fredag, september 07, 2007

Jøder og hedninger i den første menighet, del 1



Spenningen som oppstod mellom de såkalte jødekristne og hedningekristne, i urkirken, er spennende lesning! Jesus og de første disiplene var jøder; og den første menighet som ble grunnlagt i Jerusalem besto nok for det meste av jøder. Dette er Kirkens utgangspunkt. Men allerede ved begynnelsen av det andre århundre er de kristne av ikke-jødisk herskomst i stort flertall. Dette får da også sine konsekvenser, som vi skal se nærmere på etter hvert. Den kristne tros fenomenale vekst, også ut over Israels og jødedommens grenser, skjer ikke bare på tross av, men kanskje enda mer på grunn av den kristne tros jødiske bakgrunn. Årsaken til dette er at jødedommen på den tiden var en aktiv misjonerende religion. Forbindelsene mellom det jødiske sentrum, som var Jerusalem, og de mange diasporamenighetene i Romerriket og i de persiske områdene øst for Romerrikets grenser, var gode etter datidens målestokk. Jødedommen var en religion i vekst. I disse diasporamenighetene fantes det ikke bare jøder, men også en stor krets av sympatiserende ikke-jøder som allerede tror på Israels Gud, og kjenner de jødiske hellige skriftene. Mange av disse forsøkte også å leve etter jødedommens etiske bud.


Den kristne kirke oppstår innenfor jødedommens rammer. Dette gir da også Kirken en større legitimitet og mulighet til nettopp misjon og ekspansjon. Leser vi Apostlenes gjerninger finner vi da også det som kan kalles synagoge-misjon. Apostelen Paulus oppsøker synagogene han kommer over på sine mange reiser, og forkynner for de jødene som befant seg der. I disse synagogene fantes det også, som jeg allerede har nevnt, andre gudfryktige mennesker. Dette er faktisk en av grunnene til at apostelen Paulus i sine brev, forutsetter en kunnskap om jødiske forhold og jødisk tenkemåte. Han skriver altså til mennesker som sitter inne med en god del nødvendig forhåndskunnskap.
Men spredningen av den kristne tro til disse diasporamenighetene oppstod også de første store utfordringene. Problemet dreide seg i og for seg ikke om man skulle forkynne for hedninger, for det skjedde jo allerede i synagogene hvor jødene forkynte for de hedninger som oppsøkte dem. Jeg skriver i og for seg, for det var jo noen som hadde problemer med dette også, ikke minst Peter. Det ser vi jo i forbindelse med Peter og Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljonen, gjengitt i Apgj 10 og 11. Hovedproblemet var heller dette: Måtte hedningene bli jøder samtidig som de ble kristne? Svaret på dette spørsmålet var ikke så opplagt som det er for oss i dag, som sitter med fasiten i de hellige skriftene! Flere steder i Det gamle testamente kunne godt tolkes dit hen at hedningene fikk del i frelsen gjennom å innlemmes i Israel, og Jesus hadde ikke sagt noe direkte om saken.


Men det går klart frem av Skriften at de ledende apostler i Jerusalem var av den oppfatning at det ikke var nødvendig at hedningene ble jøder og ble innlemmet i det jødiske folk når de kom til tro. Og det er veldig interessant å se hva det var som fikk apostlene til å innta dette standpunktet. Det skjedde ved at Ånden ble utøst også ovet hedningene. I Apgj 11,15-17 leser vi følgende: "Og da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, akkurat som over oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, at han sa: 'Johannes døpte med vann, med dere skal bli døpt med Den hellige ånd.' Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle hindre Gud?" Apostelen Paulus skulle senere bruke den samme argumentasjonen som Peter bruker her, slik det er gjengitt i Gal 3,2: "Svar meg på en ting: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro?"


Det er klart at slikt blir det bråk av! For dette standpunktet fikk jo vidtrekkende konsekvenser. Menigheten i Jerusalem med Peter og Jakob i ledelsen sa nå både direkte og indirekte, at skal man få del i løftenes oppfyllelse, så var det avgjørende:

* ikke omskjærelse eller overholdelse av Mose-lov
* ikke tilhørighet til det jødiske folk

* men frelsen i Jesus
* Åndens gave

6 kommentarer:

Anonym sa...

Dette var interessant, og jeg ser frem til flere artikler om dette. Her burde særlig de som er interessert i Israel og jødene følge med. Jeg er veldig overrasket over enkelte jeg støter på av disse vennene, som mener vi skal leve som jødene gjør. De sier det er masse mat vi ikke kan spise, at vi må begynne å feire sabbat. Jeg kan ikke se at dette stemmer. Håper Hansen kommer inn på dette i denne artikkelserien. Det kan hjelpe oss til bedre å forstå problemene våre. Jeg tror ikke de er så langt unna de problemene som eksisterte mellom jøder og hedningekristne i den første tid. Håper andre også bidrar i debatten. Hører gjerne fra Tore Lende og Dagfinn Stærk om dette. Frikirken driver jo misjon i Israel, gjør de ikke?

