De minste, de ansiktsløse, som få eller ingen spør etter

Jesus snakket om 'de minste'. Han sa at vi ikke måtte forakte dem. Jeg har tenkt mye på det i det siste. En hendelse har aktualisert dette for meg, selv om jeg her ikke vil gå inn på den. Men den sitter skikkelig i kroppen.

Et av de beste rådene jeg fikk når jeg trådte inn i tjenesten som pastor var dette: 'Når du er på vei opp til talerstolen, må du aldri overse et barn på veien opp dit. Stans opp, snakk til det!'

Det har jeg forsøkt å etterleve. Vedkommende som sa det til meg, sa også:

'Overser du det barnet, fordi du synes at du har viktigere ting å gjøre, har du ingenting på den talerstolen å gjøre! Da er du uegnet som pastor.'

Det er lett å overse mennesker. Jeg har helt sikkert gjort meg skyldig i det mange ganger. Det beklager jeg. Det er vondt å bli oversett, ikke lagt merke til, ikke bli bekreftet. Å være anonym i en menighet der hvor alle har nok med de som de allerede kjenner. Det finnes så mange som bærer på sår. Det er aldri bruk for dem. Man snakker sjeldent til dem. En dag er de borte. Kanskje noen savner dem, eller kanskje ingen egentlig bryr seg. Spør aldri hvorfor de ikke kommer tilbake. En dag står dødsannonsen i avisen. Hvem kommer i begravelsen? Noen fra menigheten?

Dette skjer samtidig med at vi snakker mye om nærhet. Om å bli ivaretatt.

Likevel. Noen blir ikke sett eller lagt merke til. Noen blir aldri kontaktet.

Jeg har tenkt mye på Jesus som forteller historien om gjeteren som lot de 99 være og lette etter den ene. Vi er noen ganger mer opptatt av de 99 og leter sjelden etter den ene. Er det plass for den ene i menigheten vår, som ikke er som de andre, som er kronisk syk eller blakk, eller som har rotet det til, eller som ikke har krefter til å gjøre så mye

Hva betyr egentlig et menneske for meg?

Salige er de fattige, sa Jesus.