Parlamentarikere fra Østerrike erklærer BDS-bevegelsen for antisemittisk

Et bredt politisk samarbeide fra både venstre- og høyresiden i Østerrike, vil mest sannsynlig sørge for at også Østerrike vil erklære at BDS-bevegelsen for antisenmittisk. Faktisk støtter alle politiske partiene i landet: Det østerriske folkepartiet, det høyreradikale Frihetspartiet, Det sosialdemokratiske partiet, Nye Østerrike, Lberalt Forum og De Grønne, opp om forslaget.

Det er The Jerusalem Post som melder dette.

Det skal stemmes over forslaget i januar.

Reinhold Lopatka, som er medlem av det østerriske parlamentet, for Frihetspartiet, sier til The Jerusalem Post, at "antisemittismen i landet må tydelig og bestemt bli avvist, og at BDS-bevegelsen i seg selv er antisemittisk."

25 år med strategisk og profetisk bønn for Europa

I 25 år har forbedere møtt hverandre i ulike europeiske byer for å be for Europa. De representerer bønnenettverket 'European Union of Prayer'. Nylig deltok 46 forbedere fra 12 ulike europeiske nasjoner hverandre i Wien. Det er nemlig Østerrike som har ordførervervet for EU for tiden.

På bønneagendaen sto blant annet situasjonen til flyktningene som strømmer inn over Europa og den europeiske antisemittismen. Et annet bønneemne var alt det som skjer rundt Brexit. Østerrike er spesielt berørt av flyktningestrømmenn ettersom mange flyktninger kom hit på veien til Tyskland og Skandinavia.

I forbindelse med bønnesamlingen i Wien foretok man også en bønnevandring i sentrum av byen, og stanset blant annet utenfor innenriks- og utenriksdepartementet for å be der. Forbederne vandret også til de jødiske minnesmerkene i Wien der det finnes en stor synagoge. Her ba man om tilgivelse for at så mange som 65.000 jøder ble deportert fra Østerrike og ble drept i nazistenes utryddelsesleire. Under bønnevandringen besøkte man også teologiske og vitenskapelige institusjoner for å be.

Billedtekst: Europeiske forbedere på bønnevandring i Wien.

Østerrike utviser 60 imamer og stenger 7 moskeer

Østerrike stenger nå syv moskeer og utviser 60 imamer. 'Parallellsamfunn, politisk islam og radikalisering har ingen plass i vårt samfunn," sier forbundskansler Sebastian Kurz (bildet).

Østerrike har en befolkning på 8,8 millioner. Av disse er rundt 600.000 muslimer, de aller fleste med tyrkisk bakgrunn. Før han ble valgt til forbundskansler var Sebastian Kurz intregreringsminister. I denne rollen bidro han i 2015 til å få igjennom en ny lov som forbyr finansiering fra utlandet for religiøse grupper og som gjorde muslimske foreninger ansvarlige for å ha et positivt syn på det østerriske samfunnet. De 60 imamene som nå må forlate Østerrike har gjort seg skyldige i å motta penger fra utlandet.

Men det er også en annen årsak til at de syv moskeene stenges, og de 60 imamene utvises. I april i år ble det avslørt gjennom bilder som ble spredt, blant annet via sosiale medier, at barn i en moske spiller i et skuespill som skal vise slaget ved Galipoli. De små barna bærer uniform, vifter med tyrkiske flagg og spiller så døde. 'Likene' ligger på rekke og rad, drapert i tyrkiske flagg. Slaget ved Galipoli handler om en aksjon under 1.verdenskrig som fant sted på den tyrkiske halvøya Galipoli fra april 1915 til januar 1916. En kombinert britisk-fransk ekspedisjon ble etablert for å gjenerobre Konstantinopel, våre dagers Istanbul. Operasjonen mislykkes og det ble store tap på begge sider.

Moskeen hvor skuespillet ble vist tilhører Forbundet for tyrkisk-islamske kulturforeninger, som har sin base i Köln og som er en del av Tyrkias religionsdepartement, Diyanet. De har beklaget at dette fant sted.

Men myndighetene i Østerrike vil ikke ha noe politisk-islam i landet. Tyrkia reagerer på sin side sterkt på at moskeene stenges og imamene utvises. De kaller det hele "anti-islamsk og rasistisk."

Sebastian Kurz tilhører det konservative partiet ÖVP som styrer sammen med det høyrepopulististiske partiet FPÖ.

Valget i Østerrike en advarsel til Europa

Uansett valgresultat: valget i Østerrike er en advarsel til Europa, og bør være en vekker for alle som står på muren og ber for de europeiske landene. Det blåser en sterk høyrepopulistisk vind over Europa for tiden, og i kveld kan et land i Europa for første gang siden seieren over nazismen ha en demokratisk valgt president fra ytterste høyreside.

90 prosent av stemmene ved valget i Østerrike var telt opp søndag kveld når disse linjene ble skrevet. Da var valgresultatet omtrent 50/50 for den høyreradikale Norbert Hofer (bildet) og kandidaten fra De Grønne. Dermed må det til fintelling av de omlag 900.000 forhåndsstemmene, før vinneren kan utropes. Ifølge analytikere kan opptellingen av forhåndsstemmene gå i favør av presidentkandidaten for De Grønne.

Oppslutningen om det høyreradikale Frihetspartiet har utvilsomt fått vind i seilene på grunn av flyktningkrisen. Vi ser nå en klar trend i flere av de europeiske landene. Partier helt til ytterste høyre får økt oppslutning. Så har da også høyreradikale partier i hele Europa fulgt valgkampen i Østerrike med stor iver fordi de har merket seg Frihetspartiets store fremgang. Allerede etter første valgomgang kom det lykkønskninger fra høyreradikale partiledere som Marine Le Pen og lederen for Alternativ for Tyskland, Frauke Petry.

Alternativ for Tyskland fikk nylig 12 til 24 prosent av stemmene i tre delstatsvalg. I Kroatia, vil kulturministeren forsøke å rehabilitere de fascistiske ideene til Ustasja. Det har fått det anerkjente Simon Wiesenthal senteret i Israel til å reagere kraftig. Jødiske organisasjoner er sjokkert over det som skjer.

Og det er her vi er ved en svært viktig side av det som har skjedd ved valget i Østerrike: Vi skal merke oss at Østerrike aldri har tatt det samme oppgjøret med nazismen som Tyskland har gjort. Frihetspartiet, som ble dannet i 1955 i Wien, har sine røtter i den tysknasjonale bevegelsen og har et uavklart forhold til Østerrikes nazistiske fortid. Jörg Haider, som døde i 2008, var formann i Frihetspartiet i årene 1986-2001, og gjorde det høyreorienterte, nasjonalistiske og populistiske partiet særlig kjent utenfor Østerrike.

Ungarn, Polen og Slovakia har også vekket til live sterke høyreradikale følelser.

Jeg ser et håp for Europa

Noe av det som har gitt meg fornyet håp for fremtiden for Europa er noen bønne-initiativ den siste tiden. Vi snakker ikke om et stort antall mennesker involvert, men Bibelen har lært meg at vi ikke skal forakte den ringe begynnelsens dag. I dette lille ser jeg noe større og i Guds perspektiv er dette noe stort. Det som virkelig holder i lengden begynner alltid i det små.

Nylig tilbrakte tre unge kvinner - den ene fra Den tsjekkiske republikk, den andre fra Sveits og den tredje fra Tyskland - flere uker i Sumy i det nordøstlige Ukraina. De delte kår med lokale kristne og ba sammen med dem. Senere i år - faktisk allerede i mai - vil to team med ungdommer leve i små, provinsielle kommuniteter i Bruges i Belgia i en kommunitet ikke ulikt L'Arche, en annen i Birmensdorf i Østerrike. Begge teamene er invitert av en økumenisk gruppe, og initiativet er tatt i den økumeniske kommuniteten i Taize.

Og det er her selve håpet ligger: kristne som kommer sammen på tvers av skillelinjene for å be sammen.

Fra 21. februar til 21. mars har Lenka fra Den tsjekkiske republikk, Rafaela fra Sveits og Mira fra Tyskland levd i et katolsk sogn i Sumy i det nordøstlige Ukraina. Dette besøket er en del av initiativet som ble tatt til å starte såkalte provinsiale kommuniteter, et initiativ som ble ble tatt i 2014 og hvis arbeid har pågått siden. Tanken bak det hele er å etablere små kommuniteter hvor unge mennesker kan møte lokale kristne og be sammen med dem. Livet i disse kommunitetene består av en bønnerytme hvor man møtes tre ganger om dagen for å be sammen. Men ikke nok med det: de tar også del i kirkelige aktiviteter i de ulike sognene, besøker lokale menigheter, og ensomme mennesker og vanskelige situasjoner og leder bønnesamlinger og ungdomssamlinger.

Slik de også har gjort nå i Sumy og som snart skal finne sted i Belgia og Østerrike.

De tre unge kvinnene som har levd sammen med de troende i Sumy forteller om varmhjertede mennesker de møtt, selv de som har vært uten jobb og uten noe sted å bo. To ganger i uken har de laget mat for dem. De er imponert over optimismen, selv blant et krigstrett folk. Krigen er et daglig samtaleemne. Mange har opplevd at noen av deres familiemedlemmer er drept.

En av de som de møtte var en blind, gammel mann. De hjalp ham en dag med å vaske og rydde i hans hjem. Han imponerte de tre med sin tro. For ham var troen en kilde til liv. De så det indre lyset han hadde.

Men teamet fikk også be sammen med mange mennesker. Både i forbindelse med de daglige bønnetidene, men også ellers. Og på tvers av kirkelige skillelinjer. Jo, det er håp! Og et av dem er at vi skal se lignende former for kommunitetsliv springe frem også i Norge. Det er min bønn.

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 7

Her er syvende og siste del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november, femte del tirsdag 17. november, sjette del torsdag 19.november:

Lederne talte mer enn en gang om noe som opptok dem mye: hvor øde og avskåret fra omverdenen kommunitetene deres lå. De snakket også om å danne nærmere forbindelser de moravianske brødrene. Mange mennesker, selv den russiske regjeringen, anser disse folkene (altså moravianerne) for å være mennoniter, men Johannes Waldner mener de har en eldre og nærmere forbindelse med oss. Jeg gikk ikke noe nærmere inn på dette men understreket at det viktigste av alt er å være sanne medlemmer av Kristi kropp.

I flere år holdt de troende i Radicheva kontakt med moravianerne i Sarepta, Brev fulle av kjærlighet gikk begge veier, men den store avstanden mellom dem gjorde det umulig å ha mye praktisk utveksling. Tidlig på 1800-tallet opplevde begge kommunitetene materiell framgang. I Radicheva økte antall troende raskt fra 200 til 300 til 400 medlemmer. Deres glaserte leirkrukker hadde et stort marked, og lær, jern, hatter, lin, og møbler forsynte forhandlere over hele Russland. Markene og husdyrbestanden blomstret til et punkt der de ikke kunne ta vare på alt selv, derfor plantet de 5000 frukttrær på områdets fellesareale. 

I 1818 kunne en offisiell representant for de russiske myndighetene offentliggjøre følgende:

'Husene tilhørende kommuniteten står langs en firkant, omringet av frukttrær, med en port ved hovedinngangen. De ser på seg selv som en familie. Bygningen hvor de bor og arbeider er laget av murstein og tilbygg av tre for hver etasje, men bygningen er ikke så høy. Det finnes flere små hus på eiendommen også. 

Takene på hovedbygningen er dekket av høy, og de har bygget korridorer på loftet med små rom, som er åpne på begge sider. Hvert av de gifte parene har et slikt rom. De har ingen ovner. I hvert rom er det en seng, et bord og to stoler. Ekteparene bruker dem bare for å sove eller for korte perioder ad gangen.

Det finnes også større rom hvor de som ikke er gift oppholder seg. Dette gjelder de som er 15 år og oppover. Her sover de og her hviler de. 12-15 ungdommer på hvert rom, to og to må dele seng. De eldre jentene har adskilte rom hvor de sover. I tillegg til soverommene er det god plass på loftet til å tørke klær. 

Livet til disse brødrene synes å være enkle og beskjedne. De har gode manerer, de er vennlige, ivrige etter å utføre sin plikt, gjestfrie og rede til å hjelpe hverandre. Rett før en fødsel tas mor med til et varmt rom. Der tar de hånd om barna sine til de er 18 måneder gamle. Kommuniteten har sine egne jordmødre. Når de er seks år gamle får barna sine egne rom, gutter i et, jenter i et annet. Foreldrene deres er sammen med dem i fritiden, og tar dem så til deres egne rom. De ugifte jentene er med på å re senger, mens guttene er ute på markene for å arbeide. Måltider begynner med bordbønn. Middagen serveres halv tolv, og etter middag er det en fritime. De spiser kveldsmat når natten faller på.

Om vinteren går de til sengs klokken 21.00, og kl.05.00 står de opp for å komme seg på arbeid. Om sommeren står de opp enda tidligere og arbeider senere. Gjester som besøker kommuniteten, er kommunitetens gjester, ikke den enkelte families gjester. De er hele brorskapets gjester, og det er i brorskapets navn de eldste viser sin gjestfrihet.'

På denne måten har kommuniteten i Radicheva hatt fremgang og levd i fred siden de slo seg ned her, de har æret Gud og tsaren og høstet beundring fra sine naboer. Markene deres er fruktbare og engene frodige. De driver frem kveg i stor skala, idet de bruker dyr fra Ungarn, og de driver med birøkt. De dyrker et stort mangfold av grønnsaker, og de lager mye håndarbeide som de selger. De lager også sleder, vogner, ploger, møller, spinnehjul, og farget lær for det åpne markedet, og selv om de lever enkelt, gjør de det godt.

I 1807 døde Josef Kleinsasser i fred, med Kristus og med sine brødre, mange mil og mange år unna sitt vakre og kjære hjem i St.Peter i Kaernten. Han etterlot seg ingen levende etterkommere og hans fjerde kone døde tre måneder senere. Men han etterlot seg en blomstrende kommunitet som lever videre i livene til tusenvis av etterkommerne fra Vishinsk langs Desna på 1770-tallet. Hans bror, Hans Kleinsasser, den første som ble valgt til Ordets tjener (pastor), i Kreuz i Romania, hadde en sønn og en sønnesønn som også het Hans. Den sønnens sønn, Samuel, kom til Sør-Dakota med sin hustru Sarah. Derfra flyttet de til Economy i Pennsylvania, hvor han døde. Men Samuel og Sarah hadde en stor familie som overlevde i Hutterite-kolonier i Canada, Nord- og Sør Dakota, Minnesota og Rocky Cape i Tasmania, Australia.

Billedtekst: En kunstner har sett for seg en mennonitisk kommunitet i Russland.

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 6

Her er sjette del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november og femte del tirsdag 17. november:

Dagen etter hadde Andreas Wurtz ansvaret for kveldsmøtet. Han ga en ganske utilfredsstillende tale om tro. Etter møtet kom majoriteten av brødrene sammen på rommet vårt og vi fortsatte samtalen der vi slapp kvelden før. Deler av samtalen handlet om hvordan de praktisk styrte kommuniteten og om andre praktiske ting. De hadde et stort antall yrkesgrupper, og disse laget produkter av ypperste kvalitet. Alle medlemmene av kommuniteten kan mer enn et yrke, så de kommer aldri i knipe, om det ikke er bruk for et av disse yrkene en tid. Ta Johannes Waldner som eksempel, han er både snekker og vever, og Andreas Wurtz bonde, krukkemaker og gartner.

Dagen etter fikk jeg være med til søstrenes hus hvor alle tok imot meg med stor kjærlighet. Etter flere viktige samtaler, hvor vi snakket om den fulle overgivelsen av våre viljer til Kristus, stilte de mer trivielle spørsmål. En gammel mor snakket om hvor gamle våre ungdommer var når de gifter seg. En annen spurte om våre søstre hadde høye hæler. I det jeg skulle reise sa de gang på gang at jeg måtte hilse til søstrene i Sarepta. 

Etterpå besøkte jeg klesavdelingen. Husholderen kjøper inn lin, ull og tråd med penger fra felleskassen, mens en av søstrene hadde ansvaret med oppsyn med arbeidet. Denne søsteren hadde oversikt over hvor mange voksne og hvor mange gutter og jenter som trengte sokker, kjoler, skjorter og andre klær. Hun ser til at disse behovene blir møtt, og at noen tar seg av stopping og lapping der hvor det trengtes. Skredderen arbeider med henne. Når et medlem av kommuniteten trenger nye klær, sier man fra til husholderen og får det man trenger klart til bruk. Hvis noen klær trenger å stoppes eller lappes, blir det lagt til side og erstattet med et allerede lappet eller stoppet plagg. Pastoren bærer svarte klær mens de øvrige som regel er kledd i blått.

Mennene i Radicheva stusset ikke skjegget. De går med hatter og har blå snekkerbukser lik de russerne bærer, men med kroker og øyer i stedet for knapper. Verken menn eller kvinner bruker spenner, bånd, knapper eller noe de muligens kan klare seg uten. De begrenser seg til det som er absolutt nødvendig. Av samme grunn bruker de heller ikke sukker, kaffe, te, tobakk etc. Kvinnene bruker svart hodedekke, hvite sjal som brukes i kaldt vær, en vattert jakke, en kjole av vadmel med forkle av rent lin.

Før vi forlot dette bemerkelsesverdige stedet, spurte Johannes Waldner oss om vi ikke kunne bringe menigheten i Sarepta de mest djupfølte hilsener. Han gjentok gang på gang brorskapets takknemlighet for vårt besøk, og la til at de ville gjerne ha betalt utgiftene ved vår reise hvis de bare hadde hatt midler.

(fortsettes) 

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 5

Her er femte del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november og fjerde del lørdag 14.november:

Ved middagstid serverte Johannes Waldner, som var den ledende eldste i menigheten, et rent, bugnende og velsmakende måltid på et dekketøy han hadde laget selv. Hvilken velsignet god samtale vi hadde sammen rundt bordene. Jeg fant ut at han var litt mer liberal i sin tankegang enn resten av menigheten. Han kjenner til troen og historien til vår moravianske kirke ganske så godt, og stilte mange spørsmål. Jeg forklarte for ham hvor avhengige vi er av Jesu dyrebare blod for helbredelse av kropp og sjel og hvordan dette er selve fundamentet for vår tro. Johannes Waldner hadde en slik hunger for denne undervisningen, at han kunne ikke få nok. Han var svært beveget, og forsikret oss om at deres menighet var helt avhengige av Kristi blod for deres rettferdiggjørelse og frelse. Men han hikstet av sorg når han fortalte at mange av dem hadde vendt sitt hjerte bort fra det sanne livet i Gud og hvor vanskelig det var for å endre dette.

En av utfordringene er at de er så mistenksomme for nye ting. Uansett hvor godt og nyttig det kunne være å endre ting, synes de å være redde for å gjøre slike endringer. Av denne grunn gjentar de de samme bønnene hver dag, og deres sammenkomster fortsetter uke etter uke uten noen variasjon i form eller innhold.

Om kvelden, etter at solen var gått ned og det var blitt vanskeligere å arbeide, gikk flere skolegutter fra hus til hus og sa: 'Det er tid for å be!' Johannes Waldner gikk inn i møtesalen og satte seg ved et bord sammen med nestlederen og husholderen. Vi ble henvist til plasser ved siden av dem. Brødrene og søstrene satt på benker i rekker etter hverandre. Skolebarna nærmest de som tjente ved bordene. Vi sang. Johannes Waldner talte om kjærlighet. Vi ba, og rett etter dette møtet spiste vi kveldsmat. Rett etter dette kom brødrene sammen. Nestlederen, Andreas Wurtz, var blant dem. Det var også husholderen, Josef Kleinsasser, en verdig, gammel mann, med røde kinn, og med øyne som strålte muntert. Håret og skjegget var hvitt. Jakob Hofer var der, det var også Paul Glanzer, en livat gammel mann, Christian Waldner og andre. De uttrykte stor glede over vårt besøk. Vi delte hjertene med hverandre, og vendte stadig tilbake til de viktige tingene i livet.

Blant temaene vi berørte var forkynnelsen av Guds rike. Johannes Waldner hadde hatt utbytte av å tenke igjennom vår måte å drive evangelisering på fra bøkene og nyhetbrevene våre, men flere av de andre holdt fast ved at Guds rike bestod bare av deres kommunitet i Radicheva. Da fortalte vi dem om vårt misjonsarbeid rundt om i verden og de ble storlig forundret, og det varmet deres hjerter og gjorde dem svært lykkelige. Ved midnattstid kunne vi endelig finne senga. 

(fortsettes)

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 4

Her er fjerde del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november og tredje del i går, 12.november:

I forbindelse med disse harde, men gledsfylte, årene i Radicheva, fikk de troende høre om en kristen kommunitet i Russland. De hadde mange likhetstrekk: de snakket også tysk, holdt seg adskilt fra verden, opptatt av å vise godhet i stedet for ondskap og vende det andre kinnet til.

Kommuniteten i Sarepta - som var et moraviansk fellesskap - som holdt til i den lavereliggende delen av Volga-deltaet kom på besøk til Radicheva i 1892. Dette er hva deres leder, Johannes Wigand, har å fortelle fra dette møtet:

'Etter å ha krysset elva Desna, som var vanskelig og farefylt, fikk vi en guide til å hjelpe oss med å finne fram til Radischeva hvor brødrene nå bor. Veien dit gikk opp og nedover åser, og gjennom djupe kløfter til de kom frem til der fellesskapet holdt til. Siden vi ikke visste hvor vi skulle gå stanset vi utenfor skolehuset. Nestlederen, Andreas Wurtz, hadde helt rett når han sa at: 'Du må være Wigand fra Sarepta!' Lederen, Johannes Waldner, tok også imot oss med åpne armer.

På en enorm stor landeiendom (1,890 accre) som hadde tilhørt et kloster, rett overfor elvebredden til Diva, hadde bøndene nærmest jomfruelig mark. De drev også med fiske og hadde egne møller, og en skog av furutrær på hele 1,2 millioner kvadratmeter. Bare fire måneder etter at de måtte forlate Vishinsk hadde de bygget opp 18-19 hus som har innflytningsklare.

Til høyre for porten, på en svakt skrånende høyde beplantet med furutrær, står en stor steinbygning tekket med halm. Dette er stedet hvor hele fellesskapet kommer sammen for å spise og holde sine gudstjenester. Ved siden av finner vi kjøkken og stabbur over hvelvede kjellere. I Radicheva fant vi en smie, et spinneri, en skomaker, et destilleri, et vaskeri ved siden av en stor djup brønn. I kommunitetens eget bakeri traff vi på to søstre som baket brød hver dag. Så fant vi en butikk som solgte vevde ting, og et sted hvor nybakte mødre kunne være med sine nyfødte barn - 18 av dem i tallet akkurat nå. Jentene bringer mat til dem fra kjøkkenet.

Lengst unna tunet står det to skolehus. Et for de yngste, og et for de eldste barna. Gutter og jenter får undervisning sammen, men de sitter hver for seg. De lærer å lese og skrive. De får undervisning fra Skriften sammen med praktiske ting, som strikking, de lærer seg å spinne og sy. Ved siden av skolene finner vi et snekkerverksted og et hus for single søstre er i ferd med å settes opp. Når alle bygningene er ferdigstilte så vil de enslige brødrene sove i et eget hus for seg selv, hvor de har sine ulike arbeidssteder i nærheten.

(fortsettes)

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 3

Her fortsetter serien om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november:

I Vishinsk ba de troende mye. Hver dag kom de gifte ekteparene sammen og ba i grupper. Ungdommene, gutter og jenter, hadde også daglige bønnesamlinger, og i årevis kom hele forsamlingen sammen ved midnatt for å be. Ved siden av disse samlingene hadde de bibelstudier og lovprisningsmøter to ganger om dagen, en samling før frokost og den andre etter kveldsmat. I forbindelse med alle disse møtene hilste og omfavnet brødrene hverandre, og søstrene gjorde likedan.

Klokken 12.00-13.00 hver dag byttet man på å lese Bibelen og samtalte om hva det man hadde lest kunne bety. Alt dette var med på å styrke dem i deres tro og ledet dem til å ta fredelige avgjørelser når ulike situasjoner oppstod. Men det var ikke bare i åndelige anliggender at de fant gode løsninger. Under Josef Kleinsassers gode ledelse bygget de hus beregnet på hele fellesskapet, et pottemakerverksted, et verksted for smeden, en vannmølle, en vindmølle og en skole.

Så døde generalen og adelsmannen hvis eiendom de bodde på. Sønnene hans kom ikke overens med brødrene om leieavtalene og plutselig fikk de beskjed om at de måtte bryte opp derfra. Bare to måneder før kona til Josef Kleinsasser, Katherina, døde, måtte hele kommuniteten pakke sammen og re-lokalisere seg til Radicheva, omlag 16 km unna. Men de mistet ikke motet av den grunn.

Enda en gang, under Josef Kleinsassers oppmuntrende ledelse, brant de murstein og bygget fem store bygninger, og mindre tømrede bygninger. Disse ble bygget i et tun med en gate imellom hvor barna kunne leke. Også her laget de til en vevstue, et pottemakerverksted, et syrom, et skomakerverksted, et snekkerverksted, et sted for å lage hatter, et garveri, et spinneri, et bokbinderi, et hus til en smed, et vaskeri og et bakeri! Alt dette i første etasje. I annen etasje, under tykke stråtekkede tak, hadde hver familie et rom med en seng, et bord og to stoler.

(fortsettes)

Bildet viser en mann tilhørende Old Mennonites in Pennsylvania i 1942,

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsassser. Del 2

Her er andre del av artikkelen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen:

En kort tid gikk alt bra. Brødrene og søstrene som tilhørte den nystartede kommuniteten arbeidet sammen i kjærlighet. De plantet, laget mat, sydde og dro omsorg for dyrene sine. Men ingen av dem hadde noen erfaring med dette. Hans sto overfor store utfordringer, på grunn av umodne og ubalanserte mennesker han hadde rundt seg. Det var bare på grunn Kristi nåde at de kom seg igjennom forfølgelse, arrestasjoner og en flukt over fjellene og inn i Tyrkia og derfra østover for å finne et trygt ly.

Nær grensen av dagens Romania og Moldova, fant en russisk general dem og hjalp dem til å finne veien til hans eiendom i Vishinsk i Ukraina. De så på dette som et stort bønnesvar og ble frivillig med en ung sersjant og ti kosakk-soldater, gjennom polsk territorium til den gamle byen Kiev, hvor de gullskimrende domene ligge ovenfor den brede eleven Dniepr tok imot dem. Hus beliggende langs elvebredden skulle bli deres nye hjem.

Den første natten sov de i vognene som hadde brakt dem dit. Men den påfølgende dagen, 2. august 1770, flyttet kvinnene, de minste barna, de som var syke, inn i tre hus tilhørende generalen. Så satte de i gang med å bygge et forsamlingslokale, en matsal, en snekkerbod, et kjøkken og et lager. Noen av brødrene begynte også å plante hvete. Bestyreren av eiendommen gav søstrene 50 saueskinn slik at de kunne bruke dem for å lage varme klær til vinteren kom. De spant, sydde og sto på for å klare dette. Fordi Andreas Wurtz nå var død, bestemte brødrene at Josef Kleinsasser, skulle ha ansvaret for kommunitetens praktiske arbeid.

Hvilken utfordring! Hvilken endring! I hvert fall om man sammenlignet dette med den store gården til faren i Dreu dalen i Østerrike. I Russland måtte de starte helt fra begynnelsen av. Men Josef tok fatt på oppgaven med mot og stor glede. Hvor mye større glede det er å arbeide for hele fellesskapets nytte enn bare for sitt eget. Hvor mye mer tilfredsstillende å bygge opp en kristen forsamling for Herren enn en privat eiendom.

Sakte, men sikkert, vokste det frem et nytt fellesskap i Vishinsk, langs elva Desna, en sideelv til Dniepr. Troende fra Stein, fra fengselet i Sibiu i Romania, og fra de gamle anabaptistiske menighetene i Alwinz og Sabatisch, slo seg sammen med dem. Hans Kleinsasser frydet seg over denne rike tiden. Så døde hans kone. Med nye medlemmer kom også nye ideer og med dem nye problemer som måtte overvinnes. Men han sto ansikt til ansikt med hver av disse utfordringene, ved hjelp av Kristi nåde helt til han døde bare ni år etter at de hadde kommet til Ukraina.

Livet i kommuniteten var ikke mindre utfordrende for Josef Kleinsassser. Han var bare 16 år da han ble fordrevet fra Kaernten. Han så aldri sine foreldre igjen. I Romania giftet seg med Christina Egerter. Sammen med henne ble han far til to gutter og en jente. Alle tre døde før kommunitetens medlemmer måtte flykte til Tyrkia. Så døde Christina. Josef giftet seg så med Gretl Kuhr. Med henne var han gift i fire år. Så døde Gretl. Han giftet seg da med Katherina Koller. Med henne var han gift i 15 år. Så døde Katherina og Josef giftet seg for fjerde gang, denne gang med Maria Hofer.

Under alle disse prøvelsene bevarte Josef både roen og gleden i Herren. Alle visste at de kunne stole på ham. Han var husholderen for alle de troende. I 35 år ledet han brødrene og søstrene til materiell stabilitet, mens hans bror, Hans Kleinsasser, og senere Johannes Waldner, hadde det åndelige ansvaret.

Når de feiret Herrens måltid for første gang I Vishinsk skrev en av brødene:

'Vi roste og takket ham fra djupet av våre hjerter. Alle sammen besluttet å leve i sann fred og enhet, vi ville tjene Gud og våre brødre og søstre i kjærlighet, styrke hverandre i troen, og dele alle våre åndelige og materielle velsignelser i Kristus'.

(fortsettes)

Billedtekst: Et sjeldent bilde som viser etterkommerne av familien Kleinsasser. En mor og hennes datter (Elisabeth) spinner ull i Crystal Spring kolonien

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 1

Når du stiger opp fra Sankt Peter, i det dalføret som kalles Drau, og som ligger i Kaernten, kommer du til Kleinsasserhof (bildet). De som besøker Østerrike om sommeren vil gjerne komme hit, hvor ender svømmer i sjøen under de skyggefulle trærne, hvor solen varmer grønnsakshagene og hvor blomstene blomster i rause blomsterkasser i hvert et vindu i de massive bondehusene, bygd for 400 år siden.

Her bodde den velstående Kleinsasser-familien. Ulikt de andre bøndene i området eide de sin egen gård. Kvinnene i huset hadde alltid leid hjelp for å gjøre rent i det store huset, og mennene hadde sine arbeidere ute på markene og vingårdene, eller til å ta seg av kveget som holdt til på engene rundt Alms. Hans, Stefan, Mathias og Josef Kleinsasser som vokste opp her på begynnelsen av 1700-tallet hadde få grunner til å bekymre seg om fremtiden. De hadde heller ikke deres seks søstre.

Men det skulle skje ting som endret dette.

Etter hvert som de vokste opp fikk de venner i landsbyen. Noen av dem fikk dem til å tenke seg om - at det å ha penger og jord ikke gav virkelig lykke. Virkelig glede opplever man bare når man er fri! Fri fra dårlige vaner som binder et menneske, og fri til å tro og tenke som man vil.

Vennene i landsbyen kjente Jesus, og de fortalte Kleinsasser-brødrene, om veien til den absolutte friheten. Kveld etter kveld møtte de hverandre, disse ungdommene, som tilhørte Wurtz, Glanzer og Hofer-familiene, sammen med mange andre. De kom sammen for å lese Bibelen, selv om det var strengt forbudt. Med ansikter som skinte av glede, delte de med hverandre hvordan Jesus hadde forandret deres liv. De sammen og oppmuntret hverandre.

Til å begynne med brydde ikke Hans og Dorothea Kleinsasser seg om det som skjedde. 'De kommer over dette når de gifter seg og slår seg til ro,' forsikret Hans sine rike venner. Men når de troende i Sankt Peter sluttet å gå til messe og de statlige myndigheten la seg borti det som skjedde, ble foreldrenes toleranse satt på en hard prøve.

Samtlige av Kleinsasser-guttene - Hans med sin kone Barbara og deres to små barn, Stefan (tidlig i 20-årene), Matthias (19 år) og Josef (6) - sto klippefast på sin overbevisning og lot seg føre til Spittal fengselet. Det gjorde også en av døtrene til Kleinsassser, Dorothea, sammen med sin unge ektemann, Christian Nagler.

Faren, Hans Kleinsasser (den ene sønnen het det samme), gråt og tryglet guttene sine. Moren vred sine hender i djup fortvilelse over hva som ville skje med den vakre bondegården deres hvis alle guttene deres holdt fast ved deres merkelige ideer. Følgende av sønnenes og datterens overbevisning var nemlig at de ville bli forvist fra Østerrike. Og det, mente moren, ville bli deres ruin. Men ingenting kunne endre deres overbevisning.

'Vi har funnet usigelig mer enn en gård, kyr og penger', kunne sønnene og datteren fortelle sine ulykkelige foreldre.  'Vi har funnet veien til det evige liv og vi ikke gi dette opp for alt i verden'.

Så faren og moren ble vitner til at de fire guttene deres og den ene datteren og svigersønnen ble ført bort av vakter. De ble tvunget til å gå veien fra Spittal til Klagenfurt sammen med en broket skare med 'heretikere' (vranglærere), alle sammen dømt til eksil. Faren og moren hadde ikke noe annet valg enn å overdra gården til den ene svigersønnen, Thomas Gasser, hvis etterkommere fremdeles eier den vakre Kleinsasserhof i dag. De som ble tvunget til å gå i eksil hadde ikke noe mer med seg enn klærne de hadde på kroppen, og det lille de kunne bære med seg. De flyktet sjøveien via en elv gjennom det som nå er Slovenia, Ungarn til de kom til Romania.

Det å følge Jesus ga indre frihet og fred, men brødrene Kleinsasser, søstren og hennes mann, oppdaget snart at veien kunne være ruglete og bratt. Allerede i den første flyktningeleiren, i Romania, døde Stefan. Så etter å ha møtte de som foraktelig ble kalt 'gjendøperne' - anabaptistene - i Alwinz, fikk de nye problemer med myndighetene. Med jevne mellomrom ble de spredt omkring, inntil den lille kommuniteten i Kreutz tok form. Det var der Christian Nagler døde. Hans kone og deres tre jenter flyttet da inn i hjemmet til Hans og hans familie.

I Kreutz valgte alle medlemmene av lille fellesskapet Hans Kleinsasser til sin leder. De sendte ham til Alwinz for at han skulle la seg døpe på bekjennelsen av hans tro og for å bli ordinert til pastor. Når han så kom hjem til Kreutz skulle handøpe resten av flokken.

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 7

Her følger syvende og siste del av artikkelen om troheltene fra Østerrike:

På den tiden da de krysset Karpatene hadde Andreas og Margarethe fremdeles sine fem barn med seg: Anna (17), Christian (13), Sarah (9), Andreas (6) og Margarethe (3). Fra den tyrkiske grensen tok de seg inn til Bucharest (bildet), hvor de i et og et halvt år levde i noen falleferdige skur.

De andre troende levde under samme elendige kår. Jorda var skrinn, og sommeren glovarm. Hans Stahl satte opp et pottemakerverksted, de andre forsøkte som best de kunne å skaffe seg et levebrød.

Innbyggerne i Bucharest var for det meste ortodokse. De gav venerasjon til kors som var satt opp langs veikanten. Barna til anabaptistene synes dette var merkelig, ja, for dem var det avgudsdyrkelse. Enkelte ganger når de var på vei til og fra arbeid rev de disse korsene ned. Når de ortodokse oppdaget dette truet de med å fange barna og kutte av dem hendene deres! Kun etter at barna hadde bedt grundig og vel om tilgivelse ble saken løst.

Så snart det lot seg gjøre flyttet de troende til en bondegård som lå et godt stykke utenfor byen. Med jord og stokker bygget de et fellesskapshus og et kjøkken. De grov en brønn og satte de såkornene de hadde. Det var her, i desember 1768, at det siste barnet i Wurtz-familien, Michael, ble født. Seks måneder senere døde moren og etterlot seg familien i djup fattigdom og fortvilelse. Og seks måneder etter dette tragiske dødsfallet, dør Andreas. Herrens glede preger han når han sovner inn. Alt var opp og avgjort med menighetsfellesskapet, og han hadde godt rykte på seg for det ærlige arbeidet han hadde utført. Men framtiden for familien med unge foreldreløse barn synes alt annet enn lys.

Nå var krigen brutt ut i de tyrkiske landene. En uke etter at Andreas var død ble gården angrepet av en bande som kom på hester. De spurte først etter Andreas. Når de fikk vite at han var død, gjøv de løs på brødrene og slo dem nesten ihjel. Etterpå dro de dem i håret og brant dem med et glødende plogskjær for å tvinge dem til å gi dem penger.

Men det var ingen penger.

Fra seks om morgenen til dem om ettermiddagen ramponerte bandittene stedet, rev i stykker sengene, endevendte huset og banket også opp kvinner og barn i håp om at de skulle fortelle hvor de hadde gjemt unna penger. Når natten kom rømte de troende fra det som nå var en ruin av en bondegård, og flyktet opp i fjellene. Christian Wurtz var nå 15 år og broren Andreas åtte. Med de to gjenværende søstrene og spedbarnet gjemte de seg. Dagen etter måtte de lete etter mat. Midtvinters døde Anna Wurtz, hun ble bare 19 år. Så døde Sarah, og Christian, Andreas og babyen Michael, var de eneste som var igjen av Wurtz-familien.

Når våren kom flyktet de tre brødrene sammen med de andre troende i retning Moldova. Gang på gang falt de i hendene på tyver, inntil de pengeløse og nesten utsultet møtte en russisk general. Han hadde barmhjertighet med dem. Med hans hjelp reiste de 1609 kilometer før de kom til Vishenka i Ukraina.

Der, uten noe annet enn tro på Kristus, bygget de troende opp igjen kommuniteten. Andreas Wurtz vokste opp her, giftet seg med Rebecca Glanzer da han var 24 år gammel, og ble det mange anabaptister kaller 'Ordets tjener' (pastor). Hans sønn Christian Wurtz giftet seg med Anna Wollman og flyttet til landsbyen Hutterthal, som lå i nærheten av Molochena Mennonite Colony i det sørlige Ukraina. Christians sønn, Michael Wurtz giftet seg med Esther Wollman. Sammen med henne reiste via Odessa til Konstantinopel, London, Liverpool, New York til Bon Homme Colony i South Dakota i 1874. Hans sønn, også kalt Michael Wurtz, kom til Amerika på samme skip som kona Rachel og fire barn. Men han døde ung. Det var etter at han grov ut en cisterne at han ble syk og kom seg aldri igjen.

Hans sønn, Joseph, giftet seg med Anna Waldner, og deres sønn Jakob Wurtz sammen med sin kone og flesteparten av deres 15 barn og mer enn 100 barnebarn lever nå i Elmendorf kommuniteten i USA. Han er bestefar og oldefar til familien Wurtz som lever i den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia.

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 6

Her fortsetter historien om trosheltene fra Østerrike:

De ba knelende. Plutselig dukket guiden deres opp: 'Stå opp, og la oss reise med det samme', sa han. 'Å krysse fjellene vil være svært farlig når det er mørkt, men vi våger ikke å følge noen sti. Da vil politiet kunne fange oss. Vi må bane vei gjennom tett underskog. Vi vil måtte klatre opp bratte fjellvegger og finne vei gjennom djupe kløfter'.

Fra flere i gruppen som var øyenvitner til det som skjedde har vi bevart følgende historie:

'Vi stilte ikke spørsmål. Det var ikke tid til det. De eldste kvinnene og en blind bror satte vi oppe på hesteryggen. Smårollingene bandt vi fast på ryggene våre og så krysset vi elva Olt, noen av oss fløt på en provisorisk flåte, andre svømte. Med søkkvåte klær og sko begynte vi å klatre. Opp bratte kløfter, høyere og høyere, når vi kikket ned ble vi svimle, men vi fortsatte helt til mørket falt på. Gjentatte ganger sa guiden vår at vi ikke måtte snakke og ikke lage lyder. Vi hadde bundet noe foran munnen til bikkjene våre, og spedbarna ble lagt til mors bryst slik at de kunne bringes til taushet med melk om de skulle begynne å skrike. Hver gang vi krysset en sti sørget guiden vår for å fjerne sporene etter oss med en pinne eller ei grein.

Natten lang snublet vi avgårde og klatret stadig høyere til vi nådde en hule hvor vi gjemte oss. Der kunne vi gjøre opp ild og få tørket klærne våre. Så fortsatte vi klatringen neste natt inntil vi morgenen etter sto oppe på toppen av en fjellkjede. Det synes som om vi i daggryet kunne se ut over hele verden!

På denne siden av fjellet kunne vi også forflytte oss på dagtid. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en klippe. Vi fulgte en sti som snodde seg nedover til en dal, men det var så bratt her at frykten nesten paralyserte oss. Noen steder måtte vi holde oss fast i greiner på trærne for ikke å skli utover de bratte hengene og ake på baken nedover.

På dette tidspunktet hadde vi nesten ikke noe mat igjen, bare litt hardt brød for de eldste av oss og for mødrene med spedbarna, og litt av det vi kaller 'balukas', en slags saus laget av mel av bokhvete. Vi rev barken av trærne, og vi spiste ville planter.

Etter tre dager med kontinuerlig nedstigning fant vi oss selv i det varme fruktbare lavlandet på den tyrkiske siden. Guiden sa: Nå kan dere la hundene bjeffe og barna gråte'.

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 5

Her fortsetter serien om trosheltene fra Østerrike:

Etter å ha bedt mye begynte de troende som satt fengslet å legge planer for å flykte via Karpatene (bildet) inn i Tyrkia. Josef Kuhr hjalp dem med å finne en guide.

På grunn av den store risikoen som dette innebar - dødsstraff for å flykte eller hjelpe til med å flykte, enten ved henging eller ved å bli spiddet - krevde guiden en Gulden pr flyktning. Det var svært mye penger den gangen. Men de troende var desperate. De visste at jesuitten Delpini planla å ta fra dem deres barn og tvinge dem under tortur og lenker til å frasi seg sin trosoverbevisning. Til å begynne med synes det som om fluktplanene skulle mislykkes. Den første natten da de hadde håpet å unnslippe, brakk hjulet på kjerren de hadde leid. Den andre natten stakk hestene av. Før de prøvde enda en gang kastet de lodd, og overlate valget til Herren. På to lapper skrev de: 'Bli her', 'Reis med det samme'. Et barn fikk oppgaven med å trekke. Barnet trakk lappen hvor det sto: 'Reis med det samme'. Da visste de at dette var Herrens vilje for dem.

3.oktober 1767 forlot 67 anabaptister Kreuz. Ingen stanset dem, selv om mange nok forstod hva som skjedde. De forlot alt de eide. Det eneste de fikk med seg var det de kunne stappe oppi kurver som da bar på ryggen. Barna bar de på nakken. Det bar rett til skogs. Der gjemte de seg på dagtid, og flyktet videre om natten. Etter tre netters flukt kom de til Kronstadt ved de karpatiske fjellene. Det var tidligere enn de hadde planlagt. Guiden fant de ikke hjemme.

I flere dager måtte de gjemme seg i skogen. Det hadde ikke mye mat, men verre enn det: En av disse dagene var en katolsk helligdag og mange benyttet den til å gå turer i skogene. Plutselig oppdaget en jeger dem bak buskene.

'Dere er alle forrådt', sa han, 'lik en fugl har dere blitt fanget i nettet'.

Selv om de troende tryglet ham om ikke å avsløre dem, skyndte han seg tilbake til byen og de visste han han straks ville oppsøke politiet. Kvinnene og barna begynte å gråte. Selv mennene ble grepet av frykt, men Andreas Wurtz oppmuntret dem: 'Hvorfor har vi så liten tro på Gud?', spurte han: 'Hvorfor slutter vi med å sette vår lit til Ham? Hvis Gud tillater at vi faller i fiendens hender så vil vi akseptere dette med tålmodighet. Han vil ikke la noe skje oss som ikke er til vårt beste. Så hvorfor så mye gråt og klage?'

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 4

Her er del fire av serien om trosheltene fra Østerrike. På bildet ser vi et av gjemmestedene for anabaptister som flyktet fra sine forfølgere i Sveits. De ble forfulgt av både den katolske, den lutherske og den reformerte kirke:

Kort tid etter dette, i oktober 1765, flyttet familien Wurtz, sammen med andre familier til Kreuz. Andreas solgte sine siste private eiendeler og brakte pengene til menigheten. Menigheten valgte ham til å bli deres 'Haushalter' (husøkonom eller kasserer), et arbeid han trofast skjøttet for resten av livet.

Et år senere dukket Delpini opp.

Etter ordre fra keiserinne Maria Theresia, kom Delpini, en jesuitt-prest til Kreuz for å tvinge de troende tilbake til Den romersk-katolske kirke. Han ga beskjed om at alle måtte komme til et bestemt møte.

Ingen dukket opp.

Da forsøkte han å tvinge dem til å adlyde ham, uten å lykkes. Politiet dukket opp, grep tak i skolelæreren, Jörg Waldner, kastet ham i bakken og bandt hendene hans. Når en 18 år gammel gutt, Christian Hofer, forsøkte å snakke til dem, grep de tak i hans hår og kastet også ham i bakken. Så - når hans 16 år gamle bror Paul, fremdeles nektet å adlyde, tok de tak i hans hår og dro ham fram og tilbake, slo ham med en stokk og dro ham med seg ut i gaten.

Til å begynne med forsøkte denne jesuitt-presten å spre anabaptistene. De ble jaget rundt til de forskjellige omkringliggende landsbyene. Barna ble tatt med tvang fra deres foreldre, ektefeller ble skilt fra hverandre. Men med det samme han reiste tilbake til Wien, vendte de troende tilbake til Kreuz.

I Kreuz slo politiet til mot dem enda en gang. De lukket dem inne i murene rundt en av de rumenske kirkene der. Disse kirkene hadde ofte tykke murer rundt seg som skulle beskytte dem mot fiender under en krig. Før de ble stilt for retten dukket to anabaptistiske flyktninger fra Alwinz opp, Hans Stahl og Josef Kuhr.

Andreas Wurtz frydet seg over å se dem. 'Er du kommet for å befri oss og føre oss ut herfra, broder Josef', spurte han.

'Ja', sa den gamle mannen, 'om det er Guds vilje'.

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 3

I omlag et og et halvt år levde disse anabaptistene i en ulykkelig atskillelse. Noen forsøkte å besøke den anabaptistiske menigheten i Alwinz, men politiet fanget dem og kastet dem i fengslet i Hermannstadt (bildet).

Ingen av dem kompromisset med hensyn til sin tro. Selv ikke når de to stedøtrene til Andreas Wurtz kom på besøk i fengslet og falt i fiendens hender. Uansett hvor de befant seg følte disse troende seg dratt til hverandre og den ene familien etter den andre søkte sammen i Kreutz der familien Kleinsassers bodde. I 1763 valgte de Hans Kleinsasser til deres leder. De ba ham gå til Alwinz, til anabaptistene der, for å bli ordinert til deres pastor.

Med stor glede kunne den lille flokken feire de første dåpshandlingene og nattverden når Hans Kleinsasser kom tilbake. I all hemmelighet kom de sammen for å studere Bibelen. Joerg Waldner startet opp en skole for barn, og steg for steg slo de sammen sine ressurser slik at de kunne leve sammen i et fellesskap slik de første kristne og slik anabaptistiske grupper hadde gjort det bare for kort tid siden. To enslige søstre, Christina og Elisabeth Winkler, begynte å ta seg av de aller minste barna, mens kvinnene laget mat og mennene arbeidet ute på åkrene.

Men ikke alt gikk like enkelt for seg. Andreas Wurtz og hans familie levde fremdeles i Eibesdorf. Når den unge Hans Hofer, også han fra Sankt Peter i Kaernten, ønsket å gifte seg med Magdalena, datteren til Andreas, var det ikke alle som var enig i dette. 'Unge Hans burde ha kommet til menigheten først og spurt', sa de. 'Han og Magdalena skulle ikke bare lagt sine egne planer og forventet at alt skulle gå deres vei'.

Andreas Wurtz så dette annerledes. 'Vår Magdalena er 22 år gammel', sa Andeas 'og unge Hans er 23. De er gamle nok til å vite hva de ønsker. Om de to nå ønsker å gifte seg, og vår forkynner Kleinsasser ikke ønsker å gjøre det, skal jeg vie dem selv'.

Ingen av dem ville gi seg. Andreas holdt ord og viet det unge paret hjemme hos seg. Men i tre år var de troende ulykkelige. De fra Eibesdorf og Stein følte ikke lenger for å besøke de som holdt til i Kreutz. Og de fra Kreutz holdt distanse til de andre, helt til gamle Peter Müller stanset ved hjemmet til Andreas og fant ham ensom. Han inviterte Andreas og svigersønnen Hans til å komme på møtene i Kreutz.

Møtet gikk ikke så bra. Hele dagen diskuterte de og ingen vek en tomme. Da bestemte Andres og Hans seg for å gå hjem, og Martin og Veit Glanzer som støttet dem slo seg i lag med dem. Andreas følte seg svært trist og stanset opp. 'Brødre', sa han, 'vi kan ikke gå videre. Vi er så få. Kampen er så hard, likevel står vi atskilt. La oss gå tilbake og stifte fred'.

Brødrene så lyset slik Andreas så det. 'La oss gå tilbake', sa de. Med lett hjerte og ivrig håpefulle gikk de veien tilbake. Brødrene og søstrene i Kreutz ble overrasket over å se de komme så raskt tilbake. Hadde de glemt noe? Men etter noen minutter ble overraskelsen til gledestårer når alle omvendte seg fra sin stahet. Alle sammen bekjente sine synder, og begge sider tilgav hverandre og fellesskapet ble enda sterkere etter dette.

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 2

Her fortsetter serien om Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og de andre trosheltene fra Sankt Peter i Østerrike. Første del ble publisert fredag:

Fra Spittal, en av de større byene i Draul, jaget de østerriske myndighetene de troende gjennom det som nå er Slovenia og Serbia til Donaus lavere dalfører inn i det som nå er Romania. Det var en krevende reise. Flere mennesker døde underveis. Men i en landsby ved navn Rumes i den tysktalende delen av Sibenbürgen i det nåværende vestlige Romania fant de endelig et sted hvor de kunne slå seg til ro.

Hele denne vinteren led de av mangel på klær og mat. Naboene var ikke katolikker, men lutheranere, og de påsto at de var virkelige kristne. Men de behandlet ikke nykommerne noe bedre for det. Ingen av dem gav dem noe arbeide. Når våren endelig kom, klarte Andreas Wurtz og en annen flyktning ved navn Joerg Waldner å få skaffe seg arbeid i en landsby ved navn Alwinz, som lå omlag en halvdags reise mot nordøst.

De likte godt denne jobben. Mannen de arbeidet for, Josef Kuhr, eide en vakker bondegård med mange frukttrær, kyr, en hage og bier. Men mer enn det - de oppdaget at han var en bror i Kristus!

For første gang møtte Andreas Wurtz og de andre fra Kaernten andre troende som adlød alt det Jesus hadde undervist om. Disse troende underviste om troendes dåp, at man ikke trengte å gå til krig, selv om myndighetene krevde det, og at man ikke skulle avlegge ed. Mange ganger dro Andreas og de andre til møtene som ble holdt i Alwinz, og de frydet seg over den sannheten de oppdaget der.

Men myndighetene var slett ikke glade for dette.

'Disse menneskene er anabaptister (gjendøpere)' sa de til de nyankomne. 'Hvis dere slår dere i lag med dem får dere det verre enn noensinne'.

Både lutheranerne og katolikkene forsøkte å stoppe de troende fra Kaernten til å reise til Alwinz på møter. Til slutt ga kongens kommisjonær Andreas Wurtz, Mathias Hofer, Josef Mueller og Martin Angermann ordre om å møte for den rumenske retten i Szaszvaros.

Andreas Wurtz måtte først svare for seg. Djervt forsvarte han det han trodde på, og de satte ham i lenker. Nestemann ut var Martin Angermann. Han ble truet med å bli torturert og med disse alvorlige truslene bokstavelig talt hengende over hodet lovte han på tro og ære å forbli lutheraner! Men de to andre mennene fornektet ikke sin trosoverbevisning og politiet kastet dem i fengsel sammen med Andreas Wurtz.

Mens Andreas, Josef og Mathias satt fengsel - til tider også i et forferdelig fangehull - tok myndighetene resten av gruppen fra Kaernten og flyttet dem fra Alwinz til en rumensk landsby som het Grosspold. Etter flere måneder i fengsel kunne de tre gjenforenes med sine familier til noen særdeles miserable hus som Wurtz familien nå eide. Der møttes de for å be og synge sammen. Andreas Wurtz, Joerg Waldner og Mathias Hofer skiftet på å lede bibelstudier.

Lutheranerne i denne landsbyen ble nå alarmert. Tidlig om våren 1757 kjørte de disse troende ut av Grosspold og satte dem av i landsbyer som lå langt fra hverandre. Familien Wurtz jaget de til Eibesdorf, familien Kleinsassers til Kreutz, som lå nær Hermannstadt, det nåværende Sibiu. Andre ble fordrevet til landsbyene Bassen og Stein og til andre steder.

(fortsettes)

På bildet ser vi anabaptistene Dean Taylor og Peter Hoover lete etter sporene etter anabaptistene i Romania.

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 1

Langt nede i den fjellrike sørlige delen av Østerrike vokste Andreas Wurtz opp i provinsen Kaernten.
Som ung mann giftet han seg og begynte et nytt hjem i Sankt Peter, i dalføret hvor elva Drau renner (bildet).

Lik alle andre de kjente, var både han og hans kone, katolikker. Når deres første barn ble født i 1739, døpte de henne i landsbykirken og gav henne navnet Magdalena.

Men deres lykke skulle ikke vare lenge.

Ikke lenge etter at Magdalena var født, døde kona til Andreas. I flere år levde han alene før han traff en ung enke, Margarethe Strauss, og giftet seg med henne. Hun hadde to døtre, Elisabeth og Christina. Christina og hans egen datter var like gamle.

Lik alle de andre beboerne i landsbyen Sankt Peter arbeidet Andreas som innleid bonde i dalen, plantet hvete og druer, og melket familiens kuer. Herren velsignet familien med to barn til: Anna og Christian. Men Andreas var ikke lykkelig. Han bekymret seg for sin sjel. Var det virkelig slik at landsbypresten kunne tilgi ham hans synder?

I 1753 skulle en Bibel som var smuglet inn fra Tyskland og en bok med tittelen 'Sann kristendom' endre livet hans. Han tenkte ikke mer på landsbypresten. I sitt hjerte visste han at det han hadde trodd på var falskt, og at han trengte å omvende seg.

Men akkurat det synes skremmende!

Andreas visste at det å forlate Den romersk-katolske kirke i Østerrike betydde intet mindre enn tap av all sin eiendom, ja, muligens også hans liv. Det var derfor med tungt hjerte at han fortsatte å gå til messe.

Men om natten, i djupeste hemmelighet, møtte han andre for å lese i Bibelen og be. De møttes hemmelig inntil den natten de lese Jesu ord i Matt 19,29:

'Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen, og arve evig liv'.

'Det er et løfte', proklamerte Andreas. 'Men vi kan ikke innløse det før vi gjør det som kreves for å motta det'.

Etter den natten gikk ikke Wurtz familien til messe lenger. Det gjorde heller ikke en hel rekke familier i Sankt Peter - Christian og Maria Glanzer, Hans og Anna Hofer, ei ung jente ved navn Rosina Bichler, familiene Egerter og Plattner - og andre søkende personer i nabolandsbyene Amlach, Unter og Ober Amlach og Stockenboi. Innen en uke hadde naboene fått med seg det som var skjedd.

'Hvorfor går dere ikke til messe lenger', spurte de. 'Vet dere ikke at dette vil gi dere trøbbel?'

De visste alt for godt de troende i Sankt Peter at dette ville skape store problemer. I løpet av noen få dager dukket politiet opp. De ble fanget, og de måtte så marsjere til fengselet. De ble utsatt for forhør og man forsøkte å overtale dem. Politiet tok fra dem alle de kristne bøkene de hadde, og det mest dyrebare av alt de eide: Bibelen. Men de troende holdt fast. I fengselet oppmuntret de hverandre med å synge sanger og ba bønner fylt av glede. Myndighetene truet med å drepe dem.

Men de var jo så mange. Etter en måneds tid bestemte keiserinne Maria Theresia at de skulle fordrives fra Østerrike.

(fortsettes)

Økt innsats for å nå flyktninger og asylsøkere i Wien

Baptistene i Østerrike har økt fokus på å nå de mange flyktningene og asylsøkerne i landet.

En av metodene de bruker er å invitere dem til en kafè i utkanten av Wien. Her kan de spille spill, se kristne filmer og få seg en god prat. Frivillige fra forskjellige menigheter stiller opp. Vanligvis kommer det 30-40 flyktninger hit hver dag. 5-10 frivillige er til stede hver gang.

Den nye strategien er utviklet og blir fostret av Walter Klimt, som er generalsekretær for baptistunionen i Østerrike, sammen med Andrea Klimt, som er pastor for Krummgasse baptistmenighet i Wien. Men selve nøkkelpersonen i det hele er Cesar, en meksikaner som er gift med Simone (bildet), fra Tyskland. Begge arbeider som misjonærer blant farsi-talende flyktninger i Wien. De har drevet misjonsarbeid blant flyktninger de siste 10 årene.

Visjonen som bærer dette arbeidet er samlet rundt tre ord: redde, restaurere og re-integrere.

'Redde' handler om å finne flyktningene der de befinner seg, om det er i flyktningemottak eller på gata i Wien. De har egne team som kommuniserer med disse. Disse tilbyr sosial hjelp og bygger vennskap. 'Restaurere' handler om de som er åpne for evangeliet. Disse inviteres til bibelstudiegrupper, tilbys sjelesorg og forbønn. 'Re-integrere' handler om å lære dem språk og hjelpe dem til å kunne tilpasse seg hverdagslivet i Østerrike.

De arbeider også med å hjelpe kristne i Østerrike til å åpne sine hjem for flyktninger og assylsøkere og vise dem gjestfrihet.

For tiden arbeides det med å grunnlegge en afghansk menighet i Wien, siden mange flyktninger kommer derfra.