Tok initiativ til et bønnemøte 24/7 som varte i 100 år

Jeg har en drøm og en bønn: at vi må gjenoppdage hvilken betydning grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) har spilt i europeisk kirke- og vekkelseshistorie. Blant mye annet er han den moderne bønnebevegelsens far. Selv om han bare skulle bli 59 år gammel, bærer hans liv gode frukter like inn i vår egen tid.

Zinzendorf tilhørte en tysk adelsfamilie. I år 1722 fikk han kontakt med noen flyktninger fra Böhmen, det som er det nåværende Tsjekkia. Han hadde på denne tiden kjøpt sin egen eiendom og tilbød disse flyktningene å slå seg ned der og bygge byen Herrnhut, som kan oversettes med 'Herrens vake'.Her ble det blant annet bygget et eget bønnetårn slik at man kunne be i alle himmelretninger. I Herrnhut ble det holdt kontinuerlig bønn 24 timer 7 dager i uken i 100 år. Ja, ikke bare det: i Herrnhut holdt Zinzendorf bibelstudier i hvert eneste hjem. Gjennom dette tok det form og vokste fram en overbevisning om at de som bodde her var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. En kommunitet vokste fram som skulle bli en bevegelse, og få navnet Herrnhutere. De som viet sine liv til bønn laget sin egen regel som man hvert år ga løfte om å etterfølge. Som et symbol på denne løftesavleggelsen bar man en egen ring. Det skulle minne dem som bar den at de hadde viet sitt liv til forbønnens tjeneste. Dette var et lekmannsfellesskap hvor også familier kunne være med. Bibelstudier og møter i små grupper var viktige innslag. I forbindelse med en nattverdgudstjeneste i år 1727 opplevde man et åndelig gjennombrudd, som i den herrnhutiske bevegelsen omtales som deres pinsedag.

Zinzendorf var med på å grunnlegge Den herrnhutiske brødremenighet i 1727. Dette var et evangelisk kirkesamfunn med lutherske og pietistiske røtter. Han ble deres første biskop. Denne pietistiske menigheten utviklet seg til å bli en internasjonal bevegelse som har påvirket kristen vekkelsesbevegelser siden. Ikke minst har de hatt en enorm betydning når det gjelder å sende ut misjonærer verden over. Dette var en frukt av det stadig pågående bønnearbeidet.

Jeg tror nosrk bønnebevegelse har mye å hente fra den bønnens ild som ble tent i Herrnhut, ikke minst fordi den har en luthersk kontekst, og Norge er et altoverveiende luthersk land.

Da Zinzendorf døde i 1760, overtok 'Brødrene' godset til Zinzendorf. Grev Zinzendorf er representert i Norsk Salmebok med salmen: 'Kristne, la oss søke sammen', oversatt til norsk av biskop Sigurd Lunde og biskop Johannes Smemo.

Zinzendorfs profetiske kall

Jeg nøler ikke med å si det: Nicolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760) er en av de mest betydningsfulle skikkelsene i kirkehistorien - og jeg tror vi i årene som kommer vil se at hans liv og gjerning i høy grad er et profetisk bilde på noe av den lengselen vi finner hos Gud for vår tid.

I dag - på hans dødsdag - 9.mai 1760 - vil jeg peke på to ting som gjør at jeg bruker såpass sterke ord.

1) Zinzendorf ble et instrument for enhet mellom kristne fra ulike sammenhenger. I år 1722 fikk nemlig Zizendorf kontakt med noen flyktninger fra Böhmen. Det som i dag er Den tsjekkiske republikk. Raust tilbød han dem å slå seg ned på hans store eiendom og bygge byen Herrnhut. Navnet betyr "Herrens vern" eller "Herrens váke". Som en parentes - en ikke ubetydelig sådan - skulle det vokse frem 23 slike byer i Amerika og Europa. En av dem i Danmark - Christiansfeld. I Tyskland skulle det vokse frem slike byer i Herrnhaag, Ebersdorf, Snadau, Kleinwelka, Köningsfeld, Neudlietendorf, Neuwied og Niesky. I Polen vokste det frem byen Neusalz, og i Storbritannia: Fairfield, Fulneck, Ockbrook og Gracehild. I Nederland byen Zeist. Så skulle det komme tre byer i Pennsylvania, USA: Bethlehem, Lititz og Nasareth, og tre i North Carolina: Betharbara, Bethania og Salem og til slutt Hope i New Jersey.

Men tilbake til Herrnhut og Zinzendorf: De ulike oppfatningene til flyktningene fra Böhmen førte til konflikter, men Zizendorf gav likevel ikke opp prosjektet sitt. Han forlot alle andre gjøremål for å skape fred og arbeide for forsoning. Grev Zinzendorf, sterkt influert av Luther, besøkte hvert alle hjem for samtaler og bibelstudier. Gjennom dette vokste det frem en overbevisning om at de var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. Den bevegelsen som vokste fram av dette fellesskapet, fikk navnet herrnhutere, etter byen Herrnhut.

2) Og da er vi straks inne på det andre punktet hvor jeg mener Zinzendorf er en profetisk skikkelse også for vår tid: Herrnhut betyr altså "Herrens vern" eller "Herrens váke". Da er vi inne på dette fellesskapets andre kall: bønnens.

Kraften i deres utholdende bønn forårsaket en guddommelig lidenskap og tjenesteiver for misjon rettet mot de fortapte. Mange av dem solgte seg til og med som slaver til steder som Surinam i Sør-Amerika bare fordi de ønsket å bringe evangeliets lys inn i disse stengte samfunnene. Moravianerne, som folkene i Herrnhut ble kalt, var de første misjonærene blant slavene i St. Thomas på Jomfruøyene. De sendte misjonærer til Lappland og Grønland og til mange steder i Afrika.

De levde etter et motto som lød: "Ingen arbeider hvis det ikke er noen som ber." Det var dette mottoet som dannet grunnlaget for et felles bønneinitiativ, 24 timer i døgnet, syv dager i uka i over 100 år.

Herrnhuternes over 100 år lange bønnevake og verdensvide misjon markerer en av de reneste bevegelsene som Den Hellige Ånd har initiert i kirkehistorien. Og den forandret radikalt hvordan den kristne tro ble uttrykt på i sin samtid. Det er mange som mener at nesten hvert eneste misjonsinitiativ som ble tatt på 1800-1900 tallet - uansett kirkebakgrunn - kan spores tilbake til misjons- og bønneiveren hos herrnhuterne.

Det er snakk om en trofasthet mot Guds kall uansett prøvelser og vanskeligheter. For det opplevde de også. Også seg i mellom. Gleden og freden som disse menneskene bar med seg ble lagt merke til. Grev von Zizendorf som gav dem landområdet de fikk bygge ut, kalte dem for "Guds trubadurer". Det som kjennetegnet dem var at de stadig så på korset og frydet seg fordi de der fant at all deres synd var sonet. Zinzendorf sa ved en anledning: "Vi er Frelserens lykkelige folk". Herrnhuterne er av andre også kalt "Påskefolket", og kanskje er det slik at ingen andre deler av Kristi kropp har til de grader uttrykt sin tilbedelse av det oppstandne Guds Lam, som nettopp herrnhuterne.

Zinzendorf og Herrens váke i Herrnhut - et profetisk kall til vår tid, del 1

'Det kan ikke finnes noen kristendom uten fellesskap'.

Ordene tilhører grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet). Han er kanskje mer aktuell enn noensinne! Ikke minst for alle som som drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne. Jeg tror at Zinzendorf og Herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til.

Nær to århundrer etter at Martin Luther spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne, kvalt livet som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppsto pietismen - av latin: pietas = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)

Herrnhut - og Guds forunderlige ledelse

Vi har hatt noen forunderlige opplevelser med Guds ledelse den siste tiden. I år er det 40 år siden jeg bestemte meg for å bli en kristen, og det er 30 år siden May Sissel og jeg giftet oss.

Vi har spurt Herren om hvordan vi skulle markere disse begivenhetene? Fra ulike hold via eposter og telefoner begynte så folk å spørre om ikke vi burde ta oss en tur til Herrnhut? Ingen av disse har visst at vi har bedt om Guds ledelse vedrørende disse tingene. Så nå lurer vi på om ikke Herren har noe spesielt for oss i Herrnhut (bildet)

Herrnhut er som sikkert mange av bloggens lesere vet, arnestedet for den moravianske vekkelsen under grev Zinzendorf.

I 1722 - altså for ganske nøyaktig 290 år siden - startet det et bønnemøte i Herrnhut som varte uavbrutt i 100 år, 24 timer i døgnet, syv dager i uka. Som et resultat av dette ble en misjonsbevegelse født som sendte ut misjonærer til noen av de mest avsidesliggende steder på vår klode.

Hva kan vi lære av de erfaringene de gjorde seg den gang i vårt bønnearbeid i dag?

For en del år siden deltok jeg på et samling for europeiske bønneledere i Praha. Det var en god opplevelse av samhold, og bar preg av den sterke lengselen Den Hellige Ånd hadde lagt ned i oss, etter å se enhet bygget mellom kristne. Nå ser det ut til at Herren nok en gang har noe for oss i denne delen av Europa. Jeg tror Han er i ferd med å be oss om å grave opp igjen vekkelsesbrønner som er kastet igjen, slik brønnene vi leser om på Abrahams tid.

Vi tror vi skal reise til Herrnhut dette året, når vet vi ikke. Kan du være med på å be for oss. Det er mange ting som må legges til rette for reisen, ikke bare den økonomiske siden av det hele, selv om det også er en del av det. Men vi er avhengig av at alle ting legger seg tilrette her hjemme med familie, hund og helse. Tanken er å reise med båt til Kiel, og så bil ned. Vi vil bruke noen dager til å be i Herrnhut, og forhåpentligvis fra bønnetårnet som moravianerne brukte.

Herrnhut, før og nå, del 2

I gårsdagens bloggartikkel skrev jeg litt om bakgrunnen for Herrnhut. I dag skal vi se nærmere på den bønnevaken som ble opprettet her, og som varte i 100 år med kontinuerlig bønn! Som jeg skrev i går ble arbeidet her i Herrnhut startet opp i 1722. Så langt jeg kan se bygget de sitt fellesskap på tre ting:

1. De hadde en enhet bygget på relasjoner, fellesskapet var av åndelig karakter og de levde oppofrende liv.

2. Kraften i deres utholdende bønn forårsaket en guddommelig lidenskap og tjenesteiver for misjon rettet mot de fortapte. Mange av dem solgte seg til og med som slaver til steder som Surinam i Sør-Amerika bare fordi de ønsket å bringe evangeliets lys inn i disse stengte samfunnene. Moravianerne, som folkene i Herrnhut ble kalt, var de første misjonærene blant slavene i St. Thomas på Jomfruøyene. De sendte misjonærer til Lappland og Grønland og til mange steder i Afrika.

3. De levde etter et motto som lød: "Ingen arbeider hvis det ikke er noen som ber." Det var dette mottoet som dannet grunnlaget for et felles bønneinitiativ, 24 timer i døgnet, syv dager i uka i over 100 år.

Moravianernes over 100 år lange bønnevake og verdensvide misjon markerer en av de reneste bevegelsene som Den Hellige Ånd har initiert i kirkehistorien. Og den forandret radikalt hvordan den kristne tro ble uttrykt på i sin samtid. Det er mange som mener at nesten hvert eneste misjonsinitiativ som ble tatt på 1800-1900 tallet - uansett kirkebakgrunn - kan spores tilbake til misjons- og bønneiveren hos moravianerne.

Det er snakk om en trofasthet mot Guds kall uansett prøvelser og vanskeligheter. For det opplevde de også. Også seg i mellom. Gleden og freden som disse menneskene bar med seg ble lagt merke til. Grev von Zizendorf som gav dem landområdet de fikk bygge ut, kalte dem for "Guds trubadurer". Det som kjennetegnet dem var at de stadig så på korset og frydet seg fordi de der fant at all deres synd var sonet. Zinzendorf sa ved en anledning: "Vi er Frelserens lykkelige folk". Moravianerne er av andre også kalt "Påskefolket", og kanskje er det slik at ingen andre deler av Kristi kropp har til de grader uttrykt sin tilbedelse av det oppstandne Guds Lam, som nettopp moravianerne.

Og som jeg har nevnt i andre bloggartikler: I dag skjer det noe nytt i Herrnhut. Gamle bygninger renoveres og settes i stand, til bedehus, overnattingssted, forsamlingssal. Mer om det i neste artikkel. Dagens bilde er hentet fra et møte i Christliches Zentrum, en evangelisk menighet i Herrnhut.

(fortsettes)

Herrnhut før og nå, del 1

I en tidligere bloggartikkel publisert i dag, skrev jeg at Gud er i ferd med å gjøre nye store ting i byen Herrnhut i Tyskland. Det var på begynnelsen av det 18 århundre at Gud gjorde noe unikt i denne byen, som skulle få ringvirkninger til de fjerneste avkroker i verden. De såkalte bøhmiske brødre søkte da etter et sted hvor de kunne utøve sin tro i frihet. De sendte snekkeren Christian David til Tyskland i den hensikt å finne et slikt tilfluktsted. Han oppsøkte grev Zinzendorf, som på den tiden tilhørte Tysklands profilerte skikkelser og la frem sin sak for ham. Og Zinzendorf svarte: "Om slike mennesker ønsker å komme til meg, så vil jeg gladelig gi dem et sted å slå seg ned. Hvis de i tillegg ønsker å søke Gud så er det enda mer verdifullt for meg." Så i 1722 begynte brødrene å emigrere til Zizendorfs store eiendom. Den 17. juni 1722 ble landsbyen Herrnhut grunnlagt. Det finnes flere vitnesbyrd fra denne tiden som taler om Guds ledelse gjennom Herrnhuts historiske begynnelse. Disse vitnesbyrdene forteller også om hengitte mennesker som innviet dette stedet for Gud. Når det første huset ble bygget. drev Christian David øksen sin inn i treet med disse ordene: "Ja, fuglen har funnet et hjem , svalen har fått seg et rede, hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre, Allhærs Gud, min konge og min Gud." (Salme 84,4) Ved en annen anledning sa han: "Dette stedet vil bli kalt Herrens vakt, og dere som bor her skal våke over det dag og natt, så den nådens gjerning som starter her skal kunne fortsette uhindret." Ordet "herrn" betyr "Herrens," på tysk og ordet "Hut" er et gammelt ord for "våke". I Jesaja 62,6-7 kan vi lese: "Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal ikke tie, verken dag eller natt. Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro! La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden." Den 30. august samme år taler magistraten Schäfer, som kommer fra nabobyen Görlitz: "På disse høydene vil Gud sette et lys som vil skinne inn over landet. Dette er jeg dypt forvisset om." Det er ingen tvil om at Schäfer talte profetisk. Zinzendorfs tjener, Mr. Heitz, talte ved innvielsen av det første huset i landsbyen, og brukte ordene fra Åp 21,2-3: "Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for din brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem." Heitz bad i sine bønner om at Gud skulle bo midt i deres landsby. Og her i denne landsbyen skulle Gud opprette en 24 timers bønnevake som varte kontinuerlig i mer enn 100 år! Mer om det i neste artikkel. Bildet viser et møte i den evangeliske forsamlingen Christliches Zentrum i Herrnthut i år.

(fortsettes)

Gud gjør noe i Herrnhut - igjen!

Igjen skjer det noe spennende i byen Herrnhut. Som bloggens lesere sikkert kjenner til var Herrnhut et sterkt vekkelsessentrum på begynnelsen av det 18-århundre. Hit søkte brødre fra Bøhmen for å finne frihet til å praktisere sin tro. I kretsen rundt grev Zinzendorf vokste det frem en bønne- og misjonsbevegelse som står i en særstiling i kirkehistorien. Jeg skal i en annen bloggartikkel komme tilbake til denne spennende historien. I bygningen vi ser til høyre på bildet er det nå etablert et nytt bønnesenter i Herrnhut. Det kalles Jesus-Haus. Stedet drives ut fra den evangeliske menigheten Christliches Zentrum, og er primært et bedehus i ordets rette betydning. Hit kan mennesker komme for å bo og be, og finne stillhet til å søke Herren. Denne evangeliske forsamlingen er nå i startfasen til å etablere et undervisningsopplegg i Herrnhut, ut fra dette bedehuset, som tar sikte på å utruste mennesker til bønne- og misjonsoppdrag, både nasjonalt i Tyskland og internasjonalt. Allerede neste år vil dette studieopplegget være på plass. Det er all god grunn til å følge med på hva Herren nok en gang utretter i denne byen! Neste artikkel til handle om den herrnhutiske vekkelsen.