Uavbrutt bønn

 "...be uavbrutt...slukk ikke Ånden." (1.Tess 5,17 og v.19) 

Mange har stilt spørsmålet, og undret seg: hvordan er dette mulig? Hadde moravianerne funnet hemmeligheten? Siden jeg hørte om bønnemøtet i Hernhut for første gang, et bønnemøte som varte 24/7 i hundre år, har jeg vært fascinert av historien.  Hvordan var det mulig?

I går brukte jeg deler av den varme julidagen til å se en dokumentar med Dean Taylor om den moravianske misjonsvekkelsen. Der fremkommer det interessante opplysninger. De delte døgnet inn i bønnevaker, som hver tok ansvar for sin time. Det ble skrevet dagbøker fra bønnevakene i Hernhut med oversikter over hvem som deltok, når de deltok og de tok bønnen på ramme alvor. Ingen fikk delta på menighetsmøter hvor beslutninger ble fattet, uten at de deltok i en av bønnevakene regelmessig. Hvor annerledes hadde ikke våre menighetsmøter sett ut om det hadde vært en forutsetning at man først hadde deltatt i regelmessig bønn? Jeg tviler på om det hadde vært like mange konflikter da og jeg tror vi hadde fattet andre beslutninger bygget på en djervere tro at ingenting er umulig for Gud. 56 av disse dagbøkene finnes nå digitalisert og ligger ute på internett. Der kan man lese om hvordan man ba, hvem som ba og om bønnesvarene Gud ga dem.

Den gripende historien om kaptein Garrison som fraktet misjonærer til avsidesliggende steder, del 1

Her er første del av en ny artikkelserie av Peter Hoover. Denne gangen handler det om ukjent moraviansk kirkehistorie. Jeg har oversatt artikkelserien til norsk, kanskje mest for meg selv, siden disse artiklene ikke får flest likerklikk på Facebook. Men jeg synes dette er spennende, fordi det for de fleste av oss er ukjent stoff som handler om de frie menighetenes historie. Den historien som vanligvis ikke fortelles i de ordinære bøkene om kirkens historie.

Bokstavelig, en oppdagelse! Marnel og Katrina Hoover Lee på gravlunden hvor kapteinen ombord på Irene, et skip med medlemmer av en moraviansk kommunitet, Nicholas Garrison, er gravlagt.

Marnel og Katrina var sammen med Chris Martin og meg i Betlehem, langt inne i det østlige Pennsylvania. Vi møttes for å forske på og samtale om det fascinerende livet til kaptein Garrison, som sørget for transporten av så mange moravianske bosettere, så mange ærlige pilegrimer (misjonærer), til så mange avsidesliggennde steder rundt om i verden. Han hadde nederlandske røtter, denne kapteinen - Garrison/Geertzen - og fikk et møte med Herren selv mens han fraktet en av disse pilegrimene fra St.Thomas på Jomfruøyene til Philadelphia.

Nå, i denne svære og fredfulle Friedshof (Fredens hage) som ligger på eiendommen Betlehem, og som tilhører Moravianerne, her i Pennsylvania, fant vi gravsteinen til broder Nicholas og hans siste hvilested:

Nicolaus Garrison
født 28.juli 1701
i Staten Island
død 24. september 1781

I det vi fant frem til Friedhof hadde jeg en dårlig følelse av at dette kom til å bli en stor skuffelse for ekteparet Lee. Katrina, som er en seriøs forsker og forfatter, har gitt seg selv til å skrive livshistorien til kaptein Garrison for forlaget TGS (Christian Aid Ministries). Uten noen tvil kommer dette til å bli en veldig interessant bok, men manglende kunnskap om områder av hans liv, har skapt noe forvirring før vi ankom dette stedet. Et svar vi manglet var datoene for hans fødsel og for hans død. Var det noen mulighet for at vi ville kunne finne ut dette raskt etter vår ankomst? Ikke akkurat!

Mange av gravene har gjennom årenes løp blitt nærmest ugjenkjennelige. Vi hadde med oss et dårlig fotografi av selve graven, men bildet viste ingen andre detaljer, Men Katrina, kalkulerte med det hun antok måtte være selve gravstedet, og begynte å undersøke stedet nøye. Under et tre fant hun en stein som var fullstendig dekket av jord, løv og gress. Ektefellen hennes gav henne et brukt bankkort, og etter å ha fått avdekket steinen med bare hendene, kunne hun dra bankkortet varsomt over overflaten på steinen, og der, kom navnet til kaptein Garrison frem klart og tydelig!

Og på steinen sto de datoene vi lette etter. Vi var enige om at dette funnet var forunderlig, og vi takket Herren, ikke bare for dette lille mirakelet, men også for det nydelige vitnesbyrdet om denne broderens liv og historie.

Mer om det i neste artikkel.

(forsettes)

Den herrnhutiske pinsen - et forunderlig Åndens pinsevær, del 1

Dette er en hel spesiell dag i kirkens historie og en arv å ivareta for alle som er kalt inn i forbønnens tjeneste verden over.

For 290 år siden på denne dagen 13. august 1727 - inntraff den såkalte 'herrnhutiske pinsen', et forunderlig Åndens pinsevær som skulle blåse liv i det som skulle bli den moderne bønnevekkelsen. Navnet Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) er for alltid knyttet til den bønnens ild som ble tent den gangen.

Og Herrnhuterne og Zinzendorf er kanskje mer aktuell enn noengang! Ikke minst for alle de som bærer på drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne! Jeg tror at Zinzendorf og herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til. Jeg synes det er veldig spennende at denne bønne- og misjonsvekkelsen skjedde innenfor en luthersk sammenheng. Det er også vår norske arv, og vi trenger å se en enda sterkere forbrødring mellom bedende lutheranere og andre frikirkelige!

Det er blant Zinzendorf og vennene hans en forunderlig bønnevekkelse tar til som varer 24 timer syv dager i uken i over 100 år.

Nær to århundrer etter at Martin Luther hadde spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne kvalt det liv som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppstod pietismen. Av latin "pietas" = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Fordi han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)

Zinzendorf og Herrens váke i Herrnhut - et profetisk kall til vår tid, del 1

'Det kan ikke finnes noen kristendom uten fellesskap'.

Ordene tilhører grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet). Han er kanskje mer aktuell enn noensinne! Ikke minst for alle som som drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne. Jeg tror at Zinzendorf og Herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til.

Nær to århundrer etter at Martin Luther spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne, kvalt livet som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppsto pietismen - av latin: pietas = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)

Når Gud utøser sin Hellige Ånd

13. august 1727. Merk deg datoen. I slottet Berthelsdorf i Sachsen (bildet), befinner det seg en gruppe med flyktninger fra det nåværende Tsjekkia. Det er en hel vanlig onsdagskveld. Meningene blant dem som var sammen i dette slottet denne dagen var mange og delte. De hadde diskutert seg imellom ulike teologiske syn.

Nå skulle de feire Herrens måltid sammen, i slottet eid av Grev Zinzendorf. Og mens de bryter brødet skjer det noe: Guds ild faller og de døpes i Den Hellige Ånd.

Alt endres denne dagen. Den Hellige Ånd skaper sult og tørst etter Herren Jesus. Det skapes en lengsel etter å be, og etter å se mennesker frelst. Bønn uavbrutt 24 timer syv dager i uken i 100 år er en av fruktene av denne utøselsen av Den Hellige Ånd.

Ved Herrens bord er det ikke rom for strid. Og når Ånden faller - hvem kan da bli stående? Kun de som bærer på stolthet i sine hjerter, og som er overbevist om at de ikke trenger noe nytt Åndens vær.

Jeg har ingen som helst tro på organisert enhet, på komiteer og dokumenter som skal forfattes. Men jeg har tro på Åndens enhet - den enhet som vokser fram i bønn og den enhet som Ånden skaper ved hjelp av kjærlighet, nåde og raushet.

Min lengsel etter en ny utøselse av Den Hellige Ånd er blitt sterkere og sterkere. Det er min bønn for det nye året. Noen som vil be sammen med meg? Jeg er et barn av den karismatiske vekkelsen, når Gud øste sin Ånd over de 'gamle' kirkesamfunnene og vi smeltet sammen i enhet. Jeg tror ikke Gud sender repriser, men Han gjør noe nytt! Skal vi be om at et nytt Åndens pinsevær kommer over oss i 2016?

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 7

Her er syvende og siste del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november, femte del tirsdag 17. november, sjette del torsdag 19.november:

Lederne talte mer enn en gang om noe som opptok dem mye: hvor øde og avskåret fra omverdenen kommunitetene deres lå. De snakket også om å danne nærmere forbindelser de moravianske brødrene. Mange mennesker, selv den russiske regjeringen, anser disse folkene (altså moravianerne) for å være mennoniter, men Johannes Waldner mener de har en eldre og nærmere forbindelse med oss. Jeg gikk ikke noe nærmere inn på dette men understreket at det viktigste av alt er å være sanne medlemmer av Kristi kropp.

I flere år holdt de troende i Radicheva kontakt med moravianerne i Sarepta, Brev fulle av kjærlighet gikk begge veier, men den store avstanden mellom dem gjorde det umulig å ha mye praktisk utveksling. Tidlig på 1800-tallet opplevde begge kommunitetene materiell framgang. I Radicheva økte antall troende raskt fra 200 til 300 til 400 medlemmer. Deres glaserte leirkrukker hadde et stort marked, og lær, jern, hatter, lin, og møbler forsynte forhandlere over hele Russland. Markene og husdyrbestanden blomstret til et punkt der de ikke kunne ta vare på alt selv, derfor plantet de 5000 frukttrær på områdets fellesareale. 

I 1818 kunne en offisiell representant for de russiske myndighetene offentliggjøre følgende:

'Husene tilhørende kommuniteten står langs en firkant, omringet av frukttrær, med en port ved hovedinngangen. De ser på seg selv som en familie. Bygningen hvor de bor og arbeider er laget av murstein og tilbygg av tre for hver etasje, men bygningen er ikke så høy. Det finnes flere små hus på eiendommen også. 

Takene på hovedbygningen er dekket av høy, og de har bygget korridorer på loftet med små rom, som er åpne på begge sider. Hvert av de gifte parene har et slikt rom. De har ingen ovner. I hvert rom er det en seng, et bord og to stoler. Ekteparene bruker dem bare for å sove eller for korte perioder ad gangen.

Det finnes også større rom hvor de som ikke er gift oppholder seg. Dette gjelder de som er 15 år og oppover. Her sover de og her hviler de. 12-15 ungdommer på hvert rom, to og to må dele seng. De eldre jentene har adskilte rom hvor de sover. I tillegg til soverommene er det god plass på loftet til å tørke klær. 

Livet til disse brødrene synes å være enkle og beskjedne. De har gode manerer, de er vennlige, ivrige etter å utføre sin plikt, gjestfrie og rede til å hjelpe hverandre. Rett før en fødsel tas mor med til et varmt rom. Der tar de hånd om barna sine til de er 18 måneder gamle. Kommuniteten har sine egne jordmødre. Når de er seks år gamle får barna sine egne rom, gutter i et, jenter i et annet. Foreldrene deres er sammen med dem i fritiden, og tar dem så til deres egne rom. De ugifte jentene er med på å re senger, mens guttene er ute på markene for å arbeide. Måltider begynner med bordbønn. Middagen serveres halv tolv, og etter middag er det en fritime. De spiser kveldsmat når natten faller på.

Om vinteren går de til sengs klokken 21.00, og kl.05.00 står de opp for å komme seg på arbeid. Om sommeren står de opp enda tidligere og arbeider senere. Gjester som besøker kommuniteten, er kommunitetens gjester, ikke den enkelte families gjester. De er hele brorskapets gjester, og det er i brorskapets navn de eldste viser sin gjestfrihet.'

På denne måten har kommuniteten i Radicheva hatt fremgang og levd i fred siden de slo seg ned her, de har æret Gud og tsaren og høstet beundring fra sine naboer. Markene deres er fruktbare og engene frodige. De driver frem kveg i stor skala, idet de bruker dyr fra Ungarn, og de driver med birøkt. De dyrker et stort mangfold av grønnsaker, og de lager mye håndarbeide som de selger. De lager også sleder, vogner, ploger, møller, spinnehjul, og farget lær for det åpne markedet, og selv om de lever enkelt, gjør de det godt.

