Henrik Ibsen og kirkefedrene

Pastor Dagfinn Stærk har gjort meg oppmerksom på Henrik Ibsen og Ibsens forhold til kirkefedrene. Jeg må med skam si at jeg ikke er vel bevandret i Ibsens skuespill, selv om jeg har lest og sett både "Peer Gynt", "Et dukkehjem" og "Brand". Men det hører vel med til norsk allmennkunnskap. "Keiser og Galilæer" har vært ukjent mark. Men i dette skuespillet, skrevet i 1873 og som hadde Norgespremiere på Nationaltheatret 30. mars 1903, opptrer både den hellige Gregor av Nazianz, den hellige Basilios fra Cæsarea, mystikeren Maximos, keiser Konstantin og fyrstinne Helena, keiserens søster. Det er ganske underlig å tenke på at dikteren Ibsen kjente til disse kirkefedrene, og forstod betydningen av dem.

Så gå går jeg igang med å lese "Keiser og Galilæer". Jeg arvet tre bind av Ibsens skuespill av min bror, da han flyttet hjemmefra! Min utgave er gul, utgitt som Fakkel-bok til den nette sum av 9,50!

Innholdet av dette skuespillet er som følger: Første akt foregår i Konstantinopel og vi blir presentert for den østromerske keiseren Constantius, og hovedpersonen, den unge fyrst Julian. Det går fram at de lokale byboerne er svært splittet i synet på hva som er korrekt kristendom, og i tillegg at keiserens hoff er korrupt. Julian på sin side er en søkende sjel, og ønsker svar på de sentrale spørsmålene i livet. Han blir oppsøkt av barndomsvennen Agathon, som er en ærlig kristen. Julian på sin side svermer for den greske antikken, og spør seg selv hvorfor kristendommen har ødelagt for den greske skjønnhetstanken. Han lar seg smigre av visdomslæreren Libanios, og følger denne til Athen. Agathon på sin side, forteller Julian om et syn han har hatt, og tror dette synet gjelder Julian, som dermed er utpekt av Gud til å "brytes med løvene".

Andre akt foregår i Athen, og her møter vi også kirkefedrene Basilios fra Cæsarea og Gregor fra Nazianz. Begge to er i kretsen rundt Julian, som er blitt ganske populær i det greske akademiet. Her drives det retoriske diskusjoner og logisk ordkløveri. Julian viser seg å være ganske skuffet over læreren sin, og synes ikke han har funnet det han egentlig lette etter, nemlig sannheten. Det går rykter om en mystiker ved navn Maximos, og Julian bestemmer seg for å bryte opp for å finne denne mannen.

Handlingen i tredje akt foregår i Efesos. Her setter mystikeren Maximos i gang et mystisk symposium for at Julian skal finne ut hva som er meningen med livet hans. Her møter han først en stemme i lyset, som forteller ham at han skal "grunnfeste riket på frihetens vei". Friheten og nødvendigheten er ett, sier stemmen, og Julian er nødt til å "ville det han må". Det kommer ikke mer, og Julian blir konfrontert med de to store "fornekterne", Kain og Judas Iskariot. Den tredje fornekteren er ennå ikke blant de døde, og Maximos vil ikke vise mer. Samtidig viser det seg at tronarvingen Gallus er død, og Julian er utnevnt til ny Cæsar i romerriket. Julian tar det som et tegn på at det er dette riket han skal grunnfeste.

Handlingen i fjerde akt foregår i Lutetia, og det viser seg at Julian har gjort seg upopulær hos keiseren på grunn av misforståelsen til en lokal stammehøvding som kom til å hylle ham som "keiser". Kjæresten hans, Helena, dør i en sammensvergelse, og soldatene hyller ham for at han skal gå mot Konstantinopel og ta makta.


Handlingen i femte akt foregår i Wien, og Julian venter på bud om keiserens tilstand, og på varsler fra mystikeren Maximos. Akten er en lang troskamp, som ender med at Julian endelig vraker kristendommen fullstendig, og vender seg til ren nyplatonisme. Akten ender med at han ofrer til Helios eller sola, samtidig som han blir utropt til keiser over romerriket. (Kilde: Wikipedia)