Torgeir sa...

Du sier: "Hovedproblemet var heller dette: Måtte hedningene bli jøder samtidig som de ble kristne?"
Ja, jeg tror også at for mange av de første kristne var det nærliggende å tro at de nye Jesustroende av forskjellige folkeslag selvsagt måtte konvertere til jødedom (dvs. holde seg til jødiske skikker, detaljene i moseloven osv.) Men jeg vil gjøre et langt sprang og spørre hva dette kan ha å si oss i dag: Å forholde seg til muslimer for kristne i dag er på mange måter parallelt med det at jøder skulle forholde seg til "hedninger". Jeg mener vi går utover misjonsbefalingens mandat hvis vi forlanger at muslimer skal forkaste sin kultur og nærmest sin nasjonale tilhørighet fordi om de blir Jesus-troende. Det som er poenget er jo for alle mennesker å få en relasjon til Jesus Kristus. Det skulle ikke være nødvendig for muslimer som begynner å kjenne Jesus at de slutter å kalle seg muslimer, i betydningen at de tilhører og praktiserer en muslimsk kultur eller evt. tilhører en muslimsk nasjon.

Bjørn Olav sa...

Jeg kommer i en senere artikkel til å gå nærmere inn på de utfordringene som både jødekristne og hedningekristne stod overfor, i forhold til hverandre. Ikke minst det som skjedde da Kirken tydeliggjorde sitt brudd med jødedommen.

Det er klart at det er blitt gjort mye rart, og mange feil, når man mennesker med ulik kulturell bakgrunn er blitt kristne. Ikke minst i forhold til den vestlige kultur mange av disse er blitt både utsatt for, og presset inn i. Her er det mye vi må våge å ta tak i, be om tilgivelse for og omvende oss fra. Heldigvis finens det mange gode eksempler på det motsatte. Uredde kristne som har gått inn i den kulturen de har virket i, og funnet språk, kulturelle uttrykk og annet, som kunne brukes i en kristen kontekst. Hudson Taylor er et godt eksempel på dette, som begynte å gå i kinesiske klær og leve sammen med kineserne. De keltiske misjonærene er annet eksempel.


Jeg er derimot noe mer forbeholden til det du skriver om "muslimske" kristne. Av flere grunner:

1. Mange av de som nås med evangeliet er slett ikke muslimer i det hele tatt. Ta kurderne som eksempel på dette. Jeg har mye kontakt med kurdere fra ulike nasjoner. Få, om noen av dem vil kalle seg muslimer. Det forbinder de med noe arabisk, og er det noe de ikke vil være, så er det å være det. De er kurdere. Mange nasjonaliteter som i dag er såkalt muslismke, er blitt påtvunget denne religionen. De har sin egen kultur, og den er ikke muslimsk. Derfor finner jeg det merkverdig å kalle disse for muslimske-kristne, når de omvender seg og blir kristne. Men vi må gjerne hjelpe dem til å finne uttrykk for sin egen kultur, som kan brukes i en kristen sammenheng.

2. Det er en vesentlig forskjell mellom de som ble og blir jødekristne, og muslimer som omvender seg til Jesus. Våre jødiske venner har jo et annet utgangspunkt. De tror jo på Jahve, slik som vi kristne gjør i motsetning til våre muslimske brødre, som tror på allah, en avgud.

torgeir sa...

Blogging skjer så fort så her er denne posten allerede gammel, men tillater meg likevel å komme med en oppfølger på et interessant tema. Jeg tror nettopp araberne - som vel i sterkest grad føler at religionen islam og deres nasjonalitet er nært knyttet sammen - kan ha nytte av at deres Jesustro ikke benevnes med "kristen", men heller får markere at de ikke skiller seg sterkt fra den muslimske tradisjon de er en del av. Dette har vi også forlengst godtatt at kristne i Israel gjør, nemlig heller å kalle seg messiastroende jøder enn kristne. - Vi ser da også at det fins arabisk bibel som konskevent bruker Allah, f.eks. (og Gud - Allah diskusjonen er vel kanskje utdebattert, men jeg må vel si jeg syns det blir feil å si at Allah er en avgud. Det er etter muslimenes egen oppfatning en betegnelse på den eneste, høyeste Gud som har skapt verden, sendt profetene, også Jesus osv. Og det er jo vitterlig bare én og samme Gud som har gjort dette)

Bjørn Olav sa...

Det er et forhold som må tas i betrakning når det gjelder diskusjonen om Gud og allah, og det er at Gudbilde i kristendommen og i islam er vesentlig forskjellig. Man skal ikke lese veldig mye i koranen for å se det. Dessuten finnes det på arabisk også et annet ord for Gud enn allah.

torgeir sa...

Bare et lite apropos; se denne artikkelen på Troens bevis nettside: http://www.tbve.no/nyheter/-1b516b8643.html