Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 7

Her er syvende og siste del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november, femte del tirsdag 17. november, sjette del torsdag 19.november:

Lederne talte mer enn en gang om noe som opptok dem mye: hvor øde og avskåret fra omverdenen kommunitetene deres lå. De snakket også om å danne nærmere forbindelser de moravianske brødrene. Mange mennesker, selv den russiske regjeringen, anser disse folkene (altså moravianerne) for å være mennoniter, men Johannes Waldner mener de har en eldre og nærmere forbindelse med oss. Jeg gikk ikke noe nærmere inn på dette men understreket at det viktigste av alt er å være sanne medlemmer av Kristi kropp.

I flere år holdt de troende i Radicheva kontakt med moravianerne i Sarepta, Brev fulle av kjærlighet gikk begge veier, men den store avstanden mellom dem gjorde det umulig å ha mye praktisk utveksling. Tidlig på 1800-tallet opplevde begge kommunitetene materiell framgang. I Radicheva økte antall troende raskt fra 200 til 300 til 400 medlemmer. Deres glaserte leirkrukker hadde et stort marked, og lær, jern, hatter, lin, og møbler forsynte forhandlere over hele Russland. Markene og husdyrbestanden blomstret til et punkt der de ikke kunne ta vare på alt selv, derfor plantet de 5000 frukttrær på områdets fellesareale. 

I 1818 kunne en offisiell representant for de russiske myndighetene offentliggjøre følgende:

'Husene tilhørende kommuniteten står langs en firkant, omringet av frukttrær, med en port ved hovedinngangen. De ser på seg selv som en familie. Bygningen hvor de bor og arbeider er laget av murstein og tilbygg av tre for hver etasje, men bygningen er ikke så høy. Det finnes flere små hus på eiendommen også. 

Takene på hovedbygningen er dekket av høy, og de har bygget korridorer på loftet med små rom, som er åpne på begge sider. Hvert av de gifte parene har et slikt rom. De har ingen ovner. I hvert rom er det en seng, et bord og to stoler. Ekteparene bruker dem bare for å sove eller for korte perioder ad gangen.

Det finnes også større rom hvor de som ikke er gift oppholder seg. Dette gjelder de som er 15 år og oppover. Her sover de og her hviler de. 12-15 ungdommer på hvert rom, to og to må dele seng. De eldre jentene har adskilte rom hvor de sover. I tillegg til soverommene er det god plass på loftet til å tørke klær. 

Livet til disse brødrene synes å være enkle og beskjedne. De har gode manerer, de er vennlige, ivrige etter å utføre sin plikt, gjestfrie og rede til å hjelpe hverandre. Rett før en fødsel tas mor med til et varmt rom. Der tar de hånd om barna sine til de er 18 måneder gamle. Kommuniteten har sine egne jordmødre. Når de er seks år gamle får barna sine egne rom, gutter i et, jenter i et annet. Foreldrene deres er sammen med dem i fritiden, og tar dem så til deres egne rom. De ugifte jentene er med på å re senger, mens guttene er ute på markene for å arbeide. Måltider begynner med bordbønn. Middagen serveres halv tolv, og etter middag er det en fritime. De spiser kveldsmat når natten faller på.

Om vinteren går de til sengs klokken 21.00, og kl.05.00 står de opp for å komme seg på arbeid. Om sommeren står de opp enda tidligere og arbeider senere. Gjester som besøker kommuniteten, er kommunitetens gjester, ikke den enkelte families gjester. De er hele brorskapets gjester, og det er i brorskapets navn de eldste viser sin gjestfrihet.'

På denne måten har kommuniteten i Radicheva hatt fremgang og levd i fred siden de slo seg ned her, de har æret Gud og tsaren og høstet beundring fra sine naboer. Markene deres er fruktbare og engene frodige. De driver frem kveg i stor skala, idet de bruker dyr fra Ungarn, og de driver med birøkt. De dyrker et stort mangfold av grønnsaker, og de lager mye håndarbeide som de selger. De lager også sleder, vogner, ploger, møller, spinnehjul, og farget lær for det åpne markedet, og selv om de lever enkelt, gjør de det godt.

I 1807 døde Josef Kleinsasser i fred, med Kristus og med sine brødre, mange mil og mange år unna sitt vakre og kjære hjem i St.Peter i Kaernten. Han etterlot seg ingen levende etterkommere og hans fjerde kone døde tre måneder senere. Men han etterlot seg en blomstrende kommunitet som lever videre i livene til tusenvis av etterkommerne fra Vishinsk langs Desna på 1770-tallet. Hans bror, Hans Kleinsasser, den første som ble valgt til Ordets tjener (pastor), i Kreuz i Romania, hadde en sønn og en sønnesønn som også het Hans. Den sønnens sønn, Samuel, kom til Sør-Dakota med sin hustru Sarah. Derfra flyttet de til Economy i Pennsylvania, hvor han døde. Men Samuel og Sarah hadde en stor familie som overlevde i Hutterite-kolonier i Canada, Nord- og Sør Dakota, Minnesota og Rocky Cape i Tasmania, Australia.

Billedtekst: En kunstner har sett for seg en mennonitisk kommunitet i Russland.

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 6

Her er sjette del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november og femte del tirsdag 17. november:

Dagen etter hadde Andreas Wurtz ansvaret for kveldsmøtet. Han ga en ganske utilfredsstillende tale om tro. Etter møtet kom majoriteten av brødrene sammen på rommet vårt og vi fortsatte samtalen der vi slapp kvelden før. Deler av samtalen handlet om hvordan de praktisk styrte kommuniteten og om andre praktiske ting. De hadde et stort antall yrkesgrupper, og disse laget produkter av ypperste kvalitet. Alle medlemmene av kommuniteten kan mer enn et yrke, så de kommer aldri i knipe, om det ikke er bruk for et av disse yrkene en tid. Ta Johannes Waldner som eksempel, han er både snekker og vever, og Andreas Wurtz bonde, krukkemaker og gartner.

Dagen etter fikk jeg være med til søstrenes hus hvor alle tok imot meg med stor kjærlighet. Etter flere viktige samtaler, hvor vi snakket om den fulle overgivelsen av våre viljer til Kristus, stilte de mer trivielle spørsmål. En gammel mor snakket om hvor gamle våre ungdommer var når de gifter seg. En annen spurte om våre søstre hadde høye hæler. I det jeg skulle reise sa de gang på gang at jeg måtte hilse til søstrene i Sarepta. 

Etterpå besøkte jeg klesavdelingen. Husholderen kjøper inn lin, ull og tråd med penger fra felleskassen, mens en av søstrene hadde ansvaret med oppsyn med arbeidet. Denne søsteren hadde oversikt over hvor mange voksne og hvor mange gutter og jenter som trengte sokker, kjoler, skjorter og andre klær. Hun ser til at disse behovene blir møtt, og at noen tar seg av stopping og lapping der hvor det trengtes. Skredderen arbeider med henne. Når et medlem av kommuniteten trenger nye klær, sier man fra til husholderen og får det man trenger klart til bruk. Hvis noen klær trenger å stoppes eller lappes, blir det lagt til side og erstattet med et allerede lappet eller stoppet plagg. Pastoren bærer svarte klær mens de øvrige som regel er kledd i blått.

Mennene i Radicheva stusset ikke skjegget. De går med hatter og har blå snekkerbukser lik de russerne bærer, men med kroker og øyer i stedet for knapper. Verken menn eller kvinner bruker spenner, bånd, knapper eller noe de muligens kan klare seg uten. De begrenser seg til det som er absolutt nødvendig. Av samme grunn bruker de heller ikke sukker, kaffe, te, tobakk etc. Kvinnene bruker svart hodedekke, hvite sjal som brukes i kaldt vær, en vattert jakke, en kjole av vadmel med forkle av rent lin.

Før vi forlot dette bemerkelsesverdige stedet, spurte Johannes Waldner oss om vi ikke kunne bringe menigheten i Sarepta de mest djupfølte hilsener. Han gjentok gang på gang brorskapets takknemlighet for vårt besøk, og la til at de ville gjerne ha betalt utgiftene ved vår reise hvis de bare hadde hatt midler.

(fortsettes) 

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 5

Her er femte del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november og fjerde del lørdag 14.november:

Ved middagstid serverte Johannes Waldner, som var den ledende eldste i menigheten, et rent, bugnende og velsmakende måltid på et dekketøy han hadde laget selv. Hvilken velsignet god samtale vi hadde sammen rundt bordene. Jeg fant ut at han var litt mer liberal i sin tankegang enn resten av menigheten. Han kjenner til troen og historien til vår moravianske kirke ganske så godt, og stilte mange spørsmål. Jeg forklarte for ham hvor avhengige vi er av Jesu dyrebare blod for helbredelse av kropp og sjel og hvordan dette er selve fundamentet for vår tro. Johannes Waldner hadde en slik hunger for denne undervisningen, at han kunne ikke få nok. Han var svært beveget, og forsikret oss om at deres menighet var helt avhengige av Kristi blod for deres rettferdiggjørelse og frelse. Men han hikstet av sorg når han fortalte at mange av dem hadde vendt sitt hjerte bort fra det sanne livet i Gud og hvor vanskelig det var for å endre dette.

En av utfordringene er at de er så mistenksomme for nye ting. Uansett hvor godt og nyttig det kunne være å endre ting, synes de å være redde for å gjøre slike endringer. Av denne grunn gjentar de de samme bønnene hver dag, og deres sammenkomster fortsetter uke etter uke uten noen variasjon i form eller innhold.

Om kvelden, etter at solen var gått ned og det var blitt vanskeligere å arbeide, gikk flere skolegutter fra hus til hus og sa: 'Det er tid for å be!' Johannes Waldner gikk inn i møtesalen og satte seg ved et bord sammen med nestlederen og husholderen. Vi ble henvist til plasser ved siden av dem. Brødrene og søstrene satt på benker i rekker etter hverandre. Skolebarna nærmest de som tjente ved bordene. Vi sang. Johannes Waldner talte om kjærlighet. Vi ba, og rett etter dette møtet spiste vi kveldsmat. Rett etter dette kom brødrene sammen. Nestlederen, Andreas Wurtz, var blant dem. Det var også husholderen, Josef Kleinsasser, en verdig, gammel mann, med røde kinn, og med øyne som strålte muntert. Håret og skjegget var hvitt. Jakob Hofer var der, det var også Paul Glanzer, en livat gammel mann, Christian Waldner og andre. De uttrykte stor glede over vårt besøk. Vi delte hjertene med hverandre, og vendte stadig tilbake til de viktige tingene i livet.

Blant temaene vi berørte var forkynnelsen av Guds rike. Johannes Waldner hadde hatt utbytte av å tenke igjennom vår måte å drive evangelisering på fra bøkene og nyhetbrevene våre, men flere av de andre holdt fast ved at Guds rike bestod bare av deres kommunitet i Radicheva. Da fortalte vi dem om vårt misjonsarbeid rundt om i verden og de ble storlig forundret, og det varmet deres hjerter og gjorde dem svært lykkelige. Ved midnattstid kunne vi endelig finne senga. 

(fortsettes)

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 4

Her er fjerde del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november og tredje del i går, 12.november:

I forbindelse med disse harde, men gledsfylte, årene i Radicheva, fikk de troende høre om en kristen kommunitet i Russland. De hadde mange likhetstrekk: de snakket også tysk, holdt seg adskilt fra verden, opptatt av å vise godhet i stedet for ondskap og vende det andre kinnet til.

Kommuniteten i Sarepta - som var et moraviansk fellesskap - som holdt til i den lavereliggende delen av Volga-deltaet kom på besøk til Radicheva i 1892. Dette er hva deres leder, Johannes Wigand, har å fortelle fra dette møtet:

'Etter å ha krysset elva Desna, som var vanskelig og farefylt, fikk vi en guide til å hjelpe oss med å finne fram til Radischeva hvor brødrene nå bor. Veien dit gikk opp og nedover åser, og gjennom djupe kløfter til de kom frem til der fellesskapet holdt til. Siden vi ikke visste hvor vi skulle gå stanset vi utenfor skolehuset. Nestlederen, Andreas Wurtz, hadde helt rett når han sa at: 'Du må være Wigand fra Sarepta!' Lederen, Johannes Waldner, tok også imot oss med åpne armer.

På en enorm stor landeiendom (1,890 accre) som hadde tilhørt et kloster, rett overfor elvebredden til Diva, hadde bøndene nærmest jomfruelig mark. De drev også med fiske og hadde egne møller, og en skog av furutrær på hele 1,2 millioner kvadratmeter. Bare fire måneder etter at de måtte forlate Vishinsk hadde de bygget opp 18-19 hus som har innflytningsklare.

Til høyre for porten, på en svakt skrånende høyde beplantet med furutrær, står en stor steinbygning tekket med halm. Dette er stedet hvor hele fellesskapet kommer sammen for å spise og holde sine gudstjenester. Ved siden av finner vi kjøkken og stabbur over hvelvede kjellere. I Radicheva fant vi en smie, et spinneri, en skomaker, et destilleri, et vaskeri ved siden av en stor djup brønn. I kommunitetens eget bakeri traff vi på to søstre som baket brød hver dag. Så fant vi en butikk som solgte vevde ting, og et sted hvor nybakte mødre kunne være med sine nyfødte barn - 18 av dem i tallet akkurat nå. Jentene bringer mat til dem fra kjøkkenet.

Lengst unna tunet står det to skolehus. Et for de yngste, og et for de eldste barna. Gutter og jenter får undervisning sammen, men de sitter hver for seg. De lærer å lese og skrive. De får undervisning fra Skriften sammen med praktiske ting, som strikking, de lærer seg å spinne og sy. Ved siden av skolene finner vi et snekkerverksted og et hus for single søstre er i ferd med å settes opp. Når alle bygningene er ferdigstilte så vil de enslige brødrene sove i et eget hus for seg selv, hvor de har sine ulike arbeidssteder i nærheten.

(fortsettes)

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 3

Her fortsetter serien om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november:

I Vishinsk ba de troende mye. Hver dag kom de gifte ekteparene sammen og ba i grupper. Ungdommene, gutter og jenter, hadde også daglige bønnesamlinger, og i årevis kom hele forsamlingen sammen ved midnatt for å be. Ved siden av disse samlingene hadde de bibelstudier og lovprisningsmøter to ganger om dagen, en samling før frokost og den andre etter kveldsmat. I forbindelse med alle disse møtene hilste og omfavnet brødrene hverandre, og søstrene gjorde likedan.

Klokken 12.00-13.00 hver dag byttet man på å lese Bibelen og samtalte om hva det man hadde lest kunne bety. Alt dette var med på å styrke dem i deres tro og ledet dem til å ta fredelige avgjørelser når ulike situasjoner oppstod. Men det var ikke bare i åndelige anliggender at de fant gode løsninger. Under Josef Kleinsassers gode ledelse bygget de hus beregnet på hele fellesskapet, et pottemakerverksted, et verksted for smeden, en vannmølle, en vindmølle og en skole.

Så døde generalen og adelsmannen hvis eiendom de bodde på. Sønnene hans kom ikke overens med brødrene om leieavtalene og plutselig fikk de beskjed om at de måtte bryte opp derfra. Bare to måneder før kona til Josef Kleinsasser, Katherina, døde, måtte hele kommuniteten pakke sammen og re-lokalisere seg til Radicheva, omlag 16 km unna. Men de mistet ikke motet av den grunn.

Enda en gang, under Josef Kleinsassers oppmuntrende ledelse, brant de murstein og bygget fem store bygninger, og mindre tømrede bygninger. Disse ble bygget i et tun med en gate imellom hvor barna kunne leke. Også her laget de til en vevstue, et pottemakerverksted, et syrom, et skomakerverksted, et snekkerverksted, et sted for å lage hatter, et garveri, et spinneri, et bokbinderi, et hus til en smed, et vaskeri og et bakeri! Alt dette i første etasje. I annen etasje, under tykke stråtekkede tak, hadde hver familie et rom med en seng, et bord og to stoler.

(fortsettes)

Bildet viser en mann tilhørende Old Mennonites in Pennsylvania i 1942,