Det er hav å seile

16. mai - på minnedagen for den hellige Brendan - ble jeg minnet om at hans berømte sjøreise også kan bli en metafor for den indre reisen vil alle inviteres til å legge ut på. Som Brendans sjøreise kan også vår indre reise bli et eventyr, men da må være villige til å kaste loss, heise seilene og be Den Hellige Ånd fylle seilene og forlate vår komfortsone. Det er en reise som både foregår i rolig, smult farvann, men også i røff og urolig sjø.

Min seilas er ganske røff for tiden. Farvannet er ukjent. Bølgene går av og ting ganske skyhøye og reisen gjør meg sjøsyk. Mandag kommer det kanskje en avklaring hvordan reisen blir videre. Da skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Men jeg kjenner kapteinen ombord. Han har reist her før. Jeg overlater uroen min til Ham.

Derfor tilbringer jeg tid med åndelige pusteøvelser: øyeblikk av hvile, hvor jeg forsøker å puste rolig og bli klar over det konstante nærværet av Gud som omfavner meg og gjennomtrenger meg.

Hellige Brendan (486-578) ble født i Munster regionen i Irland, og vokste opp i et kloster. Han skulle med tiden vokse i åndelig modenhet og ble åndelig far til så mange som 3000 munker. Men det er nok sjøreisen han er mest kjent for. En reise som skulle ta ham helt til det vi i dag kjenner som Amerika, nær 1000 år før Columbus.

Derfor går han da også under navnet "Navigatøren". Reiselysten var han. Foruten sin store sjøreise besøkte han også Finnian i Clonard og Columba på Iona. Han gjennomførte også en rekke sjøreiser, til Skottland, Wales, England og Gallia. Han var også en kjent klosterbygger.