Jeg har fortsatt lesningen av Emmy Arnolds bok: "Torches Together", om radikal kristendom i Hitlers Tyskland. Og det virkelig radikalt kristent liv vi møter her, og det er også spennende selvopplevd historie. Jeg leser denne boken parallellt med Gregory A. Boyds bok: "The myth of a Christian Nation." For dette har sammenheng. Den spede begynnelsen til det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof, begynte i byen Sannerz, delstaten Hessen i Tyskland. Hit flyttet Emmy sammen med sin mann Arnold, etter å ha mottatt 30.000 tyske mark fra deres venn Kurt Wörmann. Pengene var gitt i den hensikt å grunnlegge et ”urkristent forsamlingsfellesskap.” For disse pengene fikk de leid et hus, fire kyr, flere geiter og høner. Årstallet: 1920.
Allerede fra begynnelsen av fikk de mange gjester. De fleste av dem fikk sove på halm på låvene til bøndene i nærheten. Klokken seks hver morgen kom de sammen rundt det åpne ildstedet på kjøkkenet, der havregrøten godgjorde seg. De brukte å sitte der i stillhet og lytte, alle de som hadde blitt enige om å bygge et nært fellesskap sammen. I tillegg kom de mange sommergjestene. ”En mektig ånd av forventning levde i oss. Ja, det synes for oss som om Riket kunne bryte inn hvilken dag som helst! Vi visste ikke hva neste dag skulle føre med seg,” skriver Emmy Arnold.
Det lille fellesskapet begynte så smått med å utgi bøker. I tillegg kom det daglige arbeidet med selve husdyrene, litt kontorarbeid, oppdragelsen av barna og det daglige huslige arbeidet. ”Det som var spesielt viktig for oss var: enkelhet og fattigdom for Kristi skyld. Hvordan kunne vi, som ville tjene i kjærlighet og ta del i menneskenes lidelser i disse etterkrigsårene, fortsatt beholde noe for oss selv? Derfor hadde vi allting felles og gav bort alt vi hadde til brødrene,” skriver Emmy Arnold.
Noe annet som var særdeles viktig for dette fellesskapet var kyskhet, hvert individs renhet og ekteskapet som et symbol på Guds enhet med forsamlingen. ”Vi var fullt ut inneforstått med at dette var mulig bare gjennom tro på Kristus og gjennom å overgi oss selv til Ham. Det var en fryd for oss å få del i dette,” skriver Emmy.
På vinteren var det ikke mange gjestene som kom, noe som gjorde det mulig for dem å komme sammen for en dyp, indre samling. Men så snart våren kom, allerede i mars, begynte mange gjester å komme. Ungdom, som vandret i de vakre bygdene for å oppleve naturen, kom på besøk. Den første sommeren hadde de faktisk 2000 gjester, som stanset for minst en natt. Blant disse var det studenter, medlemmer av den kristne ungdomsbevegelsen i Tyskland, anarkister og ateister. Nesten alle av disse var opptatt av fellesskapsbygging. ”Vi pleide å samtale med disse til sene kvelden, ja noen ganger også helt til morgenen grydde. Mange ganger ble argumentene hissige, men vanligvis kunne vi slutte i harmoni,” skriver Emmy Arnold og fortsetter:
”Det fantes øyeblikk i våre sammenkomster, når noe kom til oss, noe som ikke kom fra oss eller fra de menneskene som besøkte oss. Dette gjaldt spesielt når vi hadde besøkende som hadde flere problemer enn de fleste, eller var plaget av demoniske makter. Ved et tilfelle uttalte Eberhard følgende:
Blant oss, som levde i sammen og blant dem som kom for å delta, kom Den Hellige Ånd i våre samlinger og vi kjente oss ansikt til ansikt med Guds nærvær. Rommene i Sannerz var under denne tiden fylt med en kraft som ikke stammet fra oss som levde der og heller ikke fra de som var våre gjester; det var en kraft fra Gud som besøkte oss. En usynlig makt omgav oss. På denne måten kunne vi forstå pinsen som Åndens brusende vind, som kom til den forventningsfulle forsamlingen. Dette underbare mysterium skapte kirken.”
Bildene viser felleskapshuset til Bruderhof i Sannerz og en sammenkomst for det anabaptistiske fellesskapet ute i det fri.
(fortsettes)
Allerede fra begynnelsen av fikk de mange gjester. De fleste av dem fikk sove på halm på låvene til bøndene i nærheten. Klokken seks hver morgen kom de sammen rundt det åpne ildstedet på kjøkkenet, der havregrøten godgjorde seg. De brukte å sitte der i stillhet og lytte, alle de som hadde blitt enige om å bygge et nært fellesskap sammen. I tillegg kom de mange sommergjestene. ”En mektig ånd av forventning levde i oss. Ja, det synes for oss som om Riket kunne bryte inn hvilken dag som helst! Vi visste ikke hva neste dag skulle føre med seg,” skriver Emmy Arnold.
Det lille fellesskapet begynte så smått med å utgi bøker. I tillegg kom det daglige arbeidet med selve husdyrene, litt kontorarbeid, oppdragelsen av barna og det daglige huslige arbeidet. ”Det som var spesielt viktig for oss var: enkelhet og fattigdom for Kristi skyld. Hvordan kunne vi, som ville tjene i kjærlighet og ta del i menneskenes lidelser i disse etterkrigsårene, fortsatt beholde noe for oss selv? Derfor hadde vi allting felles og gav bort alt vi hadde til brødrene,” skriver Emmy Arnold.
Noe annet som var særdeles viktig for dette fellesskapet var kyskhet, hvert individs renhet og ekteskapet som et symbol på Guds enhet med forsamlingen. ”Vi var fullt ut inneforstått med at dette var mulig bare gjennom tro på Kristus og gjennom å overgi oss selv til Ham. Det var en fryd for oss å få del i dette,” skriver Emmy.
På vinteren var det ikke mange gjestene som kom, noe som gjorde det mulig for dem å komme sammen for en dyp, indre samling. Men så snart våren kom, allerede i mars, begynte mange gjester å komme. Ungdom, som vandret i de vakre bygdene for å oppleve naturen, kom på besøk. Den første sommeren hadde de faktisk 2000 gjester, som stanset for minst en natt. Blant disse var det studenter, medlemmer av den kristne ungdomsbevegelsen i Tyskland, anarkister og ateister. Nesten alle av disse var opptatt av fellesskapsbygging. ”Vi pleide å samtale med disse til sene kvelden, ja noen ganger også helt til morgenen grydde. Mange ganger ble argumentene hissige, men vanligvis kunne vi slutte i harmoni,” skriver Emmy Arnold og fortsetter:
”Det fantes øyeblikk i våre sammenkomster, når noe kom til oss, noe som ikke kom fra oss eller fra de menneskene som besøkte oss. Dette gjaldt spesielt når vi hadde besøkende som hadde flere problemer enn de fleste, eller var plaget av demoniske makter. Ved et tilfelle uttalte Eberhard følgende:
Blant oss, som levde i sammen og blant dem som kom for å delta, kom Den Hellige Ånd i våre samlinger og vi kjente oss ansikt til ansikt med Guds nærvær. Rommene i Sannerz var under denne tiden fylt med en kraft som ikke stammet fra oss som levde der og heller ikke fra de som var våre gjester; det var en kraft fra Gud som besøkte oss. En usynlig makt omgav oss. På denne måten kunne vi forstå pinsen som Åndens brusende vind, som kom til den forventningsfulle forsamlingen. Dette underbare mysterium skapte kirken.”
Bildene viser felleskapshuset til Bruderhof i Sannerz og en sammenkomst for det anabaptistiske fellesskapet ute i det fri.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar