Krig, anti-militarisme og Guds rike, del 1

Jeg har skrevet om Eberhard Arnold ved flere anledninger. Sammen med sin hustru Emmy og hennes søster Else, grunnla de det som skulle bli det anabaptistiske fellesskapet, Bruderhof. I går leste jeg mer i Emmy Arnolds biografi: Torches together, og det som spesielt fanget min oppmerksomhet var Emmy Arnolds beskrivelse av hvordan de opplevde den første verdenskrigs brutalitet og konflikten mellom kristne i deres syn på såkalt ”rettferdig krig”. Finnes det noe slikt som ”rettferdig krig”, i det hele tatt? Er det riktig av kristne å avtjene verneplikt? At dette jeg leste, virket så sterkt på meg, har nok sammenheng med en annen bok jeg leser for tiden, som virkelig har grepet meg, nemlig: The Myth of a Christian Nation av Gregory A. Boyd. Boken fikk jeg av min venn Tore Lende. Nå skal jeg ikke kommentere innholdet i den sistnevnte ennå. Jeg er ikke kommet så veldig langt, men det jeg leser kan karakteriseres med kun ett ord: rystende! Og da mener jeg ikke negativt. Boken har åpnet mine øyne. Åpnet dem for å se Guds rike på nytt! Men mer om dette senere. La meg legge et grunnlag for det jeg skal skrive om denne boken, med å henvise til det jeg leste i går i Emmy Arnolds biografi.

Men la meg aller først begynne det hele med å sitere Jesu egne ord, som er viktige å få med seg i nettopp denne sammenhengen her: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” (Joh 18,36) Dette ordet er oversatt slik i den nye reviderte oversettelsen av 2005: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden.”

Eberhard Arnold ble alvorlig syk rett før utbruddet av 1. verdenskrig. Han ble rammet av tuberkulose i strupehodet og lungene. Sammen med familien bodde han i en liten alpehytte i fjellene i Sør-Tyrol. Her studerte de noen av anabaptistenes skrifter, bøker både av Hans Denck og Balthasar Hübmaier, og her skrev han de første kapitlene til sin bok ”Innenland”. Eberhard Arnold ble snart kalt ut for å tjenestegjøre i de tyske reservestyrkene, men ble raskt erklært stridsudyktig på grunn av sin dårlige helse.

Emmy Arnold forteller om alle transportene av sårede soldater de ser på sin reise fra de Sør-Tyroliske fjellene og til deres hjem. Og om alle soldatene på vei mot fronten. ”Overalt snakket ingen om noe annet enn krigen. Og det med stor entusiasme. ’Tyskland er omringet av fiender på alle kanter. Vi må kjempe for vår rettferdige sak, dø for den og holde ut til vi seirer!’ Dette var vårt umiddelbare inntrykk,” skriver hun. Men hun forteller også at Eberhard så det annerledes. ”Han så det ikke i et slikt rosenrødt lys. Vi var selv av annen mening, når vi så oss omkring i de kristne kretser, som vi sto nær. Fedre, brødre og sønner var ved fronten. ’Hva kan vi annet enn å følge med i den allmenne opinionen, kjempe for den store og rettferdige tyske saken og be om seier.’ Dette var den allmenne meningen. Hvor var den tro, en gang så sterk i de kretsene som hadde stått oss så nær, - at troens fellesskap stod høyt over den patriotiske kjærligheten til ens eget land? Hatet mot England var særskilt sterkt, selv blant dem som hadde opplevd Kristus. ’Vi er tyske kristne, og Gud skal gi oss seier. Måtte Gud straffe England.”

Disse synspunktene opptok Emmy og Eberhard Arnold mye. De hadde nå leid seg et lite hus i skogen og Eberhard skrev på boken ”Innenland”, med undertittelen: Krigen – en utfordring til vårt indre liv.” Enkelte, selv de som kalte seg kristne, sa til ham: ”Herr doktor, vi er i krig. Vi har ikke tid for det indre livet!” Til tross for sin sykdom foretok Eberhard Arnold flere reiser, holdt møter og innbød folk til tro i den alvorlige tiden de levde i. Han talte mot den rådende krigsånden.

Det er også gripende å lese hvordan Eberhard Arnold besøker de mange skadde på sykehusene. Han lytter til deres hjerteskjærende historier. Ikke minst deres plagede samvittigheter, og om hele krigsatmosfæren med dens skjendigheter.

I forbindelse med de siste krigsårene ble samvittighetens røst mer og mer merkbar. ”Er det mulig for en kristen, ja for noe menneske å ta del i dette massemord?” ”Finnes det rettferdighet på jorden?” Når til sist alt håp om seier var ute, dette håp som hadde holdt folket oppe, var skrinnlagt, tok en stor bedrøvelse, håpløshet og fortvilelse tak i massene. Emmy kan huske folk som sto og ropte: ”Dette er slutten for oss!” ”Jeg skal aldri glemme de endeløse kolonnene av grå, skjeggete, dypt bedrøvede soldater, som dro forbi vårt hus de dagene… De kom hjem etter fire år i frontlinjene. Ingen våget å si et ord. Sorg, dessillusjon og frykt for fremtiden kunne leses i alles ansikter.”

Emmy og Eberhard Arnold reiser særdeles viktige spørsmål. Er det mulig for en kristen å bære våpen? Gå i krig? Finnes det noe i det hele tatt som kan forsvare krig? Og finnes det noe som kan kalles ”rettferdig krig”? Hvor kommer Bergprekenen inn? Er den relevant for oss i dag?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Kommende dagers bloggartikler vil drøfte disse spørsmålene i lys av Guds ord. Det er livsnødvendig at vi får tak i hva Bibelen har å si om dette.

Det lille bildet er av Eberhard Arnold.

(fortesettes)