Måtte Guds Lam motta belønningen for hans lidelse

To unge moravianere hørte om en øy i Vestindia der en ateistisk britisk eier hadde 2000 til 3000 slaver. Og eieren hadde sagt: "Ingen predikant, ingen prest, vil noen gang bli på denne øya. Hvis han har forlist, vil vi holde ham i et eget hus til han må dra, men han kommer aldri til å snakke med noen av oss om Gud, jeg er ferdig med alt det tullet.» Tre tusen slaver fra jungelen i Afrika brakt til en øy i Atlanterhavet for å leve og dø uten å høre om Kristus.

Hvis det skulle bli nødvenddig var de to unge tyskere i 20-årene villige til å selge seg selv til den britiske plantasjeeieren for standardprisen for en mannlig slave.

Det moravianske felleskapet fra Herrenhut kom for å se de to guttene reise. de ville aldri komme tilbake igjen, etter å ha solgt seg fritt inn i et helt liv i slaveri. Som en del av slavesamfunnet ville de som kristne vitne om Guds kjærlighet.

Familiemedlemmer var emosjonelle, og de tok gråtende farvel. Var deres ekstreme offer klokt? Var det nødvendig? Da skipet gled av gårde med tidevannet og gapet ble større, knyttet de unge mennene sammen armene, løftet hendene og ropte over gapet som spredte seg: "Må Lammet som ble slaktet motta belønningen for hans lidelse."

Dette ble oppfordringen til nye moraviske oppdrag. Og dette er den eneste grunn til å reise ut...at Lammet som ble slaktet kan motta belønningen for hans lidelse! Amen.

Disse to mennene tjenestegjorde i flere år med en viss fremgang. Begge kom til slutt tilbake og tjente den moraviske kirken som ledere. Handlingen deres inspirerte imidlertid en bølge av moraviske misjonærer som i stor grad påvirket verden.]                                                                                                

Fra The Berean Call/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Ilden fra den moravianske vekkelsen

En av de største utøselser av Den Hellige Ånd siden apostlenes dager skjedde onsdag morgen 13. august 1727 blant de moraviske brødrene i Herrnhut, Tyskland, på eiendommen til grev Zinzendorf i Sachsen.

I århundrer hadde tilhengerne av John Huss (1373-1415), den martyrdøde bøhmiske reformatoren, tålt forfølgelse og død. På flukt fra fengsel og tortur fant de til slutt et tilfluktssted i Tyskland hvor grev Zinzendorf, en ung kristen adelsmann, tilbød dem asyl på eiendommene hans.

Zinzendorf var bare fire år gammel da han skrev og undertegnet følgende pakt: "Kjære Frelser, vær du min, og jeg vil være din." En dag sto han i Düsseldorf Gallery foran et bilde av Kristus. Under sto ordene:

"Dette har jeg gjort for deg,

      Hva gjør du for meg?"

Han vendte seg bort fra de glitrende tillokkelsene i Paris, og ga seg der og da fullstendig til Kristus, og adopterte som sitt motto:

     "Jeg har én lidenskap; det er Jesus, kun Jesus."

Når vi snakker om det som skjedde den minneverdige trettende dagen i august, forteller historikere at de som forlot Guds hus "neppe visste om de tilhørte jorden eller allerede hadde dratt til himmelen." Zinzendorf sier i sin beskrivelse av det: "Frelseren tillot å komme over oss med sin Ånd som vi hittil ikke hadde hatt noen erfaring eller kunnskap om. Hittil hadde VI vært ledere og hjelpere. Nå tok Den Hellige Ånd selv full kontroll over alt og alle."

Alle er enige om at det var en bestemt, umiskjennelig utøselse av Den Hellige Ånd over hele menigheten, så fantastisk at det var helt ubeskrivelig. Brødrene hadde dømt hverandre; læremessige stridigheter var vanlige; heftige argumenter som truet splittelse og splid var dagens orden. I stedet for kjærlighet, bitterhet. I stedet for broderlig enhet, strid.

"Når Gud har til hensikt å vise stor barmhjertighet mot sitt folk," sier Matthew Henry, "er det første han gjør å be dem be." Og slik var det på Herrnhut. De mer åndelige blant dem, som var fullstendig misfornøyde med seg selv, begynte å rope mektig til Gud om hjelp. At bønnen deres ble besvart, er det rikelig med bevis på. James Montgomery, deres største salmeforfatter, gir følgende realistiske beskrivelse:

"De vandret med Gud i fred og kjærlighet,

         Men mislyktes med hverandre;

     Mens de strevde strengt for troen,

         Bror falt sammen med bror;

     Men han som de setter sin lit til,

     Som visste at rammene deres var støv,

         Synd og helbredet deres svakhet.

     Han fant dem i sitt bedehus,

Med en akkord samlet;

    Og så åpenbarte hans nærvær der,

        De gråt av glede og skalv:

    En kopp drakk de, ett brød bryter de,

    Én dåp delt, ett språk talte,

        Tilgivende og tilgitt.

    Så gikk de ut med flammende tunger

        I en salighet;

    Jesu kjærlighet og hans navn,

        Guds barn forener seg alle;

    Som fortsatt elsker vårt motto og løsenordet vårt,

    Loven om kjærlighet må vi oppfylle,

        Og elsk som vi er elsket."

FRELSE VED TRO

Den første erfaringen som de gjenopplivede brødrene stadig la vekt på og som ble gitt videre gjennom Wesley til metodistene, var en klar kunnskap om frelse ved tro på Kristus alene. De oppdaget at Kirken ikke kunne redde dem; at det ikke var noen frelse i dens trosbekjennelser, læresetninger eller dogmer; at gode gjerninger, moralsk levesett, det å holde budene, bønn og bibellesning, ikke kunne hjelpe; mye mindre kultur, karakter eller oppførsel. De fant ut at Kristus alene kunne frelse; at han var villig og i stand til å ta imot syndere med et øyeblikks varsel; at rettferdiggjørelse, syndenes forlatelse, den nye fødselen osv. var øyeblikkelige opplevelser mottatt i samme øyeblikk som en synder trodde på Kristus; at frelsen kom ved nåde og ved tro, uten lovens gjerninger; at når et menneske blir frelst, har han fred med Gud, og at han mottar forsikringen om frelse ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd i sitt hjerte.        

Den andre opplevelsen som kom til brødrene var en personlig salvelse av Den Hellige Ånd for liv og tjeneste. I kraften til denne salvelsen gikk de frem og utførte umulige oppgaver.

RESULTATENE AV UTØSELSEN AV ÅNDEN

Det første av de to flotte resultatene var salmer og åndelige sanger. Ingen kirke, sammenlignet med dens antall, har noen gang produsert så mange salmer som den moraviske. I godt over to århundrer nå har vi sunget deres salmer. De fleste av salmene deres er bønner til Kristus. Mange av dem er uttrykk for glede og takknemlighet for det han har gjort. I dem skildrer de hans lidelser for syndere på korset. Hans utgytte blod er det sentrale temaet i sangene deres. Praktisk talt alle deres salmer er salmer om deres egne personlige opplevelser av frelse og åndelig velsignelse. Og hva er vel mer naturlig enn at hjertet bryter ut i glad ros og kjærlighet til Han som hadde gjort så mye!