I 1807 døde Josef Kleinsasser i fred, med Kristus og med sine brødre, mange mil og mange år unna sitt vakre og kjære hjem i St.Peter i Kaernten. Han etterlot seg ingen levende etterkommere og hans fjerde kone døde tre måneder senere. Men han etterlot seg en blomstrende kommunitet som lever videre i livene til tusenvis av etterkommerne fra Vishinsk langs Desna på 1770-tallet. Hans bror, Hans Kleinsasser, den første som ble valgt til Ordets tjener (pastor), i Kreuz i Romania, hadde en sønn og en sønnesønn som også het Hans. Den sønnens sønn, Samuel, kom til Sør-Dakota med sin hustru Sarah. Derfra flyttet de til Economy i Pennsylvania, hvor han døde. Men Samuel og Sarah hadde en stor familie som overlevde i Hutterite-kolonier i Canada, Nord- og Sør Dakota, Minnesota og Rocky Cape i Tasmania, Australia.

Billedtekst: En kunstner har sett for seg en mennonitisk kommunitet i Russland.

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 6

Her er sjette del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november og femte del tirsdag 17. november:

Dagen etter hadde Andreas Wurtz ansvaret for kveldsmøtet. Han ga en ganske utilfredsstillende tale om tro. Etter møtet kom majoriteten av brødrene sammen på rommet vårt og vi fortsatte samtalen der vi slapp kvelden før. Deler av samtalen handlet om hvordan de praktisk styrte kommuniteten og om andre praktiske ting. De hadde et stort antall yrkesgrupper, og disse laget produkter av ypperste kvalitet. Alle medlemmene av kommuniteten kan mer enn et yrke, så de kommer aldri i knipe, om det ikke er bruk for et av disse yrkene en tid. Ta Johannes Waldner som eksempel, han er både snekker og vever, og Andreas Wurtz bonde, krukkemaker og gartner.

Dagen etter fikk jeg være med til søstrenes hus hvor alle tok imot meg med stor kjærlighet. Etter flere viktige samtaler, hvor vi snakket om den fulle overgivelsen av våre viljer til Kristus, stilte de mer trivielle spørsmål. En gammel mor snakket om hvor gamle våre ungdommer var når de gifter seg. En annen spurte om våre søstre hadde høye hæler. I det jeg skulle reise sa de gang på gang at jeg måtte hilse til søstrene i Sarepta. 

Etterpå besøkte jeg klesavdelingen. Husholderen kjøper inn lin, ull og tråd med penger fra felleskassen, mens en av søstrene hadde ansvaret med oppsyn med arbeidet. Denne søsteren hadde oversikt over hvor mange voksne og hvor mange gutter og jenter som trengte sokker, kjoler, skjorter og andre klær. Hun ser til at disse behovene blir møtt, og at noen tar seg av stopping og lapping der hvor det trengtes. Skredderen arbeider med henne. Når et medlem av kommuniteten trenger nye klær, sier man fra til husholderen og får det man trenger klart til bruk. Hvis noen klær trenger å stoppes eller lappes, blir det lagt til side og erstattet med et allerede lappet eller stoppet plagg. Pastoren bærer svarte klær mens de øvrige som regel er kledd i blått.

Mennene i Radicheva stusset ikke skjegget. De går med hatter og har blå snekkerbukser lik de russerne bærer, men med kroker og øyer i stedet for knapper. Verken menn eller kvinner bruker spenner, bånd, knapper eller noe de muligens kan klare seg uten. De begrenser seg til det som er absolutt nødvendig. Av samme grunn bruker de heller ikke sukker, kaffe, te, tobakk etc. Kvinnene bruker svart hodedekke, hvite sjal som brukes i kaldt vær, en vattert jakke, en kjole av vadmel med forkle av rent lin.

Før vi forlot dette bemerkelsesverdige stedet, spurte Johannes Waldner oss om vi ikke kunne bringe menigheten i Sarepta de mest djupfølte hilsener. Han gjentok gang på gang brorskapets takknemlighet for vårt besøk, og la til at de ville gjerne ha betalt utgiftene ved vår reise hvis de bare hadde hatt midler.

(fortsettes) 

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 5

Her er femte del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november og fjerde del lørdag 14.november:

Ved middagstid serverte Johannes Waldner, som var den ledende eldste i menigheten, et rent, bugnende og velsmakende måltid på et dekketøy han hadde laget selv. Hvilken velsignet god samtale vi hadde sammen rundt bordene. Jeg fant ut at han var litt mer liberal i sin tankegang enn resten av menigheten. Han kjenner til troen og historien til vår moravianske kirke ganske så godt, og stilte mange spørsmål. Jeg forklarte for ham hvor avhengige vi er av Jesu dyrebare blod for helbredelse av kropp og sjel og hvordan dette er selve fundamentet for vår tro. Johannes Waldner hadde en slik hunger for denne undervisningen, at han kunne ikke få nok. Han var svært beveget, og forsikret oss om at deres menighet var helt avhengige av Kristi blod for deres rettferdiggjørelse og frelse. Men han hikstet av sorg når han fortalte at mange av dem hadde vendt sitt hjerte bort fra det sanne livet i Gud og hvor vanskelig det var for å endre dette.

En av utfordringene er at de er så mistenksomme for nye ting. Uansett hvor godt og nyttig det kunne være å endre ting, synes de å være redde for å gjøre slike endringer. Av denne grunn gjentar de de samme bønnene hver dag, og deres sammenkomster fortsetter uke etter uke uten noen variasjon i form eller innhold.

Om kvelden, etter at solen var gått ned og det var blitt vanskeligere å arbeide, gikk flere skolegutter fra hus til hus og sa: 'Det er tid for å be!' Johannes Waldner gikk inn i møtesalen og satte seg ved et bord sammen med nestlederen og husholderen. Vi ble henvist til plasser ved siden av dem. Brødrene og søstrene satt på benker i rekker etter hverandre. Skolebarna nærmest de som tjente ved bordene. Vi sang. Johannes Waldner talte om kjærlighet. Vi ba, og rett etter dette møtet spiste vi kveldsmat. Rett etter dette kom brødrene sammen. Nestlederen, Andreas Wurtz, var blant dem. Det var også husholderen, Josef Kleinsasser, en verdig, gammel mann, med røde kinn, og med øyne som strålte muntert. Håret og skjegget var hvitt. Jakob Hofer var der, det var også Paul Glanzer, en livat gammel mann, Christian Waldner og andre. De uttrykte stor glede over vårt besøk. Vi delte hjertene med hverandre, og vendte stadig tilbake til de viktige tingene i livet.

Blant temaene vi berørte var forkynnelsen av Guds rike. Johannes Waldner hadde hatt utbytte av å tenke igjennom vår måte å drive evangelisering på fra bøkene og nyhetbrevene våre, men flere av de andre holdt fast ved at Guds rike bestod bare av deres kommunitet i Radicheva. Da fortalte vi dem om vårt misjonsarbeid rundt om i verden og de ble storlig forundret, og det varmet deres hjerter og gjorde dem svært lykkelige. Ved midnattstid kunne vi endelig finne senga. 

(fortsettes)

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 4

Her er fjerde del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november og tredje del i går, 12.november:

I forbindelse med disse harde, men gledsfylte, årene i Radicheva, fikk de troende høre om en kristen kommunitet i Russland. De hadde mange likhetstrekk: de snakket også tysk, holdt seg adskilt fra verden, opptatt av å vise godhet i stedet for ondskap og vende det andre kinnet til.

Kommuniteten i Sarepta - som var et moraviansk fellesskap - som holdt til i den lavereliggende delen av Volga-deltaet kom på besøk til Radicheva i 1892. Dette er hva deres leder, Johannes Wigand, har å fortelle fra dette møtet:

'Etter å ha krysset elva Desna, som var vanskelig og farefylt, fikk vi en guide til å hjelpe oss med å finne fram til Radischeva hvor brødrene nå bor. Veien dit gikk opp og nedover åser, og gjennom djupe kløfter til de kom frem til der fellesskapet holdt til. Siden vi ikke visste hvor vi skulle gå stanset vi utenfor skolehuset. Nestlederen, Andreas Wurtz, hadde helt rett når han sa at: 'Du må være Wigand fra Sarepta!' Lederen, Johannes Waldner, tok også imot oss med åpne armer.

På en enorm stor landeiendom (1,890 accre) som hadde tilhørt et kloster, rett overfor elvebredden til Diva, hadde bøndene nærmest jomfruelig mark. De drev også med fiske og hadde egne møller, og en skog av furutrær på hele 1,2 millioner kvadratmeter. Bare fire måneder etter at de måtte forlate Vishinsk hadde de bygget opp 18-19 hus som har innflytningsklare.

Til høyre for porten, på en svakt skrånende høyde beplantet med furutrær, står en stor steinbygning tekket med halm. Dette er stedet hvor hele fellesskapet kommer sammen for å spise og holde sine gudstjenester. Ved siden av finner vi kjøkken og stabbur over hvelvede kjellere. I Radicheva fant vi en smie, et spinneri, en skomaker, et destilleri, et vaskeri ved siden av en stor djup brønn. I kommunitetens eget bakeri traff vi på to søstre som baket brød hver dag. Så fant vi en butikk som solgte vevde ting, og et sted hvor nybakte mødre kunne være med sine nyfødte barn - 18 av dem i tallet akkurat nå. Jentene bringer mat til dem fra kjøkkenet.

Lengst unna tunet står det to skolehus. Et for de yngste, og et for de eldste barna. Gutter og jenter får undervisning sammen, men de sitter hver for seg. De lærer å lese og skrive. De får undervisning fra Skriften sammen med praktiske ting, som strikking, de lærer seg å spinne og sy. Ved siden av skolene finner vi et snekkerverksted og et hus for single søstre er i ferd med å settes opp. Når alle bygningene er ferdigstilte så vil de enslige brødrene sove i et eget hus for seg selv, hvor de har sine ulike arbeidssteder i nærheten.

(fortsettes)

Valg, valg, valg. Del 3

Peter Sauder og hans familie flyttet til Dufferin County, bortenfor Dundalk (bildet), Ontario, rett etter at disse landområdene ble åpnet for nybyggere.

Så langt jeg har funnet ut forble Maria Sauder mennonite livet ut, selv om nesten alle hennes barn forlot troens vei. Den eldste av guttene, Levi, dro til Parry Sound, også dette i Ontario, for å arbeide som tømmerhogger. En nabo skrev om denne familien, og fortalte at han hadde funnet hans kone i svært ynkverdige kår, sammen med deres barn. Hun ventet barn og kokte bjørkeblad for å ha noe å spise, siden de sultet.

Sønnen til Levi forlot sin kone, og etterlot en annen kvinne i stor nød. Hennes sønn, Lorne Sauder, ble uenig med en lærer han hadde, forlot skolen i hast, og ble soldat under 2. verdenskrig. Han mistet livet i Frankrike. Et søskenbarn av ham, et annet ukjent barnebarn av Peter Sauder, Manfred Sauder, kjempet på tysk side som jagerpilot. Han skjøt ned en rekke fly, men omkom under et flytokt over Den baltiske sjø.

Hvilken sørgelig historie! Og hvilken ødeleggelse som ble skapt. Men, må Herrens navn være lovet, Herren sitter fremdeles på sin trone og sannhetens såkorn kan spire der vi minst ville vente det!

Familien til Peter og Maria Sauder vokste opp stort sett uten noen positiv innflytelse fra noen menighet, men den nest eldste sønnen, Johannes Sauder - bedre kjent som Jonas Sauder - forlot hjemmet for å finne arbeid i en anabaptistisk bosetning i gamle Markham, nord for Ontario. Det var kanskje innflytelsen fra hans mor som sørget for dette?

(fortsettes)

Valg, valg, valg. Del 2

Mot slutten av første del av denne artikkelserien, som ble publisert i går, fortalte Peter Hoover om Peter Sauder, som vokste opp i et gudfryktig anabaptistisk hjem.

Peter Sauder vokste opp i Rippershausen (bildet) i Thüringen i Tyskland. Hans foreldre het Johannes og Katherina Sauder. Sammen med sine to søstre, og fem brødre, gikk han på møter med enkle kledde troende, de fleste av dem kom fra Sveits. Deres besteforeldre hadde måttet flyte fra hjemlandet på grunn av forfølgelse.

Peter kjente godt til dette. Han visste hva som Gud ønsket av ham, men noe hadde gått fryktelig galt. I et ubevoktet øyeblikk, hadde han og kjæresten hans falt i synd, og for riktig å gjøre situasjonen vanskelig så var hun blitt med barn. Nå drømte han bare om å komme seg vekk fra det hele. Når hans søskenbarn, Jacob og Barbara Sauder, som var gift og hadde et lite barn, bestemte seg for å forlate Tyskland for å slå seg ned i Ontario i Canada, så han på dette som sin mulighet og seilte med dem.

Hva skjedde så med kjæresten hans, Ursula Hellmann, og hennes lille barn, Maria Sauder, i Thüringen?

Det visste jeg ikke før enn i forrige uke. Jeg vokste opp med familien Sauder i Canada, men jeg kjente ikke til deres historie fra den andre siden, fra Øst-Tyskland.

I Grand River Valley i det sørlige Ontario, slo Jacob og Barbara Sauder, seg ned i nærheten av en landsby med navn Hawkesville. Barnebarnet deres, Menno Sauder, min grandonkel, ble en viden kjent forfatter og forlagsmann. Mange Sauder-etterkommere lever fremdeles i dette området, rullende langs grusveier med hest og kjerre.

Men Peter Sauder fortsatte å leve ganske så stormfullt. I 1848 giftet han seg med Maria Lebenguth Willfang - et barnebarn til to av de moravianske familiene fra North Carolina, som nå levde i nærheten av Freeport. Peter og Maria - hun kjent som blant folk flest som Polly - fikk etter hvert en stor familie. De levde på en gård rett utenfor Elmira. På rekke og rad kom de, til de hadde 14 barn.

Men Peter var rastløs. Mens barna ennå var små bestemte han seg for å reise langt unna de mennonitiske koloniene, langt unna noen som kunne kjenne ham.

(fortsettes)

Valg, valg, valg. Del 1

Denne historien - fortalt av Peter Hoover og oversatt av meg - begynner i et moraviansk fellesskap kalt Salem i North Carolina. På slutten av 1700-tallet følte ikke alle brødrene og søstrene som oppholdt seg riktig komfortable.

Faktum er at flere av dem følte seg ganske så sorgtunge. Fokuseringen på Jesus, den gode orden, den broderlige enheten som fellesskapet i Salem var kjent for, var byttet ut med grådighet, verdslighet og alle slags kjødelige ting. Så tre av familiene som bodde her bestemte seg for å reise herfra og dra nordover, i håp om å finne et mer stabilt, mer åndelig, fellesskap  - aller helst i Lancaster County i Pennsylvania.

De tre familiene som dro herfra var Jacob og Sussanah (Ruth) Wildfang, Nicolaus og Anna Maria (Lebenguth) Sararas og Johannes og Sarah (Sararas) Lebenguth. Barna til de to sistnevnte ekteparene var dobbelt søskenbarn. (Johannes - som var sønn av Jacob og Margaretha Lebenguth ble skalpert av indianere i Tulupehocken i Pennsylvania våren 1758). De pakket alt de fikk plass til i de tunge, tyske vognene, og de dro ut med hestene sine opp Tuscarona Trail via Virgina til Pennsylvania.

I flere år levde de blant Mennoniter, Amish og Brethren i Lancaster County, og de likte seg godt. Etter en tid fikk de opplæring i den kristne tro, og ble døpt på bekjennelsen av denne troen og ble en del av mennonitenes fellesskap. Men landsbygda i Lancaster county var blitt trang, det bodde etter hvert mange her, og prisene var høye, så i 1802, pakket de tre familiene sakene sine nok en gang og fortsatte nordover. De krysset Niagara og reiste rundt den store Beverly Swamp, til de fant et vakkert sted på østbredden av Storelva til et sted som nå kalles Freeport, som er en del av storbyen Kitchner i Ontario, Canada.

Omlag 50 år senere, på en helt annen kant av verden, begynner en ung mann med mange utfordringer i livet, å tenke på emigrasjon. Hans navn er Peter Sauder. Han har vokst opp i et gudfryktig, anabaptistisk hjem.

(fortsettes)

Til helgen arrangeres det en strategisk bønnekonferanse i hjertet av Europa

Eia var vi der! Men det lar seg nok dessverre ikke gjøre for meg å delta på den spennende bønnekonferansen i Mikulov (bildet), den tidligere moravianske byen Nikolsburg, til helgen som kommer. Det er en svært strategisk bønnekonferanse dette, på grensen mellom Den tsjekkiske republikken, Slovakia, Ungarn og Østerrike. Hit kommer Brian Mills, som på mange måter har vært som en åndelig far å regne for meg. Han er en av nestorene i den europeiske bønnebevegelsen, nært knyttet til DAWN. Han er nå en av lederne for Det internasjonale bønnerådet. Fra dette rådet kommer også John Robb, og Sam Hofmann, som er en av lederne innen Youth with a Mission og bønnegruppen i Herrnhut. Og selvsagt bedere fra alle disse landene. Fra ulike bønnehus og bønnebevegelser og bønnenettverk. Jeg har deltatt på slike samlinger før og det er alltid svært inspirerende. Det er spennende å be sammen med bedere som har nød for nasjonene, og som ber strategisk og målrettet. Europa trenger det veldig akkurat nå.

Men denne konferansen er spennende også av flere andre årsaker! For det første forbindelsen mellom Moravia og Herrnhut. Som kjent var det i Herrnhut et bønnehus som ble etablert i 1727. Det begynte med 24 mennesker som gav seg til bønnens tjeneste, og denne bønnelenken holdt helt frem til 1847 ubrudt! Fra dette bønnens sted ble det også dannet en av de sterkeste misjonsbevegelser verden har sett.

For det andre er selve byen hvor konferansen skal holdes - Mikulov - svært interessant. Dette var det gamle Nikolsburg, et senter for jøder i diasporaen og ikke minst et anabaptistisk vekkelsessenter. Ikke minst på grunn av boken om anabaptistene som jeg nå snart er ferdig med å skrive, skulle jeg så gjerne vært her.

La oss være med i bønn for denne bønnekonferansen! At deltagerne må få oppleve Herrens nærhet og tiltale, og at de sammen kan søke Guds ledelse for hvordan vi mest effektivt og strategisk kan be for Europa og spesielt de landene som inviterer til denne konferansen. Europa er i desperat behov for en gjennomgripende vekkelse.

Herrnhut - og Guds forunderlige ledelse

Vi har hatt noen forunderlige opplevelser med Guds ledelse den siste tiden. I år er det 40 år siden jeg bestemte meg for å bli en kristen, og det er 30 år siden May Sissel og jeg giftet oss.

Vi har spurt Herren om hvordan vi skulle markere disse begivenhetene? Fra ulike hold via eposter og telefoner begynte så folk å spørre om ikke vi burde ta oss en tur til Herrnhut? Ingen av disse har visst at vi har bedt om Guds ledelse vedrørende disse tingene. Så nå lurer vi på om ikke Herren har noe spesielt for oss i Herrnhut (bildet)

Herrnhut er som sikkert mange av bloggens lesere vet, arnestedet for den moravianske vekkelsen under grev Zinzendorf.

I 1722 - altså for ganske nøyaktig 290 år siden - startet det et bønnemøte i Herrnhut som varte uavbrutt i 100 år, 24 timer i døgnet, syv dager i uka. Som et resultat av dette ble en misjonsbevegelse født som sendte ut misjonærer til noen av de mest avsidesliggende steder på vår klode.

Hva kan vi lære av de erfaringene de gjorde seg den gang i vårt bønnearbeid i dag?

For en del år siden deltok jeg på et samling for europeiske bønneledere i Praha. Det var en god opplevelse av samhold, og bar preg av den sterke lengselen Den Hellige Ånd hadde lagt ned i oss, etter å se enhet bygget mellom kristne. Nå ser det ut til at Herren nok en gang har noe for oss i denne delen av Europa. Jeg tror Han er i ferd med å be oss om å grave opp igjen vekkelsesbrønner som er kastet igjen, slik brønnene vi leser om på Abrahams tid.

Vi tror vi skal reise til Herrnhut dette året, når vet vi ikke. Kan du være med på å be for oss. Det er mange ting som må legges til rette for reisen, ikke bare den økonomiske siden av det hele, selv om det også er en del av det. Men vi er avhengig av at alle ting legger seg tilrette her hjemme med familie, hund og helse. Tanken er å reise med båt til Kiel, og så bil ned. Vi vil bruke noen dager til å be i Herrnhut, og forhåpentligvis fra bønnetårnet som moravianerne brukte.

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 4

Jon Amos Comenius (bildet) er uløselig knyttet til De bøhmiske brødre og moravianerne. Han ble født inn i den moravianske vekkelsen i 1592, og der ble han tidlig berørt av kjærligheten til Jesus som kjennetegnet denne vekkelsen.

Nå hatet Jon Amos Comenius skolen, han led under onde og hensynsløse lærere. Han kom senere i livet til å kalle disse skoleårene for 'sinnets slaktehus'. Men dette til tross klarte han å holde ut til han var i stand til å komme inn på det Calvinistiske i Herborn.

Som en slags skjebnens ironi utdanner Comenius seg til lærer! Og i 1614 begynte han som lærer på en moraviansk skole i Prerau. Det var her han skulle introdusere de nye undervisningsmetodene som han er kjent for, og som skulle forandre en hel verdens måte å tenke skole og undervisning på. Drivkraften bak det hele var troen på at fordi alle ting ble skapt gjennom Kristus og for Ham, kunne Kristus bli sett i alt. Comenius hevdet at all sann kunnskap ville åpenbare Kristi herlighet, og han erklærte at 'naturen er Guds andre bok'. Et kjerneord for Jon Amos Comenius var Kol 1,16:

'For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham'.

I 1618 ble Comenius pastor fo en moraviansk forsamling i Fulneck, en stilling som også innebar at han fikk ansvaret for skolen der. Snart ble denne skolen kjent over hele Moravia. Det var også på denne tiden han begynte å skrive.

Men mørke skyer begynte å samle seg over Europa, og disse kom radikalt til å forandre retningen på livet til Jon Amos Comenius. I 1620 seiret katolikkene ved slaget om Hvitfjellene og Moravia ble offisielt romersk-katolsk. Comenius fikk beskjed om at han fortsatt kunne beholde skolen. Men det var knyttet en betingelse til dette som Comenius ikke kunne godta. Han måtte forlate sine moravianske overbevisninger. Dermed ble han nektet adgang til skolen, og mistet ikke bare sin stilling, men også sitt svært dyrebare bibliotek og alle sine arbeider.

Mord, vold og sult reduserte befolkningen i Moravia fra tre millioner til en million. Comenius mistet sin kone og deres eneste barn.

Den store tragedien drev Comenius i Frelserens favn. Han forstod mer hvilket enormt offer Faderen hadde vist ved å gi sin Sønn for verdens synd. Og Comenius visste at var det noe verden trengte, så var det å få del i åpenbaringen om Guds kjærlighet til menneskeheten. Han bestemte seg for å bruke resten av sitt liv til å åpenbare Ham.

(fortsettes)

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 3

I 1467 bestemte De bøhmiske brødrene seg for å etablere en apostolisk styringsmodell. De opplevde vekst, til tross for forfølgelse. Gjennom loddtrekning valgte de tre pastorer. De tre som ble prester var Matěj sønn av en bonde, Eliáš en møller og Tůma Přeloučský en skredder som kunne latin. Matěj, som kun var 24 år ble på grunn av sin gode moralske vandel valgt til biskop. Etter valget av ledere, som skjedde i Lhotka, ble sannsynligvis alle medlemmene av De bøhmiske brødrene døpt. Årsaken til dette var at de ikke aksepterte at romersk-katolske prester skulle forvalte sakramentene.

Etter hvert skulle det bli brytninger blant brødrene. Lukáš Pražský sluttet seg til Brødrene, og ble involvert i organiseringen av dem. I 1494 overtok en gruppe under ledelse av Lukáš Pražský mer eller mindre ledelsen av De bøhmiske brødrene. Han var født i 1460 og ble etter hvert kjent for sine skrifter - om blant annet nattverden, og forsvar av Den Hellige Skrift. Lukáš Pražský eller Lukas fra Praha på norsk, ble en viktig person for utviklingen av De bøhmiske brødrene. Det regnes også som Lukáš' fortjeneste at De bøhmiske brødre oppgav sin negative holdning til verdslig utdannelse, noe som førte til at flere høyt utdannede personer ble medlem av broderskapet.

Brytningene førte til Lukas fra Praha ble valgt til biskop i år 1500, og 18 år senere ble han leder av presbyterne (eldste) i brødreskapet. Han døde 11.desember i 1528 i Mlada Boleslav (bildet) i Tsjekkia.

Martin Luther

Til tross for mange forsøk på å få lokket De bøhmiske brødrene tilbake til Den romersk-katolske kirken, lykkes ikke dette. Martin Luther forsøkte også å få dem over på sin side, men heller ikke han lykkes med det. Men etter at Lukáš Pražský døde mistet De bøhmiske brødrene sin særegne karakter, og nærmet seg mer og mer lutheranerne. Martin Luther skrev faktisk et forord til De bøhmiske brødrenes bekjennelse fra 1535.

På grunn av nye forfølgelser måtte de emigrere til Polen og til Hertungdømmet Preussen. Under trevdeårskrigen ble de nesten fullstendig utslettet, og måtte møtes i djupeste hemmelighet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på Jon Amos Comenius, som ble en viktig skikkelse i det vi kan kalle den moravianske vekkelsen.

(fortsettes)

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 2

Petr Chelčický var fascinert av eiendomsfellesskapet som ble praktisert i urkirken. Han lærte at det måtte være absolutt likhet i menigheten. Der skulle det ikke være noen fattige eller rike, og årsaken til det lå i at man oppgav all eiendom og status. Dette var svært radikale toner den gang - som nå. Men Petr Chelčický holdt fast ved at denne var vanlig praksis i urkirken. Han gikk så langt at han mente kun fattige kunne være kristne.

Petr Chelčický var også tilhenger av en streng menighetstukt. Han mente at onde mennesker skulle støtes ut av menigheten. Det var gjennom å elske mennesker og se på dem som sin neste, at man ville vinne dem for Guds rike. Han fastholdt at alle typer av tvang var av det onde, og at kristne ikke skulle delta i politiske maktkamper. I boken: Om det tredelte samfunn kritiserer Chelčický adelskapet, presteskapet og middelklassen. I den beskriver ham hvordan de undertrykker vanlige folk og behandler dem "som om de var dyr". Han mest omfattende verk, skrevet i 1443 og et av hans siste, var "Troens nett". I det viser han hvordan den første menighet behandlet alle mennesker som likeverdige, og betraktet Kristus som det eneste hode for menigheten. Det var i denne boken han argumenterte med at keiseren og paven var to store hvaler som ødela troens nett, som jeg skrev om i forrige artikkel.

Chelčický la vekt på at Det nye testamente var den endelige autoritet for å få rede på hva som var Guds vilje. I motsetning til hva den offisielle kirken lærte, mente Chelčický at det fantes bare to sakramenter: dåp og nattverd. Han oppfordret alle til å lese Bibelen på egenhånd, og tolke den selv.

De bøhmiske brødrene, som først ble kalt Chelčický-brødrene skulle senere ta avstand fra Petr Chelčický' sterke understrekning av fattigdomsidealet. Kong Georg av Podiebrad (1420-1471), som var tsjekkernes eneste husittiske konge, gav Chelčický og hans trosfeller eiendommen Kunvald (bildet) som fast tilholdssted. Og det er her at De bøhmiske brødre blir stiftet i 1457. Blant stifterne var broder Řehoř og den husittiske biskopen Jan Rocycana.

(fortsettes)

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 1

Gjennom kirkehistorien finner vi en rekke eksempler, på kristne som har gått en radikal vei for å følge etter Jesus kompromissløst. En av disse gruppene er De bøhmiske brødre. De ønsket å vende tilbake til apostolisk kristentro, hentet mye av sin inspirasjon fra Bergprekenen, var tydelige pasifister, opptatt av nattverdens- og det kristne fellesskapets betydning.

Begynnelsen til De bøhmiske brødre går tilbake til Petr Chelčický (ca 1390-ca 1460). Man antar at han var født syd i Bøhmen, en historisk region i Sentral-Europa, og et tidligere kongerike som i mange århundrer var en del av det tysk-romerske rike og Habsburger-riket. Den viktigste byen og hovedstaden var Praha. Veldig lite er kjent om hans liv. Historikerne er usikre. Noen kaller ham livegen, andre godseier eller adelsmann! Noen mener han var skomaker, andre at han var prest. Selv kalte han seg jordarbeider. Men han fremstår som en gåte. For han var både lese- og skrivekyndig, og han hadde gode elementærkunnskaper i latin.

Det vi vet er at han etter 1421 levde og dyrket jorden i sin fødeby Chelčice. Her produserte han 56 skrifter. Det er tydelig at han var påvirket av John Wycliffe, Jan Hus og valdenserne. Både anabaptistene og kvekerne og baptistene har senere latt seg påvirke av Petr Chelčický. Han var den første pasifistiske forfatter i renesansen, og var nesten 100 år forut for Menno Simons.

Forholdet til Pavekirken

Petr Chelčický kalte paven og keiseren for “hvaler som har revet i stykker troens nett”, fordi de etablerte kirken som overhode for et sekulært imperie. Chelčický trodde at kristne skulle følge kjærlighetens lov, og de skulle ikke tvinges av staten til å gjøre det. Han lærte at troende ikke skulle akseptere verdslig øvrighet, eller appellere til dets autoritet, og for sanne troende å ta del i verdslig øvrighet var syndig.

Petr Chelčický argumenterte også mot dødsstraff, og andre former for voldelig straff. Det er interessant å merke seg at Leo Tolstoj senere omtaler Petr Chelčický som en slags læremester i sin bok 'Guds kongerike inni deg', som kom ut i 1894.

Et kjent utsagn av Petr Chelčický er dette: "Mennesket som adlyder Gud trenger ingen annen autoritet (over ham)"

Chelčický var også av den overbevisning at vold heller ikke skulle brukes i religiøse saker. Han henviste til Matt 13,24-30, om ugresset i åkeren, og mente at både syndere og hellige skulle tillates å leve sammen inntil høsten kom. Chelčický lærte at det var synd å drepe de syndige, og at kristne skulle nekte militærtjeneste. Han argumenterte med at dersom de fattige nektet ville adelskapet ikke ha noen som kunne krige for dem. Ingen menneskelige makt kunne tilintetgjøre ondskapen, og kristne skulle akseptere forfølgelse uten å ta igjen. Han var også motstander av defensiv krig. Han levde i pakt med Jesu ord i Bergprekenen.

(fortsettes)

Bildet viser en statue av Petr Chelčický.

Kjærlighetsfesten i Fetter Lane var arnestedet for en gjennomgripende vekkelse

Det må ha vært et forunderlig møte som fant sted for ganske nøyaktig 270 år siden, 1.nyttårsdag i 1739, i London. Møtet er blitt kalt 'Kjærlighetsfesten i Fetter Lane". Til stede var 60 moravianere, sammen med syv Oxford metodister: George Whitefield (bildet), Charles Wesley, Wesley Hall, Benjamin Ingham, Charles Kinchin og Richard Hutchins - alle ordinerte prester i Den anglikanske kirke.

Men før jeg forteller om det som skjedde i Fetter Lane, la oss gå 12 tilbake i tiden, til søndag 10.august 1727, til byen Herrnhut. Mens pastor Rothe holdt et møte i denne byen beliggende i Sachsen, følte han seg overveldet "av en vidunderlig og uimotståelig kraft fra Herren selv og sank sammen i støvet foran Gud, og med ham alle som var samlet på dette stedet, i en overveldende glede. De fortsatte på denne måten til midnatt, i det de bad og sang, gråt og påkalte Gud." (John Greenfield: Power from on High. Memorial Days of the Renewed Moravian Church, side 24)

Gud var i ferd med å reise opp en mektig vekkelse født i bønn. Johathan Goforth, den legendariske pionermisjonæren i Kina, som selv fikk stå i sterke vekkelser, karakteriserer den moravianske vekkelsen slik:

"Kanskje ingen Åndens bevegelse siden pinsefestens dag har produsert slike vidtfavnende resultater som den moravianske vekkelsen i det 18 århundre." (Jonathan Goforth: By My Spirit, side 9)

Nå skjer det igjen. En gruppe moravianere er i London, og møter hellighetsbevegelsens representanter. Om dette møtet skriver John Wesley i sine dagbøker:

"Omkring klokka tre om morgenen mens vi fortsatte i kontinuerlig samstemt bønn, kom Guds kraft mektig over oss. Mange gråt i stor glede, og mange sank sammen på gulvet. Når vi så kom oss litt etter ærefrykten og henrykkelsen til Hans Majestet, brøt vi ut med en stemme: Vi priser Deg, Å Gud, vi anerkjenner at Du er Herren."

Når jeg leser slikt som dette, stiger det en bønn i meg: Herre, gjør det igjen. Ikke en reprise, men møt oss mektig, forvandle oss - vi trenger desperat en berøring av Deg, vi trenger mer enn noensinne vekkelse.

I dag tenker jeg på disse ordene fra Hebreerbrevet:

"Se, til at dere ikke avviser Ham som taler. For hvis de som avviste Ham som talte på jorden, ikke slapp unna, da er det enda større grunn til at vi ikke skal slippe unna, hvis vi vender oss bort fra Ham som taler fra himlene. Hans røst rystet jorden deen gang. Men nå har Han lovt og sagt: 'Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også Himmelen.' Dette: 'Enda en gang' gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,25-29)

Bønnemøtet i Herrnhut - og noen bønnemennesker, del 1

Dette stedet - Herrnhut - har en helt spesiell plass i såvel vekkelseshistorien, misjonshistorien som bønnebevegelsens historie. Her begynte et bønnemøte som varte uavbrutt i 100 år! Herfra ble misjonærer sendt ut til noen av de mest avsidesliggende og ugjestmilde strøk av verden. Fra Moravia kom en gruppe flyktninger som slo seg ned her i Herrnhut i Tyskland på 1720-tallet. En vekkelse brøt ut og spredte seg raskt. Det hele begynte med en gruppe ungdommer som kom sammen den 16. juli 1727. Møtet endte opp med at de ba sammen hele natten. Uken etter kom en gruppe menn sammen. Blant dem var Christian David, Melchior Nitschmann, Ludwig von Zinzendorf, og Leonhard Dober. De var samlet på samme sted som ungdommene hadde vært uken før. Bønnene de ba skapte en tid med gledesfylt takk, lovprisning og hengivelse.

Møtet sluttet ikke da kvinnene la barna til å sove. 15 menn ble sittende igjen for å snakke om Kristus og evangeliet lenge etter at det var bare glør igjen i peisen. Samtalene ble avbrutt av sang, og bønn. Men i stedet for å runde det hele av,og gå hvert til sitt ble de sittende. Og gruppen begynte å vokse! Flere og flere av de troende kom. Ingen av dem hadde noen forklaring. De følte seg drevet til dette stedet. Det store samtaleemnet var Guds Lam:

"Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Og mens han ser på Jesus, som kom gående sier han: Se der! Guds Lam!" (Joh 1,35-36)

De som var i dette rommet opplevde at Guds Lam var der sammen med dem!

Bønner, bekjennelser, tårer og sanger fortsatte forsatte til morgengryet. Da gikk de utenfor, og på gravlunden hilste de solen med lovprisning av Guds skjønnhet og majestet.

Slik begynte det 100 årige bønnemøtet i Herrnhut.

Jeg ber for tiden at Ånden på nytt skal utøse bønnens og nådens ånd over mitt liv med en ny friskhet og intensitet. Ber du sammen med meg?

(fortsettes)