som kan forsvare krig? Og finnes det noe som kan kalles ”rettferdig krig”? Hvor kommer Bergprekenen inn? Er den relevant for oss i dag?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Kommende dagers bloggartikler vil drøfte disse spørsmålene i lys av Guds ord. Det er livsnødvendig at vi får tak i hva Bibelen har å si om dette.

Det lille bildet er av Eberhard Arnold.

(fortesettes)