”For om en og to personers bønn har en slik makt, hvor langt mer da biskopens, ja hele kirkens bønn,” skriver den hellige Ignatios, biskop av Antiokia i sitt brev til menigheten i Efesos.
Dermed har han på en sterk måte understrekt betydningen av den kollektive bønnen, ikke bare den individuelle. I kraft av sitt embete representerer biskopen Kirken. Og Kirken ber. I forbindelse med hver eneste gudstjeneste ber Kirken som en akkord. I leser om de 120 som var samlet i bønn i Jerusalem i dagene før pinsehøytiden: ”Alle disse holdt seg SAMSTEMMIG til bønnen og påkallelsen….” (Apgj 1,14) Denne samstemmighet finner vi også fra Kirkens fødsel av, og den har fulgt Kirken opp igjennom historien. Når biskopen er tilstede feires da også den biskoppelige liturgien.
At menigheten skal holde i ære sine ledere, finner vi skrevet flere steder i Den Hellige Skrift. ”Vær lydige mot deres (vei)ledere og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.” (Hebr 13,17) ”Og vi ber dere innstendig, søsken, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmunter dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre!” (1.Tess 5,12-13) Hos Ignatios lyder dette slik: ”Jo mer en ser at en biskop tier desto større ærefrykt skal en ha for ha,. Enhver som husets herre sender for å forvalte sin eiendom, må vi ta imot på samme måte som herren som har sendt ham. Det er da innlysende at en må se opp til biskopen som til Herren selv.”
I følge Ignatios representerer biskopen Herren selv. Derfor er det innlysende at vi tar imot ham, på samme måte som om det var Herren selv som kom. Ikke i form av noen tilbedelse, for den tilhører alene Den treenige Gud, men fordi biskopen representerer Herren. Ignatios skriver: ”La oss derfor legge vinn på å ikke sette oss opp imot biskopen slik at vi kan være Gud undergitt.”
Mot slutten av sitt brev til menigheten i Efesos skriver Ignatios om Guds frelsesplan ”som fører fram til det nye menneske Jesus Kristus, ved troen på Ham og kjærligheten til Ham, og ved Hans lidelse og oppstandelse.” Så skriver Ignatios: ”Dette vil jeg fremfor alt gjøre dersom Herren lar meg få vite at dere alle og enhver i nåde kommer sammen, i èn tro og i Jesus Kristus – han som er et menneske av Davids ætt, Menneskesønnen og Guds sønn. Slik skal dere vise biskopen og presbyteriet lydighet med et udelt sinn og bryte ett brød, det som er udødelighetens legemiddel, en motgift for at man ikke skal dø, men alltid leve i Jesus Kristus.”
Biskopen representerer Kirkens enhet i kraft av sitt embete. Det beste menigheten dermed kan gjøre for å vise at denne enhet er reell er å vise biskopen og lederskapet i menigheten lydighet ved å ta del i eukaristien med et udelt sinn. Dermed er vi tilbake til den enhet som kjennetegnet Kirkens fødsel. ”Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn.” (Apgj 2,1)
Disse ordene til den hellige Ignatios er særdeles viktige i en tid hvor en del vil bryte med Kirkens enhet, og dyrke sine egne meninger, og gå hver sine veier. Dette er jo ikke minst protestantismens store svøpe: er vi ikke enige, så danner vi bare en ny menighet og etter hvert et nytt kirkesamfunn. Eller som en har sagt: Protestantene har ikke en pave, de er alle paver.
Ikonet viser den hellige Ignatios
(fortsettes)
4 kommentarer:
"Eller som en har sagt: Protestantene har ikke en pave, de er alle paver."
Jeg følte meg egentlig truffet av dette utsagnet.
Jeg pleier å si at jeg er leder i min egen sekt. Den har ett medlem, meg selv inkludert.
Kanskje har jeg vært uheldig, men jeg tror faktisk ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis jeg hadde valgt og forrene meg med de kristne miljøene jeg har møtt. Fasaden kan være bra, men under overflaten kan det være ganske stor forskjell på liv og lære. Ofte også blandt folk på første benk.
Siden min tilknytning til kristendommen ikke har noe sosialt fundament, kun bibelsk, så ville nok jeg være blandt de første som faller fra i slike sammenhenger. Det tror jeg gjelder de fleste i min situasjon. Og antagelig er dette veldig vanlig.
I en tid hvor lederskapene svikter føler jeg faktisk at alle bør lese i Bibelen selv, og stole på sin egen vurderingsevne og Den Hellige Ånds ledelse. Det er noen år siden nå, men den siste gangen jeg seriøst vurderte menighetstilhørighet, så oppsøkte jeg et møte med tanke på å begynne å gå regelmessig i denne menigheten. Den jeg antok måtte være mest bibeltro i mitt område. Men møtet var ledet av en kvinne, talen var av en kvinne, sangen var av kvinner. Kvinner både "lærte" og "refset" forsammlingen. Den "kvinnelige biskopens" bedre halvdel satt passivt i salen og smilte. Det hele fremstod for meg som så ubibelsk at jeg gav opp umiddelbart.
Jeg har tenkt på dette nå som så mange bekymmrer seg over at man vil innføre en kjønnsnøytral ekteskapslov. Jeg bekymmer meg mye mer over at store deler av den norske kristenhet, i strid med Bibelen, har innført kjønnsnøytralitet i menigheten.
Hvem vet, kanskje det finnes en slags åndelig sammenheng.
En ting tror jeg i hvertfall. Det som legitimerer et kristent lovverk er at de kristne selv fremstår som en troverdig referanse. Jeg kan ikke uten videre se at de gjør det i dag. Alt for mange gjør gode miner til slett spill. Alt for mange er fanget i sosiale nettverk som binder dem på hender og føtter.
Når det gjelder ikoner. I går var jeg på sykketur sammen med en som nylig hadde besøkt en ortodoks menighet i en forhenværende sovjetrepublikk. Han fortalte at de tilbad ikoner! Kan dette være tilfelle? Det minnet meg nesten om "kobberslangen" og efod-tilbedelsen i GT.
Hei Bjørn Olav!
I din artikkels 3. avsnitt, siste del, siterer du fra et skrift/brev fra Ignatios. ".........Det er da innlysende at en må se opp til biskopen som til Herren selv."
Dette er for meg urovekkende lesning. Ignatios faller rett og slett sammen for meg. Andre sitater fra såkalte kirkefedre synes jeg også er merkelig døde og lite ånd i. En del av skriveriene synes å forsvare bestående posisjoner som om de kjemper for sin status. Klarer de ikke å få respekt gjennom sin forkynnelse av evangeliet så får de overlate sine roller til andre!
Beklager "skarp" skriving, men jeg er frustrert over mye av det jeg har lest av sitater.
Har Bjørn Olav eller andre synspunkter på dette?
Hilsen
Thomas i S.
Bare en liten kommentar til innlegget fra anonym:
Jeg har aldri møtt noen ortodoks kristen noe sted som tilber ikoner, og jeg har møtt mange av dem. Det må din venn ha misforstått.
Interessant det du skriver om protestantismen. Det er vel faktisk slik at med Luther, så kom også alle kirkesplittelsene.
Legg inn en kommentar