Kjærlig oppmerksomhet

Jeg sitter i kveldsstille hus og tenker gjennom denne første søndagen i september. Deler av den ble tilbrakt inne i skogene ved bønnekoia mi, sammen med min kone, min datter og hunden vår Poirot. Hvilken strålende septemberdag! Med skrått solskinn, skummende bølger på vannet nedenfor koia, gress som rasler i vinden.

Det som har opptatt mine tanker er de jeg tenkte lørdag da jeg også var i koia, dette som handler om vår rastløshet. For mange blir også bønnen noe rastløst. Det blir et kappløp om å formulere alle ordene. Men Gud vil det annerledes. Han er ikke så opptatt av alle ordene våre. Han er opptatt at vi kommer inn i hvilen, og da vil også bønnelivet vårt utvikle seg mot en stadig djupere taushet. Da blir det stadig vanskeligere å tenke og snakke mens man ber. Man kjenner mer på en indre dragning mot å bare være stille hos Gud.

Å be handler egentlig om å være på vei hjem! Hjem til Farshuset og Fars fang. Å be er å være på vei mot denne djupe enheten med Gud, den som mennesket opprinnelig var skapt til.

Mystikeren Johannes av Korset skrev om en "kjærlig oppmerksomhet", og det er viktig å følge den dragningen som er skapt av Den Hellige Ånd, hvor vi mer og mer dras mot stillheten og tausheten. Det er noen hindringer underveis, men Gud trekker oss stadig nærmere seg ved gradvis og fjerne det som hindrer foreningen med Ham.

"Han skal vokse, jeg skal svinne bort", var døperen Johannes' vitnesbyrd, slik de lyder i oversettelsen til Erik Gunnes.

Vi er i en prosess - i Helligåndens gjerning - og da vil vi nødvendigvis konfronteres med ting i våre liv som Herren må gjøre noe med. Enten helbrede våre sår, eller hjelpe oss til å kvitte oss med vår synd. Kanskje begge deler.

Jo mer vårt eget blir stille, jo nærmere kommer vi Gud.

Bildet på bloggen er tatt av min datter Benedicte i bønnekoia i går. Vår flatcoated Wheaton Terrier Poirot skimtes på bildet.