søndag, september 23, 2007

Bispeembetet i den tidlige kirken, del I



Han kalte seg selv Theoforos - Gudbæreren, den hellige Ignatius av Antiokia. Tradisjonen vil ha det til at Ignatius var det lille barnet som Jesus stilte fremfor disiplene og sa: "Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg." (Mark 9,37-38). Det finnes ulike kilder som vil ha det til at Ignatios ble konsekrert til den tredje biskopen av Antiokia av apostelen Peter, etter at Peter hadde forlatt dødsleiet til Evodius, den andre biskopen av Antiokia, og disippel av apostelen Johannes. Andre kilder vil ha det til at Ignatius også var disippel av Johannes, og at han ble viet til biskop rundt år 69 e.Kr, som Antiokias andre biskop etter Peter. Antiokia var den gangen den tredje største byen i Romerriket etter Roma og Aleksandria med den første og største menigheten av hedningekristne. Som vi kjenner til fra Apostlenes gjerninger var det her i Antiokia at Jesu disipler først fikk navnet kristne, jfr Apgj 11,26.

Den hellige Ignatius virket her i ca 40 år, uten at vi kjenner noe særlig til hans episkopat. Ignatius overlevde forfølgelsene under keiser Domitian (81-96) , men under keiser Trajan (98-117) ble Ignatius arrestert, og gav ordre om at biskop Ignatius skulle føres i lenker til Rom. Årsaken var at Ignatius ikke ville bøye kne for Roms avguder. Sammen med noen andre kristne ble han satt på et skip til Seleukia, en havneby omkring 25 kilometer fra Antiokia, og av en eller annen ukjent grunn seilte de langs kysten av Lilleasia istedet for å dra rett til Rom. De stanset en tid i Smyrna, dagens Izmir i Tyrkia, hvor Ignatius hadde et møte med den hellige Polykarp, som da var en ung mann. Hit kom også biskop Onesimos i spissen for en delegasjon fra Efesos, biskop Damas med utsendinger fra Magnesia og biskop Polybios fra Tralles. Det er fra Smyrna at Ignatius skriver de fire første av de syv brevene han er særlig kjent for, til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Rom.

Bispemøtet i Smyrna er spesielt interessant fordi det bekrefter at kirken på denne tiden var ledet av biskoper for de ulike menighetene. Kirken var altså tidlig ordnet på denne måten, og det bekreftes også gjennom disse brevene som Ignatius skriver. Vi skal nå i en serie med artikler se nærmere på hva Ignatius skriver om bispeembetet, og vi starter med hans brev til menigheten i Efesos.

Allerede i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatius biskop Onesimus, som han kaller "deres jordiske biskop". Om dette er den samme Onesimus vi blant annet leser om i brevet til Filemon, den rømte slaven, vet vi ikke. Men biskopen for menigheten i Efesos heter nå altså det samme. Ignatius ber menigheten i Efesos at de "elsker ham etter Jesu Kristi vilje og at dere alle ligner ham. Ja, lovet være ham som har vist dere den nåde - verdige som dere er - å få en slik biskop."Videre ser vi, helt i begynnelsen på dette brevet, at det finnes et hierarki i menigheten. Ignatius skriver: "Måtte jeg alltid kjenne denne glede over dere, så sant jeg selv er verdig. Så sømmer det seg å forherlige Jesus Kristus på alle måter, han som har herliggjort dere. Og dere må være bygget sammen i en og samme underordning, undergitt biskopen og presbyteriet, og slik helliget i alle ting."

Med andre ord: Menigheten skal være undergitt sin biskop og menighetens eldste. På denne måten, skriver Ignatius, blir de "helliget i alle ting." Det er interessant å se hvordan Ignatius ser på seg selv. Han ser ikke seg selv som noen betydningsfull person, så det er altså ikke snakk om at han opphøyer seg selv til å være noe fremfor de andre. Han sier sågar: "Først nå er jeg ved å bli en disippel." Og det har sammenheng med at han nå bærer lenker for Jesu skyld. "Jeg taler til dere som mine medlærlinger." Dette sier han samtidig med at han understreker at biskopene er "innsatt over den vide jord", og at dette er i "pakt med Jesu Kristi vilje." Dette er altså ikke noe noen har funnet på, som en smart måte å organisere Kirken på, men Ignatius understreker at dette er helt i tråd med det som er Jesu vilje. Dette uttrykker også Ignatius på denne måten:

"Derfor sømmer det seg for dere i løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdige for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet. Ja, mann for mann må dere bli et kor slik at dere samstemmig, med ett sinn og med den toneart dere har fått fra Gud, i enhet kan synge med en røst for Faderen gjennom Jesus Kristus, for at han både skal høre dere og gjennom deres gode gjerninger erkjenne at dere er Hans Sønns lemmer. Det er altså en god ting at dere lever i en uklanderlig enhet slik at dere alltid kan ha del i Gud."

(fortsettes)

5 kommentarer:

Anonym sa...

Spennende å få dette perspektivet. Takk for at du gjør kirkehistorien levende,og for at du hjelper oss til å se linjene og bakgrunnen for hvordan de første kristne organiserte seg.

Ingar sa...

Interessant! Det finnes nettsider som hevder at den første menighet ikke hadde noen form for ledelse, og at det ikke skal være noen form for hierarki i kirken. Her finnes det et helt motsatt syn, som til og med er begrunnet i interessante historiske dokumenter. Dette vil jeg lese mer om.

Jan Petter sa...

Hva slags konsekvens får dette for oss? Vil en rett kirkeordning være en ordning med en biskop? Og hva slags rolle hadde og har en slik biskop?

Bjørn Olav sa...

Jeg tror at enhver av oss må gjøre opp sin mening om dette. Selv er jeg ikke i tvil om at det nytestamentlige mønster, og den kirkelige tradisjon viser at biskoper ble innsatt av apostlene for å lede menighetene. En rettelig kalt biskop, som verner om kirkens lære, er av stor betydning i det kaos som finnes i mange sammenhenger i dag.

Anonym sa...

Ignatius kalte seg vel ikke selv Theoforos - det er noe han får tillagt som tilnavn.
Til jan petter: Det er svært klart at den eldste kirke hadde et slik bispeembete. Denne biskopen var hovedforretter av evkaristien (nattverden), beseglet kandidatene etter at de var døpt med vann - ved håndspåleggelse og meddelelse av Den Hellige Ånd, og med myronsalve.(Lutheranerne har en reminisens i "konfirmasjonen"...) Biskopen forrettet videre ordinasjon av diakoner og presbytere. Til en biskopskonsekrasjon hørte vanligvis at biskopene fra nabokirkene kom og utførte denne - for å markere at episkopatet er ett og at de sto i full kommunion med vedkommende som skulle konsekreres. To eller tre var vanlig, men det forekom at handlingen ble utført av en - dersom avstandene var lange, og så la en annen biskop senere også hendene på denne kandidaten for å besegle det som alt var skjedd.
Til saken hører apostolisk suksesjon, som inneholder to deler:
1. en suksesjon i den apostoliske læreoverlevering
2. samt en sakramental suksesjon i en ubrutt rekke av håndspåleggelser fra aposteltiden av.
Denne ordning har vi i den kirke jeg tilhører, Den Hellige Oppstandelses Stift, Apostolic Orthodox Catholic Church in Europe.
Tanken på erkebispedømmer, patriarkseter, metropolittseter osv. er en senere ordning som mer kom inn av politiske og kirkepolitiske årsaker, dette også for å forsvare den apostoliske læren og kirkeordningen. Tanken på et verdensprimat (pave, "ekumenisk patriark" osv.) er på den hl. Ignatios' tid utenkelig.

Beste hilsen
+Johannes Ephrem
biskop for Den Hellige Oppstandelses Stift, AOCCE
tkverno@online.no