Det andre enestående resultatet av den moraviske vekkelsen ved Herrnhut var en visjon om verdensomspennende oppdrag.

"Denne lille kirken kalte på tjue år," sier Dr. Warneck, "flere misjonærer enn hele den evangeliske kirke hadde gjort på to århundrer." At denne store misjonærgløden var et direkte resultat av den mektige utstrømningen ved Herrnhut, og at en ny og uslukkelig lidenskap styrte hele bevegelsen, er mest slående fremsatt av grev Zinzendorf selv:

"Tilskyndet av kjærlighet, til hver nasjon

         Av den falne menneskeslekten,

     Vi vil forkynne Kristi frelse,

         Og forkynn hans blodkjøpte nåde;

     Å vise Ham og skildre Ham,

     I sin døende form og skjønnhet,

     Det være seg vårt mål og gledelige plikt."

Igjen gir deres hengivne leder, grev Zinzendorf, til dem sin visjon med følgende ord:

    "Jeg er bestemt av Herren til å forkynne budskapet om Jesu død og blod, ikke med menneskelig visdom, men med guddommelig kraft, uten å være optatt av personlige konsekvenser for meg selv." Men det er i Zinzendorfs siste ord talt på dødsleiet at vi får den virkelige ånden til moravianismen:

    "Jeg går til min Frelser. Jeg er klar. Det er ingenting som hindrer meg nå. Jeg kan ikke si hvor mye jeg elsker dere alle. Hvem ville ha trodd at Kristi bønn, 'at de alle må være ett' (Joh. 17:11), kunne vært så slående oppfylt blant oss! Jeg ba bare om førstegrøden blant hedningene, og tusener er gitt meg. Er vi ikke som i himmelen! Lever vi ikke sammen som engler! Herren og Hans tjenere forstår hverandre. Jeg er klar." Han døde i en alder av seksti og ble gravlagt på Herrnhut, mer enn fire tusen fra alle deler av verden fulgte kroppen hans til graven.

I Vest-India, blant de nordamerikanske indianerne, på Grønlands kalde, dystre kyster, langt borte i det mørke Afrika, så vel som i Sør-Amerika, og praktisk talt alle land i Europa og Asia, plantet moraverne korset og vant tusenvis av sjeler til Jesus Kristus. Og alt dette, la det bli husket, var rundt femti år før den moderne misjonsbevegelsen ble lansert av William Carey, som igjen fikk sin inspirasjon fra moraverne.

Slik som i den tidlige kirkes dager, falt Den Hellige Ånd over dem, og umiddelbart "gikk de overalt og forkynte Ordet" (Apg 8:4) – vitner om Kristus. Og fordi de, sammen med Paulus, var fast bestemt på å ikke vite noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet, var de utmerkede vellykkede. De forkynte om blodet til de mest ville stammene, og mengder ble overbevist og omvendt. Det var ånden uttrykt i deres leders store motto som inspirerte dem: "Jeg har én lidenskap," utbrøt Zinzendorf, "det er Jesus, kun Jesus."

Hva med oss?

Men nå oppstår spørsmålet: Hva med oss? Trenger vi en vekkelse? Hva er Kirkens største behov i vår tid? Menn, maskineri, penger, organisasjon? Nei. Timenes høyeste behov er en mektig utøselse av Den hellige ånd. Åh, at det måtte komme over oss en bønnens ånd som kom over brødrene i Herrnhut for over to århundrer siden, at vi også, både individuelt og som kirke, kan oppleve en salvelse av Den Hellige Ånd som ville få verden til å lurer på "skiltene som følger!" Gud gi at det kan være slik!

    – Utdrag fra The Spirit At Work av Oswald J.Smith/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å gjenoppdage vår bønnearv

Jeg har en drøm og en bønn: at vi må gjenoppdage hvilken betydning grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) har spilt i europeisk kirke- og vekkelseshistorie. Blant mye annet er han den moderne bønnebevegelsens far. Selv om han bare skulle bli 59 år gammel, bærer hans liv gode frukter like inn i vår egen tid. Det er hans minnedag i dag.

Zinzendorf tilhørte en tysk adelsfamilie. I år 1722 fikk han kontakt med noen flyktninger fra Böhmen, det som er det nåværende Tsjekkia. Han hadde på denne tiden kjøpt sin egen eiendom og tilbød disse flyktningene å slå seg ned der og bygge byen Herrnhut, som kan oversettes med 'Herrens vake'.Her ble det blant annet bygget et eget bønnetårn slik at man kunne be i alle himmelretninger. I Herrnhut ble det holdt kontinuerlig bønn 24 timer 7 dager i uken i 100 år. Ja, ikke bare det: i Herrnhut holdt Zinzendorf bibelstudier i hvert eneste hjem. Gjennom dette tok det form og vokste fram en overbevisning om at de som bodde her var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. En kommunitet vokste fram som skulle bli en bevegelse, og få navnet Herrnhutere. De som viet sine liv til bønn laget sin egen regel som man hvert år ga løfte om å etterfølge. Som et symbol på denne løftesavleggelsen bar man en egen ring. Det skulle minne dem som bar den at de hadde viet sitt liv til forbønnens tjeneste. Dette var et lekmannsfellesskap hvor også familier kunne være med. Bibelstudier og møter i små grupper var viktige innslag. I forbindelse med en nattverdgudstjeneste i år 1727 opplevde man et åndelig gjennombrudd, som i den herrnhutiske bevegelsen omtales som deres pinsedag.

Zinzendorf var med på å grunnlegge Den herrnhutiske brødremenighet i 1727. Dette var et evangelisk kirkesamfunn med lutherske og pietistiske røtter. Han ble deres første biskop. Denne pietistiske menigheten utviklet seg til å bli en internasjonal bevegelse som har påvirket kristen vekkelsesbevegelser siden. Ikke minst har de hatt en enorm betydning når det gjelder å sende ut misjonærer verden over. Dette var en frukt av det stadig pågående bønnearbeidet.

Jeg tror nosrk bønnebevegelse har mye å hente fra den bønnens ild som ble tent i Herrnhut, ikke minst fordi den har en luthersk kontekst, og Norge er et altoverveiende luthersk land.

Da Zinzendorf døde i 1760, overtok 'Brødrene' godset til Zinzendorf. Grev Zinzendorf er representert i Norsk Salmebok med salmen: 'Kristne, la oss søke sammen', oversatt til norsk av biskop Sigurd Lunde og biskop Johannes Smemo.

Zinzendorfs motto: 

 "Jeg har en lidenskap. Det er Ham. Ham alene."
 

Den herrnhutiske pinsen - et forunderlig Åndens pinsevær, del 1

Dette er en hel spesiell dag i kirkens historie og en arv å ivareta for alle som er kalt inn i forbønnens tjeneste verden over.

For 290 år siden på denne dagen 13. august 1727 - inntraff den såkalte 'herrnhutiske pinsen', et forunderlig Åndens pinsevær som skulle blåse liv i det som skulle bli den moderne bønnevekkelsen. Navnet Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) er for alltid knyttet til den bønnens ild som ble tent den gangen.

Og Herrnhuterne og Zinzendorf er kanskje mer aktuell enn noengang! Ikke minst for alle de som bærer på drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne! Jeg tror at Zinzendorf og herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til. Jeg synes det er veldig spennende at denne bønne- og misjonsvekkelsen skjedde innenfor en luthersk sammenheng. Det er også vår norske arv, og vi trenger å se en enda sterkere forbrødring mellom bedende lutheranere og andre frikirkelige!

Det er blant Zinzendorf og vennene hans en forunderlig bønnevekkelse tar til som varer 24 timer syv dager i uken i over 100 år.

Nær to århundrer etter at Martin Luther hadde spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne kvalt det liv som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppstod pietismen. Av latin "pietas" = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Fordi han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)

Bønneledere fra hele verden samlet i Herrnhut disse dager

Det pågår en stor og strategisk viktig bønnekonferanse i Herrnhut disse dagene. Det gleder jeg meg stort over, og skulle så gjerne ha vært der.

Det er The International Prayer Council, med et team av 25 ledere, som står bak invitasjonen til "International Prayer Leaders Gathering" i Herrnhut 8.-12. mai.

Det er første gang Det internasjonale bønnerådet samles på denne måten siden det ble startet rett etter terrorangrepet 11. september 2011. Året etter ble så Det internasjonale bønnerådet formelt lansert. Den gangen ble det kalt "Globalizing Prayer. Transforming our World," og den første samlingen ble lagt til Cape Town i Sør-Afrika. Den gangen kom nærmere 350 bønnenettverk og nasjonale ledere sammen. Hvor mange som er i Herrnhut disse dagene, vet jeg ikke.

At Herrnhut er valgt som møtested denne gang er ikke tilfeldig. Det var her at den "moderne bønnebevegelsen" ble født, med en bønnevake som varte 24/7 i 100 år!

Her er et bilde av bønnetårnet i Herrnhut. Fra toppen av dette tårnet er det en fantastisk utsikt over et svært landskap, hvor man blant annet kan skimte både Polen og Tyskland. Bederne i Herrnhut kunne gå bønnevandringer oppe i dette runde tåret og be for nasjonene.

Litt av utsikten fra bønnetårnet i Herrnhut, selve landsbyen sees litt i bakgrunnen.

En av talerne på konferansen i Herrnhut, er Brian Mills. Det var godt å se et bilde av ham igjen. Det er flere år siden vi møttes sist. For meg har han vært som en åndelig far, og et forbilde i det internasjonale bønnearbeidet. Utrettelig har han stått i en bønnetjeneste som har berørt mange nasjoner.

La oss be for de som er samlet i Herrnhut disse dagene.

Foto: Ioan Peia.

Zinzendorfs profetiske kall

Jeg nøler ikke med å si det: Nicolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760) er en av de mest betydningsfulle skikkelsene i kirkehistorien - og jeg tror vi i årene som kommer vil se at hans liv og gjerning i høy grad er et profetisk bilde på noe av den lengselen vi finner hos Gud for vår tid.

I dag - på hans dødsdag - 9.mai 1760 - vil jeg peke på to ting som gjør at jeg bruker såpass sterke ord.

1) Zinzendorf ble et instrument for enhet mellom kristne fra ulike sammenhenger. I år 1722 fikk nemlig Zizendorf kontakt med noen flyktninger fra Böhmen. Det som i dag er Den tsjekkiske republikk. Raust tilbød han dem å slå seg ned på hans store eiendom og bygge byen Herrnhut. Navnet betyr "Herrens vern" eller "Herrens váke". Som en parentes - en ikke ubetydelig sådan - skulle det vokse frem 23 slike byer i Amerika og Europa. En av dem i Danmark - Christiansfeld. I Tyskland skulle det vokse frem slike byer i Herrnhaag, Ebersdorf, Snadau, Kleinwelka, Köningsfeld, Neudlietendorf, Neuwied og Niesky. I Polen vokste det frem byen Neusalz, og i Storbritannia: Fairfield, Fulneck, Ockbrook og Gracehild. I Nederland byen Zeist. Så skulle det komme tre byer i Pennsylvania, USA: Bethlehem, Lititz og Nasareth, og tre i North Carolina: Betharbara, Bethania og Salem og til slutt Hope i New Jersey.

Men tilbake til Herrnhut og Zinzendorf: De ulike oppfatningene til flyktningene fra Böhmen førte til konflikter, men Zizendorf gav likevel ikke opp prosjektet sitt. Han forlot alle andre gjøremål for å skape fred og arbeide for forsoning. Grev Zinzendorf, sterkt influert av Luther, besøkte hvert alle hjem for samtaler og bibelstudier. Gjennom dette vokste det frem en overbevisning om at de var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. Den bevegelsen som vokste fram av dette fellesskapet, fikk navnet herrnhutere, etter byen Herrnhut.

2) Og da er vi straks inne på det andre punktet hvor jeg mener Zinzendorf er en profetisk skikkelse også for vår tid: Herrnhut betyr altså "Herrens vern" eller "Herrens váke". Da er vi inne på dette fellesskapets andre kall: bønnens.

Kraften i deres utholdende bønn forårsaket en guddommelig lidenskap og tjenesteiver for misjon rettet mot de fortapte. Mange av dem solgte seg til og med som slaver til steder som Surinam i Sør-Amerika bare fordi de ønsket å bringe evangeliets lys inn i disse stengte samfunnene. Moravianerne, som folkene i Herrnhut ble kalt, var de første misjonærene blant slavene i St. Thomas på Jomfruøyene. De sendte misjonærer til Lappland og Grønland og til mange steder i Afrika.

De levde etter et motto som lød: "Ingen arbeider hvis det ikke er noen som ber." Det var dette mottoet som dannet grunnlaget for et felles bønneinitiativ, 24 timer i døgnet, syv dager i uka i over 100 år.

Herrnhuternes over 100 år lange bønnevake og verdensvide misjon markerer en av de reneste bevegelsene som Den Hellige Ånd har initiert i kirkehistorien. Og den forandret radikalt hvordan den kristne tro ble uttrykt på i sin samtid. Det er mange som mener at nesten hvert eneste misjonsinitiativ som ble tatt på 1800-1900 tallet - uansett kirkebakgrunn - kan spores tilbake til misjons- og bønneiveren hos herrnhuterne.

Det er snakk om en trofasthet mot Guds kall uansett prøvelser og vanskeligheter. For det opplevde de også. Også seg i mellom. Gleden og freden som disse menneskene bar med seg ble lagt merke til. Grev von Zizendorf som gav dem landområdet de fikk bygge ut, kalte dem for "Guds trubadurer". Det som kjennetegnet dem var at de stadig så på korset og frydet seg fordi de der fant at all deres synd var sonet. Zinzendorf sa ved en anledning: "Vi er Frelserens lykkelige folk". Herrnhuterne er av andre også kalt "Påskefolket", og kanskje er det slik at ingen andre deler av Kristi kropp har til de grader uttrykt sin tilbedelse av det oppstandne Guds Lam, som nettopp herrnhuterne.

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 2

Her er andre og siste del av den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen. Første del ble publisert i går:

Som jeg fortalte i går ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen plassert i et underjordisk hvelv i Ripton-katedralen i London. Man skulle jo tro at den var trygg der, men når tyskerne bombet England falt en av bombene inn mot kirkeveggen. Utrolig nok eksploderte den ikke.

Etter krigen ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen sendt tilbake til Bibelselskapet i Lahore i Pakistan. Der oppdaget man at manuskriptet var skrevet på billig papir som var altfor grått og det kunne derfor ikke trykkes.  Fordi man ikke hadde noen tibetanske trykkerityper til å sette teksten med, ble man tvunget til å skrive det hele på nytt. Manuskriptet ble derfor sendt tilbake til Leh og Yosub og hans medarbeidere skrev manuskriptet på nytt. Det tok to år. 11. august 1946 ble de ferdige med de siste versene. Fem dager senere dør Yoseb Gergan.

Før manuskriptet kunne trykkes måtte det leses korrektur og manuskriptet ble sendt frem og tilbake mellom Leh og Lahore. Reisen frem og tilbake skulle ha fem måneder.

Manuskriptet måtte bringes med bud. Det første budet forsvant sporløst. Det andre budet, Bandahar, kom ut for et forferdelig uvær. En storm brøt ut en storm med regn og hagl så store som egg. Bandahar ba Gud beskytte manuskriptet, men selv ble han truffet av et lyn. Han mistet bevisstheten og hørselen, men til slutt klarte han å ta seg fram. Vannet hadde da ødelagt innholdet i vesken hans og papiret var blitt til mos. Reisen var til ingen nytte.

Nå bestemte Bibelselskapet i Lahore seg for å hente inn en tibetansk skriftlærd som kunne gjøre de nødvendige korrigeringene. Gappel, som den tibetanske skriftlærde het, lykkes etter mange vanskeligheter å ta seg fram til Lahore. Varmen i byen ble et sjokk for mannen som ikke var vant med slike temperaturer. Han ble helt utmattet. Bibelselskapet fikk da ordnet med 50 store isblokker som fytle opp Gappels arbeidsrom. Da fikk tibetaneren nye krefter og klarte å gjøre ferdig korrigeringene.

Etter 90 års arbeide kunne endelig Guds ord trykkes på tibetansk.

Siden 1951 har Tibet vært en del av Kina. Det finnes 6,6 millioner tibetanere i Tibet, Sichuan, Gansu og Qinghai - alle provinser i Kina. Antall tibetanere i eksil (Nepal, India og Bhutan) er på ca 130.000.
0,03 prosent av befolkningen er evangelisk kristne.

La oss huske på å be for Tibet og for spredningen av den tibetanske Bibelen.

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 1

Historien du er i ferd med å lese omhandler litt av et under. Den handler om den tibetanske Bibelen. Det skulle ta hele 90 år før den kunne bli ferdig. Manuskriptet overlevde et forferdelig tordenvær og et bombeangrep over London.

Det er Ljus i Öster som bringer den spennende og gripende historien i sitt siste nr.

Det hele begynner i 1855 i Tibet. Dalai Lama er død. Man mistenker giftmord. Ryktene går om at det kan være finansministeren som står bak. Han frykter for litt liv og tvinges til å flykte. Tempu Gergan kommer seg vel fram til Leh, i Lubadalen i Kashmir. Her får han etter hvert en sønn som han gir navnet Sonam.

Noen år senere kommer to misjonærer til Leh. De kommer fra Herrnhut i Tyskland. Det er i seg selv svært interessant. Herrnhut er historien om bønn og misjon fremfor noen annen. Fra den evangeliske kommuniteten i Herrnhut ble det sendt misjonærer til de mest avsidesliggende delene av verden, som til Leh i Lubadalen i Kashmir. De som kom hit het William Heyde og Edward Pagel. Deres mål var å ta seg inn i det forbudte Tibet. Men de mislykkes gang på gang og havnet derfor hos Tempu Gergan i Lubadalen.

Når de først var her forsøkte de to misjonærene å lære seg språket slik at de kunne oversette Det nye testamente til tibetansk. Men det var vanskelig å finne tibetanere som kunne hjelpe dem. I flere år strevde de med å oversette Johannes evangeliet til tibetansk.

Men sønnen til Tempu Gergan, Sonam, viste tidlig interesse for de to misjonærenes budskap. Han ble etter hvert en kristen, lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og tok navnet Yoseb og begynte å hjelpe til med oversettelsen. Når hans far døde spurte de buddhistiske munkene hva han nå ville gjøre. Da svarte han:

"Jeg vet at Gud har gitt meg et oppdrag: Jeg skal gi Bibelen bein så den kan løpe inn i Tibet og fortelle om Jesus til mitt folk."

Yoseb ble sendt til en kristen skole i Kashmir og her fikk han god undervisning. Faktisk ble han så dyktig at han ble tilbudt en høy stilling i Det britiske imperiet, men han takket nei til det flotte tilbudet. I stedet fortsatte han med å oversette Bibelen til tibetansk.

Ved en anledning var Yoseb på en tur til et annet dalføre for å besøke en annen tibetaner. Han satte seg for å hvile utenfor et tempel og ble sittende å lytte til de buddhistiske munkenes bønner. I bønnene sine brukte de ord som gjorde Yoseb nysgjerrig. Munkene fant fram en gammel bok som de gav Yoseb. I den fant Yoseb nøkler for å kunne fortsette arbeidet med oversettelsen. I 1935 var han ferdig med både Det gamle og Det nye testamente. Da hadde han arbeidet med oversettelsen i 23 år.

Men når boken skulle trykkes kom Det indiske bibelselskapet med dårlige nyheter. De kunne ikke trykke manuskriptet i India, men anbefalte at materialet skulle sendes til Det britiske bibelselskapet i London. Men når manuskriptet kom frem dit visste de ikke hva som var opp ned på teksten og manuskriptet ble derfor liggende.

Snart brøt den andre verdenskrigen ut og det tibetanske manuskriptet havnet i et underjordisk hvelv i Riponkatedralen tre mil nord for London. Der trodde man det lå trygt. Eller?

Andre og siste del av denne forunderlige historien kan du lese om i morgen.

(fotsettes)

Billedtekst: Yoseb Gergan.

De hemmelig troende i Obersharpersdorf, del 5

Her er femte og siste del av den spennende og gripende historien om de troende i Obersharpersdorf. Del en ble publisert tirsdag 10.mai, del to onsdag 11.mai, del tre 16 mai og del fire, tirsdag 1.juni:

Med den hjelpen de fikk fra mennoniter i Nederland kunne familien Wiegner og de som reiste sammen med dem begynne på nytt i Pennsylvania. De ryddet land, plantet epletrær og bygde tømmerhus.

