I dag - på hans dødsdag - 9.mai 1760 - vil jeg peke på to ting som gjør at jeg bruker såpass sterke ord.
1) Zinzendorf ble et instrument for enhet mellom kristne fra ulike sammenhenger. I år 1722 fikk nemlig Zizendorf kontakt med noen flyktninger fra Böhmen. Det som i dag er Den tsjekkiske republikk. Raust tilbød han dem å slå seg ned på hans store eiendom og bygge byen Herrnhut. Navnet betyr "Herrens vern" eller "Herrens váke". Som en parentes - en ikke ubetydelig sådan - skulle det vokse frem 23 slike byer i Amerika og Europa. En av dem i Danmark - Christiansfeld. I Tyskland skulle det vokse frem slike byer i Herrnhaag, Ebersdorf, Snadau, Kleinwelka, Köningsfeld, Neudlietendorf, Neuwied og Niesky. I Polen vokste det frem byen Neusalz, og i Storbritannia: Fairfield, Fulneck, Ockbrook og Gracehild. I Nederland byen Zeist. Så skulle det komme tre byer i Pennsylvania, USA: Bethlehem, Lititz og Nasareth, og tre i North Carolina: Betharbara, Bethania og Salem og til slutt Hope i New Jersey.
Men tilbake til Herrnhut og Zinzendorf: De ulike oppfatningene til flyktningene fra Böhmen førte til konflikter, men Zizendorf gav likevel ikke opp prosjektet sitt. Han forlot alle andre gjøremål for å skape fred og arbeide for forsoning. Grev Zinzendorf, sterkt influert av Luther, besøkte hvert alle hjem for samtaler og bibelstudier. Gjennom dette vokste det frem en overbevisning om at de var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. Den bevegelsen som vokste fram av dette fellesskapet, fikk navnet herrnhutere, etter byen Herrnhut.
2) Og da er vi straks inne på det andre punktet hvor jeg mener Zinzendorf er en profetisk skikkelse også for vår tid: Herrnhut betyr altså "Herrens vern" eller "Herrens váke". Da er vi inne på dette fellesskapets andre kall: bønnens.
Kraften i deres utholdende bønn forårsaket en guddommelig lidenskap og tjenesteiver for misjon rettet mot de fortapte. Mange av dem solgte seg til og med som slaver til steder som Surinam i Sør-Amerika bare fordi de ønsket å bringe evangeliets lys inn i disse stengte samfunnene. Moravianerne, som folkene i Herrnhut ble kalt, var de første misjonærene blant slavene i St. Thomas på Jomfruøyene. De sendte misjonærer til Lappland og Grønland og til mange steder i Afrika.
De levde etter et motto som lød: "Ingen arbeider hvis det ikke er noen som ber." Det var dette mottoet som dannet grunnlaget for et felles bønneinitiativ, 24 timer i døgnet, syv dager i uka i over 100 år.
Herrnhuternes over 100 år lange bønnevake og verdensvide misjon markerer en av de reneste bevegelsene som Den Hellige Ånd har initiert i kirkehistorien. Og den forandret radikalt hvordan den kristne tro ble uttrykt på i sin samtid. Det er mange som mener at nesten hvert eneste misjonsinitiativ som ble tatt på 1800-1900 tallet - uansett kirkebakgrunn - kan spores tilbake til misjons- og bønneiveren hos herrnhuterne.
Det er snakk om en trofasthet mot Guds kall uansett prøvelser og vanskeligheter. For det opplevde de også. Også seg i mellom. Gleden og freden som disse menneskene bar med seg ble lagt merke til. Grev von Zizendorf som gav dem landområdet de fikk bygge ut, kalte dem for "Guds trubadurer". Det som kjennetegnet dem var at de stadig så på korset og frydet seg fordi de der fant at all deres synd var sonet. Zinzendorf sa ved en anledning: "Vi er Frelserens lykkelige folk". Herrnhuterne er av andre også kalt "Påskefolket", og kanskje er det slik at ingen andre deler av Kristi kropp har til de grader uttrykt sin tilbedelse av det oppstandne Guds Lam, som nettopp herrnhuterne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar