Måtte Guds Lam motta belønningen for hans lidelse

To unge moravianere hørte om en øy i Vestindia der en ateistisk britisk eier hadde 2000 til 3000 slaver. Og eieren hadde sagt: "Ingen predikant, ingen prest, vil noen gang bli på denne øya. Hvis han har forlist, vil vi holde ham i et eget hus til han må dra, men han kommer aldri til å snakke med noen av oss om Gud, jeg er ferdig med alt det tullet.» Tre tusen slaver fra jungelen i Afrika brakt til en øy i Atlanterhavet for å leve og dø uten å høre om Kristus.

Hvis det skulle bli nødvenddig var de to unge tyskere i 20-årene villige til å selge seg selv til den britiske plantasjeeieren for standardprisen for en mannlig slave.

Det moravianske felleskapet fra Herrenhut kom for å se de to guttene reise. de ville aldri komme tilbake igjen, etter å ha solgt seg fritt inn i et helt liv i slaveri. Som en del av slavesamfunnet ville de som kristne vitne om Guds kjærlighet.

Familiemedlemmer var emosjonelle, og de tok gråtende farvel. Var deres ekstreme offer klokt? Var det nødvendig? Da skipet gled av gårde med tidevannet og gapet ble større, knyttet de unge mennene sammen armene, løftet hendene og ropte over gapet som spredte seg: "Må Lammet som ble slaktet motta belønningen for hans lidelse."

Dette ble oppfordringen til nye moraviske oppdrag. Og dette er den eneste grunn til å reise ut...at Lammet som ble slaktet kan motta belønningen for hans lidelse! Amen.

Disse to mennene tjenestegjorde i flere år med en viss fremgang. Begge kom til slutt tilbake og tjente den moraviske kirken som ledere. Handlingen deres inspirerte imidlertid en bølge av moraviske misjonærer som i stor grad påvirket verden.]                                                                                                

Fra The Berean Call/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Kristne iranere når traumatiserte afghanere med evangeliet

Afghanistan (MNN) – Da Taliban erobret Afghanistan for ett år siden, ble Heart4Irans kundesenter oversvømmet av telefonanrop fra redde mennesker.

Mike Ansari sier: "De var uten håp, traumatiserte og redde for livene sine. Alle innringerne trengte traumerådgivning. Så vi ansatte afghanske kristne, trente dem i traumerådgivning og opprettet et stort kundesenter med fokus på behandling av kontakter fra Afghanistan.»

"De snakker med de inne i Afghanistan, og også afghanske flyktninger som flykter til andre land."

Dette initiativet heter Heart4Afgahnistan.

Ansari sier at de fleste innringere ønsket å høre om Jesus. «Vi sa nettopp til dem at Gud elsker dem og ikke har forlatt dem. Vi forsikret dem om at Gud hadde en fantastisk plan for dem.»

Afghansk kirke

Afghanere er veldig teknologikyndige, sier Ansari. De bruker tid på Facebook og Instagram, og prøver å få kontakt med folk utenfor landet.

Dette bidro til suksessen til Heart4Afghanistan-plattformen. Ansari sier: "De leter etter håp, de leter etter mening. Vi lanserte tilbake i 2019, en online virtuell kirke for Iran. Og responsen var stor. Så vi bestemte oss for å gjøre en beta-lansering av en afghansk nettkirke. Og resultatene var veldig imponerende.»

Nettkirken ble nettopp lansert i slutten av juli. Be om at det vil bringe håp og glede til mange afghanere. Du kan støtte denne innsatsen her.

Avdeling i Afghanistan

Heart4Iran har jobbet i Afghanistan siden 2009. Ansari sier: "Vi har gjort to ukentlige live-show på Mohabat TV som når afghanerne."

Afghanere er en del av den persisktalende verden. De snakker og forstår farsi, som er det offisielle språket i Iran.

Kilde: Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ferske rapporter fra menighetsplantingsarbeidet i Ukraina

Nesten tre måneder har gått siden den russiske invasjonen av Ukraina. Massemediene leverer hver dag nyheter fra krigføringen. Det er millioner av ukrainske flyktninger i mange forskjellige land. Et stort antall kristne kirker og humanitære organisasjoner fra hele verden gir nødhjelp til krigsofre. Alle kirker og menighetsplantninger i Ukraina er aktivt involvert i å hjelpe trengende. Her er en kort rapport fra noen av kirkeplanterne som samarbeider med Den europeiske baptistføderasjonen.

Menighetsplanteren Valerij bodde i Luhansk før krigen og måtte flytte til Kyiv i 2014 da krigen brøt ut. Senere startet han en ny menighet «Guds Familie». Han skrev nylig:

«Etter den russiske invasjonen (24. februar 2022) sendte vi alle mødrene med små barn i kirken vår ut av landet vårt. Etter hvert er rundt 30 personer nå i Tyskland, og senere ble mer enn 40 flyktninger fra forskjellige regioner i Ukraina med dem. Vi er i kontakt med dem og vet at de er trygge.

I løpet av de to første månedene av krigen tjenestegjorde min kone og jeg i et flyktningsenter i det vestlige Ukraina. Min kone lagde mat og ledet møter for kvinner. Jeg organiserte humanitær bistand, ledet bønnesamlinger og forkynte i forskjellige kirker. Senere flyttet vi til Mukachevo i sør for å ta oss av de sårede soldatene.

I mellomtiden har brødrene fra kirken vår organisert et frivilligsenter i byen Vinnytsia hvor de betjener flyktningene fra Donbas. De har kjøpt et gatekjøkken hvor de kan lage mat til 70 personer om gangen. De utfører også humanitær hjelp til folk fra de bombede landsbyene.»

Her er en annen rapport, fra menighetsplanteren Yuri som bor i Zolotonosha, Cherkasy-regionen: 

«Da krigen brøt ut var det mange som forlot Zolotonosha, og jeg vurderte også å sende min kone og barn vestover. Men til slutt, etter mye bønn, bestemte vi oss for å bli hjemme fordi vi trodde at Gud ville at vi skulle tjene folket her. Jeg vet at mange andre fulgte vårt eksempel.

Krigen forandret vårt land og vår menighet veldig mye. Flere menn ble trukket inn i hæren, og noen mødre med små barn fant tilflukt i utlandet eller i Vest-Ukraina, men de fleste ble igjen i hjembyene. Vi begynte umiddelbart å betjene flyktningene. Folket vårt drar regelmessig til Kharkiv, Chernihiv og Sumy for å bringe humanitær hjelp og evakuere folk fra disse regionene til byen vår hvor vi fortsetter å hjelpe dem videre. Jeg tror at dette er vår mulighet til å betjene mennesker som nå har et stort behov for beskyttelse.

I løpet av de første to ukene av krigen samlet vi oss hver dag for å be for Ukraina, lese Guds Ord og oppmuntre hverandre. Dette var en spesiell tid da medlemmer av menigheten vår ble veldig nær hverandre, og dette gjorde oss sterkere. Vi fortsetter våre søndagsgudstjenester og nye mennesker – soldater og flyktninger besøker kirken vår hver uke.

Menighetsplanteren Andrij har plantet «New Community Bible Church» i Irpin. Dette er rapporten hans:

«Den siste gudstjenesten denne vinteren hadde vi 20. februar. På tidspunktet for den russiske invasjonen (24. februar) var jeg i utlandet på forretningsreise. Jeg planla å returnere til Irpin den 25. februar, men dette skjedde aldri... I stedet ble jeg invitert til Tsjekkia hvor jeg begynte å organisere så mye nødvendig hjelp for krigsflyktningene. Jeg kontaktet også kirkemedlemmer og fant ut at 12 personer bestemte seg for å bli i Ukraina til tross for krigen. Men 22 andre ble spredt til forskjellige naboland. Jeg sammen med 6 familier organiserte en hjemmebibelgruppe, og vi fortsetter å jobbe blant andre fordrevne i Praha.

Victor, medpastoren i New Community Bible Church, ble i Irpin til 7. mars og forkynte og ba sammen med de som var der. Til slutt måtte han forlate Irpin sammen med familien og flykte fra russiske soldaters terror. Det store flertallet av Irpin-innbyggerne stakk av for å redde livet. Victor kom igjen tilbake til Irpin 27. mars, fortsatt under den russiske okkupasjonen. Han fant der flere kirkemedlemmer som opplevde et dypt traume, men Petro ble skadet av et bombefragment. En diakon, Hennadii, overlevde også den russiske okkupasjonen, men begravde moren og noen naboer som ble drept av de grusomme okkupantene.

Russerne trakk seg ut av Irpin 29. mars, og bombet tidligere vår del av byen. En av bombene ødela taket på kirkebygningen vår fullstendig og forårsaket brann i øverste etasje. Alle våre tekniske installasjoner og musikkinstrumenter ble fullstendig ødelagt.

Kirken kan fortsatt bruke første etasje, og siden midten av april begynte våre folk å betjene naboer med måltider, matpakker og annen humanitær hjelp. New Bible Community Church startet gudstjenester på nytt 1. mai og inviterte de krigsoverlevende til å være med. Menigheten ledes nå av Victor som samler inn penger for å reparere den ødelagte kirkebygningen.»

Baptistene i Ukraina siden 1990 opplevde en imponerende vekst etter å ha gjenvunnet uavhengighet fra Sovjetunionen. Før den nåværende krigen var det rundt 2270 lokale baptistmenigheter som inkluderte omtrent 110 tusen medlemmer. Det er også flere hundre kirkeanlegg.

Dine bønner om fred og suksess for det utfordrende baptistmisjonsarbeidet i Ukraina, samt økonomiske gaver til den humanitære hjelpen, er høyt verdsatt!

Planter nye menigheter sammen! Til Guds ære!

Daniel Trusiewicz, koordinator for EBF Mission. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Hemmelig dåpshandling i Sentral-Asia

Dette bildet griper meg sterkt. En av menighetene misjonsprganisasjonen Ljus i Öster samarbeider med i Sentral-Asia, har nylig gjennomført sin første dåpshandling. To gutter i alderen 15 og 17 år har valgt å gi sitt liv til Jesus, og på bekjennelsen av deres tro er de nå blitt døpt.

Av sikkhetsmessige hensyn ble dåpen gjennomført i et badekar hjemme hos en av forsamlingsmedlemmene. Dåpshøytideligheten ble feiret sammen med nære venner og familie. På grunn av forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia oppgis ikke hvilket land eller sted dåpen skjedde.

La oss huske de to guttene og det store og viktige arbeidet Ljus i Öster utfører i våre foorbønner.

En forunderlig historie om Guds ledelse

Det du er i ferd med å lese er en forunderlig historie om Guds ledelse. Det er også en historie om Guds godhet.

Francis Chan er ganske nylig flyttet til nabolaget Sham Shui Po i Hong Kong sammen med sin familie. I fjor meddelte han at han ville bli misjonærer i Asia. Det skjedde etter et besøk i Myanmar. Nå forteller Chan en ekstraordinær historie om Guds ledelse. De forunderlige detaljene oppdaget han mens han holdt på med å pakke for flyttingen hjemme i California.

Chan forteller at han kom over et fotoalbum som inneholdt bilder av hans mor. Bildene viser hans mor for omlag 70 år siden mens hun levde i Hong Kong. Hun døde mens hun fødte Francis.

Francis Chans mor var en kristen og aktivt med i misjonsarbeide. Noen av bildene i fotoalbumet som Francis Chan fant inneholder bilder som viser stedene hvor bildene ble tatt. Chan forteller at noen av bildene var tatt i det nabolaget i Hong Kong, som han og familien vurderte å flytte til.

'Dette var en bekreftelse på Guds godhet.'

Francis Chan sier at det var som Gud gjennom bildene sa: Du går i rett retning.

Nabolaget som Francis Chan har flyttet til sammen med familien heter altså Sham Shui Po, og er lokalisert i Kawloon i Hong Kong. Han ble dratt til dette området fordi dette er hjemmet til den fattigste befolkningen i Hong Kong. Chan har også noen venner som allerede driver misjonsarbeid der. En av dem er i ferd med å plante en menighet, den andre driver et barmhjertighetsarbeid blant de fattigste. En av disse vennene tilbød Francis Chan en kontorplass i nabolaget, men på det tidspounktet var Francis Chan i villrede for hva han skulle gjøre. Det var da han kom over fotoalbumet.

Francis Chan lurer nå på om Gud kan ha svart på hans mors bønner? Ba hun om at hennes sønn skulle bosette seg der og at han nå er på rett plass etter alle disse årene?

Billedtekst: Francis Chan sammen med sin mor.

Kvinne startet 2469 menigheter på 25 år

Stanley Sjöberg (bildet) forteller så gripende på sin Facebook-side om det som skjer i India, at jeg bare måtte oversette det til norsk og dele det med mine lesere:

"For 25 år siden fikk en ung kvinne en visjon om å engasjere seg for å nå byer ute på avsidesliggende øyer i Det indiske hav. Hun ville gi dem evangeliet og samtidig lære barna å lese og skrive. I dag snakket vi sammen på telefon og jeg fikk rapport om at 2469 forsamlinger hadde blitt grunnlagt de siste 25 årene. Og da var det mennesker som tidligere aldri hadde hørt om Jesus og fått kunnskap om Guds kjærlighet, forsoningens betydning og Bibelens budskap. Det er snakk om små forsamlinger med 15-30 personer.

Citykyrkans forsamling i Stockholm var med fra begynnelsen av denne virksomheten. Jeg var da forstander, men det var min kollega i samarbeidet, pastor Daniel Ciszuk, som sammen med en broder Olle Ågren, formidlet økonomisk hjelp og som oppmuntret til initiativ.

De siste ti årene har jeg vært engasjert ut fra Centrumkyrkan i Sundbyberg og vi har renovert og bygd på Bibelskolens lokaler, vi har gitt støtte til pionerer, enkle kirker som er blitt bygd, med mer.

Den kvinnen som leder akkurat dette arbeidet er en pastordatter som nå er i 45-50 års alderen. Jeg nevner ikke hennes navn her da hun skal inn i et område der hun risikerer sitt liv.

Gjennom henne har jeg også hatt regelmessig kontakt med Senyati - hun som ikke kan gå men som sleper seg frem på marken, og som går til områder som ingen andre har tenkt på.

Jeg har aldri møtt henne, men så henne en gang bakfra og opplevde Guds tiltale om å bli hennes støttepartner.

Kvinnelig pioner-misjonær var en tidligere slave

Hva skulle vi gjort uten kvinnene og deres misjoninnsats verden over! Og kristne kvinner har vært helt i frontlinjene. I 1823 ble Betsey Stockton, en frigitt slave den første enslige kvinnelige misjonæren i det som er blitt kalt den moderne misjonsbevegelsen. Det er 196 år siden. Norsk Kvinnesaksforbund ble startet i 1884, 61 år etter Betsey ble sendt ut.

Betsey Stockton (bildet) ble født i Princeton i New Jersey i 1798. I tidlig alder ble hun solgt som slave til presten Ashbel Green. På den tiden var han president for The College of New Jersey, nåværende Princeton University.

Betsey fikk tillatelse til å gå på kveldsskole ved colleget. Vinteren 1815 fikk livet hennes en dramatisk vending idet en vekkelse brøt ut på skolen. Hun bestemte seg for å bli en kristen, og ble døpt i First Prebyterian Church. Kort tid etter ble hun satt fri fra Greens-familien som støttet anti-slaveribevegelsen. En lov hindret henne likevel å bli helt fri som slave. Av denne grunn fortsatte hun å arbeide for Green-familien som tjener, men nå i lønnet stilling. Green-familien behandlet henne som et familiemedlem og sørget for at hun kunne fortsette sin utdannelse.

Etterhvert som hun modnet som kristen fikk hun kall til å reise ut som misjonær. Drømmen var å reise til Afrika, men før hun kom dit fikk hun tilbud fra American Board of Commissions for Foreign Missions om å reise til Hawaii. Dit kom hun i 1823. Hun hadde spart penger mens hun arbeidet for Green-familien og denne familien bidro også sterkt økonomisk for å sende henne ut som misjonær. Beklageligvis måtte Betsey forlate Hawaii i 1825 da en hun reiste sammen med ble syk. Men før hun reiste trente hun opp nasjonale vitner som kunne ta seg av arbeidet de hadde startet opp.

Vel hjemme igjen tok hun seg av sin dødssyke venninne og samtidig startet hun opp et arbeid for urbefolkningsgrupper i Amerika. Det bør nevnes at Betsey Stockton noen år før hun døde underviste prestestudenter i afrikansk-amerikansk historie, engelsk, litteratur og matematikk. Hun døde i oktober 1865.

Hetses etter sin død - hadde Jim Elliot som forbilde

John Allen Chau (bildet), 27 åringen som ble drept i forsøket på å nå inn til en urbefolkningsgruppe, for på sikt å nå dem med evangeliet, hetses nå på sosial medier. Han kalles naiv, dum, uforstandig og det som langt verre er. Jeg skrev om den uredde unge mannen på bloggen i går.

Hvor mange av de som hetser og kritiserer ham er selv villig til å gå med evangeliet? Hvilken pris er de villige til å betale for at andre skal få høre om Jesus?

I dag fikk jeg melding fra Sally McClung, kona til Floyd McClung. Hun kan fortelle at John Allen    Chau var en hengitt etterfølger av Jesus. Hans store helt og forbilde var Jim Elliot, som døde som martyr i det han og hans venner ble drept på nøyaktig samme måte når de forsøkte å nå Auca-indianerne i Ecauador ble evangeliet. Det skjedde i 1949.

John Allen Chau begynte å arbeide for All Nations, som ble grunnlagt av nettopp Sally og Floyd McClung. Sally forteller at natten før John Allen dro inn til denne urbefolkningsgruppen, skrev han i dagboken sin at hans familie ikke måtte bli sint på ham om han ikke overlevde.

Dette var nemlig ikke et plutselig innfall. Reisen var nøye planlagt i flere år, og John hadde ved siden av å ha vært lang tid i bønn, og hadde trent på hvordan han skulle leve og overleve blant denne indianerstammen.

John Allen visste meget godt at dette var et misjonsoppdrag med høy kostnad, men han var villig til å gi sitt liv for at også disse menneskene skulle få høre de gode nyhetene om Jesus.

Jeg tenker på to ord av Jesus når jeg tenker på John Allen Chau:

"Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine." (Joh 15,13)

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Joh 12,24)

Den gripende historien om kaptein Garrison som fraktet misjonærer til avsidesliggende steder, del 1

Her er første del av en ny artikkelserie av Peter Hoover. Denne gangen handler det om ukjent moraviansk kirkehistorie. Jeg har oversatt artikkelserien til norsk, kanskje mest for meg selv, siden disse artiklene ikke får flest likerklikk på Facebook. Men jeg synes dette er spennende, fordi det for de fleste av oss er ukjent stoff som handler om de frie menighetenes historie. Den historien som vanligvis ikke fortelles i de ordinære bøkene om kirkens historie.

Bokstavelig, en oppdagelse! Marnel og Katrina Hoover Lee på gravlunden hvor kapteinen ombord på Irene, et skip med medlemmer av en moraviansk kommunitet, Nicholas Garrison, er gravlagt.

Marnel og Katrina var sammen med Chris Martin og meg i Betlehem, langt inne i det østlige Pennsylvania. Vi møttes for å forske på og samtale om det fascinerende livet til kaptein Garrison, som sørget for transporten av så mange moravianske bosettere, så mange ærlige pilegrimer (misjonærer), til så mange avsidesliggennde steder rundt om i verden. Han hadde nederlandske røtter, denne kapteinen - Garrison/Geertzen - og fikk et møte med Herren selv mens han fraktet en av disse pilegrimene fra St.Thomas på Jomfruøyene til Philadelphia.

Nå, i denne svære og fredfulle Friedshof (Fredens hage) som ligger på eiendommen Betlehem, og som tilhører Moravianerne, her i Pennsylvania, fant vi gravsteinen til broder Nicholas og hans siste hvilested:

Nicolaus Garrison
født 28.juli 1701
i Staten Island
død 24. september 1781

I det vi fant frem til Friedhof hadde jeg en dårlig følelse av at dette kom til å bli en stor skuffelse for ekteparet Lee. Katrina, som er en seriøs forsker og forfatter, har gitt seg selv til å skrive livshistorien til kaptein Garrison for forlaget TGS (Christian Aid Ministries). Uten noen tvil kommer dette til å bli en veldig interessant bok, men manglende kunnskap om områder av hans liv, har skapt noe forvirring før vi ankom dette stedet. Et svar vi manglet var datoene for hans fødsel og for hans død. Var det noen mulighet for at vi ville kunne finne ut dette raskt etter vår ankomst? Ikke akkurat!

Mange av gravene har gjennom årenes løp blitt nærmest ugjenkjennelige. Vi hadde med oss et dårlig fotografi av selve graven, men bildet viste ingen andre detaljer, Men Katrina, kalkulerte med det hun antok måtte være selve gravstedet, og begynte å undersøke stedet nøye. Under et tre fant hun en stein som var fullstendig dekket av jord, løv og gress. Ektefellen hennes gav henne et brukt bankkort, og etter å ha fått avdekket steinen med bare hendene, kunne hun dra bankkortet varsomt over overflaten på steinen, og der, kom navnet til kaptein Garrison frem klart og tydelig!

Og på steinen sto de datoene vi lette etter. Vi var enige om at dette funnet var forunderlig, og vi takket Herren, ikke bare for dette lille mirakelet, men også for det nydelige vitnesbyrdet om denne broderens liv og historie.

Mer om det i neste artikkel.

(forsettes)

Be for distribusjonen av Det nye testamente under FIFA World Cup i Russland

Nå begynner det å nærme seg! FIFA World Cup i Russland. Datoen er 14. juni. Men det er ikke bare fotball det handler om. Lederen for Mission Eurasia, baptisten Sergeij Rakhuba, og hans team, satser på å nå 600.000 russere med evangeliet de dagene verdenscupen i fotball pågår. Det skjer gjennom å gi bort Det nye testamente til alle som vil ta imot:

"Jeg vil aldri glemme første gangen jeg holdt en Bibel i mine hender," forteller Sergeij Rakhuba."Som en ung troende i Sovjetunionen var Guds ord forbudt. Derfor er jeg så takknemlig for at kristne fra Vest smuglet inn Bibler på russisk. Bibelen forandret livet mitt i det jeg leste Bibelen og på den måten kom nær Gud. Jeg begynte å dele det jeg hadde lest med andre, og slik også Guds ord betydning for dem," legger Rakhuba til.

Nå ber han om forbønn for at denne aksjonen med å dele ut Det nye testamente skal lykkes, og at de som tar imot dem skal åpne dem å lese!

16 åring med sterk lidenskap - vil nå barna i Mongolia med evangeliet

Hils på Aruynbold (bildet). Han er bare 16 år og kommer fra Mongolia. Aruynbold er grepet av Jesus, ja, så mye at han har én lidenskap: han vil nå de unådde i det området av Mongolia hvor han selv lever og da spesielt barna!

Mens de fleste norske 16 åringer er opptatt av helt andre ting, har Aruynhold en djerv visjon som han har gitt livet sitt for. Jeg skulle ønske mange av bloggens lesere kunne føre navnet hans opp på bønnelisten sin og be for ham. For det trenger han.

Gjennom 'School without Walls' får han opplæring i evangeliseringsarbeidet. 'School without Walls' er et prosjekt misjonsorganisasjonen Mission Eurasia driver.

Den kristne tro har ikke djupe røtter i Mongolia. I 1991 ble de fire første mongolerne døpt. Men veksten har vært eksplosiv. Nå finnes det 600 kristne forsamlinger spredt over hele landet, med tilsammen 50.000-100.000 medlemmer. De siste årene har det vært en stagnasjon i veksten. Det kan ha sammenheng med økende materialisme blant folk flest, og det faktum at sjamanismen har opplevd en kraftig oppblomstring den senere tiden.

Norsk Luthersk Misjonssamband har vært en pionermisjon i Mongolia og har arbeidet der i mer enn 20 år.

Russland: 70 nye menighetsplantinger de neste fem årene

70 nye menighetsplantinger de neste fem årene. Det er målsetningen til Den russiske baptistunionen.

Det kom frem når Den russiske baptistunionen innbød til misjonskonferansen 'Multipliser!' i Moskva i begynnelsen på denne måneden. Konferansen samlet over 600 deltagere og de kom fra hele det vedlige russiske riket, og fra Hvite-Russland. En rekke utenlandske gjester deltok også. De representerte blant annet Billy Graham Association, Lausanne Movement, Sørstatsbaptistene og SEND International. Det kom gjester også fra Norge, Cuba, Ghana, Tyskland, Jamaica, Japan, New Zealand, Polen, Syria og USA.

Det finnes 12 etniske folkegrupper i Russland som fremdeles regnes som unådde. Målet er å oversette Bibelen, eller deler av den, til disse språkene og plante menigheter blant dem.

Det har vært knyttet mye spenning til den nye religionsloven som ble vedtatt for to år siden. Den har ført til at flere kristne utenlandske borgere er blitt fengslet og senere utvist fra Russland. Russiske kristne er også blitt innbrakt til politiavhør og i enkelte tilfeller bøtelagt. Den advokat fra Omsk, som er baptist, hadde et eget seminar på konferansen, hvor han oppmuntret russiske baptistpastorer til å sette seg inn i loven. Det finnes visse muligheter for å holde husmøter og det finnes visse muligheter for å distribuere kristen litteratur. Et av kriteriene er at det må være en autorisert kristen organisasjon som står bak. Autorisasjonen må foretas av russiske myndigheter.

Billedtekst: Fra misjonskonferansen i Moskva tidligere denne måneden. Foto: Daniel Trusiewicz

Nye sanksjoner overfor Russland kan føre til problemer for protestantiske kristne

De nye sanksjonene som USA nylig rettet mot Russland, fyrer godt oppunder de anti-vestlige følelsene i det veldige russiske riket. Det kan igjen få store følger for vestlige misjonsorganisasjoners samarbeide med de protestantiske kirkene i landet.

Som kjent har Russland ganske nylig innført en ny lov som blant annet forbyr vestlige misjonsorganisasjoner å arbeide i landet. Men det finnes visse åpninger for samarbeide mellom kirkesamfunn i Russland og i utlandet. Tilspissingen mellom USA og Russland kan skape problemer, blant annet i forhold til humanitær hjelp.

"Evangeliske og protestantiske kristne sees oftest som helst og holdent utenlandsk og fremmed, eller anti-russisk, fordi Russland har en historisk forbindelse med Den ortodokse kirke. Landet har en kulturell og politisk arv å ivareta med denne kirken," sier Mark Sawyer som arbeider for Mission Eurasia."

Sawyer tror at russiske myndigheter håper å kunne begrense innflytelsen til de protestantiske menighetene i landet, særlig de som har forbindelse med USA.

Men forfølgelse er ikke noe nytt for russiske protestanter. De har en lang historie med tider av hard forfølgelse og trengsler. La oss huske dem i våre forbønner.

Kina legger skylden på to kinesiske misjonærer drept av IS

8.juni tok IS ansvaret for de brutale drapene på to kinesiske kristne, Meng Lisi og Li Xinheng (bildet). Det var 24. mai, at Meng og Li, som tjente som misjonærer i Pakistan, forsvant. Kinesiske myndigheter har ikke gjort noe forsøk på å finne dem. Kristne i Kina er svært frustrert over kinesiske myndigheters manglende engasjement i saken.

Kinesiske myndigheter vil ikke etterforske dødsfallet fordi de betrakter det arbeidet Meng og Li gjorde i Pakistan som "illegalt", og legger skylden på Meng og Li fremfor IS!

Det er China Aid som skriver dette på sine nettsider.

Meng Lisi ble 26 år og Li Xinheng 24 år. De arbeidet som misjonærer i Balochistan i Pakistan.

Den Hellige Ånd, korset og misjon

"Den Hellige Ånd er verken tilstede eller aktiv i misjonsaktiviteter der Kristi kors er fraværende!"

- Ina Steyn.

En liten lovtale til misjonsforeningene

I går var jeg så heldig å bli invitert til å tale i en liten misjonsforening tilhørende Misjonssambandet i Gjøvik. Jeg liker meg så godt blant "sambandittene" og har talt i denne sammenhengen flere ganger. Det er alltid en stor glede å gjøre det.

Mange av medlemmene av den lille misjonsforeningen har holdt sammen siden ungdommen. Nå er de godt voksne. I går holdt de også årsmøte. I den sammenhengen kom det frem at den lille misjonsforeningen hadde klart å samle inn over 85.000 kroner i 2016. Det er fantastisk. Pengene er overført til misjonskassen i Norsk Luthersk Misjonssamband, og skal brukes til det store misjonsarbeidet denne flotte organisasjonen driver. 85.000 kroner! Tenk på hvor mange hundretusener denne lille gruppen alene har samlet inn siden starten!

Og det er mange slike grupper rundt omkring i Norge. Medlemmene er arbeidsomme, nøysomme mennesker som har Jesus i hjertet og som brenner for at andre skal få høre om Ham.

Emmanuel Minos sa ved en anledning: Det er ikke oljen som har gjort Norge til et rikt land. Det er alle de små misjonsforeningene som har sørget for at Guds velsignelse er blitt hvilende over landet.

Jeg tror den godeste Minos hadde helt rett.

I dag takker jeg Herren for alle disse misjonsforeningene rundt omkring i Norge, og spesielt venneflokken her på Gjøvik, som så trofast har tjent Herren alle disse årene. De har hjulpet mange mennesker til tro, til bedre helse, til skolegang og alt det andre som en misjonsorganisasjon gjør.

John Ongman - misjonspioner og kvinneforkjemper

Han hadde en stor lidenskap, John Ongman (bildet): at evangeliet måtte forkynnes for alle folk. Misjonsringen han startet i 1892 - Örebro misjonsforening - var Örebromisjonens vugge, et av Sveriges to baptistsamfunn, nå kjent som Evangeliska Frikyrkan. Da Ongman døde, 85 år gammel, hadde misjonen han grunnla spredt seg til fire verdensdeler.

I dag feirer Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er medlem av, hans minne.

Mannen på bildet med det staselige, flotte skjegget (!), ble født 15.november 1845 i byen Gisselåsen i Jämtland. Hans mor hadde norske røtter, fra en familie med smeder. Han het egentlig Nilsson til etternavn, men når han skulle innrulleres i Jämtlands feltjegerregiment, tok han navnet Ongman.

18 år gammel ble han døpt på bekjennelsen av sin tro i Myssjö baptistforsamling. Dåpen fant sted i en råk i Storsjøens metertykke is! Det kostet litt å la seg døpe på den tiden, og da tenker jeg ikke bare på det iskalde vannet, men det fikk også store konsekvenser for mange i form av latterliggjøring, man kunne miste jobben og noen ble utsatt for vold. Allerede to år etter sin dåp la John Ongman ut på sin første prekenreise, og han skulle bli en av de svenske baptistenes foregangsskikkelser på 1800-tallet. Allerede fra starten bar baptismen preg av å være en folkelig vekkelsesbevegelse som protesterte mot tidens autoritetstenkning og religiøse konformitet.

I 1868 emigrerer Ongman til Amerika. Det skjer bare fire år etter hans omvendelse. Hun studerer teologi i Chicago og virker som pastor i Amerika i 20 år. Han grunnlegger den første baptistmenigheten i St. Paul i Minnesota. Senere - i 1873 - fikk han kall til å være pastor for en baptistmenighet i Chicago. Her kommer han i kontakt med noen av datidens mest kjente og markerte kristne ledere, som Dwight L. Moody og A.B Simpson. De skulle prege både hans liv og hans forkynnelse siden. Det er også fra disse han henter mye av sin inspirasjon til å starte sin egen misjosnbevegelse.

Men Ongman hentet også inspirasjon fra et annet hold, fra en bok skrevet av Cathrine Booth, som var gift med William Booth, Frelsesarmeens grunnleggere. Hun skrev boken: "Kvinners rett til å forkynne evangeliet". Etter å ha lest denne boken var Ongman overbevist om at det var rett å sende ut kvinnelige forkynnere, og Ongman ble på dette området langt forut for sin tid.

Noe av det første Ongman gjorde når han kom tilbake til Sverige var å starte en bibelskole i Örebro. Det skjer samtidig med at han starter Filadelfiamenigheten samme sted. Dette skapte spenninger blant svenske baptister, av flere grunner. Den var åpen for både menn og kvinner, og gav en flerårig teologisk utdannelse. Skolen hadde til og med kvinnelige lærere. Og kvinnene ble sendt ut som forkynnere. Motstanderne kalte den foraktelig for "Ongmans piker".

John Ongman var en prøvet mann. Han var gift tre ganger. Hans første hustru, Kristina Anderson, dør i 1871, hans andre kone, Vilhelmine Eriksson dør i 1892. Hans tredje kone het Hanna Holmgren. Selv dør John Ongman 28.februar i 1931.

Sendt til verden

Hver og en har en oppgave i livet. Når Jesus ber til sin Far for sine etterfølgere sier Han dette: "Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden." (Joh 17,18)

Vi innser nok sjeldent helt og fullt at vi er utsendt for å utføre oppgaver som Gud har gitt oss. Vi oppfører oss som om vi må velge hvordan, hvor og med hvem vi skal leve. Vi oppfører oss som om vi bare er sluppet ned i skaperverket og selv får bestemme hvordan vi skal more oss til vi dør.

Men vi er blitt sendt til verden av Gud, akkurat slik Jesus ble sendt. Når vi begynner å leve livet i den overbevisningen, får vi snart vite hva vi er sendt for å utføre.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

61 år siden de gav sitt liv for Jesus - fremdeles opplever mange misjonskall når de leser deres gripende historie

Disse fem mennenes historie er for alltid skrevet inn i misjons- og vekkelseshistorien, ja, i martyrhistorien. I dag er det ganske nøyaktig 61 år siden Roger Youderian (fra venstre), Pete Fleming, Jim Elliot, Nate Saint og Ed McCully, gav sine liv for å nå en unådd indianerstamme i Ecuador med evangeliet. Alle fem endte som martyrer.

Operasjon Auca var et dristig forsøk fra fem amerikanske ungdommer, som alle tilhørte evangeliske menigheter, på å nå Huaorani-folket som bodde i regnskogen i Ecuador med de gode nyhetene om frelsen i Jesus Kristus.

Historien er så godt kjent at jeg skal ikke gjenta den. Årsaken til at jeg minner om disse fem mennene igjen i dag, er fordi de fremdeles inspirerer andre til å gi alt til Jesus og overlate sine liv til Ham. Fremdeles opplever mange et misjonskall når de leser disse fem mennenes gripende historier.

25 år i evangeliets tjeneste i Øst-Europa

2016 markerer 25 års jubileet for det som i dag er Mission Eurasia. Helt fra begynnelsen het denne strategisk viktige misjonsorganisasjonen, Peter Deyneka Russian Mission. Jeg var så heldig for noen år siden og tilbringe en hel dag sammen med denne spennende misjonslederen.

Nylig kunne søsteren til Peter Deyneka, som dessverre døde i en så tidlig alder, fortelle om begynnelsen til Russian Ministries, som raskt ble det nye navnet på virksomheten. Her er hun avbildet sammen med Sergeij Rakhuba, som leder misjonsorganisasjonen i dag. Bildet er tatt i forbindelse med innvielsen av en ny baptistkirke i Dragichin i Hvite-Russland i 2012.

Her forteller Ruth (Deyneka) Erdel om starten på denne virksomheten:

"Jeg husker så godt ettermiddagen da jeg mottok en telefon fra min bror Peter. Han fortalte at Herren hadde ledet ham, og hans venner støttet ham, til å starte Russian Ministries. Etter telefonsamtalen fant jeg mor og fortalte henne nyheten. Hun satte seg opp, foldet hendene og sa med så sterk en stemme: "Priset være Herren! Enda en misjonsorganisasjon som kan bringe evangeliet til det trengende slaviske folket!" Selvsagt sa hun det på russisk."

Det må fortelles at Peter Deyneka var sønn av en legendarsk evangelist og misjonsleder, med samme navn. Peter Deyneka senior ble bare kalt "Peter dynamitt" på grunn av sin kraftfulle forkynnelse. Det var ikke så merkelig at både søsteren og særlig moren, Vera Deyneka, ble begeistret over sønnens nye kall.

Ruth Erdel fortsetter:

"Og tenk at dette var for 25 år siden! Det er virkelig sant, dette er herlig! Paul (Ruth' mann) og jeg fortsetter å be for Mission Eurasia hver eneste kveld. Vi merker oss alle velsignelsene gjennom disse 25 årene. Arbeidet går framover. Evangeliet forkynnes med kraft og med sannhet. Av hele mitt hjerte vil jeg takke deg for det store privilegiet det var å få ta del i innvielsen av kirken i Dragichin. Det står som et fantastisk minnesmerke over min kjære far og min kjære bror. De hadde begge bare et eneste ønske og det var å tjene Gud, og vårt slaviske folk. Må Herren gi Mission Eurasia mange flere herlige år til å gi videre evangeliet."

Jeg slutter meg til den lange rekken av de som gratulerer med de 25 årene.