Selv om Christoph ofte følte seg syk (han slet med fordøyelsesproblemer), arbeidet han hardt sammen med de andre. Men han glemte ikke det løftet han hadde gitt til Kristus. Midt oppe i dette at familien hans forsøkte å etablere seg ute i villmarken fortsatte han å tale med Kristus hele dagen lang. Han oppmuntret sine brødre og søstre i Herren, og i 1736 kunne han ønske August Gottlieb Spangenberg fra Herrnhut velkommen.

Christoph hadde kjent August Gottlieb Spangenberg (bildet), en tysk søkende fra Universitetet i Jena, helt siden han levde sammen med moravianerne i Oberlausitz. Nå vokste deres vennskap mens de arbeidet med på bryte nytt land og dyrket frem avlinger - universitetsprofessoren og flyktningen fra Scheslien side om side. Mens de arbeidet ba de og samtalte om de nye utfordringene som møtte dem i deres nye hjemland.

"Men den friheten alle har i den nye verden", kommenterte Spangenberg, "har folkene her oppfunnet sin egen religion. Jeg tror vi kan kalle den 'Pennsylvania-religionen', der alle gjør det som er rett i deres egne øyne. Men det er liten kjærlighet til Kristus."

Christoph var helt enig: "Det alle trenger å gjøre," sa han til Spangenberg "er å søke Kristus i lag. Hvis vi kunne legge vår sekterisme til side og vi alle kom sammen igjen inn i fellesskapet med Kristus, med Ham som hodet for kirken, vil lyset igjen skinne fra lysestaken."

Med øyne som skinte fortsatte han å dele sin visjon for 'Guds åndelige fellesskap i Pennsylvania'.

Og August Gottlieb Spangenberg lyttet med en voksende følelse av undring. Visjonen var identisk med hans egen!

Allerede i 1736 hadde Johann Adam Gruber bedt bosetterne i Pennsylvania å legge sine forskjeller til side og heller arbeide for enhet i Kristus alene. Nå forpliktet August Gottlieb og Christoph seg på det samme. De begynte å snakke med sine naboer. Søkere fra Den reformerte kirken, Heinrich Antes og Johann Becthel, fanget visjonen og begynte å arbeide sammen med dem. Det samme gjorde Johann Adam Grüber, de to Dunkhard brødrene Wilhelm og Andreas Frey, Conrad Weiser (som arbeidet som indianer-tolk og medlem av Ephrata Society), Christian Weber, Francis Ritter, Gottlob Büttner, Wilhelm Zander (som ble misjonær i Surinam) og andre. De kalte seg De forente brødre i Skippack og de møttes i sine hjem for å be.

Etter at grav Nikolaus Ludwig von Zinzendorf kom til Pennsylvania fikk disse møtene hos De forente brødre enda større omfang. Et av disse møtene ble holdt på låven til Jan de Turck. Som et resultat av dette møtet og Brødremenighetens undervisning ble tre indianere kristne og døpt. De tok navnene Abraham, Isak og Jakob.

Christoph Wiegner - som alltid var ved dårlig helse - levde bare tre år etter dette møtet. Hans 'forente brødre' ble spredt rundt omkring, men de bevarte enheten. Gottlob Büttner og Wilhelm Sander dro til Surinam. Sønnen til Heimrich Antes dro til Egypt. Wilhelm Frey reiste til Sveits, Nederland og Skandinavia. Av Christoph's venner var det bare noen få som ble igjen i det lille Schwenkfeld-samfunnet i det sørøstlige Pennsylvania. Ikke noe passet dem bedre.

Alt det Christoph ønsket seg for de troende på hver enkelt lokale sted var at de levde med hverandre som lemmer på Kristi kropp - og på den måten for det Riket som kommer.

Kilder: Peter Hoover, lederen for Rocky Cape Christian Fellowship, Australia. Og: Erb, Peter C., (editor) The spiritual diary of Christopher Wiegner, 1712-1745, Society of Descendants of the Schwenkfeldian Exiles, Pennsburg PA, 1978.

De hemmelige troende i Obersharpersdorf, del 4

Her er fjerde delen av den spennende og gripende historien om de troende i Obersharpersdorf. Del en ble publisert tirsdag 10.mai, del to onsdag 11. mai, del tre 16.mai:

25. august: Vi har fremdeles sidevind. Bølgene slår høyt over båten. Kjenner meg ikke helt bra. Feber. Tankene mine flakker. Kjemper for å bli stående. Jeg minnes hvordan en kristen skal bli stående etter å ha seiret over alt. Jeg kaller på Ham som gir meg styrke. Når kvelden kom tok min kjære Frelser vekk kampen og gav meg en slik fred at jeg ikke tenkte og ikke visste av noe annet enn Lammet og Frelseren. Tankene mine dreide seg om hvorvidt jeg var kalt til å dedikere mitt liv til kyskhet, fattigdom og frivillig disippelskap og tjeneste, eller ikke. 

26. august: Det blåser fra nord i kveld. I dag kjente jeg meg dratt til å be til min kjære Frelser for prøvelsene som vil møte oss i Pennsylvania. 

28. august: George til ekteparet Hofmann døde. I kveld ble det stille.

30. august: Et skip fra New England kom med sild til oss.

1. september: Vinden blåser fremdeles fra sørøst. Jeg ligger syk. Det har vært en veldig varm natt. Nesten alle sov på dekk, men jeg kunne ikke det fordi jeg er syk.

4. september: I dag har jeg gitt det løftet til min kjære Frelser, uten at jeg kan si at jeg helt kjenner Hans vilje, at jeg ikke vil gifte meg eller skaffe meg en bondegård eller kyr. Se i nåde til meg, kjære Herre Jesus! Lær meg, og la meg ikke falle i unåde, for jeg har ment at dette må være din vilje. Herre Jesus, la meg leve etter dine forskrifter.

5. september: Det er blitt stille. Natten har vært veldig varm. Fru Reinwaldt har vært veldig syk.

9. september: Det har regnet kraftig. Torden.

12.september: Vinden bærer godt. Det blåser fra nord. Et engelsk skip fra Gibraltar møtte oss. Det var på vei til Maryland. Jeg fikk krysninger igjen.

13. september: Et av barna til familien Pfalz ble gravlagt. De skjøt flere ganger mot en stor fisk. Flere riktig store fisker ble sett langs skutesiden. De fisket. Haier tok en del av den lille fisken og rev med seg to liner.

16. september: Vi hadde god seilvind i dag. I dag var jeg så sint at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe annet enn det som hadde ødelagt dagen for meg. Årsaken var at jeg ville spise et stykke tørket fisk og min mor gav den bort. Jeg kjente på sterkt sinne og ydmykelse. Dette varte helt frem til kvelden når noen gav meg et nådefullt blikk og om kvelden kjente jeg meg glad. I går kom en liten fugl til skipet. Vi trodde den kom fra land og hørte til der. Den tillot oss å fange den. De har også skutt en stor fugl, men den falt i vannet.

17. september: Før midnatt hadde de fremdeles ikke funnet bunnen. På morgenen, rundt 03.00 fant de bunnen på 55 favner. De kastet ankeret. Ved 12.00-tiden skimtet mannskapet land og de loddet bunnen på 16 favner. På ettermiddagen 15 favner. Vinden var fremdeles god.

18.september: Vi fikk landkjenning og så skog. Vi loddet fem favner. Mitt hjerte hungret etter at Jesus skulle bli for meg den rettferdighet Gud krever.

19. september: Vi kom frem til The Dalawere river. Et engelsk skip møtte oss og vi byttet brev. Vi møtte flere skip som hadde hester, geiter, griser og sauer ombord. 

20. september: Vi har god vind. Fru Reinwaldt døde.

21. september: Vi passerer Newcastle. Vi har fått ombord de første eplene. De smaker godt. Om kvelden forlot kapteinen oss fordi sjømennene ikke var kommet tilbake. De satte en lykt ute ved baugen og begynte å slå på trommer. Etterpå gjøv de løs på hverandre og banket hverandre opp.

22. september: Vi ankom Philadelphia om morgenen. George Schulz, Klem og etter hvert også Schönfeld kom for å møte oss.

(fortsettes)

Billedtekst: En gammel kirke tilhørende Schwekenfeld-menighetene.

De hemmelige troende i Obersharpersdorf, del 3

Her er tredje delen av den spennende og gripende historien om de troende i Obersharpersdorf. Del en ble publisert tirsdag 10.mai, del to onsdag 11. mai:

Rett etter at de hadde ankommet, planla flyktningene tilhørende Schwenkfelder-fellesskapet, å slå seg ned på en eiendom i Georgia tilhørende en engelskmann. Men planene deres endret seg. Kongen i Preussen, som kjente til deres store ferdigheter i å veve silke (noe flesteparten av dem gjorde ved siden av å være bønder), inviterte dem til å bygge en linfabrikk i nærheten av Berlin. En annen gruppe - omtrent halvparten så stor som den som hadde forlatt Scheslien - fant veien til Amsterdam hvor de under innflytelse fra mennoniter bestemte seg for å flytte til Pennsylvania.

De syv årene unge Christoph Wiegner bodde i Tyskland og Nederland brakte ham mye velsignelse. I Herrnhut hadde han gitt livet sitt helt og fullt til Kristus. Nettene hadde han tilbrakt sammen med de unge mennene i bønn. Han hadde tatt del i kjærlighetsmåltidene og de daglige samlingene, og det var med en varm kjærlighet for Kristus og for Hans menighet at han gikk ombord i et engelsk skip, St. Andrew, i Rotterdam 28.juni 1734.

Sammen med familien Wiegner reiste også 200 andre medlemmer av Schwenkfellesskapet. 11. juli, etter mange stopp langs den nederlandske kysten, nådde de åpent hav. 22. årige Christoph fører dagbok:

11. juli: Vi er i åpent hav. Om kvelden er nesten alle av oss syke.
12. juli: Barnet til Christopher Kriebel dør denne natten.
17. juli: Vi har kommet frem til Plymouth, England. Om ettermiddagen drar vi inn i byen for å forfriske oss litt.
29. juli: Til sjøs igjen.
3. august: Barnet til Hübner dør.
4. august: Vi har sidevind, men det er blitt stille nå i kveld. I natt blåste det sterkt motsatt retning. På grunn av dette var vi veldig syke både den 5 og den 6. Den 5 hadde vi allerede reist 700 engelske mil.
9. august: Denne natten dør barnet til Gregorius Schultz.
11.august: En voldsom motvind fører til at den midtre masten i skipet.
14.august: Et fransk skip fra Vest-India dukker opp. Det var stor bekymring om ikke dette kunne være et pirat-skip fordi det ikke hadde noe flagg, og det snudde like etter at det hadde passert oss, og la seg kloss opptil oss.
17.august: Voldsomt regn og kraftig torden.
18.august: Motvind, regn og torden. Barnet til Schubert dør.
19.-20.august: En voldsom motvind, så kraftig at bølgene skyller over båten helt opp til seilet. Mange ble veldig syke. Jeg er ikke noe unntak.
22.august: Kona til David Schubert dør. Om kvelden ble vi møtt av et engelsk skip. Skapte mye frykt da det ikke viste flagg.

(fortsettes)

De hemmelige troende i Obersharpersdorf, del 2

Her er andre del av den gripende historien om de troende i Obersharpersdorf:

Gjennom hemmelige kanaler sendte de forfulgte troende tilhørende Schwenkfelder-menighetene et brev til mennonitene i Amserdam, hvor de fortalte om sine vanskeligheter og ba om råd. Dette skjedde i 1727. Mennonitene sendte et brev tilbake, og forsikret dem om sin villighet til på hjelpe til økonomisk. Men fordi avstandene var så store anbefalte de Schwenkfelder-menighetene tok kontakt med Enhetens brødre i Herrnhut i Oberlausitz (Schelsien, nå del av det sørlige Polen, lå ved siden av Oberlausitz, nå en del av den østlige tyske grensen).

I hjemmet til familien til Georg Wiegner i Oberharpersdorf var forberedelsene som måtte gjøres for å flykte kommet godt i gang. Sønnen deres, Christoph, var allerede blitt 15 år og kunne involveres i planene til alle familiene som tilhørte Schwenkfelder-menighetene. For at ingen skulle lide på grunn av de som flyktet, besøkte medlemmene av Schwenkfelder-menighetene, at alle skulle flykte samme natt. Det dreide seg om ialt 500 mennesker. Herren svarte deres bønner og de klarte å flykte alle sammen og ikke et eneste liv gikk tapt.

Lik Israels barn som kom ut av Rødehavet, krysset medlemmene av Schwenkfelder-menighetene, grensen til Tyskland etter en strabasiøs reise til fots, tvers gjennom Sudeten-fjellene. Så, i Herrnhut, ikke langt unna grensen, ble de tatt imot med åpne armer.

På mange måter følte medlemmene av Schwenkfelder-menighetene en djup enhet med de som bodde i Herrnhut. Lik de moravianske brødrene ønsket de å leve sine liv i pakt med Bergprekenen. Begge levde de fredelige liv og møtte ondskapen med godhet. Brødre og søstre på begge sider kledde seg enkelt, kvinnene i enkle skjørt og med hodedekke, og både moravianerne og medlemmene av Schwenkfelder-menighetene støttet hverandre og levde i fellesskap.

Det eneste problemet var at det ikke var plass for flere flyktninger fra Schlesien i Herrnhut, og at tyske myndigheter ikke ville vite av flere sekter.

(fortsettes)

Zinzendorf og Herrens váke i Herrnhut - et profetisk kall til vår tid, del 1

'Det kan ikke finnes noen kristendom uten fellesskap'.

Ordene tilhører grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet). Han er kanskje mer aktuell enn noensinne! Ikke minst for alle som som drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne. Jeg tror at Zinzendorf og Herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til.

Nær to århundrer etter at Martin Luther spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne, kvalt livet som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppsto pietismen - av latin: pietas = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)

Når Gud utøser sin Hellige Ånd

13. august 1727. Merk deg datoen. I slottet Berthelsdorf i Sachsen (bildet), befinner det seg en gruppe med flyktninger fra det nåværende Tsjekkia. Det er en hel vanlig onsdagskveld. Meningene blant dem som var sammen i dette slottet denne dagen var mange og delte. De hadde diskutert seg imellom ulike teologiske syn.

Nå skulle de feire Herrens måltid sammen, i slottet eid av Grev Zinzendorf. Og mens de bryter brødet skjer det noe: Guds ild faller og de døpes i Den Hellige Ånd.

Alt endres denne dagen. Den Hellige Ånd skaper sult og tørst etter Herren Jesus. Det skapes en lengsel etter å be, og etter å se mennesker frelst. Bønn uavbrutt 24 timer syv dager i uken i 100 år er en av fruktene av denne utøselsen av Den Hellige Ånd.

Ved Herrens bord er det ikke rom for strid. Og når Ånden faller - hvem kan da bli stående? Kun de som bærer på stolthet i sine hjerter, og som er overbevist om at de ikke trenger noe nytt Åndens vær.

Jeg har ingen som helst tro på organisert enhet, på komiteer og dokumenter som skal forfattes. Men jeg har tro på Åndens enhet - den enhet som vokser fram i bønn og den enhet som Ånden skaper ved hjelp av kjærlighet, nåde og raushet.

Min lengsel etter en ny utøselse av Den Hellige Ånd er blitt sterkere og sterkere. Det er min bønn for det nye året. Noen som vil be sammen med meg? Jeg er et barn av den karismatiske vekkelsen, når Gud øste sin Ånd over de 'gamle' kirkesamfunnene og vi smeltet sammen i enhet. Jeg tror ikke Gud sender repriser, men Han gjør noe nytt! Skal vi be om at et nytt Åndens pinsevær kommer over oss i 2016?

Spennende å se hvordan Den Hellige Ånd knytter oss sammen med andre tjenester

Det har vært utrolig godt å se Christine Larkin (bildet) igjen. Denne helgen har hun holdt et seminar i Toten frikirke, og i går talte hun i forbindelse med gudstjenesten samme sted. Jeg hadde gleden av å tolke henne i noen av møtene, slik jeg har gjort under andre av Christine Larkins besøk. Hun har blant annet undervist to ganger på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud.

May Sissel og jeg ble kjent med Christine Larkin i 2005 i forbindelse med 'Fire from the North'-konferansen på Shetland. Jeg var invitert dit som en av talerne. Det var også Christine og siden den gangen har vi holdt god kontakt med Christine og hennes mann John. Mens John har det pastorale ansvaret for en menighet i Southampton, står Christine i en profetisk tjeneste hvor hun besøker menigheter både i Storbritannia og i mange andre nasjoner. Hun har blant annet besøkt Times Square Church i New York, som ble grunnlagt av David Wilkerson. Christine har stor integritet, og er en anerkjent stemme blant de aller fleste kirkesamfunn. Hun er jordnær, ydmyk, prøvd i livet og med djup innsikt i Guds ord.

Nå innleder May Sissel og jeg og den tjenesten vi står i et tettere samarbeide med hennes tjeneste og har lagt planer om at vi skal møte hverandre i Herrnhut i Tyskland neste vår. Vi ønsker å lære mer om røttene til den moravianske vekkelsen og grev Zinzendorf, til det bønnens liv som vokste fram der og som resulterte i at misjonærer ble sendt ut til mange nasjoner. Vi arbeider også med en tverrkirkelig bønn- og lovsangssamling på Selja i 2016 eller 2017. Våre kristenrøtter er jo keltiske, og tanken er å bringe sammen lovsangere og bedere fra Storbritannia, Irland og Norge for å markere vår felles arv og be for våre nasjoner og opphøye Jesus som Herre over våre land. Både Herrnhut og de keltiske munkene og nonnene som kom til Norge var svært misjonsbevisste. Vi ønsker å se en ny misjonsbrann tent!

De siste dagene har vi vært vitne til forunderlige 'gudfeldigheter'. Det kan ikke ha vært noen andre enn Den Hellige Ånd som har knyttet mennesker sammen slik det har skjedd disse dagene, fra så mange forskjellige sammenhenger og land. Jeg skal fortelle mer om det senere. Akkurat nå gleder vi oss stort over hvordan Gud legger alt til rette 'i sin tid'. Det er veldig spennende å leve med Den Hellige Ånd! På kort tid har Gud ført oss sammen med bedere i både Irland og Shetland som har den samme visjonen.

Til helgen arrangeres det en strategisk bønnekonferanse i hjertet av Europa

Eia var vi der! Men det lar seg nok dessverre ikke gjøre for meg å delta på den spennende bønnekonferansen i Mikulov (bildet), den tidligere moravianske byen Nikolsburg, til helgen som kommer. Det er en svært strategisk bønnekonferanse dette, på grensen mellom Den tsjekkiske republikken, Slovakia, Ungarn og Østerrike. Hit kommer Brian Mills, som på mange måter har vært som en åndelig far å regne for meg. Han er en av nestorene i den europeiske bønnebevegelsen, nært knyttet til DAWN. Han er nå en av lederne for Det internasjonale bønnerådet. Fra dette rådet kommer også John Robb, og Sam Hofmann, som er en av lederne innen Youth with a Mission og bønnegruppen i Herrnhut. Og selvsagt bedere fra alle disse landene. Fra ulike bønnehus og bønnebevegelser og bønnenettverk. Jeg har deltatt på slike samlinger før og det er alltid svært inspirerende. Det er spennende å be sammen med bedere som har nød for nasjonene, og som ber strategisk og målrettet. Europa trenger det veldig akkurat nå.

Men denne konferansen er spennende også av flere andre årsaker! For det første forbindelsen mellom Moravia og Herrnhut. Som kjent var det i Herrnhut et bønnehus som ble etablert i 1727. Det begynte med 24 mennesker som gav seg til bønnens tjeneste, og denne bønnelenken holdt helt frem til 1847 ubrudt! Fra dette bønnens sted ble det også dannet en av de sterkeste misjonsbevegelser verden har sett.

For det andre er selve byen hvor konferansen skal holdes - Mikulov - svært interessant. Dette var det gamle Nikolsburg, et senter for jøder i diasporaen og ikke minst et anabaptistisk vekkelsessenter. Ikke minst på grunn av boken om anabaptistene som jeg nå snart er ferdig med å skrive, skulle jeg så gjerne vært her.

La oss være med i bønn for denne bønnekonferansen! At deltagerne må få oppleve Herrens nærhet og tiltale, og at de sammen kan søke Guds ledelse for hvordan vi mest effektivt og strategisk kan be for Europa og spesielt de landene som inviterer til denne konferansen. Europa er i desperat behov for en gjennomgripende vekkelse.

Herrnhut - og Guds forunderlige ledelse

Vi har hatt noen forunderlige opplevelser med Guds ledelse den siste tiden. I år er det 40 år siden jeg bestemte meg for å bli en kristen, og det er 30 år siden May Sissel og jeg giftet oss.

Vi har spurt Herren om hvordan vi skulle markere disse begivenhetene? Fra ulike hold via eposter og telefoner begynte så folk å spørre om ikke vi burde ta oss en tur til Herrnhut? Ingen av disse har visst at vi har bedt om Guds ledelse vedrørende disse tingene. Så nå lurer vi på om ikke Herren har noe spesielt for oss i Herrnhut (bildet)

Herrnhut er som sikkert mange av bloggens lesere vet, arnestedet for den moravianske vekkelsen under grev Zinzendorf.

I 1722 - altså for ganske nøyaktig 290 år siden - startet det et bønnemøte i Herrnhut som varte uavbrutt i 100 år, 24 timer i døgnet, syv dager i uka. Som et resultat av dette ble en misjonsbevegelse født som sendte ut misjonærer til noen av de mest avsidesliggende steder på vår klode.

Hva kan vi lære av de erfaringene de gjorde seg den gang i vårt bønnearbeid i dag?

For en del år siden deltok jeg på et samling for europeiske bønneledere i Praha. Det var en god opplevelse av samhold, og bar preg av den sterke lengselen Den Hellige Ånd hadde lagt ned i oss, etter å se enhet bygget mellom kristne. Nå ser det ut til at Herren nok en gang har noe for oss i denne delen av Europa. Jeg tror Han er i ferd med å be oss om å grave opp igjen vekkelsesbrønner som er kastet igjen, slik brønnene vi leser om på Abrahams tid.

Vi tror vi skal reise til Herrnhut dette året, når vet vi ikke. Kan du være med på å be for oss. Det er mange ting som må legges til rette for reisen, ikke bare den økonomiske siden av det hele, selv om det også er en del av det. Men vi er avhengig av at alle ting legger seg tilrette her hjemme med familie, hund og helse. Tanken er å reise med båt til Kiel, og så bil ned. Vi vil bruke noen dager til å be i Herrnhut, og forhåpentligvis fra bønnetårnet som moravianerne brukte.

Bønnemøtet i Herrnhut - og noen bønnemennesker, del 1

Dette stedet - Herrnhut - har en helt spesiell plass i såvel vekkelseshistorien, misjonshistorien som bønnebevegelsens historie. Her begynte et bønnemøte som varte uavbrutt i 100 år! Herfra ble misjonærer sendt ut til noen av de mest avsidesliggende og ugjestmilde strøk av verden. Fra Moravia kom en gruppe flyktninger som slo seg ned her i Herrnhut i Tyskland på 1720-tallet. En vekkelse brøt ut og spredte seg raskt. Det hele begynte med en gruppe ungdommer som kom sammen den 16. juli 1727. Møtet endte opp med at de ba sammen hele natten. Uken etter kom en gruppe menn sammen. Blant dem var Christian David, Melchior Nitschmann, Ludwig von Zinzendorf, og Leonhard Dober. De var samlet på samme sted som ungdommene hadde vært uken før. Bønnene de ba skapte en tid med gledesfylt takk, lovprisning og hengivelse.

Møtet sluttet ikke da kvinnene la barna til å sove. 15 menn ble sittende igjen for å snakke om Kristus og evangeliet lenge etter at det var bare glør igjen i peisen. Samtalene ble avbrutt av sang, og bønn. Men i stedet for å runde det hele av,og gå hvert til sitt ble de sittende. Og gruppen begynte å vokse! Flere og flere av de troende kom. Ingen av dem hadde noen forklaring. De følte seg drevet til dette stedet. Det store samtaleemnet var Guds Lam:

"Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Og mens han ser på Jesus, som kom gående sier han: Se der! Guds Lam!" (Joh 1,35-36)

De som var i dette rommet opplevde at Guds Lam var der sammen med dem!

Bønner, bekjennelser, tårer og sanger fortsatte forsatte til morgengryet. Da gikk de utenfor, og på gravlunden hilste de solen med lovprisning av Guds skjønnhet og majestet.

Slik begynte det 100 årige bønnemøtet i Herrnhut.

Jeg ber for tiden at Ånden på nytt skal utøse bønnens og nådens ånd over mitt liv med en ny friskhet og intensitet. Ber du sammen med meg?

(fortsettes)

Herrnhut før og nå, del 1

I en tidligere bloggartikkel publisert i dag, skrev jeg at Gud er i ferd med å gjøre nye store ting i byen Herrnhut i Tyskland. Det var på begynnelsen av det 18 århundre at Gud gjorde noe unikt i denne byen, som skulle få ringvirkninger til de fjerneste avkroker i verden. De såkalte bøhmiske brødre søkte da etter et sted hvor de kunne utøve sin tro i frihet. De sendte snekkeren Christian David til Tyskland i den hensikt å finne et slikt tilfluktsted. Han oppsøkte grev Zinzendorf, som på den tiden tilhørte Tysklands profilerte skikkelser og la frem sin sak for ham. Og Zinzendorf svarte: "Om slike mennesker ønsker å komme til meg, så vil jeg gladelig gi dem et sted å slå seg ned. Hvis de i tillegg ønsker å søke Gud så er det enda mer verdifullt for meg." Så i 1722 begynte brødrene å emigrere til Zizendorfs store eiendom. Den 17. juni 1722 ble landsbyen Herrnhut grunnlagt. Det finnes flere vitnesbyrd fra denne tiden som taler om Guds ledelse gjennom Herrnhuts historiske begynnelse. Disse vitnesbyrdene forteller også om hengitte mennesker som innviet dette stedet for Gud. Når det første huset ble bygget. drev Christian David øksen sin inn i treet med disse ordene: "Ja, fuglen har funnet et hjem , svalen har fått seg et rede, hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre, Allhærs Gud, min konge og min Gud." (Salme 84,4) Ved en annen anledning sa han: "Dette stedet vil bli kalt Herrens vakt, og dere som bor her skal våke over det dag og natt, så den nådens gjerning som starter her skal kunne fortsette uhindret." Ordet "herrn" betyr "Herrens," på tysk og ordet "Hut" er et gammelt ord for "våke". I Jesaja 62,6-7 kan vi lese: "Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal ikke tie, verken dag eller natt. Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro! La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden." Den 30. august samme år taler magistraten Schäfer, som kommer fra nabobyen Görlitz: "På disse høydene vil Gud sette et lys som vil skinne inn over landet. Dette er jeg dypt forvisset om." Det er ingen tvil om at Schäfer talte profetisk. Zinzendorfs tjener, Mr. Heitz, talte ved innvielsen av det første huset i landsbyen, og brukte ordene fra Åp 21,2-3: "Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for din brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem." Heitz bad i sine bønner om at Gud skulle bo midt i deres landsby. Og her i denne landsbyen skulle Gud opprette en 24 timers bønnevake som varte kontinuerlig i mer enn 100 år! Mer om det i neste artikkel. Bildet viser et møte i den evangeliske forsamlingen Christliches Zentrum i Herrnthut i år.

(fortsettes)