Det finnes et særdeles viktig skriftsted i Johannesevangeliet som på en tydelig måte forklarer forskjellen mellom Guds rike og denne verden. Rett etter at Jesus ble arrestert, spør Pilatus ham: ”Er du jødenes konge?” (Joh 18,33)
Hva trengs for å være konge? Logisk: Et kongerike. Pilatus på sin side ville med sitt spørsmål få klarhet i om Jesus så på seg selv som konge over det geografiske området som han som romersk prokurator eller landshøvding rådet over. Til dette svarer Jesus: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden.” Dette er også oversatt slik: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” (Joh 18,36)
Den definisjonen som Pilatus mest sansynlig står inne for med hensyn til hvordan man skal oppfatte et kongerike, er at man da beskriver dette som noe langs geografiske, etniske, nasjonalistiske og ideologiske linjer. Men ikke slik med Jesus. Jesu kongerike er radikalt annerledes enn noe annet kongerike, styre eller politisk ideologi i denne verden. Dette er en svært viktig avklaring i en tid som vår, hvor det snakkes mye om kampen mellom det gode og det onde, i politisk-religiøse termer. Vi må vokte oss vel så Guds rike ikke blir det samme som norske eller amerikanske verdier, bare for å bruke dette som eksempler. Jeg synes det også er vanskelig å snakke om nasjonale kirker, selv om jeg forstår noe av tankegangen bak det hele. Man skal være en kirke for den og den nasjonen, men det er ikke slik at kirken skal representere denne nasjonens verdier. Det er også flott å få bo i det landet hvor man er født, og det er noe godt ved det at man setter pris på , og er glad i sitt land. Gud har tross alt satt oss der hvor vi bor, og vi har alle røtter, og vet hvor viktig det er å høre hjemme et sted. Men verken Guds rike eller kirken skal være av denne verden, selv om begge deler absolutt skal være synlig i denne verden. Enkelte menigheter har det norske flagget, og enkelte også det israelske flagget i sine menighetslokaler. Om man skal ha slike flagg, synes jeg man skal ha flaggene til alle som går i denne menigheten, slik at de kan føle seg hjemme der.
Guds rike står i skarp kontrast til denne verdens verdier. Vi ser dette tydelig når mor til Sebedeus-sønnene kommer til Jesus med sine sønner, fordi hun ønsker at de skal ha en fremskutt posisjon i Jesu fremtidige rike. Reaksjonene uteble ikke hos resten av disippelflokken. De ble sinte på de to brødrene. Da sier Jesus: ”Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og at stormennene styrer dem med hard hånd. MEN SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.” (Matt 20,25-28)
Guds rike er altså noe som ofte står i direkte motsetning til denne verdens riker. Guds rike styres annerledes. Det har Jesus som konge. Og det styres ved å tjene, ved å legge ned sine liv, ved å dø bort fra seg selv. Hva så med de riker som finnes i denne verden, og hvordan skal vi forholde oss til måten de styres på? Jeg håper å kunne gi mitt svar på dette i løpet av denne artikkelserien, og la oss starte med Rom 13, 1-4:
”Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos dem som gjør det gode, men hos dem som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.”
Det vi nå har lest betyr ikke at verdens myndigheter er skapt av Gud, eller at myndighetene alltid bruker deres Gudgitte autoritet slik Guds intensjon er. Var det slik at myndighetene er skapt av Gud, da ville jo både Hitler og Stalin ha utført Guds vilje. Det apostelen Paulus sier er at Gud har innsatt og gir direktiver til myndigheter, at Han har satt dem til å fungere, fortalt dem hvor de hører hjemme.
Konkret innebærer dette at vi lyder landets over, ved at vi foreksempel betaler skatt. ”Si oss da hva du mener: Er du tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? … Vis meg mynten som skatten betales med. De rakte ham en denar, og han spurte: Hvem har bildet og navnet sitt her? Keiseren, svarte de. Da sa han til dem: Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.” (Matt 22,15-22) Vi ser også at Jesus selv betalte tempelskatten, jfr Matt 17,24-27. Apostelen Peter er også tydelig når han skriver hva dette innebærer: ”Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære.” (1.Pet 2,17) Dette handler altså om å vise respekt for de myndighetene som finnes. Derfor oppfordres vi da også til å be for dem: ”Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.” (1.Tim 2,1-4)
Men det kommer øyeblikk i en kristens liv hvor en må lyde Gud mer enn mennesker.
En kristen kan for eksempel ikke avlegge ed. ”Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: Du skal ikke sverge falskt og Du skal holde det du har lovet Herren med ed. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være et ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.” (Matt 5,33-37)
Det var blant annet edsavleggelsen som skapte store problemer for våre anabaptistiske venner på 1500-1600 tallet. På bakgrunn av disse ordene til Jesus nektet de nemlig å avlegge ed. Og ble fengslet, noen ble også drept for dette.
De første kristne kunne heller ikke ta del i keiserdyrkelsen. De æret keiseren, slik apostelen Peter skriver om, i den forstand at de betalte skatt, ba for ham og viste ham respekt. Men de tilbad ham ikke. Og dette skaffet dem mange problemer, noen måtte bøte med sine liv, på grunn av dette. De var heller ikke redde for å kynne Jesu navn, selv om det også fikk store konsekvenser. Det ser vi allerede i begynnelsen av Apostlenes gjerninger. Konsekvensen var at de ble kastet i fengsel.
For en kristen gjelder dette først og fremst: ”En skal lyde Gud mer enn mennesker.” (Apgj 5,29) Tenk hvilke konsekvenser dette fikk for de kristne i den første tiden, under forfølgelsene av de kristne i det tidligere Sovjetunionen, og tenk hva som skjer med kristne i Nord-Korea, Kina, Vietnam og mange muslimske land, hvor de lever etter samme prinsipp. Det er altså en høyere makt enn et lands myndigheter, og vi lever for Guds rike først og fremst, og etter Guds rikes prinsipper. Da må vi tåle fengsel, tortur, trakassering, ja noen vil også måtte lide martyrdøden for sin tro og overbevisning.
Hva trengs for å være konge? Logisk: Et kongerike. Pilatus på sin side ville med sitt spørsmål få klarhet i om Jesus så på seg selv som konge over det geografiske området som han som romersk prokurator eller landshøvding rådet over. Til dette svarer Jesus: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden.” Dette er også oversatt slik: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” (Joh 18,36)
Den definisjonen som Pilatus mest sansynlig står inne for med hensyn til hvordan man skal oppfatte et kongerike, er at man da beskriver dette som noe langs geografiske, etniske, nasjonalistiske og ideologiske linjer. Men ikke slik med Jesus. Jesu kongerike er radikalt annerledes enn noe annet kongerike, styre eller politisk ideologi i denne verden. Dette er en svært viktig avklaring i en tid som vår, hvor det snakkes mye om kampen mellom det gode og det onde, i politisk-religiøse termer. Vi må vokte oss vel så Guds rike ikke blir det samme som norske eller amerikanske verdier, bare for å bruke dette som eksempler. Jeg synes det også er vanskelig å snakke om nasjonale kirker, selv om jeg forstår noe av tankegangen bak det hele. Man skal være en kirke for den og den nasjonen, men det er ikke slik at kirken skal representere denne nasjonens verdier. Det er også flott å få bo i det landet hvor man er født, og det er noe godt ved det at man setter pris på , og er glad i sitt land. Gud har tross alt satt oss der hvor vi bor, og vi har alle røtter, og vet hvor viktig det er å høre hjemme et sted. Men verken Guds rike eller kirken skal være av denne verden, selv om begge deler absolutt skal være synlig i denne verden. Enkelte menigheter har det norske flagget, og enkelte også det israelske flagget i sine menighetslokaler. Om man skal ha slike flagg, synes jeg man skal ha flaggene til alle som går i denne menigheten, slik at de kan føle seg hjemme der.
Guds rike står i skarp kontrast til denne verdens verdier. Vi ser dette tydelig når mor til Sebedeus-sønnene kommer til Jesus med sine sønner, fordi hun ønsker at de skal ha en fremskutt posisjon i Jesu fremtidige rike. Reaksjonene uteble ikke hos resten av disippelflokken. De ble sinte på de to brødrene. Da sier Jesus: ”Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og at stormennene styrer dem med hard hånd. MEN SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.” (Matt 20,25-28)
Guds rike er altså noe som ofte står i direkte motsetning til denne verdens riker. Guds rike styres annerledes. Det har Jesus som konge. Og det styres ved å tjene, ved å legge ned sine liv, ved å dø bort fra seg selv. Hva så med de riker som finnes i denne verden, og hvordan skal vi forholde oss til måten de styres på? Jeg håper å kunne gi mitt svar på dette i løpet av denne artikkelserien, og la oss starte med Rom 13, 1-4:
”Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos dem som gjør det gode, men hos dem som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.”
Det vi nå har lest betyr ikke at verdens myndigheter er skapt av Gud, eller at myndighetene alltid bruker deres Gudgitte autoritet slik Guds intensjon er. Var det slik at myndighetene er skapt av Gud, da ville jo både Hitler og Stalin ha utført Guds vilje. Det apostelen Paulus sier er at Gud har innsatt og gir direktiver til myndigheter, at Han har satt dem til å fungere, fortalt dem hvor de hører hjemme.
Konkret innebærer dette at vi lyder landets over, ved at vi foreksempel betaler skatt. ”Si oss da hva du mener: Er du tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? … Vis meg mynten som skatten betales med. De rakte ham en denar, og han spurte: Hvem har bildet og navnet sitt her? Keiseren, svarte de. Da sa han til dem: Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.” (Matt 22,15-22) Vi ser også at Jesus selv betalte tempelskatten, jfr Matt 17,24-27. Apostelen Peter er også tydelig når han skriver hva dette innebærer: ”Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære.” (1.Pet 2,17) Dette handler altså om å vise respekt for de myndighetene som finnes. Derfor oppfordres vi da også til å be for dem: ”Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.” (1.Tim 2,1-4)
Men det kommer øyeblikk i en kristens liv hvor en må lyde Gud mer enn mennesker.
En kristen kan for eksempel ikke avlegge ed. ”Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: Du skal ikke sverge falskt og Du skal holde det du har lovet Herren med ed. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være et ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.” (Matt 5,33-37)
Det var blant annet edsavleggelsen som skapte store problemer for våre anabaptistiske venner på 1500-1600 tallet. På bakgrunn av disse ordene til Jesus nektet de nemlig å avlegge ed. Og ble fengslet, noen ble også drept for dette.
De første kristne kunne heller ikke ta del i keiserdyrkelsen. De æret keiseren, slik apostelen Peter skriver om, i den forstand at de betalte skatt, ba for ham og viste ham respekt. Men de tilbad ham ikke. Og dette skaffet dem mange problemer, noen måtte bøte med sine liv, på grunn av dette. De var heller ikke redde for å kynne Jesu navn, selv om det også fikk store konsekvenser. Det ser vi allerede i begynnelsen av Apostlenes gjerninger. Konsekvensen var at de ble kastet i fengsel.
For en kristen gjelder dette først og fremst: ”En skal lyde Gud mer enn mennesker.” (Apgj 5,29) Tenk hvilke konsekvenser dette fikk for de kristne i den første tiden, under forfølgelsene av de kristne i det tidligere Sovjetunionen, og tenk hva som skjer med kristne i Nord-Korea, Kina, Vietnam og mange muslimske land, hvor de lever etter samme prinsipp. Det er altså en høyere makt enn et lands myndigheter, og vi lever for Guds rike først og fremst, og etter Guds rikes prinsipper. Da må vi tåle fengsel, tortur, trakassering, ja noen vil også måtte lide martyrdøden for sin tro og overbevisning.
Maleriet er av Julius Cæsar.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar