Dette stedet - Herrnhut - har en helt spesiell plass i såvel vekkelseshistorien, misjonshistorien som bønnebevegelsens historie. Her begynte et bønnemøte som varte uavbrutt i 100 år! Herfra ble misjonærer sendt ut til noen av de mest avsidesliggende og ugjestmilde strøk av verden. Fra Moravia kom en gruppe flyktninger som slo seg ned her i Herrnhut i Tyskland på 1720-tallet. En vekkelse brøt ut og spredte seg raskt. Det hele begynte med en gruppe ungdommer som kom sammen den 16. juli 1727. Møtet endte opp med at de ba sammen hele natten. Uken etter kom en gruppe menn sammen. Blant dem var Christian David, Melchior Nitschmann, Ludwig von Zinzendorf, og Leonhard Dober. De var samlet på samme sted som ungdommene hadde vært uken før. Bønnene de ba skapte en tid med gledesfylt takk, lovprisning og hengivelse.
Møtet sluttet ikke da kvinnene la barna til å sove. 15 menn ble sittende igjen for å snakke om Kristus og evangeliet lenge etter at det var bare glør igjen i peisen. Samtalene ble avbrutt av sang, og bønn. Men i stedet for å runde det hele av,og gå hvert til sitt ble de sittende. Og gruppen begynte å vokse! Flere og flere av de troende kom. Ingen av dem hadde noen forklaring. De følte seg drevet til dette stedet. Det store samtaleemnet var Guds Lam:
"Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Og mens han ser på Jesus, som kom gående sier han: Se der! Guds Lam!" (Joh 1,35-36)
De som var i dette rommet opplevde at Guds Lam var der sammen med dem!
Bønner, bekjennelser, tårer og sanger fortsatte forsatte til morgengryet. Da gikk de utenfor, og på gravlunden hilste de solen med lovprisning av Guds skjønnhet og majestet.
Slik begynte det 100 årige bønnemøtet i Herrnhut.
Jeg ber for tiden at Ånden på nytt skal utøse bønnens og nådens ånd over mitt liv med en ny friskhet og intensitet. Ber du sammen med meg?
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar